dødens_disippel

Dødens disippel

T YPE-I T AS, 05.01.2012ORDRE: 24753 (s . 1 av 473)

Hjorth/Rosenfeldt

Dødens disippelKriminalroman

Oversatt av Håvard Syvertsen


Originalens tittel: LärjungenCopyright © 2011 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt

Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), OsloPublished by agreement with Norsteds Agency

www.aschehoug.noSatt med 10,3/11,5 pkt. Sabon hos

Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8

Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012ISBN 978-82-03-21467-7

T YPE-IT AS, 05.01.2012ORDRE: 24753 (s . 4 av 473)

Da taxien tok av til Tollénsvägen like før klokka halv åtte omkvelden, trodde ikke Richard Granlund at dagen hans kunnebli særlig verre. Fire dager i München og omegn. Salgsreise.I Tyskland jobbet de stort sett som vanlig i juli. Kundemøter framorgen til kveld. Fabrikker, møterom og en uendelig mengdekaffe. Han var sliten, men fornøyd. Transport- og prosessbåndvar kanskje ikke det mest sexy man kunne drive med, det varsjelden jobben hans vakte nysgjerrighet, og den ble aldri noesamtaleemne ved middager eller i selskaper, men de solgte godt.Båndene. De solgte svært godt.

Flyet fra München skulle ta av 9.05. Han ville være i Stock-holm ti på halv tolv. Ta en liten tur innom kontoret. Kommeà jour. Dra hjem omtrent klokka ett. Spise en sen lunsj medKatharina og så bruke resten av ettermiddagen i hagen sammenmed henne. Det var det som hadde vært planen.

Helt til han fikk vite at avgangen klokka 9.05 til Arlandavar kansellert. Han stilte seg i køen foran Lufthansas kunde-service og ble booket om til klokka 13.05 i stedet. Fire timertil på Flughafen München Franz Josef Strauss. Han følte ingentrang til å le. Med et lett oppgitt sukk dro han opp telefonenog skrev en sms til Katharina. Hun måtte spise lunsj uten ham.Men forhåpentligvis kunne de likevel få tilbrakt noen timer ihagen. Hvordan var været? Kanskje de kunne ta en drink påaltanen senere på kvelden. Han kunne kjøpe med seg noe nåsom han hadde tid.

Katharina svarte med en gang. Kjedelig med forsinkelsen.Hun savnet ham. I Stockholm var været strålende så en drinkville være topp. Gi meg en overraskelse. Kyss.

Richard gikk til en av de butikkene som fremdeles reklamerte

5


med taxfree, på tross av at han var overbevist om at det ikkelenger var aktuelt for det absolutte flertallet av reisende. Hanfant hylla med ferdigblandede drinker og valgte en flaske handro kjensel på fra tv-reklamen. Mojito Classic.

På vei til aviskiosken sjekket han flyet på tavlen over avgan-ger. Gate 26. Han beregnet ti minutter på å komme seg dit.

Richard satte seg med en kaffe og et smørbrød mens hanbladde i det nyervervede nummeret av Garden Illustrated. Ti-den sneglet seg av gårde. Han vindusshoppet litt i butikkene påflyplassen, kjøpte enda et blad, et innredningsblad denne gan-gen, og drakk en flaske mineralvann på en ny kafé. Etter entur på toalettet var det endelig på tide å gå til gaten. Der blehan møtt av den neste overraskelsen. Flyet 13.05 var forsinket.Ny boardingtid var 13.40. Beregnet avgang 14.00. Richard tokfram telefonen igjen. Han informerte Katharina om den nyeforsinkelsen og ga uttrykk for sitt hat mot fly i alminnelighetog Lufthansa i særdeleshet. Det kom ikke noe svar på sms-en.

Han ringte.Ingen svarte.Kanskje hun hadde funnet noen å spise lunsj med i byen.

Han puttet telefonen i lomma og lukket øynene. Det var ingengrunn til å hisse seg opp over tingenes tilstand; det var likevelingenting han kunne gjøre.

Kvart på to ønsket den unge kvinnen bak skranken dem vel-kommen om bord og beklaget forsinkelsen. Da de hadde kom-met på plass i kabinen og besetningen hadde hatt den ruti-nemessige sikkerhetsgjennomgangen som ingen fulgte med påallikevel, snakket kapteinen til dem. De hadde en lampe somindikerte en feil. Sannsynligvis var det bare en feil på selve lam-pen, men de kunne ikke ta noen sjanser. En tekniker var på veifor å undersøke. Kapteinen ba om unnskyldning og håpet påforståelse. Det ble fort varmt på flyet. Richard kjente hvordanhans vilje til å vise forståelse og hans tross alt relativt gode hu-mør rant av ham i samme takt som skjorta ble stadig våtere påryggen og under armene. Så kom kapteinen tilbake. Gode ny-heter. Feilen var rettet. Litt dårligere nyheter. De hadde ikkerukket avgangstiden, og slik det så ut nå var det ni fly forandem i køen, men så fort det ble deres tur skulle de påbegynneflyturen til Stockholm.

Han ba om unnskyldning.

6


De landet på Arlanda 17.20.To timer og ti minutter forsinket.Eller drøyt seks timer.Alt ettersom hvordan man så det.På veien til bagasjeutleveringen ringte Richard hjem en gang

til. Ikke noe svar. Han prøvde mobilen til Katharina. Svarerenkom på etter fem ringetoner. Antakelig var hun ute i hagen ogkunne ikke høre at det ringte. Richard kom ut i den store hallender bagasjebåndene var. Ifølge monitoren over bånd tre villedet ta åtte minutter før bagasjen fra flight LH2416 ankom.

Det tok tolv.Og enda et kvarter før det gikk opp for Richard at bagen

hans ikke var med.Ny køståing for å melde tapet til Lufthansas kundeservice.

Etter å ha levert bagasjekvitteringen, adressen og en så god be-skrivelse av bagen som mulig, kom Richard seg ut i ankomst-hallen og gikk for å finne en taxi. Varmen slo imot ham da hankom ut av svingdørene. Det var virkelig sommer. De skulle haen fin kveld. Han kjente det gode humøret vende litt tilbake vedtanke på drinken med rom i kveldsolen på altanen. Han stilteseg i kø for en taxi fra Taxi Stockholm, Kurir eller 020. Da desvingte ut fra Arlanda, fortalte sjåføren at trafikken i Stock-holm hadde vært helt vill den dagen. Helt vill. Samtidig brem-set han ned til litt under 50 kilometer i timen og ble sugd oppav en tilsynelatende uendelig bilkø som utgjorde sørgående E4.

Så da taxien tok av til Tollénsvägen, trodde ikke RichardGranlund at dagen kunne bli særlig verre.

Han betalte med kort og gikk gjennom den blomstrende ogvelstelte hagen opp mot huset. Han satte ned vesken og plast-posen innenfor døren.

– Hallo!Ikke noe svar. Richard tok av seg skoene og gikk ut på kjøk-

kenet. Han kastet et blikk ut gjennom vinduet for å se om Kat-harina var ute, men der var det tomt. Akkurat som på kjøk-kenet. Ikke noen lapp der den ville ha ligget hvis hun haddeskrevet en. Richard løftet telefonen og sjekket den. Ingen tapteanrop eller sms. Lufta var innestengt i huset. Sola sto på. Kat-harina hadde ikke tatt ned markisene. Richard låste opp dørentil altanen og satte den på vid vegg. Så gikk han opp trappa.Han følte seg skitten og svett helt inn til underbuksene. Han

7


dro av seg slipset og begynte å kneppe opp skjorta på vei opptrappa, men stoppet bevegelsen da han nådde fram til soverom-met. Katharina lå på senga. Det var det første han merket seg.Så forsto han raskt tre ting.

Hun lå på magen.Hun var bundet.Hun var død.

T-banen ristet av nedbremsingen. Moren med barnevognsom sto foran Sebastian Bergman, grep litt hardere rundt

stålrøret ved siden av seg og kikket seg nervøst rundt. Hunhadde vært i helspenn helt fra hun hadde kommet på banenved S:t Eriksplan, og på tross av at den gråtende gutten hen-nes hadde sovnet allerede etter et par stasjoner, virket det ikkesom hun skulle få falle til ro. Det var tydelig at hun ikke likteå måtte stå i trengselen med så mange fremmede. Det kunneSebastian se flere tegn på. De åpenbare forsøkene på å holdeden minimale private sfæren intakt ved hele tiden å bevege føt-tene for å slippe å dulte borti noen. Den litt fuktige overleppen.Det vaktsomme blikket som ikke fant feste noe sted. Sebastianhadde prøvd å smile beroligende til henne, men hun flyttetfort blikket bort som svar og fortsatte med scanningen av om-givelsene, anspent og på vakt. Sebastian så seg i stedet rundt iden overfylte vogna som med et metallisk hvin hadde stoppetigjen i tunnelen like etter Hötorget. Etter noen minutters stans imørket, fortsatte toget langsomt framover igjen og beveget segkrypende inn mot T-Centralen. Vanligvis pleide han ikke å taT-bane og aldri i rushtiden eller i turistsesongen. Det var forståkete og ubekvemt. Han kunne ikke for sitt bare liv bli vanttil den kollektive menneskeheten med alle dens lyder og lukter.Han pleide å gå eller ta taxi. Holde folk på avstand. Stå på ut-siden. Det var sånn det hadde pleid å være. Men ingenting varsom det pleide lenger.Ingenting.

Sebastian lente seg mot døren i enden av vogna og kikket inni neste vogn. Han kunne se henne gjennom det lille vinduet. Detblonde håret, ansiktet lent framover, hun leste i en avis. Hanskjønte at han smilte for seg selv da han så henne.

8


Som alltid byttet hun tog på T-Centralen. Gikk med raskeskritt ned steintrappa til den røde linjen. Det var enkelt forham å følge etter henne. Hvis han bare holdt avstanden ble hanskjult av alle forbipasserende reisende og kartlesende turister.

Han holdt avstanden.Ville ikke miste henne.Men måtte ikke bli oppdaget.Det var en vanskelig balansegang, men han begynte å bli god.Da t-banen på den røde linjen bremset opp inne på Gärdet

stasjon tolv minutter senere, ventet Sebastian litt før han gikkut av den lyseblå vogna. Her var han nødt til å være mer for-siktig. Det var færre mennesker på perrongen, de fleste passa-sjerene hadde gått av på en tidligere stasjon. Sebastian haddevalgt vogna foran henne slik at hun hadde ryggen mot ham dahun gikk ut. Hun hadde fått opp farten skikkelig og var alle-rede halvveis til rulletrappa da han fikk øye på henne. Ogsåkvinnen med barnevogna hadde tydeligvis skullet av på Gärdetog Sebastian valgte å holde seg bak henne i tilfelle hun som hanfulgte etter av en eller annen grunn skulle snu seg. Barnevogn-kvinnen trillet vogna i bedagelig tempo etter menneskene somstrømmet mot rulletrappene, antakelig i den forhåpning at hunslapp trengselen lenger fram. Mens han gikk bak kvinnen medbarnevogna forsto han hvor like de var.

To mennesker som alltid hadde behov for å holde avstand.

En kvinne.Død.

Hjemme.Vanligvis var ikke det noen grunn til å kalle inn Riksmord-

kommisjonen og Torkel Höglunds team.I de fleste tilfellene var det en tragisk avslutning på en fami-

liekrangel, en omsorgstvist, et sjalusidrama, en festkveld stinnav alkohol med det som viste seg å være feil mennesker.

Alle som jobbet i politiet visste at når kvinner ble drept ihjemmet, fant man som oftest gjerningsmannen blant de nær-meste. Det var derfor ikke noe rart at Stina Kaupin lekte medtanken om at hun hadde snakket med drapsmannen da hun tokimot samtalen til 112 like etter klokka halv åtte.

9


– SOS 112, hva har skjedd?– Kona mi er død.Det var vanskelig å oppfatte resten av det mannen sa. Stem-

men var grøtete av sorg og sjokk. I lange perioder var han såtaus at Stina trodde at han hadde lagt på. Så hørte hun hvor-dan han prøvde å få pusten under kontroll. Stina måtte strevefor å få adressen. Mannen i telefonen gjentok bare at konahans var død, og at det var mye blod. Blod overalt. Kunne dekomme? Vær så snill? Stina fikk et indre bilde av en middel-aldrende mann med blodige hender som sakte, men sikkert be-gynte å forstå hva han hadde gjort. Til slutt fikk hun likeveladressen. I Tumba. Hun bad anmelderen – og den sannsynligedrapsmannen – å bli værende der han var og ikke røre noe ihuset. Hun skulle sende politi og ambulanse til stedet. Hun lapå og sendte oppdraget videre til Södertörnpolitiet i Huddingesom så sørget for at en patruljebil kjørte til adressen.

Erik Lindman og Fabian Holst holdt akkurat på å avslutteen noe sen fastfood-middag i politibilen da de fikk ordre om ådra til Tollénsvei nummer 19.

De var framme ti minutter senere. De gikk ut av politibilenog så opp mot huset. Ingen av politimennene var interessert ihagestell, men skjønte at her hadde noen lagt ned atskillige ti-mer og kroner for å frambringe den nærmest perfekte, strut-tende prakten som omsluttet det gule trehuset.

Da de hadde kommet halvveis opp hagegangen, ble utgangs-døren åpnet. Begges hender flyttet seg refleksmessig mot hylste-ret på høyre hofte. Mannen i døren sto med åpen skjorte og såpå de uniformerte politimennene med et nærmest fraværendeuttrykk.

– Det trengs ingen ambulanse.Politimennene utvekslet et raskt blikk. Mannen i døren var

åpenbart i sjokk. Mennesker i sjokk agerte etter sine egne reg-ler. Uforutsigbart. Ulogisk. Riktignok virket mannen kraftløsog nedtynget, men de hadde ikke planer om å ta noen sjanser.Lindman fortsatte forover mens Holst saknet skrittene og be-holdt hånden i nærheten av tjenestevåpenet.

– Richard Granlund? spurte Lindman mens han tok de sisteskrittene fram mot mannen som hadde blikket festet skrått pået sted bak ham.

– Det trengs ingen ambulanse, fortsatte mannen med en

10


klangløs stemme. – Den kvinnen jeg snakket med, hun sa athun skulle sende en ambulanse. Det trengs ikke. Jeg glemte åsi det …

Lindman var framme ved mannen. Han tok ham lett i armen.Den fysiske kontakten gjorde at mannen i døren rykket til ogsnudde seg mot ham. Så på ham med et undrende uttrykk, somom han fikk øye på politimannen for første gang og ble over-rasket over at han hadde greid å komme så tett på.

Ikke noe blod på hendene eller klærne, merket Lindman seg.– Richard Granlund?Mannen nikket.– Jeg kom hjem og der lå hun …– Hjem fra hvor?– Hva?– Hvor kom du hjem fra? Hvor hadde du vært? Kanskje var

tidspunktet for utspørring av mannen, som så åpenbart var isjokk, dårlig valgt, men opplysningene man kunne få ved førstekontakt ville kunne sammenlignes med dem som ble oppgitt ieventuelt senere avhør.

– Tyskland. Jeg har jobbet. Flyet var forsinket. Eller … førstvar det kansellert og så ble det forsinket og så tok det endalengre tid fordi bagasjen …

Mannen ble stille. En tanke eller en innsikt lot til å ha slåttham. Han så på Lindman med en klarhet i blikket som ikkehadde vært der tidligere.

– Kunne jeg reddet henne? Hvis jeg hadde kommet når jegskulle, ville hun vært i live, da?

Det var naturlig ved dødsfall, tenk om-grubling, Lindmanhadde hørt tilsvarende mange ganger før. I flere saker han haddevært innblandet i, hadde mennesker dødd fordi de var på feilsted til feil tidspunkt. De krysset gaten på akkurat det tids-punktet en fyllekjører passerte. De overnattet i campingvognaakkurat den natten gassen begynte å lekke. De tok snarveienover skinnene idet toget kom. Ledninger som falt ned, rusede,voldelige menn, biler på feil side av veien. Slumpetreff, tilfel-digheter. Et par glemte nøkler kunne forsinke en nettopp desekundene som trengtes for at man ikke ville rekke over denjernbaneovergang en uten varsling. Et forsinket fly kunne føretil at ens kone var alene lenge nok til at en morder kunne slåtil. Tenk om-grublerier.

11


Alminnelige ved dødsfall.Umulige å besvare.– Hvor er kona di, Richard? spurte Lindman i stedet med ro-

lig stemme.Mannen i døren lot til å tenke over spørsmålet. Måtte skifte

spor fra opplevelsene på hjemreisen og den eventuelle skyldensom helt plutselig hadde blitt lagt på ham til situasjonen her ognå. Til det forferdelige.

Til det han ikke hadde kunnet forhindre.Til slutt havnet han på riktig spor.– Der oppe. Richard gjorde en bevegelse skrått bakover og

begynte å gråte. Lindman ga tegn til kollegaen om at han skullegå opp i andre etasje mens han selv fulgte den gråtende man-nen inn i huset. Man kunne aldri, skulle aldri, være sikker, menLindman fikk en bestemt følelse av at det ikke var en draps-mann han eskorterte inn på kjøkkenet mens han holdt armenrundt skuldrene hans.

Ved foten av trappa trakk Holst tjenestevåpenet og holdt detned langs benet. Hvis den sønderknuste mannen som kollegaenholdt med selskap, ikke var drapsmannen, fantes det en litenmulighet for at han, eller hun, selv om det var mye mindre van-lig, fremdeles var i huset. På toppen av trappa åpnet et mindrerom seg. Takvinduer. Toseters sofa, tv og blu-ray. På veggene,bokhyller med bøker og filmer. Fire dører. To var åpne, to varlukket. Fra toppen av trappa kunne Holst se den nederste de-len av den døde kvinnen på soverommet. I senga. Det betyddeat Riksmord skulle informeres, tenkte han mens han gikk rasktinn i det andre rommet med åpen dør, et arbeidsrom. Tomt. Deto lukkede dørene førte til et toalett og til en garderobe. Beggerommene var tomme. Holst satte våpenet tilbake i hylsteret ognærmet seg soverommet. Han stoppet i døråpningen.

En oppfordring fra Riksmordkommisjonen hadde sirkulert ien ukes tid. De skulle informeres hvis et dødsfall oppfylte vissekriterier.

Hvis offeret ble funnet i et soverom.Hvis offeret var bundet.Hvis halsen var skåret over på offeret.

12


Mobilen til Torkel avbrøt den siste strofen av «Ja må honleva» og han svarte mens han trakk seg tilbake til kjøk-

kenet. I bakgrunnen ble det ropt hurra.Vilma hadde bursdag.

Tretten.Tenåring.Egentlig hadde dagen vært på fredag, men da hadde det

vært jentemiddag og filmkveld. Eldre, kjedeligere slektninger,som faren, måtte komme på en hverdagskveld. Sammen medYvonne hadde Torkel kjøpt en mobil til datteren. En helt ny.Hennes egen. Hittil hadde Vilma måttet overta de avlagte frastoresøsteren, eller Yvonnes og hans når de fikk nye på jobben.Men nå fikk hun en ny. En som hadde Android, mente Torkelå huske at Billy hadde sagt at det het, da Torkel ba ham omhjelp til å velge modell og merke. Yvonne fortalte at Vilma iprinsippet hadde sovet sammen med den siden fredag.

I anledning kvelden var kjøkkenbordet omgjort til gavebord.Storesøster hadde kjøpt maskara, øyenskygge, lipgloss og foun-dation. Vilma hadde fått det på fredag, men hadde lagt det framigjen for å vise den samlede presangfangsten. Torkel løftet oppmaskaraen som lovte opp til ti ganger så store øyevipper vedbruk, mens han hørte på opplysningene som ble meddelt hami telefonen.

Drap. I Tumba. En kvinne, bundet i soverommet og medoverskåret hals.

Torkel syntes det var altfor tidlig for Vilma å bruke sminke,men fikk beskjed om at hun jammen var den eneste i sjette somikke brukte sminke og at det i sjuende ville være helt utenkeligå komme på skolen uten make-up. Torkel kjempet ikke imotsærlig lenge. Tidene forandret seg, han visste at han skulle væretakknemlig for at han ikke hadde måttet ta den diskusjonenda Vilma begynte i fjerde. På skolen fantes de foreldrene somhadde måttet ta den da. Ta den og åpenbart tape.

Alt tydet på at det var det tredje offeret.Torkel avsluttet samtalen, la maskaraen tilbake på bordet og

vendte tilbake til stuen.Han ropte på Vilma som sto og snakket med mormor og

morfar. Hun så ikke helt misfornøyd ut med å ha fått en unn-skyldning til å avslutte samtalen med de eldre slektningene.Hun kom mot Torkel med en viss forventning i blikket, som

13


om hun trodde at han hadde vært ute i kjøkkenet og ordnetmed en overraskelse.

– Jeg er nødt til å dra, vennen min.– Er det Kristoffer?Det tok noen sekunder før Torkel i det hele tatt forsto spørs-

målet. Kristoffer var den nye mannen til Yvonne. Han vissteat de hadde vært sammen i noen måneder. Torkel hadde møttham for første gang i kveld. Gymnaslærer. Knapt femti. Skiltmed barn. Virket som en hyggelig fyr. Torkel hadde overho-det ikke vært inne på tanken om at møtet deres kunne oppfat-tes som anstrengt, ubekvemt eller på noe slags vis et problem,derfor skjønte han heller ikke spørsmålet fra datteren med detsamme. Men Vilma tok åpenbart den korte betenkningstidensom bevis for at hun hadde truffet spikeren på hodet.

– Jeg sa at hun ikke skulle invitere ham, sa hun og så muttut.

Torkel ble fylt av ømhet for datteren. Hun ville beskytteham. Tretten år gammel ville hun skåne ham for kjærlighets-sorg. I hennes verden var det antakelig en veldig ubehageligsituasjon. Hun ville sikkert ikke villet møte sin forhenværendekjæreste sammen med en annen. Hvis hun nå hadde hatt noenkjæreste, det var ikke Torkel sikker på. Han strøk henne ømtover kinnet.

– Jeg er nødt til å jobbe. Det har ingenting med Kristoffer ågjøre.

– Sikkert?– Helt sikkert. Jeg hadde vært nødt til å stikke selv om det

bare hadde vært deg og meg her. Du vet jo hvordan det er.Vilma nikket. Hun hadde levd lenge nok sammen med ham

til å vite at han forsvant når han måtte og ble bort så lenge detvar nødvendig.

– Er det noen som har dødd?– Ja.Torkel hadde ikke planer om å si noe mer. Han hadde tid-

lig bestemt seg for at han ikke ville være en som fikk barnasoppmerksomhet ved å fortelle spennende og groteske detaljerfra jobben. Vilma visste det. Så hun spurte ikke noe mer, nik-ket bare en gang til. Torkel så alvorlig på henne.

– Jeg synes det er fint at mamma har møtt en mann.– Hvorfor det?

14


– Hvorfor ikke? Bare fordi hun ikke er sammen med meg,skal hun vel ikke måtte være alene.

– Har du møtt noen?Torkel nølte et øyeblikk. Hadde han det? Han hadde hatt et

slags forhold til Ursula, den gifte kollegaen hans, men de haddeikke definert hva det var. De hadde ligget sammen når de varav gårde på jobb. Aldri i Stockholm. Aldri en middag sammeneller hverdagslige samtaler om det personlige og private. Sexog jobbprat. Det var alt. Og nå var det ikke det engang. Fornoen måneder siden hadde han tatt sin gamle kollega SebastianBergman med i en etterforskning og siden da hadde han ogUrsula bare jobbet sammen. Det plaget Torkel. Mer enn hanville vedkjenne seg. Ikke det at forholdet deres, eller hva detnå var, helt åpenbart var på hennes betingelser, det kunne hanleve med, men han savnet henne. Mer enn han hadde trodd athan ville gjøre. Det irriterte ham. På toppen av alt lot det tilat hun hadde kommet nærmere Micke igjen, mannen sin. Fornoen helger siden hadde de til og med vært på weekendtur tilParis.

Så om han hadde møtt noen?Antakelig ikke, og det kompliserte i forholdet var i hvert fall

ikke noe han hadde tenkt å forklare for en som nettopp varblitt tenåring.

– Nei, svarte han, – jeg har ikke møtt noen. Men nå må jegvirkelig dra.

Han klemte henne. Hardt.– Gratulerer med dagen, hvisket han. – Jeg er glad i deg.– Jeg er glad i deg, også, svarte hun. – Og i mobilen min.

Hun trykket de nyglansede leppene lett mot kinnet hans.Torkel hadde fremdeles et smil på leppene da han satte seg

i bilen og kjørte mot Tumba.Han ringte til Ursula.Hun var allerede på vei.

I bilen hadde Torkel tatt seg i å håpe at dette skulle vise seg åvære noe annet. En annen. At det ikke skulle ha noen sammen-heng med de andre døde kvinnene. At det skulle vise seg at detvar første gangen. Men det var det ikke. Det skjønte Torkel dahan kikket inn på soverommet.

Nylonstrømpene. Nattkjolen. Plasseringen.

15


Det var den tredje.Ursula var allerede i gang med å ta bilder. Hun beveget seg

forsiktig rundt i rommet, nøye med ikke å tråkke i blodet somlot til å være overalt. Hvis hun kunne, var hun alltid den førstepå åstedet. Hun kikket opp, nikket og fortsatte å fotografere.Torkel stilte spørsmålet som han allerede visste svaret på.

– Den samme?– Garantert.– Jeg snakket med Lövhaga igjen på vei hit. Han sitter der

han sitter.– Det visste vi vel, eller?Torkel nikket. Han likte ikke denne saken, tenkte han mens

han sto i døren og betraktet den døde kvinnen. Han hadde ståtti andre dører, inn til andre soverom og betraktet andre kvinneri nattkjole, med hender og føtter bundet med nylonstrømper,voldtatt og med halsen skåret over. I 1995 hadde de funnet denførste. Fulgt av tre til før de sent på våren -96 kunne pågripedrapsmannen.

Hinde ble dømt til livstid på Lövhaga.Han anket ikke en gang.Han satt der ennå.Men de nye ofrene var identiske kopier. Hender og føtter

bundet på samme måte. Halsen maltraktert. Til og med denhvitblå fargen på nattkjolen var lik. Det betydde at de ikke barehadde å gjøre med en voldsom seriemorder, men en copycat.En som av en eller annen grunn kopierte femten år gamle drap.Torkel kikket ned i notisboken og snudde seg mot Ursula igjen.Hun hadde vært med den gangen på nittitallet. Hun, Sebastianog Trolle Hermansson, som senere hadde fått ufrivillig pensjon.

– Mannen sa at han fikk svar på en sms ved nitiden i dagtidlig, men ikke klokka ett, sa han.

– Det kan stemme. Hun har vært død i mer enn fem timer,men mindre enn femten.

Torkel bare nikket. Han visste at Ursula hadde rett. Hvishan hadde spurt hadde hun pekt på at rigor ikke hadde nåddbenene, mangelen på autolyse, påbegynt tache noire og annenrettsmedisinsk terminologi som han på tross av alle årene i po-litiet ikke hadde tatt bryet med lære seg. Hvis man spurte gikkdet an å få det på vanlig svensk.

Ursula tørket svette fra pannen med baksiden av hånden.

16


Det var flere grader varmere i andreetasjen enn i første. Julisolahadde stått på hele dagen. Det surret fluer i rommet, tiltrukketav blodet og den, for øyet fremdeles usynlige, men påbegynteforråtnelsen.

– Nattkjolen? spurte Torkel etter å ha sveipet over senga ensiste gang med blikket.

– Hva er det med den? Ursula senket kamera og viste framdet robuste bomullsplagget.

– Den er dratt ned.– Det kan ha vært ektemannen. Som har villet skjule henne

litt.– Jeg spør om han har rørt henne.Torkel forlot plassen sin i døren. Gikk ned til den utrøstelige

mannen i kjøkkenet. Han likte virkelig ikke denne saken.

Den høye mannen hadde sovet i noen timer. Kommet hjemog stupt i seng. Det gjorde han alltid. Ritualer. Adrenali-

net hadde strømmet gjennom kroppen. Han visste ikke helt hvasom skjedde, men etterpå føltes det som om han hadde brukten ukes energilager på den korte tiden han hadde vært i akti-vitet. Men nå var han våken. Klokka hadde ringt. Det var påtide å bli effektiv. Igjen. Han sto opp av senga. Det var så myemer som skulle gjøres. Og alt var nødt til å bli gjort på riktigmåte. I riktig rekkefølge.Ritualer.

Uten dem ville alt være kaos. Skremmende kaos. Ritualerskapte kontroll. Ritualer gjorde det vonde mindre vondt. Smer-ten mindre smertefull. Ritualer holdt mørket på avstand.

Mannen koblet Nikon-kameraet til pc-en og lastet fort ogrutinert over de 36 bildene.

Det første var da kvinnen gråtende og med armene i kryssover brystene sto og ventet på at han skulle gi henne nattkjo-len å ha på seg. Det rant blod fra det ene neseboret, ned på un-derleppen. To dråper hadde sneiet det høyre brystet hennes påvei ned mot gulvet og etterlatt røde spor som etter regnet på eivindusrute. Først hadde hun nektet å kle av seg. Hadde troddat klærne kanskje ville beskytte henne. Redde henne.

17


På det trettisjette og siste bildet stirret hun tomt rett inn ikameraet. Han hadde huket seg ned ved senga og lent seg tettinntil, så nært at han kjente varmen fra blodet som bare sild-ret fra det gapende hullet i halsen. På dette tidspunktet haddedet meste forlatt kroppen og mer eller mindre blitt sugd oppav sengeklærne og madrassen.

Han kontrollerte kjapt bildene mellom det første og det siste.Nattkjolen på. Nylonstrømpene. Knutene. Trusene av. Før ak-ten. Etter akten. Kniven og det den hadde gjort.

Skrekken.Innsikten.Resultatet.Alt så bra ut. Han ville kunne bruke alle 36. Det var det beste.

På tross av den grenseløse kapasiteten til digitalkameraet, villehan holde det innenfor rammen av en gammeldags filmrull. 36bilder. Ikke flere. Ikke færre.

Resultatet.

Billy satt på kne ved ytterdøren og undersøkte låsen da Tor-kel kom ned trappa. Han snudde seg mot sjefen da han

nærmet seg.– Ingen skader på døren så vidt jeg kan se. Det meste tyderpå at han ble sluppet inn.

– Altandøren sto åpen da vi kom, sa Torkel.– Det var mannen som åpnet den da han kom hjem, nikket

Billy. – Da hadde den vært låst.– Er han sikker på det, han virker ganske fjern etter sjokket.– Han hørtes sikker ut …– Jeg spør ham en gang til. Hvor er Vanja?– Utenfor. Hun kom nettopp.– Det står en pc oppe på arbeidsrommet. Torkel nikket mot

den trappa han nettopp hadde kommet ned. – Ta den med ogse om dere finner noe. Finn gjerne noe som kobler henne sam-men med de andre.

– Så dette er altså den tredje?– Det er mye som tyder på det.– Skal vi få med oss noen, eller …?

18


Billy lot spørsmålet henge i luften. Torkel forsto at det hanegentlig mente var: Skal vi få med oss Sebastian Bergman?Torkel hadde selv tenkt tanken, men slått den fra seg med detsamme. Ulempene var åpenbare og overgikk langt fordelene,men det hadde vært før denne kvelden.

Før den tredje.– Vi får se det an.– Jeg mener, med tanke på den som han kopierer …– Vi ser det an, som sagt.Billy forsto av tonefallet at han skulle slutte å spørre nå. Han

nikket og reiste seg. Billy skjønte frustrasjonen til Torkel. Dehadde ingen spor, eller rettere sagt, de hadde massevis. Sko-og fingeravtrykk, sperma og hårstrå, men på tross av det varde ikke en millimeter nærmere noen pågripelse enn de haddevært for 29 dager siden, da de fant den første kvinnen bundetog drept på samme måte. Den nærmest nonsjalante måten gjer-ningsmannen etterlot seg tekniske bevis, tydet på at den aktu-elle personen visste at han ikke fantes i noe register. Han varaltfor velorganisert til bare å være slurvete. Altså var han ikketidligere straffet, i alle fall ikke for noen alvorlig forbrytelse.Men villig til å ta sjanser. Eller nødt til å ta dem. Begge mu-lighetene var urovekkende. Det betydde at han med stor sann-synlighet ville slå til igjen.

– Ta med deg Vanja tilbake og gå gjennom alt sammen engang til.

Hvis de bare kunne finne en forbindelse mellom ofrene, villemye være vunnet. Da kunne man finne ut noe om gjernings-mannen og begynne å sirkle ham inn. Det verst tenkelige var atgjerningsmannen valgte ut kvinnene på måfå. At han så noenpå byen, fulgte etter, kartla, la planer og ventet på det retteøyeblikket. Om det var slik, hvis det var måten han valgte utofrene på, ville de ikke ta ham før han gjorde en feil. Og hittilhadde han ikke gjort en eneste.

Billy tok trappa med raske klyv, kastet et kjapt blikk inn på so-verommet der Ursula fremdeles jobbet og gikk inn på arbeids-rommet. Temmelig lite. Kanskje seks kvadrat. Et skrivebord ihjørnet med kontorstol foran. En pleksiglassplate under stolenfor at hjulene ikke skulle skrape opp parketten. En lav benkmed skriver, modem, ruter, papir, permer og kontormateriell.

19


På veggen over skrivebordet hang en lang ramme med plass tilåtte bilder. Offeret – Katharina het hun, med th, hvis Billy hus-ket riktig, – alene på et bilde, smilende inn i kameraet foran etepletre, stråhatt over det mørke håret, hvit sommerkjole. Somet reklamefoto for den svenske sommeren. Fra Österlen, kan-skje. Mannen – Richard – også alene på et av bildene. I akter-enden på en seilbåt. Solbriller, sommerbrun, konsentrert. Påde andre seks bildene var de sammen. Tett sammen, omfavnet,smilende. Lot til å reise mye. Et av bildene var tatt på en kritt-hvit sandstrand med palmer i bakgrunnen og på to av de andrekunne Billy identifisere New York og Kuala Lumpur. Tydelig-vis ingen barn.

Så denne gangen var det i hvert fall ingen som hadde mistetmoren sin.

Han ble stående foran bildene. Betraktet de kjærlighetsfullesmilene til paret. De holdt rundt hverandre på alle bildene. Kan-skje var det slik de alltid poserte foran et kamera. Kanskje detbare var et spill for at omverdenen skulle se hvor fantastisk dehadde det sammen. Men i så fall var det ikke synlig, begge såoppriktig og naturlig lykkelige ut der de sto omsluttet av hver-andre. Billy var ikke helt i stand til å rive seg løs fra bildene avmannen og kvinnen. Det var noe med lykken deres som ram-met ham. De virket så glade ut. Så forelskede. Så levende. Billypleide aldri å bli berørt på en slik måte. Han hadde ikke van-skeligheter med å beholde en profesjonell avstand mellom segselv og ofrene. Selvfølgelig ble han alltid påvirket, selvfølgelighadde han medlidenhet med ofrene og de pårørende, men spis-sen på sorgen pleide ikke å trenge så langt inn. Han visste godthvorfor det var annerledes denne gangen. Han hadde nettoppmøtt noen som hadde et gledesfylt blikk og innbydende smilsom minnet om kvinnen på bildene, og selv var han den man-nen som stolt berørte henne. Det ga tragedien flere dimensjonerog gjorde den virkelig for ham. Han tenkte på My. Hvordanhun på morgenen hadde dratt opp dyna og søvnig klemt rundtham. Hvordan hun hadde prøvd å få ham til å bli en liten stundtil og en liten stund til og en liten stund til helt til morgenenfullstendig hadde forsvunnet. Bildet av den smilende My passetsammen med de romantiske bildene foran ham, men absoluttikke sammen med den grotesk forvridde, bundne og voldtattekvinnen i rommet ved siden av. Likevel var det samme kvinne.

20


Et sekund så han for seg at det var My som lå der på magen iden store dammen med blod. Han snudde på hodet og lukketøynene. Den redselen hadde han aldri besøkt før.

Aldri.Og han kunne ikke nærme seg den igjen. Det visste han. Han

måtte aldri slippe inn volden og skrekken og la det forgiftehans indre. Det ville ødelegge kjærligheten. Den ville bli engs-telig, hele tiden urolig. Behovet for å skille mellom privatlivetog arbeidet ble fullstendig glassklart for ham, uten den distan-sen ville han miste alt. Men foreløpig var han helt alene om åkjempe den kampen, han ville ikke kunne dele den med henne.Forholdet deres var for nytt. Han kunne klemme henne, holdehenne hardt, men ikke dele den følelsen. Den var for mørk ogfor bunnløs til at han kunne føre den inn i forholdet. Han villeklemme henne lenge når han kom hjem. Veldig lenge. Hun komtil å spørre hvorfor. Han kom til å lyve. Dessverre. Men hanville ikke vise henne sannheten. Billy snudde seg, tok laptopenfra skrivebordet og gikk ned for å møte Vanja.

Den høye mannen ga pc-en beskjed om å skrive ut samtligebilder, og skriveren svarte straks med en effektiv surring.

Mens bildene kom ut i 10x15 på glanset fotopapir, lagde hanen ny mappe for bildene på skjermen, kopierte den, gikk innpå den passordbeskyttede nettsiden, identifiserte seg som ad-ministrator og lastet inn mappen. Siden hadde det intetsigendenavnet fygorh.se. Navnet var egentlig bare en tilfeldig valgtkombinasjon av bokstaver der den eneste hensikten hadde værtikke å havne høyt opp hos en eller annen søkemotor. Om noensom ikke hadde noe på siden å gjøre mot formodning likevelskulle finne fram til den, ble man møtt av en tekst med dår-lig layout, nesten uleselig over den fargeglade og urolige bak-grunnen. Tekstene, som skiftet både font og farge helt tilfeldig,var utdrag fra bøker, statlige utredninger, avhandlinger, andrenettsider og rene meningsløsheter uten avsnitt eller mellomrom.Alt sammen mens merkelige bilder og tegninger avbrøt her ogder uten noen bakenforliggende tanke. Siden så ut som en di-gital utgave av det rablende nonsens man noen ganger kunne

21


se på leskur og transformatorkiosker skapt av noen som ikkegreide å velge mellom alle mulighetene som forelå, men prøvdeut alle på ett og samme sted. Ingen kunne greie å bevare kon-sentrasjonen på siden særlig lenge. Av de 73 personene som avuforståelige grunner hadde funnet den, hadde den som haddevært der lengst blitt værende i 1 minutt og 26 sekunder. Akku-rat slik han ville ha det. Ingen hadde orket å klikke seg fram tilden femte siden eller lagt merke til den lille røde knappen somvar der, midt i et avsnitt om kulturminnemerking av bygningeri Katrineholm kommune. Om man trykket på den, åpnet manen ny side som ba om passord og brukeridentitet. Bak den fantman bildene han nettopp hadde lastet inn. Mappen hadde detikke-avslørende navnet: «3».

Skriveren hadde jobbet seg ferdig. Han tok utskriftene.Bladde igjennom og telte dem. Alle 36. Han tok en stor papir-klemme og festet den i overkanten på bildene. Han gikk til denandre siden av rommet der en huntonittplate var spikret opppå veggen, og festet papirklemmen med bildene på en spikeroppe i det høyre hjørnet på platen. Over spikeren sto tallet treinne i en ring av svart tusj. Han kastet et blikk på de forrestebildene som hang på spiker «1» og «2». Kvinner. I soverom-mene sine. Halvnakne. Gråtende. Vettskremte. Papirklemmenlengst til venstre inneholdt bare 34 bilder. To hadde han mis-lyktes med. Før akten. Blitt for ivrig. Fraveket ritualet. Hanhadde forbannet seg selv. Lovet dyrt og hellig at det ikke skullegjenta seg. Allerede den andre bunken var fulltallig. Nå løftethan kameraet igjen og tok et bilde av huntonittplaten med detmakabre innholdet. Første fasen var ferdig. Han satte kame-raet ned på skrivebordet og tok opp den svarte sportsbagen fragulvet rett innenfor døren.

Ut på kjøkkenet.Mannen satte veska på det tomme kjøkkenbordet, åpnet gli-

delåsen og plukket ut plasten og pappkartongen som haddesittet rundt nylonstrømpene han hadde brukt. Lysebrune Phil-lippe Matignon Noblesse 50.

Som vanlig.Som alltid.Han åpnet skapet under vasken, kastet emballasjen og luk-

ket skapet. Vendte tilbake til veska, tok opp kniven som lå i enplastpose, tok den ut, la den i oppvaskkummen mens han igjen

22


åpnet skapet under vasken og kastet den blodige posen. Hanlukket skapdøren og skrudde på vannkranen. Det rant lunkentvann nedover det brede bladet. Det størknede blodet begynteå løsne fra metallet og rant i en lett venstrevirvel ned i avløpet.Han grep skaftet og snudde kniven. Når det ikke rant mer blodav seg selv tok han oppvaskmiddel og kost og hjalp til med åfå gjort rent resten. Etterpå tørket han kniven omhyggelig ogla den tilbake i veska. Han åpnet den tredje skuffen ovenfrai skufferekka ved siden av komfyren og tok fram en rull medtreliters fryseposer. Rykket løs en pose og la den i vesken vedsiden av kniven. Så forlot han kjøkkenet.

Billy gikk rundt huset og fant Vanja på plenen. Hun sto medryggen til huset, til altanen og de store vinduene. Foran

henne strakte en veltrimmet plen seg ut og endte i to rabattermed blomster. Billy kunne ingenting om planter og gikk ut fraat det ikke var blomsterprakten som tiltrakk seg Vanja heller.– Hvordan går det?

Vanja rykket til. Hun hadde ikke hørt at han kom.– Han har ikke lagt igjen noe visittkort her, hvis det var det

du mente.– OK … Billy rygget litt tilbake. Vanja skjønte at hun hadde

vært usedvanlig skarp. Spørsmålet fra kollegaen handlet kan-skje ikke om jobben en gang. Han kjente henne. Kjente hennegodt. Visste hvor sterkt hun hatet denne typen forbrytelser.Ikke på grunn av blodet og den seksuelle volden. Hun haddesett mer og verre ting. Men det var en kvinne.

Død.I hjemmet.Kvinner skulle ikke kunne voldtas og bli drept i hjemmene

sine. De var utsatte overalt og hele tiden allikevel. De skullehelst skifte før de gikk hjem hvis de hadde vært ute. De skulleunngå fotgjengerunderganger, parker og avsides veier. Ikke hamusikk fra iPoden i ørene. Bevegelsesfriheten deres ble inn-skrenket, mulighetene begrenset. De burde få være i fred i sineegne hjem.

Avslappede.

23


Trygge.– Jeg har funnet dette, sa Vanja, snudde og gikk tilbake til

altanen. Billy fulgte etter. De gikk opp på de trykkimpregnertegulvplankene, forbi de fire kurvstolene og bordet med en ned-slått grønn parasoll i midten, som snarere enn et altanmøbelfikk Billy til å tenke på en uteservering. De gikk fram til to hvitedekkstoler i tre der man kunne tenke seg at huseierne haddesittet med hver sin drink i kveldssola.

– Der. Vanja pekte på vinduet lengst til venstre. Billy kikket.Innenfor kunne han se mesteparten av førsteetasjen. Han så atTorkel satt og snakket med Richard Granlund og at teknikereholdt på å gå gjennom resten av huset, men det var neppe detVanja ville vise ham.

– Hva er det? spurte han.– Der, sa hun en gang til og pekte. Mer nøyaktig denne gan-

gen, og nå kunne han se det. Egentlig rett framfor øynene hans.Avtrykk på vindusruten. Nesten firkantet, noen kvadratcenti-meter stort og nedenfor det en mindre prikk. De to merkeneble flankert av to halvmåneformede avtrykk. Det venstre lettbøyd til høyre, det høyre til venstre. Noen – antakelig draps-mannen – hadde sett inn gjennom vinduet, lent pannen og ne-sen mot glasset samtidig som han hadde stengt lyset ute medskålformede hender på sidene og etterlatt fett fra huden på vin-duet.

– Han er høy, konstaterte Billy og lente seg framover.– Høyere enn meg.

– Hvis det er han som har laget dem. Vanja nikket mot av-trykkene på vinduet. – Så betyr det at han har vært synlig frade husene. Vanja pekte mot nabohusene bak rabattene. – Noenkan ha sett ham.

Billy tvilte. Midt på dagen, en hverdag i juli. Villaene rundtomkring virket ferietomme. Det var ytterst få nysgjerrige somhadde samlet seg på gaten eller som hadde gjort seg ærend uti hagen da politiet ankom. Dette var ett av alle de områdenesom ble tømt om sommeren. Beboerne hadde råd og tid til åreise til sommerhus, ut med båten, eller dra utenlands. Haddegjerningsmannen vært klar over det? Tatt det med i beregnin-gen?

Antakelig.De skulle selvfølgelig banke på dører. Mange dører. Hvis

24


drapsmannen hadde blitt sluppet inn, noe Billy trodde, haddehan antakelig gått fram til huset på forsiden. Å banke på altan-døren virket mer skremmende og merkelig, og muligheten forå få komme inn var betraktelig mindre. Altså hadde han gåttopp hagegangen. Fullstendig synlig også der. Det hadde hanriktignok vært på de to andre åstedene også, uten at det haddehjulpet dem. Ingen hadde sett noe eller noen. Ikke noen bil, in-gen personer som hadde oppført seg merkelig i området, ingensom hadde spurt etter veien, sneket omkring, syklet, kommetmed en beskjed.

Ingenting og ingen.Alt hadde vært akkurat som vanlig i nabolaget, med det lille

unntaket at en kvinne hadde blitt brutalt drept.– Torkel vil at vi skal dra tilbake, sa Billy. – Hvis vi har flaks,

finner vi en fellesnevner nå.– Jeg har en følelse av at vi kan trenge flaks. Han setter opp

farten.Billy nikket. Mellom det første og det andre drapet hadde det

gått tre uker. Mellom det andre og det tredje bare åtte dager.De begynte å gå sammen over den golfbaneaktige plenen sompå tross av vedvarende tørke ikke hadde en eneste gul flekk.Vanja kikket bort på kollegaen som labbet ved siden av hennei mørkeblå hettegenser og med laptopen i den ene hånden.

– Beklager hvis jeg hørtes sint ut i stad.– Det er greit, du var vel sint.Vanja smilte for seg selv.Det var så lett å jobbe sammen med Billy.

Soverommet.Med vesken i hånda gikk den høye mannen rett fram til

kommoden som sto langs vindusveggen. Han satte veska oppepå kommoden og dro ut den øverste skuffen. Fra den høyre si-den tok han opp en pent sammenbrettet nattkjole og la det nedi vesken. Fra venstre side tok han opp en pakke med lysebrunePhilippe Noblesse 50 Camello, og lot også dem forsvinne nedi den svarte sportsbagen. Han trakk igjen glidelåsen og la ves-ken ned i åpningen mellom de gjenværende klærne. Den passetnøyaktig inn.

25


dødens_disippel

Documents

holm ti p halv tolv

beregnet ti minutter

70g holmen book cream

liten tur innom kontoret

ken foran lufthansas

lett oppgitt sukk dro

endelig p tide g

flaske handro kjensel