Mick Wall

BLACK SABBATH

En eksplosiv rockbiografi

Oversatt av Haakon Larsen

Mick WallOriginalens tittel: Black Sabbath – Symptom of the Universe

Oversatt av Haakon Larsen

Copyright © Mick Wall 2013The right of Mick Wall to be identified as the author of this work has been asserted

by him in accordance With the Copyright, Designs and Patent Act 1988.

First published by Orion Publishing, London, an imprint of theOrion Publishing Group Ltd

Orion House, 5 Upper St Martin’s Lane, London WC2H 9EA

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43722-0

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Craig FraserOmslagsillustrasjon: ©Dover Publications, Inc

Omslagsfoto: Michael Ochs Archives/Getty ImagesIllustrasjoner: Getty Images, unntatt portrettet av Tony Martin © Simon Connolly

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 11.2/15 Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Robert Kirby

INNHOLD

DEL ENFire fæle fyrerDjevelens intervallSvart paradeSnøblind i Bel AirFullt av spøkelserAlene mot alle

DEL TOHimmel og helvetePappas jente, mammas guttVar dette alt?Et hardt slagIngen flere tårerFrelseren13

Oversetterens etterordTakkKilder og referanserRegister

911386386

112138

163165187214242262282301

326327328330

Denne biografien er i stor grad basert på Mick Walls mangemøter med Black Sabbaths medlemmer. De fleste sitatene iboka stammer fra forfatterens egen tid med bandet, derforskriver han tidvis også i jeg-form.

DEL EN

1

FIRE FÆLE FYRER

D e var avskum, og de visste det. Menneskelig skrot fra demøkkete, utbombede gatene i Aston, et ingenmanns-

land i etterkrigstidens Black Country. Fire mistilpassede jyp-linger uten noen framtid i sikte, og med en fortid de ikkekunne flykte fra. Musikalske lovbrytere som alltid ble tatt påfersken, og hengt ut som det de visste at de var: de uslesteav de usle. En vits som ingen klarte å le av – aller minst denmelankolske klovnen som sto der foran, uvel av rampelyset.Ozzy Osbourne har selv slått fast, uten det minste hint av etsmil: «Vi var fire jævla ferskinger fra Birmingham, hva kunnevi ha skjønt av noe som helst?»

Og de var aldri heldige med timingen. For sent ute til årekke den himmelkyssende Summer of Love, og litt for tidligefor glamrockens stjernestøv. De var enkelt og greit Black Sab-bath – og uansett hva musikkrevisjonister måtte mene i dag,var de det mest utskjelte rockbandet på hele planeten. Derfolk kunne hviske henrykt om Led Zeppelins hemmelige tryl-leformel og hylle Deep Purple for deres telepatisk frapperendesamspill, fikk Black Sabbath status som aller siste sortering.De skittviktige kritikerne i London hadde ingen forutsetnin-

11

ger – eller ønsker – om å relatere til rocken deres. Kidsa, der-imot, elsket dem slik som bare snørrunger kan. Noe på linjemed å smugrøyke på gutterommet med vinduet på vidt gap.Stjele mynter fra mammas lommebok. Oppdage et pornobladunder pappas seng. Deres første møte med Black Sabbath varsom et stjålent glimt inn i helvete, trollbundet av en dirrende,uhumsk ingen-vei-tilbake-følelse.

Om det var noen som følte seg utilpasse på en Sabbath-kon-sert, var det aller mest bandmedlemmene selv. De virket nær-mest paralyserte av selvforakt. «I årevis dro vi rundt og følteoss som dritt. Pressen hatet oss, og sa vi ikke kunne skrive,ikke kunne spille. Alle hatet oss, også andre band,» forklarertekstforfatter og bassist Geezer Butler. Denne outsiderfølelsenga tydelig gjenklang i Black Sabbaths musikk: korsfestelseneav noen gitarriff, naglet fast med blytung bismak, og flan-kert av noen like dystre stormvarsel-bassganger, samt trom-mefigurer som banket deg hardt i skallen. Og som om detteikke var nok: de selsomt urovekkende sangmelodiene, likestakkarslig rystende som lyden av en døende svane, så fylt avspindelvev-lengsel, arr etter selvskading og hylene fra tusenfortapte sjeler. Under konsertene gikk tre av musikerne zom-bie-aktig rundt på scenen, iført gyselige kors og barter, mensfjerdemann satt bak trommene og selvdestruerte på egne gif-ter. Men i sum klarte disse fire å kreere et makeløst femte ele-ment: Det kopparrete ansiktet til et rockuttrykk som var detmest brutalt deformerte, stinkende noen hadde opplevd.

Tony Iommi var lederen. Venstrehendt og fåmælt, ingenbudbringer fra oven akkurat, men en sann musikalsk alky-mist. Han var den flintøyde generalen som håndterte sin gitarbåde som tryllestav og krigsmaskin. Enebarnet som alltidhadde fått viljen sin, som aldri ble avkrevd noen forklaringereller var i stand til å ta «nei» som et svar. Han sløste aldri med

12

BLACK SABBATH

ordene, og lot seg raskt irritere av tullinger. «Knyttnevene tilTony var som hammerslag,» minnes Ozzy, merket for livetav represaliene. «Vel, noen var nødt til å svinge pisken – ogdet ble meg,» har Tony respondert, med sitt karakteristiskesteinansikt. Det var jo riffene hans som hadde lagt grunnstei-nen for Sabbath-soundet, selve drillen som boret så dypt også buldrende ned i høyfjellets dypeste grotter at toppene eks-ploderte og kampesteiner styrtet mot avgrunnen, mens vold-somme lyn flerret over nattehimmelen.

Black Sabbaths nummer to var Terry Butler – bedre kjentsom Geezer. Som barn hadde han likte å rope «Geezer» til allehan møtte, noe de voksne syntes var så festlig at de begynteå kalle ham det samme. Klengenavnet fortsatte å følge hamlangt inn i voksenlivet, i likhet med barndommens behov for åbli degget med, kost med, beroliget og forgudet. Han var denflinkeste gutten i klassen, dreven med ord, lærerens gullunge,god til å holde seg unna trøbbel og minst like dyktig til aldri åbli fersket. Det skulle bli «Clever Geezer» som kom opp medalle Black Sabbaths tekster, for som Ozzy forklarte: «Geezerhar hjerne.» Spille bass kunne han også. Han trakterte densom en gitar, likte å bende de tykke strengene og leke hem-ningsløst med grunntonene, akkurat som sin store helt, JackBruce.

Og så var det Bill Ward, den briljante, lunefulle trommisensom elsket jazz, særlig gærningen Gene Krupa, og som alltidble behandlet som jokeren i stokken. Stakkars Bill, ham desatte fyr på – ikke bare én gang, og aldri ved noe uhell, menmer som en slags vane; ham de gjorde narr av, ikke bak ryg-gen, men rett opp i ansiktet. Bill satt på trommestolen og fikkmed seg alt, mens svetten piplet, armene flakset, beina spa-smet og pusten konstant var på etterskudd. Han var alltid densiste som fikk vite hva de andre allerede visste. Stakkars Bill,

13

FIRE FÆLE FYRER

han som forble den ærligste av dem, og som måtte betale dendrøyeste prisen, sparket ned så mange ganger at han til sluttnektet å reise seg igjen.

Og selvsagt var det Ozzy. Eller Ossie, som han så tåpelig blekalt på det første Sabbath-albumet. Etter at The Osbournesforvandlet ham til en familievennlig, pandaøyd kosebamse,er Ozzy blitt berøvet den kredibiliteten han en gang nøt godtav som rockvokalist. Ikke det at han hadde så mye av deni utgangspunktet, der han ble plassert langt ut på siden avscenen, og hoppet opp og ned som en gorilla i bur, mensIommi sto og badet i lysene midt på scenen. Likevel var det eteller annet genuint over Ozzy, kunne de innvidde fornemme,noe stotrete ubehjelpelig kombinert med rockens urkraft somaldri kan læres eller fakes, noe grunnleggende, ukomfortabeltekte. Som fan kunne du gjerne tenke deg å være Robert Plant,kanskje også John Lennon. Men du ønsket ikke å være OzzyOsbourne. Han var ingen lidende romantisk sjel, som RodStewart eller Elton John, i stedet visste han alt om virkeligsmerte, om erkjennelsen av å være gal, så gal at man en dagkan komme til å tørne fullstendig.

Det var aldri noe glamorøst over de fire. Ikke noe ekstra-ordinært. De var banalt enkle, hverdagslige unge menn somalle var født i 1948 – pluss/minus ett år – og som haddevokst opp i de samme bedritne gatene, ofre for den sammetraurige etterkrigsskolegangen og -forslummingen, ikke rartde alle virket så like, både som personer og på scenen. Allefire var støpt av det samme, svarte materialet som musikkende lagde, og ingen av dem kunne ha gjort suksess med noeannet band, selv om de alle prøvde, ganske desperat, inn-til skjebnen omsider tvang dem sammen, mot deres egne vil-jer, en karakteristisk nitrist dag i 1968, etter at fabrikkenehadde stengt, før pubene hadde åpnet og de ikke hadde annet

14

BLACK SABBATH

å varme seg på enn sine lusne fempakninger med sigaret-ter.

John Michael Osbourne vokste opp som fjerdemann i en søs-kenflokk på seks, den mest lurvete i den villfarne flokken somvar trøkket sammen på to soverom i likkistestørrelse, i LodgeRoad nr. 14. Helt siden den dagen han ble født, var lille JohnMichael i trøbbel. Faren hans, John Thomas, jobbet nattskifti den lokale stålfabrikken til General Electric Company, noesom innebar at han måtte sove hele dagen. Lille John lærteraskt å liste seg på tå rundt i huset, stadig i frykt for «å fåsmake beltet», mens han fantaserte om at pappaen hans vardød. «Det hendte jeg smøg meg inn på rommet hans og gjordepek, for å sjekke om det fikk ham til å våkne,» forteller Ozzy.«Men da han gjorde det, ville han nesten drepe meg.»

John Michael var en utadvendt, rastløs guttunge som opp-søkte moro og overlot de tunge stundene til mammaen sin,Lillian, som han husker brøt ut i gråt en gang hun ikke klarteå betale familiens regninger. Etter at Lillian døde, gikk mors-rollen over til de tre eldre søstrene hans. I skolegården fikklille John kallenavnet Ozzy, og han fant tidlig sin rolle somklassens klovn. «Jeg hadde som leveregel: Kan du ikke slådem, så få dem til å le, gjør hva du kan for å ha dem på dinside, og hvis de fortsatt ikke liker deg, brenner du ned detjævla huset deres!» Og sånn har Ozzy fortsatt gjennom livet.Han har gjort de slemme gutta fornøyd ved ikke å framståsom noen trussel, og holdt latteren deres i gang mens han hargjemt seg bak skjørtene til en sterk kvinne. De dustete vitseneog tåpelige skøyerstrekene – som å spidde tantas katt med engaffel, prøve å sette fyr på søsteren sin og henge seg selv i enklessnor – var et slags skjold mot den kjedsomme monotonieni Astons gater. På skolen var han håpløs, på grunn av sin udia-

15

FIRE FÆLE FYRER

gnostiserte dysleksi. Fotballkamper var for barn som hadderåd til det, så Ozzy ble i stedet en av de verdiløse slubbertenesom hang utenfor Villa Park når Aston Villa hadde hjemme-kamp og tilbød seg å vokte bilen til folk for en shilling – ellermed andre ord: gi en forsikring om ikke å vandalisere bilen, ibytte mot en bestikkelse.

Det som sto igjen da, var musikk. Ozzy var fascinert avlokale teddyboys, som digga Gene Vincent, Eddie Cochran,den tidlige Elvis og andre rock’n’roll-idoler fra USA, og somkjørte full pakke med brylkremsveis, draperte dressjakker ognypussede, sylskarpe winklepicker-sko, og som slipte hånd-takene på stålkammene sine for å ha dem til å stikke med.«Jeg elsket å henge rundt kafeene deres,» fortalte Ozzy megen gang vi satt sammen på et sånt sted, omgitt av matte glass-ruter, brylkremflekker, sigarettrøyk og et hardtarbeidendeflipperspill. Men også musikkinteressen klarte å skaffe hamtrøbbel: «De sendte meg hjem fra skolen fordi jeg tok på megwinklepickers og jeans i stedet for den dritkjedelige, grå fla-nelluniformen.»

Også på andre måter skulle sammenløp mellom skole,musikk og trøbbel få skjellsettende betydning for livet hans.Da Ozzy begynte på Birchfield Road Secondary ModernSchool, i bydelen Perry Barr, ble han kjent med Tony Iommi.Allerede den gangen var de to særdeles forskjellige vesener.Mens Ozzy kom fra et klassisk arbeiderklassehjem, tomt forpenger og fullt av unger, var Anthony Frank Iommi det enestebarnet i en middelklassefamilie med italienske og brasilian-ske aner. Slekta hans drev iskrem- og bakeriutsalg i CardiganStreet, midt i det italienske hjertet av Birmingham. De haddetradisjon for å jobbe hardt og i tillegg spille masse musikksammen. «Alle i slekta spilte trekkspill eller trommer, mensfaren min spilte munnspill. Midt i stua vår kunne de rigge

16

BLACK SABBATH

til større grupper av trekkspillere som holdt på hele kvelden.De spilte også i masse brylluper, faren min og alle brødrenehans.»

Tony var ni år første gang han selv ble oppmuntret til å taet trekkspill på fanget. Det var et pianotrekkspill spesielt til-passet venstrehendte, med knapper for bassene. Han ønsketseg egentlig trommer, men fikk det ikke, for de voksne sa detville bli for mye bråk. Guttungen ble ikke tilfredsstilt av å læreseg farens italienske folketoner, og snart forsøkte han også åskvise ut hvesende versjoner av hits fra sin egen samtid. «Jegtestet ut masse forskjellig. Elvis-låter, som ‘Wooden Heart’ ogsånt».

Det var gjennom denne fascinasjonen Tony oppdaget Elvis’britiske motpart, Cliff Richard – og ikke minst backingbandethans, The Shadows. Anført av den bebrillede hovedgitaristenHank Marvin spilte The Shadows instrumentalmusikk slikingen hadde hørt den før. Marvin baserte sitt banebrytendegitarsound på en nyoppfunnet innretning kalt ekkomaskin,samt en fabelaktig håndtering av vibrato-armen på sin rød-og gullfargede Fender Stratocaster. Det var denne smygende,smånifse lyden som tok The Shadows helt opp til førsteplasspå den britiske singellista med debutsingelen «Apache» som-meren 1960. Og da 14 år gamle Tony Iommi plukket oppen gitar for første gang, var det Hank Marvin han prøvde åkopiere. «I dag er det mange som ler av The Shadows. Mendet var faktisk dette bandet, mer enn noen andre, som fikk igang mange av gitaristene fra min generasjon, fra David Gil-mour til Brian May.»

Da Hank Marvin slo igjennom, var han den eneste gita-risten i Storbritannia som eide en Fender Stratocaster. Detvar sjefen hans, Cliff, som hadde importert den fra Statene.Og siden Tony Iommi forsøkte å imitere sin store helt etter

17

FIRE FÆLE FYRER

beste evne, var den første gitaren han fikk en rimelig Wat-kins – markedsført som «The British Strat», og bestilt fra enpostordrekatalog av hans ettergivende mor. «Fordi jeg varvenstrehendt, fantes det ikke så mange gitarer å velge mel-lom. Særlig ikke i musikkutstyrsbutikkene,» minnes han. Denneste gitaren Tony skaffet seg, var en venstrehendt Burns Tri-sonic, som hadde en mye rikere, mer harmonisk lyd, og der-med gjorde det noe lettere å etterligne Hank Marvins Strato-caster og ekkomaskin-forsterker. Nå fikk Tony god bruk forfingerferdighetene han hadde tilegnet seg på trekkspillet. Hanlærte seg stadig nye akkorder gjennom Play In A Day, BertWeedons klassiske gitarbok. Tony oppsøkte også en gitarlæ-rer, men sluttet etter bare én time. «Jeg likte meg ikke der. Detpasset bedre for meg å lære greiene på egen hånd,» fortellerhan. Og slik ble Tony en stereotypisk monoman, asosial ten-åring, der han avsondret på gutterommet satt og spilte gitaretter Shadows-platene sine. Etter en stund følte han seg godnok til å dra instrumentet med på skolen, hvor han fikk viseseg fram for jevnaldrende som aldri hadde sett en elgitar uten-for TV-skjermen. «Jeg husker hvordan skolejentene begynteå logre for ham,» minnes Ozzy. «Og da tenkte jeg: for en fan-tastisk måte å sjekke damer på!»

Uheldigvis for Ozzy var ikke dette det eneste Tony gjorde somskulle gjøre inntrykk på ham. Tony var ti måneder eldre oggikk en klasse over Ozzy på skolen. Han følte seg hevet overarbeiderklassegutten, og likte å herje med ham. «Jeg pleideå gjemme meg hvis jeg så ham,» har Ozzy fortalt meg, halv-veis på spøk og halvveis det motsatte. Når jeg har prøvd åspørre Tony om det samme, har han vært påfallende ube-kvem og stotret med en viss, anspent latter: «På skolen vår vardet ganske … man var nødt til å … æh … gi de yngre kidsa

18

BLACK SABBATH

en smekk på øret, skjønner du? Ozzy var bare ett år yngre,men … på skolen var det, æh … bare vanlig at de fikk juling.»

«Tony plagde alltid Ozzy på skolen,» husker Geezer, «ogting som skjer i barndommen, er gjerne hardt å få ut av syste-met.» Derfor lå det et ulmende ekko av skolegårdens rollefor-deling gjennom hele Black Sabbaths karriere på 1970-tallet.Faktisk også lenge etter at Ozzys soloutgivelser begynte åoverskygge platene til bandet han hadde forlatt: Hvis noenkom i skade for å nevne Tonys navn, kunne han få piggenefullstendig ut og omtale gitaristen som Darth Vader. «Jeg for-søker å ikke hate noen eller noe lenger,» har han fortalt meg,«men i årevis hatet jeg Tony Iommi. Hvis du hadde sagt at vinoen gang skulle komme sammen igjen, hadde jeg ledd degopp i fjeset og bedt deg dra til helvete.»

Geezer var selvsagt også en særegen type. Vant til å væreyngst, både under oppveksten og i Black Sabbath. TerenceMichael Joseph Butler ble født som det sjuende og siste bar-net i en Dublin-familie som nylig hadde emigrert til Birming-ham. De var gode katolikker på jakt etter god betaling forærlig arbeid, og lille Geezer var hele familiens kjæledegge.«Jeg ble omtrent bortskjemt til døde. Brødrene mine stakk tilmeg penger, søstrene mine stakk til meg penger og foreldrenemine stakk til meg penger, så til slutt var jeg den rikeste i helefamilien,» har han erindret, men bak det rause, irske smilet,de joviale krøllene og det rufsete ansiktshåret, gnistret et parøyne like mørke og stikkende som hos en gammel kråke.

Han vokste opp i Aston, rett rundt hjørnet fra de andre,og ble som guttunge tatt med på Villa-kamper, der han vei-vet med sitt vinrøde og mellomblå supporterskjerf, haddesesongbillett og var en av de heldige. Men i tenårene begyntemusikk å ta over for fotballinteressen – og slik han nå så ut,

19

FIRE FÆLE FYRER

var kanskje dét det tryggeste. «Mot slutten av sekstiårene,da voldelige skinheads inntok tribunene, måtte jeg slutte ågå på kamper fordi de banket livskiten ut av meg. Det hjalpikke at jeg var Villa-fan, for hadde man langt hår, fikk manjuling.» Og Geezer hadde ikke noe valg: «Så snart The Beatlesslo igjennom, ønsket jeg intenst å være en Beatle,» forklarerhan. Elleve år gammel overtalte han moren sin til å betale tishilling (50 pence) for en skamfert, to-strengs akustisk gitarsom en gutt på skolen skulle selge. Men han fikk ikke svingpå sakene før en av brødrene hans spanderte en ny, akustiskgitar med samtlige seks strenger intakt, fra den eneste butik-ken i området som solgte gitarer, George Clay’s Music Shopi shoppingsenteret Birmingham Bull Ring. Prisen var 8 pund,en ukelønn for arbeidsfolk den gangen. Familiens store babyhadde fått viljen sin igjen. Nå prøvde han å lære seg alle san-gene fra den første LP-en han eide, Please, Please Me av TheBeatles, og økte ambisjonene i takt med at nye, banebrytendeplater av The Beatles, Rolling Stones og The Kinks kom i hus.«Og da Mothers Of Invention debuterte, snudde det opp-nedpå hele mitt musikalske liv,» forteller han.

Geezer hadde allerede latt håret gro langt. Han var kjentsom en rebell på skolen, og da han som 15-åring ble fan avFrank Zappa, var han allerede i ferd med å bli en fullblodshippie. Den nye, fargerike fremtoningen hans var egnet tilå skape oppstyr i Birminghams gater: «Jeg var omtrent deneneste som gikk rundt i perler og kaftan og sånt. Jo mer opp-stuss, desto bedre, tenkte jeg.» På skolen hadde Geezer enkompis som het Roger Hope – gjerne kalt Dope, ikke barefordi det rimte på etternavnet – og sammen startet de et slagshippieband. Roger så på seg selv som en gitarspillende Beatle.Også Geezer trakterte en elektrisk gitar, en lavpriset planke-modell – Hofner Colorama – kjørt gjennom en vaklevoren

20

BLACK SABBATH

Selmer-forsterker. De kalte bandet sitt The Ruums, etter etmerkelig ord vokalisten hadde lest i en science fiction-roman.

Geezer hadde også utviklet en sterk forkjærlighet for scifi-litteratur: «I oppveksten var H.G. Wells favorittforfatterenmin. Jeg elsker fortsatt The Time Machine, The Invisible Manog alle de andre klassikerne. Dette var så speisa, og for megsom bodde i Aston, det mest bedritne stedet på jord, og som itillegg hadde en frodig fantasi, var science fiction en fluktbil-lett til en helt annen verden, en inspirasjon til å slippe tankenefri.» Geezer var smart nok til å skjønne at sci-fi på sitt beste,uavhengig av tid og sted, handler mindre om å reise ut i ver-densrommet og se inn i framtida, enn å få innblikk i sin egensamtid. «H.G. Wells skrev historier langt fram i tid, men defungerte like sterkt som kommentarer til det samfunnet hanselv levde i. The Shape Of Things To Come er et godt eksem-pel,» sier Geezer, om 1933-romanen som fantaserer om enverdensstat opprettet i det 21. århundre, for å løse menneske-hetens problemer.

Sammen med «en annen på bass og kameraten hans påtrommer» begynte The Ruums å framføre coverlåter på puberog i et og annet bryllup. «Rundt 1966 var repertoaret utvi-det med Moby Grape-stoff og soullåter av folk som WilsonPickett, Eddie Floyd og Sam & Dave. Hvis det var en låt vilikte spesielt godt, spilte vi den. Det hadde ingen betydningom stilen var soul eller syrete rock, eller noe annet,» fortel-ler Geezer. I takt med tidsånden ble det musikalske uttrykketstadig tyngre. Snart var rytmeseksjonen skiftet ut med noenmusikalsk mer hårete karer, og så fikk de med seg en lang-håret, ny vokalist som virkelig kunne jamre. Omsider haddeGeezer fått et band som kunne matche barten og hårfrisyrenhans: «Alt var veldig undergrunn, musikalsk og på alle andremåter. Veldig love & peace. Og veldig meg.» I lokale små-

21

FIRE FÆLE FYRER

klubber som The Penthouse og Mothers begynte The Ruums’medlemmer å henge sammen med andre ambisiøse, psykede-liske bluesband, deriblant Robert Plants første gruppe, Lis-ten. Geezer forklarer forskjellen på dem: «Listen var opptattav vestkystgreier som Moby Grape og Spirit. The Ruums varmer i retning av Cream og Jimi Hendrix.»

På scenen var framtoningen blitt stadig mer outrert. Geezerminnes hvordan han kunne male seg så svart rundt øyneneat han syntes han liknet litt på Satan. «Arthur Brown gjordeakkurat det samme, men jeg hadde ingen kjennskap til hampå denne tiden. Da jeg omsider gikk for å se ham, satte detmeg helt ut. En sånn skal det gjøres-greie. Jeg lånte mascaraentil søsteren min, og lot den gå på rundgang. Vi spjåket ossogså ut med idiotiske, digre blomster som nærmest tøt ut avhodene våre, og masse perler, full galskap.» Det gjorde ikkesakene bedre at Geezer og bandkameratene var helt ute påblack bombers, supersterk speed som gjorde dem så altererteat de kunne rasere scenen på tampen av konsertene. «Trom-misen knuste trommesettet. Jeg plukket opp ølflasker og kas-tet dem i veggen. Så ble vi kastet ut, og den eneste metodenfor å få spille nye konserter, var å skifte navn på bandet.» Detvar på denne måten The Ruums ble til The Rare Breed, og der-etter The Future, før de igjen var blitt The Rare Breed. «Ogdet var da Ozzy begynte i bandet.»

Geezer studerte ved Matthew Boulton, en del av det som nåer Birmingham Metropolitan College. Han skulle bli bokhol-der, av alle ting, men så møtte han Ozzy. Ingen av dem likteegentlig stilen til den andre. Dette var i 1967: Ozzy var kom-met over teddyboy-fasen og hadde pussig nok blitt mod, enerkebritisk subkultur som ikke bare hadde et fiendeforholdtil teddyboys, men også var den rake motsetningen – kultu-

22

BLACK SABBATH

relt og musikalsk – til Geezers hippie-ideal. Det eneste de tohadde felles, var en kjærlighet til The Beatles og Sam & Dave-låten «Soul Man», samt en gryende tendens til å være oppehele natta på amfetamin. «Folk tror meg aldri når jeg sier det,men jeg hadde kort-kort skinhead-sveis og mohair-dress, somvar obligatorisk om man ville komme inn på en all-nighter,»forteller Ozzy. All-nighters var danseklubber som holdt åpent24 timer i døgnet. Ozzy likte særlig å dra på Midnight City isentrum av Birmingham, hvor han kunne bli hele helga: «Detførste man gjorde var å hive innpå Dexedrine og bare bli derfra fredag til søndag. Så dro man hjem og lot som om man vartrøtt, med øyeeplene hengende ut av hodet.»

Ozzy hadde forlatt skolen allerede i 1963, uten å værekvalifisert for noe som helst. Han var innstilt på å forsøkedet meste – alt annet enn å slite skolebenken – og hadde enløst definert plan for framtida: å tjene raske penger så enkeltsom mulig. Nå gikk han skamløst i gang med å stjele myn-ter fra gassmetere, og avanserte kjapt til å gjøre butikkinn-brudd i kveldsmørket. Tjuvgodset prøvde han å få omsatt påde lokale pubene. Ozzy var vel ikke særlig dyktig som tyv, ogda han brøt seg inn i den samme damekonfeksjonsforretnin-gen andre uke på rad, ble han fakket og sendt i kasjotten. Sik-telsen var tyveri av klær for 25 pund. Han kunne ha sluppetunna med å betale en bot på 40 pund, men var blakk og blederfor dømt til 90 dager i fengselet Winsome Green, hvor hanslapp ut etter bare seks uker på grunn av god oppførsel.

«Jeg var livredd for alle de jævla morderne og gud vet hvasom kunne komme og rævpule meg! Det var ikke vanligehomoer som holdt til i fengselet, de skiftet bare legning foranledningen. Å servere dem en vettskremt 17-åring var jo somå kaste et saftig bein etter en hund,» bemerker Ozzy mangeår etter, med det samme bleke, fjerne blikket som rett etter

23

FIRE FÆLE FYRER

tusenårsskiftet skulle definere ham for en hel TV-generasjon.«Da en jævel angrep meg i dusjen den aller første morgenen,klasket jeg til ham med en diger pissepotte av metall, og blesatt på isolat i tre dager,» minnes han. Men Ozzy overlevdeWinsome Green. For å slippe unna de røffeste situasjonene,satset han på den virkningsfulle, gamle taktikken om å få folktil å le. Det var for øvrig her han skaffet seg sine første tatove-ringer, ved å benytte nål og brent grafitt til å skrible de udøde-lige bokstavene O-Z-Z-Y på knoklene i venstre hånd. Som enavslutning på skaperverket, tatoverte han smilefjes på beggeknærne sine: «Jeg tenkte det kunne få meg i godt humør nårjeg våknet om morgenen.»

Da Ozzy vendte tilbake til Astons gater i 1966, hadde ten-åringen lagt bak seg alle tanker om en kriminell løpebane. Nåfulgte en forutsigbar kavalkade av dårlig betalte møkkajob-ber, fra strøarbeid på byggeplasser til testing av bilhorn påfabrikken hvor mammaen hans hadde jobbet, samt det somi dag er ganske berømt: den blodige karrieren på ett av Bir-minghams slakterier. «Den første dagen kastet jeg bare opp,fordi slaktingen føltes så motbydelig. Men ganske raskt komjeg i siget. Jeg merket at jeg likte å drepe dyr, ble vant til åspidde dem, økse dem, torturere jævlene til døde. Jeg tok jomasse speed og var helt fjern hele tiden, og kunne vel avlive250 kyr i løpet av en arbeidsdag, før det var grisene og sauenesin tur.»

Ozzy hadde alltid vært en outsider, og følelsen hans av åkave på bunnen av samfunnsstigen ble bekreftet enda en gangda han skjønte at ingen ville sitte nær ham på bussen hjem frajobb, på grunn av stanken. Men hellet snudde den dagen hantilfeldigvis traff på en gammel skolekamerat – som fortalteat han nettopp hadde startet et band kalt Approach. Det varbare én ting som bremset dem: De hadde ikke klart å finne en

24

BLACK SABBATH

vokalist. «Men jeg er jo sanger!» utbrøt Ozzy. Han var selv-følgelig ikke noe i nærheten av det, men denne muligheten varfor bra til å gå glipp av. Kameraten rynket på nesen og spyt-tet på fortauskanten. Men Ozzy sto på sitt: «Det er sant. Jeger en sanger!»

Og, jo. Ozzy hadde sunget før. I allsang med hele familien,når faren hans kom hjem fra puben med noen øl innabords.Lille Ozzy elsket disse stundene. Men nå var han eldre, ogvisste at han knapt kunne synge rent. Da var den beste søkna-den til en plass i Approach å investere i et brukt, 50-watts PA-anlegg med to Shure-mikrofoner. «Jeg hadde jo aldri tatt syn-ging seriøst. Aldri prøvd å øve. Men plutselig hørtes det bareut som en god idé, skjønner du?» Vel, Approach kom seg aldrilenger enn til bakrommet av en pub, selv om de hadde regel-messige øvinger. Ozzy ble frustrert, og hengte opp en lappi vinduet til George Clay’s Music Shop: «Ozzy Zig – SingerExtraordinaire – Requires Band – Has own PA».

Dette var den samme musikkbutikken som Geezer frekven-terte. Og da The Rare Breed trengte ny vokalist, etter at denforrige var gått lei av å få bandet bannlyst på spillestedene(nå satset han heller på en kabaret-karriere om bord på QE2),tenkte Geezer det ikke skadet å kontakte denne Ozzy. «Detvar de magiske ordene Has own PA som særlig fanget øyet.Fyren bodde jo rett i nabolaget, så jeg stakk bort og ringtepå, men han var ikke inne. Jeg la jeg igjen navn og adresse,og samme kveld banket det på døra. Broren min åpnet, ogkom til meg og sa: ‘Det er noe på døra til deg.’ Jeg spurte:‘Hva mener du med noe?’ og fikk til svar at jeg kunne jota en kikk selv.» Og der sto Ozzy, i en diger, brun arbeids-frakk, uten sko på beina. Over skulderen hang det en skor-steinsbørste. Men det som sjokkerte meg mest, var håret. Hanhadde ikke noe! Han hadde kledd seg ut for å prøve å skjule

25

FIRE FÆLE FYRER

at han faktisk var en skinhead.» Ozzy var i stand til å leseGeezers førsteinntrykk, og utbrøt: «Det er greit, jeg skal lahåret gro!» Og Geezer tenkte: «Denne karen er jo bare heltsnodig.»

Ozzys minner om The Rare Breed er, ikke overraskende,ganske tåkete. Han hadde sett dem live på Birmingham Poly-technic, hvor de spilte support for Carl Wayne and theVikings (senere kjent som The Move). Og Ozzy var ikkevidere imponert: «Jeg hadde aldri hørt psykedelisk musikkfør, og lurte på hvorfor i helvete de måtte hoppe rundt somfitter i det jævla blå lyset. Men OK, Geezer var virkelig godmed strobelyset og fikk det til å se sprøtt ut. Derfor tenkte jegdet kunne være verdt å prøve.» Eksperimentet hadde dårligeodds, og det varte bare i én konsert. Eller nærmere bestemt:tre låter. Da ble de jaget fra scenen under en klubbkveld forarbeidere i Walsall. Geezer husker det sånn: «Sjefen på ste-det kom til oss og sa: ‘Stikk av, her er fem pund,’ hvorpåOzzy svarte: ‘Du kan stikke de fem pundene dine opp i ræva!’.Jeg fikk det travelt nå: ‘Jo, gi oss de fem pundene!’ insistertejeg.»

Det hjalp ikke The Rare Breed at Ozzy mislikte RogerHope fra første sekund. «Han rævkjørte meg hele tiden, såjeg snudde meg til Geezer og sa: ‘Faen heller, dette gidder jegikke,’» minnes Ozzy. Det han ikke kunne vite, var at Gee-zer også begynte å bli desillusjonert. Bassisten og trommisenhadde bestemt seg for å finne seg skikkelige jobber, og Hopeså også ut til å ville gjøre noe annet. «Han hadde nettoppskrevet en sang som var helt grusom. Jeg kan ikke huske hvaden het, men jeg sa høflig at jeg ikke ville spille den,» fortel-ler Geezer. Dagen etter annonserte han sin avgang i The RareBreed. Så stakk han rett bort til Ozzy for å røyke hasj ogdrikke te.

26

BLACK SABBATH