en norsk spion

EN NORSK SPION

T YPE-I T AS, 16.08.2012ORDRE: 26877 (s . 1 av 398)

T YPE-IT AS, 16.08.2012ORDRE: 26877 (s . 2 av 398)

Aslak Nore

EN NORSK SPIONSpenningsroman


Aslak Nore

Gud er norsk, 2007

Ekstremistan, 2009

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Omslagsdesign: Terese Moe LeinerSatt med 11/13,1 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim

Papir: 80 g Super Snowbright 1,6Printed in Germany

GGP Media GmbH, Pössneck 2012ISBN 978-82-03-19780-2


The old Lie; Dulce et Decorum estPro patria mori

wilfred owen


Casablanca

første del


Dubai

15.–17. mars 2011

Oppdraget var å rekruttere en iransk avhopper. Den jobbenvar vi tre om. Vi ankom hver for oss. Jeg våknet da innflyv-ningen til Dubai International Airport ble annonsert, ret-tet meg opp og stirret ned på det mørke Hormuzstredet oglyshavet på landsiden. I morgen skulle oppdraget begynne.Byen glitret – skyskraperne, de opplyste motorveiene, dekunstige arkipelagene som buktet seg ut i havet. Dubai varet bedrag, en oppkomling, en forgjeldet livsløgner med debeste klærne og dyreste vanene. For vår tids kriger var byendet Lisboa og Casablanca hadde vært under andre verdens-krig: nøytrale lytteposter nedsunket i dekadanse og gjen-nomsyret av etterretningsfolk fra alle sider. På hotellromog kjøpesentra under meg ble en hemmelig krig utkjem-pet. I Dubai kunne du aldri vite hvem som var alliert ellerfiende. Og jeg merket en mild uro blande seg med spennin-gen: Jeg hadde ikke vært i felten siden det smalt, og etterden gangen hadde jeg lovet meg selv aldri å vende tilbake.

Iraneren het Reza og var en høyerestående offiser i deniranske revolusjonsgarden. Før avreise hadde vi gått gjen-nom informasjonen: Reza hadde noen uker tidligere dukketopp på radaren i Beirut da han etablerte hemmelig kontaktmed en norsk diplomat. Reza hevdet å sitte på informasjonom hvordan iranerne jobbet med å undergrave den norskeISAF-styrkens innsats i Nord-Afghanistan. Strategien var

9


ganske velkjent: Iranerne betalte lokale landsbymullaer ogsendte falske mobilvideoer rundt for å hisse folk opp motnordmennene. Det nye var at en høytstående revolusjons-gardist snakket om saken. Han hadde også hintet om atdisse opplysningene bare var en smaksprøve på det hanhadde å tilby, dersom opplysningene kunne byttes mot sik-kerhet for seg og sin familie. Avtalen var at vi fikk opplys-ningene, Reza fikk norsk statsborgerskap og ny identitet.I den rekkefølgen.

Jeg gikk raskt gjennom de sterile korridorene på flyplas-sen, forsøkte å se for meg Rezas ansikt. En middelaldrendeiraner uten noen spesielt distingverende trekk. Men et fo-tografi forbereder deg aldri 100 % på det du skal møte.Jeg hadde ikke vært i Midtøsten siden sist jeg var på opp-drag, men jeg kjente for så vidt Emiratene godt. Min kjenn-skap til regionen skrev seg primært fra Libanon, hvor jeghadde studert og lært arabisk før jeg ble viklet inn i tjenes-tens nett. Beirut var en forlokkende blanding av arabiskgjestfrihet og middelhavshedonisme. Den kulturløse mate-rialismen i Golfen hadde aldri appellert til meg på sammemåte.

Forberedelsene hadde jeg unnagjort i Oslo: Dubais geo-grafi var møysommelig gjenoppfrisket, dens parker og gate-nett, champagnebarer og restauranter, shawarma-stands,gallerier, horehus og de luftkondisjonerte kjøpesentra jegforstod utgjorde byens nav. Vi hadde memorert kameraer,dødsoner, baktrapper og fluktruter fra Al Bustan Rotana,hotellet der Reza skulle være innlosjert. Men forberedelserer bare én del av en operasjon. Alle forbereder seg. Det erhva du gjør på bakken som skiller de som oppnår resulta-ter fra de som ikke gjør det.

Immigrasjonskontrollen var full av lettkledde nordeuro-peere, indere i fargerike sarier, samt arabere og asiater ialle typer bekledninger – oversminkede damer med Her-mès-vesker og myk egyptisk overklasse-aksent fra Zama-

10


lek, alvorlige menn med lett trimmet brorskapsskjegg, gulf-arabere i sandaler og hvit thwab. Grensekontrolløren, ogsåhan i en tradisjonell hvit drakt, gransket venstrehåndenmin vaktsomt da jeg la passet på skranken, som om hanså rett gjennom skjorta til det lyserøde arret som begyntemellom tommelen og pekefingeren min, og som strakte segopp under skjorteermet helt opp til nakken. Håret mitt varsvart, ansiktet markert med høye kinnbein og en neserotsom begynte mellom de kraftige øyenbrynene mine. Utseen-det var en fordel som operatør, fordi jeg kunne gli umer-kelig inn i folkemengder i alle land rundt Middelhavet oglangt inn i Sentral-Asia. Jøden, kalte de meg da jeg voksteopp.

Til slutt vinket passkontrolløren meg motvillig gjennom.Jeg lente meg mot de doriske søylene ved bagasjebåndet.I bagen hadde jeg utstyr som var trygt å frakte over lande-grensene. Falske pass og elektronisk utstyr lå deponert iDubai. Bagen dukket opp uten for mange skrammer, jeggikk gjennom tollen og ut i den store ankomsthallen. Av-talen var at jeg skulle møte Kåre, min makker, på flyplas-sen. Sist vi hadde jobbet sammen, hadde alt gått galt. Jegså etter ansiktet hans i mengden. Den gullforgylte palmenmidt i rommet var vårt avtalte møtested. Men ved pal-men stod det ingen. En lav nordeuropeer i lilla t-skjorteog lyse bukser kom gående mot møtepunktet. En fremmedmann trippet rundt foran utgangen. Nei, det var ikke han,ganglaget var et annet. Hvor var Kåre? Helvete. Etterret-ning er venting. Etterretning er utsettelse. Jeg kjente stres-set komme krypende. Noe hadde gått galt.

Frykt og fare er ikke det samme. Fare er en relativt ob-jektiv størrelse – den kan kalkuleres og estimeres av all ver-dens analytikere og risikoeksperter nesten slik meteorolo-gene snakker om været. Risiko settes opp mot gevinst, ogdu kan sette to streker under svaret. Frykt er noe annet:Den handler nettopp om mangel på kontroll, en følelse

11


av kaos. For en etterretningsoperatør er det avgjørende åkunne balansere de to. Frykt og fare, hjerte og hjerne. Detvar egentlig derfor jeg hadde sluttet i tjenesten. Jeg vissteikke om jeg lenger hadde roen. Det avbalanserte, evnen tilå se gjennom det andre tok for gitt. Du har ikke kontrolli felten, kun instinkter. Du har ikke kontroll i en by, meni det ligger også dens sjarm og gravitasjonskraft. En by eren organisme, med horder av mennesker, der summen avalles handlinger skaper frihet. Og kaos. Deri ligger det enetterretningsmann frykter. Her er alt mulig. I Dubai kunnealt skje. Men jeg var tilbake.

Ti minutter senere var Kåre fortsatt ikke å se. Du er fordeg selv nå, tenkte jeg der jeg stod i et mylder av turis-ter, sjåførene med navneskilt, de fleste med vestlige bok-staver, og de gledestrålende menneskene som ble gjenfor-ent i ankomsthallens kunstige lys. Du er aldri mer ensomenn når du er alene i felt. Og aldri så levende. Hvorlenge skulle jeg vente? Duften av malte kaffebønner ogsøtt bakverk lå tung i luften, blandet med bonemiddelog gummi. Jeg kjente meg trøtt og urolig på samme tid.Scannet hallen etter avvik i menneskemengden, etter uven-tede bevegelser, etter granskende blikk gjemt bak solbril-ler og over avisforsider. I Norge må du legge det blikkettil side, ellers går du til grunne. Nå var det som om jeghadde skrudd på en bryter. Det er alltid viktig informa-sjon i omgivelsene. Det vanskelige er å skille det vesent-lige fra det uvesentlige. Ingen tegn til overvåkning, ellerhadde jeg bare ikke godt nok fokus? Mobilen ringte. Detvar Kåre.

«Rakk ikke møte deg, Peter,» sa han. Jeg gransket stem-men. Den var hans, det var en av grunnene til at vi fore-trakk samtaler, ikke sms. «Stikk til hotellet, så ringer jegdeg der.»

Den fuktige heten slo mot meg som en usynlig vegg dajeg trådte ut i den arabiske natten. Jeg praiet en taxi og

12


oppgav adressen til hotellet hvor jeg skulle bo. Så lente jegmeg bakover i setet. Det var omtrent et år siden det smalti Afghanistan. Hver dag siden hadde jeg tenkt på den sisteturen. Hvor tilfeldig det var. At jeg byttet plass med Høv-dingen like før. At han var borte og jeg var her. Jeg haddeutført mange oppdrag i årene før. Kåre og jeg hadde værtdel av Fredsduene – en liten gruppe operatører som utførteoppdrag andre ikke kunne gjøre. Det hadde mange navn:Spesielle operasjoner, Covert Action, Human Intelligence.Det lød flott, nesten storslagent og stod i grell kontrast tilden siste turen: Smellet fra veibomben, sanden som la segover kjøretøyet, Høvdingens forvridde ansikt, innvollenehans mot frontruta.

Varm, fuktig luft sivet inn gjennom en glipe i vinduet.Vi kjørte langs sjøkanten, Dubai var en mur av lys. Enesteform for terreng var i skyskrapernes forskjellige høyder, forbyen var like flat som den amerikanske prærien. Gjennomhøyttalerne i bilen hørte jeg The Killers. Jeg stilte klokkentre timer fram: Snart midnatt. Killers var fra Vegas, all mu-sikken deres var kopi av noe annet, akkurat som byen dekom fra. Akkurat som Dubai. Lysene fra høyhusene glitreti vannet, synet fikk pulsen til å slå raskere, jeg kjente megmed ett lett og klar, for verdensmetropoler har alltid hattsamme effekt på meg som køl. Etterretning er som verdensreneste columbiana, bare bedre, det er yrkeslivets Formel 1.Det var derfor jeg hadde reist ut på oppdrag, igjen og igjen.Og det var derfor jeg hadde sluttet.

Blant de få innvidde som kjente til Fredsduenes eksistens,hadde det alltid vært mye skepsis. Norge var et U-land innendenne typen etterretning, ikke minst fordi skottene mel-lom utenriks- og forsvarsdepartementet var så tette, somom de jobbet i hver sin verden – den ene fredelig og ideal-istisk, den andre kynisk og brutal. Ideen med fredsduenevar å bryte ned dette skillet. Og det hadde gitt resultater.Vi hadde etablert kontakt med geriljabevegelser, diploma-

13


ter og krigsherrer som de vanlige etterretningsfolkene ikkekunne nå, fordi vi opererte med mye større risiko. Vi job-bet alltid under falskt flagg. Jeg var journalist – for det eringen som har større bevegelsesfrihet og kildetilgang i etkrigsområde enn en vågal reporter. De beste løgnene haralltid en kjerne av sannhet. De siste årene hadde jeg fak-tisk frilanset for en rekke aviser. Det falt naturligvis ikke igod jord i de mer rigide delene av tjenesten. Militære reg-ler, styrkebeskyttelse og sikkerhetsbegrensninger var bareretningslinjer for oss. Vi gjorde som vi ville. Derfor ble viselvsagt kalt uansvarlige eventyrere, cowboyer og det somverre var.

Det var ingen selvfølge at vi var på oppdrag igjen. Etterangrepet i Afghanistan året før hadde motstanderne sett sittsnitt til å legge aktiviteten på is. Jeg lå lenge på sykehus,delvis forbrent på venstre side av kroppen. De andre drevrundt i Norge, midlertidig permitterte. Det var tøffe må-neder, for når du er operatør, er det aldri oppdragene somer det vanskeligste, det er bakrusen som følger etterpå. Jeghadde bestemt meg for å slutte. Men et par uker før jeg lan-det i Dubai hadde admiralen samlet oss igjen. Han haddeet nytt oppdrag, sa han, ett bare vi hadde kompetansen tilå gjennomføre.

Drosjen stanset under et lite, forfallent neonskilt sommarkerte herberget Kerman Guesthouse. Jeg steg ut av bilenog inn i lobbyen. Noen kvinner i svarte, iranske chadorersatt langs veggene. Når de gestikulerte med armene, liknetde svarte fugler. Luften var fylt av stram svette og krydretesigaretter. Resepsjonisten gransket meg bistert:

«Peter Wessel?»Jeg fant fram turistpasset og la det på disken. De prak-

tiske spørsmålene tok jeg på arabisk. Det var lenge sidenjeg hadde brukt språket, tungen satt nesten fast i ganenidet jeg framsa ordene. Det føltes som om summingen framenneskene holdt opp, blikkene brant i nakken. Var min

14


arabisk for god? For dårlig? Visste de hvem jeg var? Nei,det var innbilning. Tenker du sånn, har du ingenting her ågjøre, da er du ferdig. Etter det som virket som en evighetpå bakrommet, kom resepsjonisten tilbake med en kopi avpasset – mitt eget navn – og rakte meg en gammeldags nøk-kel festet til en nummerert kule. Jeg gikk opp en knirketetrapp, bort en gang, inn en dør, og slengte fra meg baga-sjen på gulvet, la meg på sengen og stirret opp i taket. Envifte duret av sted, så langsomt at man kunne se rotorbla-dene. Veggene, som en gang hadde vært hvite, var misfar-get av skitt og tobakk, som en kjederøykers lunger. Vinduetvendte mot bakgården. En stund lå jeg slik, for oppspilt tilå sove, for utkjørt til å reise meg. Hvorfor hørte jeg ikkenoe mer fra Kåre?

Ikke før hadde jeg fullført tanken, ringte han. «Afterskii morgen, som avtalt.»

Det var koden for å møte Reza klokken 11. Det var ihenhold til planen. Stedet var Hotel Kempinski, i den eneenden av kjøpesenteret Mall of the Emirates, ved enden avdet innendørs skianlegget som gikk gjennom senteret. Jegskjøv bort tanken på alt jeg hadde forlatt i Norge og tenktepå dagen som skulle komme: Tre norske operatører. Inn-hente opplysningene til Reza. Få familien hans i sikkerhet.Komme oss til helvete ut. Så enkelt og så vanskelig vardet. På en helg ville det være over. Så var jeg fri. Men duer aldri fri etter et oppdrag. Jeg sovnet heldigvis raskt, forsom operatør er du avhengig av et sterkt sovehjerte, ellersblir du gal.

Skjønt, det blir du uansett.

*

Mall of the Emirates lå i sørenden av Sheikh Zayeed Road,ikke så langt unna de nybygde skyskraperne rundt DubaiMarina. Fra utsiden liknet det en uformelig kloss, med en

15


skjev kube stikkende opp. Det var skibakken. Før jeg møtteKåre, hadde jeg gått gjennom planene og mulige scenarioer– om vi ble skygget, naturligvis, men også kidnapping ogdirekte angrep, muligheter jeg anslo for lite sannsynlige heri Dubai. Planen burde være sikker, men man kunne aldrivite. Hvis det ikke handlet om selve rekrutteringen av Reza,hva da? Det kretset rundt hele oppdraget.

Jeg hadde stått opp tidlig og gjennomført et par timerantispaning, for å forsikre meg om at vi ikke ble overvåketfør møtet. Etter frokost reiste jeg ut til en slumbydel uteved flyplassen, bebodd av indiske immigranter. Som vestligjournalist skilte jeg meg ut der, men det ville mine eventu-elle overvåkere også gjøre. Deretter dro jeg til et badelandute på den kunstige halvøya The Palm. Overvåkere hatetbassenger. Jeg så etter samme ansikter begge steder. Jeg såingen. Så dro jeg til kjøpesenteret.

Kåre Svalastoga ventet på meg i en Starbucks rett vedden nordlige inngangen, i henhold til avtalen. Han satt iet hjørne med et høyt papirkrus og Herald Tribune menshan speidet utover. Han så ut som han alltid hadde gjort.Kåre var lav, i overkant av én sytti, og hadde en lett ogsamtidig eksplosiv kroppsbygning, som en skihopper, noehan også var, med personlig rekord på 134,5 meter i Lys-gårdsbakken. Han kom opprinnelig fra Kviteseid i Tele-mark. Et kraftig kjeveparti rammet inn ansiktstrekkene:flat nese, en kjøttfull munn og to ville og urolige øyneunder pannen og det bølgete, mørkeblonde håret. Vi opp-daget hverandre samtidig, synkronisert som vi hadde værtog fremdeles var. Eller var vi det? Han reiste seg og komgående hjulbeint gjennom folkemengden med håndflateneutslått.

Mange tror etterretningsoperatører helst bør være sto-iske typer som vandrer diskré i bakgrunnen av hendelsenede rapporterer fra. Og mange er sånn. Regelrytterne, demiddelmådige, etterretningens vannbærere. Men de beste

16


er ikke det; de gjør som de selv vil, akkurat som enereinnen ethvert felt bryter de normene andre må følge. Ufor-utsigbarhet er det viktigste i alle spesialoperasjoner. Kårevar en mann som kunne stjele ethvert rom han befant segi, samtidig som han hadde evnen til å forsvinne i meng-den, nesten som om han hadde en innebygd glødelampehan kunne skru av eller på. Da han så meg, lo han, grovtog hjertelig som alltid, klemte meg hardt og dunket meg iryggen.

«Godt å se deg, Peter,» sa han på sin rungende, rundetelemarksdialekt, avslepet etter mange år borte fra hjem-stedet.

Jeg forsøkte å tolke signalene han sendte. Han smilte. Detvirket ekte. Øynene hans glødet, kroppsspråket var kraft-fullt og energisk, nesten som i gamle dager. Vi gikk mel-lom en gruppe rødsprengte britiske turister og noen fni-sende fjortis-hijabis. Kåre gikk bort til en minibank og tokut penger. Kvitteringen slengte han fra seg like ved. Ingenplukket den opp. Det var et godt tegn.

«Hva skjedde i går?» spurte jeg. «Vi skulle møtes på fly-plassen.»

«Jeg gadd ikke følge protokollen,» svarte Kåre. «Hva vardet du ventet deg? At jeg skulle stå klar med hornmusikkog norske flagg?»

Han la armen rundt skulderen min: «Du husker følelsennår du tar årets første skitur, den første løpeturen etter enskade, du tar på deg sko eller ski og føler deg like smidigsom en beinskjør pensjonist?»

«Hva snakker du om?»«Den dårlige nyheten, Peter, er at jeg ser på deg at det er

lenge siden du har vært i felten. Du ser jo helt jævlig stressaut, og du avslører deg. Hendene inntil buksa før vi hilste:Du har klamme håndflater. Den gode nyheten er at når duvåkner i morgen, vil du knapt huske at du har vært ute avgamet.»

17


Jeg var ganske sensitiv på sånne kommentarer. «Altklart?» sa jeg.

Kåre snudde seg og lo mens han holdt armene ut til sidenmed håndflatene opp. «Har du glemt hva det beste med åvære i felten, er?» Han besvarte spørsmålet selv.

«Det er verdens beste medisin, en perfekt dosert blan-ding av sentralstimulerende stoffer som gjør oss oppvakteog ikke-sløvende opiater som fjerner smertene. Et doping-laboratorium i gamle DDR kunne ikke kokt sammen enbedre miks.»

Han snudde seg mot meg og hvisket. «Alt er klart, com-padre. Klokkene er synkronisert. Jeg dekker deg, Ivana erpå stand-by.»

Ivana Lucic var den tredje operatøren. Hun kom frasamme avdeling som oss. Vi hadde jobbet sammen i flere år– til Høvdingen ble drept. Ivana var den eneste av oss medoffisielt cover, hun var i Dubai med diplomatpass. Rolle-fordelingen nå var at jeg skulle ha kontakten med Reza,mens Kåre besørget transporten til et sted vi kunne snakkei fred. Ivana sikret i bakgrunnen.

Han klappet meg på hodet. «Godt å ha deg tilbake, Peter.Godt å være tilbake.»

Mens jeg gikk alene mot Hotel Kempinski, som lå i denene enden av kjøpesenteret, analyserte jeg Kåres reaksjonerda vi møttes. Jeg fant ingenting utenom det vanlige. Var detet godt eller dårlig tegn? Vi hadde ikke jobbet sammen pånesten et år, etter Høvdingens død. Kåre hadde vært tettknyttet til ham, enda tettere enn meg, og hadde tilbraktmye tid på egenhånd i tiden etterpå. Han lot til å være overdet. Men du kommer aldri over en kollegas død. I beste fallforsoner du deg med det.

Kempinski var utformet som en tyrolsk alperesort, medmørkt trepanel på veggene og panoramisk utsikt mot densnølagte bakken som skrånte ned gjennom et sylindriskatrium i midten. Mellom resepsjonen og panoramavinduet

18


lå en sirkelformet bardisk med høye krakker, der jeg sattemeg. Klokken var straks elleve. Utsikten var god. Jeg kunneskimte det avdempete lyset i hotellobbyen. Naturligvis hetden Aspen.

Reza kom presis til avtalen. Jeg scannet området. Trebarnevogner, to menn som leste aviser i sofagruppene, eneldre sjeik som vandret gjennom rommet: Etter øvelsene tid-ligere samme dag var jeg nokså sikker på at vi ikke ble over-våket. Men hva med Reza? Vi måtte stole på at han hadderistet av seg eventuelle overvåkere. Jeg gjenkjente hamumiddelbart fra bildene vi var blitt forelagt. Han trippet lettog usikkert rundt i det store rommet mens blikket flakket tilalle kanter. Akkurat dét virket mindre tillitvekkende enn vihadde forutsatt. Enten var han ikke så god som vi trodde,eller så hadde han noia. Rundt ham gled en stadig strømav turister og velstående lokale familier, liksom hypnotisertav lobbyens muzak. Da jeg så en gruppe østasiater kommevirrende inn i lobbyen, tenkte jeg at øyeblikket var inne.

Jeg betalte bartenderen og gikk henslengt gjennomrommet. Fordi jeg var kledd som en tilfeldig turist, i shortsog caps, syntes ikke Reza å legge spesielt merke til meg, ogda jeg kom opp på siden av ham, slapp jeg en kontantkort-telefon ned i jakkelommen hans. Jeg fortsatte forbi ham tiljeg kom til enden av resepsjonen. Der slo jeg av min egenmobil og byttet kontantkort. Ventet. Fikk signal. Så gikkjeg ut gjennom hotellinngangen. Den fuktige varmen slomot meg, men her ute ville i hvert fall ikke Reza høre meg.Gjennom vinduene til hotellet kunne jeg se at han fremde-les trippet rundt, på utkikk etter folkene han skulle møte,men som han ikke visste hvem var.

Så ringte jeg ham. Jeg la vekt på å virke mest mulig til-forlatelig, så jeg brukte ikke handsfree. Reza så seg rundt,kjente på lommene og fiklet med telefonen før han tok imotsamtalen. Han sa ingenting, men jeg kunne høre ham puste.

«Hør godt etter: Jeg passer på at veien er klar. Nå går du

19


rett gjennom lobbyen så du har skibakken på høyre håndtil du kommer inn i kjøpesenteret. Hold linjen. Do you un-derstand?»

«Ok,» sa Reza nervøst. Han begynte å gå, i motsatt ret-ning av der jeg befant meg. Jeg fulgte etter ham.

Da han hadde passert panoramavinduet, kom han inn iet av senterets handlegater. Antakelig trodde han jeg fulgteham fra en av etasjene over, for han snudde seg aldri. Haddehan gjort det, ville han ikke fått øye på meg, for dette varmidt på formiddagen og senteret var fullt av turister, hvit-kledde gulfarabere, kvinner i niqab med forførende hennamalt på hendene. Trengselen gjorde at jeg kunne nærmemeg ham uten fare for å bli oppdaget.

«Når du kommer til første møteplass, fortsetter du skråtttil høyre langs atriumsvinduet. Si ja hvis forstått.»

«Ja,» svarte han. Han gikk.«Nå vil du snart se en bred hall på venstre side. Du går

til den borteste rulletrappen til venstre, og går opp. Når dukommer opp, ringer jeg deg igjen.»

Mens Reza skrittet gjennom hallen mot rulletrappen,gikk jeg opp den nærmeste trappen bak og rundt ham, såjeg kunne følge ham fra terrassen over. I enden av synsfeltetkunne jeg skimte Ivana. Hun forsvant i retningen jeg ledetReza.

«Ta til høyre etter rulletrappen. Fortsett cirka femti meterrett fram. På venstre side ser du et GAP-skilt. Ser du?»

Reza mumlet en bekreftelse.«Etter denne butikken ligger en Body Shop. Mellom de

to butikkene går det en trang korridor. Du hører meg frem-deles? Bra. I enden av korridoren går en trapp. Gå ned tilnivå 1 A – jeg gjentar – 1 alfa – i parkeringshuset. Der blirdu møtt av en svart Jeep Cherokee. Sett deg inn der. De tardeg videre. Forstår du?»

Reza svarte ikke. Hørte pusten hans.«Du må stole på oss.»

20


I samme øyeblikk smatt han inn korridoren og ut av syns-feltet mitt. Hadde jeg mistet ham? Nei. Jeg småløp til nestetrapp, som også førte ned i parkeringshuset, der min egenbil stod. Hjertet hamret, men jeg hadde kontroll. Og jegelsket det. Det var dette jeg kunne, jeg kjente det nå. Til nåhadde planen forløpt uten problemer. Reza ble neppe skyg-get eller hadde egne spanere på hjul, konkluderte jeg. Pus-tet inn den varme dieseldampen fra parkeringshuset. Star-tet leiebilen Ivana hadde parkert der. Nøklene stod i. Jegkjørte ut i formiddagssolen. Utkjøringen fra senteret kunnevære komplisert, man kjørte seg lett bort i trafikkmaski-nene nedenfor, derfor hadde jeg gått gjennom ruta noenganger med kart og bilder. Men jeg hadde ikke kjørt den,det ville gi våre motstandere anledning til å planlegge der-som vi var under observasjon. Jeg tok ut på trafikkmaski-nen og svingte av til Dubai Marina, og videre ned mellomhøyhusene som stod innhyllet i varm dis. Pickup-punktet,stedet jeg skulle overta Reza, var en parkeringsplass mel-lom Dubai Marina Yacht Club og Hotel Byblos. Ikke formye trengsel, ikke for forlatt, uten kameraer, med godeinn- og utkjøringsmuligheter i begge retninger: Det var per-fekt.

Klokkene våre var synkroniserte. Jeg svingte inn på denhalvfulle parkeringsplassen i samme øyeblikk som jeg såden svarte jeepen komme fra andre siden. Parkeringsplas-sene var tydelig oppmerket, mellom dem ledet veier for inn-og utkjøring. Da bilene våre befant seg på siden av hver-andre, stoppet vi. Vinduene var sotet. Kåre hoppet ut avbilen, og geleidet Reza rolig over til mitt passasjersete. Der-etter kjørte han vekk.

Vi håndhilste. «Jeg er glad du rakk møtet,» sa jeg.«Du er ung,» svarte han. «Yngre enn jeg trodde.»Så ble han stille. Han var rundt femti, det visste jeg, men

han virket eldre. Jeg skimtet mørke flekker rundt armhu-lene. Det kunne være varmen. Det var noe annet. En eim

21


av svette, etterbarberingsvann og sigaretter fylte bilen. Jeglandet på at Reza faktisk mente alvor med å hoppe av. Omhan ikke var en usedvanlig talentfull skuespiller.

«Vi går en tur i parken,» sa jeg rolig.«Pasdaran,» mumlet han. «Se hva de gjør med landet

mitt. De styrer alt. Ødelegger.»Han snakket fort og usammenhengende. Jeg lot ham

gjøre det. Pasdaran var et annet navn på revolusjonsgar-den. Jeg gav ham en flaske vann.

«Familien min,» sa Reza lavt. Han snakket godt engelsk,med iranerens distinkte aksent, som om han klemte ut or-dene gjennom en trutmunn. «Alt handler om familien min.Min datter, snart tolv, min sønn på femten. Hensynet tildem. Det er alt for meg.»

«Gjør du som vi er blitt enige om, lander både du ogfamilien din i Norge med visum om et par dager.»

*

Al-Safa-parken lå et kvarters kjøretur unna. Jeg kjørte utpå Sheikh Zayeed, som forbandt den nybygde marinaenmed de eldre delene av byen lenger nord, der mitt hotelllå. Til venstre kunne jeg skimte Burj Al-Arab-hotellet, somlå som et gigantisk seil i den disige horisonten vendt mothavet. Byens trafikk fløt lett og uanstrengt, ingen kjørteover hundre. Foran oss lå nybygde Downtown Dubai. Sky-skraperne blinket i solen.

«Burj Khalifa, verdens høyeste bygning,» pekte Rezauoppfordret og pekte på den høyeste av bygningene. Denliknet et tårn. Han virket litt mer komfortabel nå, haddeikke sett seg i sidespeilet på flere minutter. «Du vet hva somer Dubais problem i framtiden?»

«Er vel nok å ta av,» sa jeg. «Finanskrise, gjeld, tommebygninger …»

«Energi,» avbrøt Reza flatt. «Bygningene blir varme på

22


grunn av solen. Det går med en formue til air-condition.De slipper unna med det nå, fordi oljen i praksis er gratisher. Men hva skjer når prisene stiger?» Han viftet en nes-ten professoral pekefinger og så spørrende på meg.

«Men inntektene øker også med høyere oljepris,» inn-vendte jeg.

«Dubai er ingen oljeby,» sa Reza. «I motsetning til hvaalle tror. Rikdommen er bygget på noe annet.»

Jeg trakk på skuldrene og lot ham snakke videre. I en slikrekrutteringssituasjon er informasjonssamling viktig, menofte er den psykologiske balansen vel så avgjørende som åfå med seg alt informanten sier. Det er som i livet ellers:Hvis noen føler seg lyttet til, er de gjerne mye mer villigetil å dele informasjon.

Ved skiltet til Jumeirah Beach svingte jeg til venstre.Boulevardene, de lave nybygde husene og de planerte palme-alleene kunne minne om Miami eller Santa Monica. Dehadde en aura av uvirkelighet. Ved inngangen parkerte jegbilen og gikk ut. I parken myldret det av alt fra fanatiskejoggere til cricketspillere og bengalske storfamilier på pik-nik. De nøt våren. Mars var ikke like infernalsk som som-mermånedene her. Den behagelige luften satte liksom Rezai balanse, for snart var han langt inne i å fortelle historienom sitt eget liv.

Han kom fra byen Tabriz i nord. Reza var i og for segutypisk for medlemmer i det høyere offisersjiktet i Qods,som gjerne hadde lavere middelklassebakgrunn fra de reli-giøse byene i de sentrale delene av Iran. Han var utdannetved universitetet i Teheran. Som så mange andre studenter,hadde han tatt del i revolusjonen mot sjahen. Han haddetjenestegjort i hæren under krigen mot Irak og gjort karri-ere i revolusjonsgarden på nittitallet. Jeg hadde reist nok irevolusjonsgardens interessesfære foruten Libanon – Syria,Kurdistan, Irak, Afghanistan – til å kjenne virksomhetenog menneskene bak.

23


Som student hadde jeg bodd i Libanon, og der visstealle hva iranerne stod for, for gjennom revolusjonsgardenvar det de som grunnla Hizbollah tidlig på åttitallet. Re-volusjonsgarden var, som navnet indikerte, en del av Iransforsvar spesielt beregnet på å verne om den islamske re-volusjonens idealer. Måten den opererte uavhengig av dekonvensjonelle væpnede styrkene kunne overfladisk minneom forholdet mellom SS og Wehrmacht i Det tredje rike,selv om denne sammenlikningen naturligvis haltet, fordiRevolusjonsgarden – tross den lange rekken terrorangrepman knyttet til den – ikke drev folkemord og etnisk rens-ning. Garden kontrollerte blant annet de paramilitære gate-pøblene i Basij – en slags iransk Sturmabteilung – somgjerne banket opp demonstranter og regimekritikere i iran-ske byer. Men den virkelig interessante og urovekkendedelen av revolusjonsgarden var Qods Force – Jerusalem-styrken. Det var de som hadde ansvaret for å spre revolu-sjonen til andre land i Irans interesseområder.

Jeg lot Reza snakke ut. Vi satt på en benk under et man-deltre med duftende hvite blomster. Foran oss blinket van-net fra en fontene i solen.

Reza så på meg. «Jeg er nasjonalist. Jeg ønsker en sterkiransk nasjon, uten innblanding fra andre. Hvorfor tror dujeg går til deg med dette? Fordi dagens iranske regime harsviktet sine nasjonale idealer. Vår president har blitt meropptatt av å tekkes publikum i andre land, den arabiskemannen i gata i Kairo eller Damaskus, enn å føre en poli-tikk som gavner mitt land.»

Reza snakket om politikk med autoritet, som en mannsom var vant til å bli hørt.

«Vi er et muslimsk land, det er en viktig del av vår kul-tur. Men vi er også en annen og langt rikere sivilisasjon ennaraberne. Våre kongesagaer og poesi – Ferdowsi, Rumi,eller, den store Hafiz, som alle iranere har i hylla ved sidenav Koranen – uttrykker vår nasjons sjel. Det er en splintret

24


sjel, mellom Zorroaster og imam Hussain som nektet å un-derkaste seg det korrupte Umayyad-kalifen, mellom islamog nasjonal bevissthet.»

Jeg lyttet med stor interesse, for det var viktig at jeg dan-net meg et presist bilde av denne mannen og hans beveg-grunner for å hoppe av. Skal du være en dyktig etterret-ningsoperatør, må du forstå motivet, sa alltid admiralen.

Reza talte med en patos som forekom meg typisk formange intellektuelle fra Midtøsten og Sentral-Asia, der his-torie, religion og de nasjonale mytologier levde i folks be-vissthet på en langt mer gjennomgripende måte enn i Ves-ten; det var en eksplisitt del av dagliglivet og den offentligesamtale.

«Du er åpenbart en intellektuell og dannet mann,» sa jeg,«hvorfor valgte du karriere i Revolusjonsgarden?»

Reza vred på seg, ukomfortabel med spørsmålet. Revo-lusjonen i Iran hadde bestått av en bred allianse av religiøsekrefter, venstreradikale og studenter. Men raskt hadde dereligiøse kreftene vunnet. Revolusjonsgarden var den frem-ste manifestasjonen av deres makt.

«Hvorfor tror du den islamske republikken fremdeleseksisterer?» spurte han retorisk. «Ja, delvis skyldes det na-turligvis de uvitende iranske massenes higen etter å under-kaste seg et rent og klart tankesystem som samsvarer medderes dype religiøse tro, samt å tilbe en sterk leder. Duer europeer, dere kjenner jo dette fenomenet bedre enn defleste?»

«Du svarte ikke på spørsmålet.»«Revolusjonsgarden er noe annet. Under krigen mot Irak

på åttitallet fikk en ny generasjon iranske offiserer krigser-faring fra frontlinjene, de ble ryggraden i den nye islamskerepublikken. De religiøse lederne skjønte selvsagt at for åbeholde deres lojalitet, trengtes mer enn bare religiøse de-kreter. Da Irans økonomi åpnet seg mot verden på nittital-let, fikk revolusjonsgardens ledende offiserer eierandeler i

25


selskapene. Slik klarte man å holde deres lojalitet. Lurt,synes du ikke?»

«Så hvorfor hoppe av?» spurte jeg.«Det handler om min familie,» sa Reza. «Min kone og

mine barn må til Vesten. Jeg ser ingen framtid for dem iIran.»

«Jeg kan ikke komme tomhendt til mine sjefer. Du må gimeg noe konkret for at Norge skal kunne forplikte seg.»

Reza snakket om Qods Forces kompliserte forhold tilmaktspillet i Afghanistan. Opprinnelig hadde Iran vært be-kymret for sunni-ekstremistene som utgjorde Taliban og al-Qaida. De hadde støttet den eneste større etniske gruppensjiamuslimer i landet – de marginaliserte hazaraene. Nå vardet hele blitt mer komplisert.

«Du, dette kan jeg lese på Wikipedia,» sa jeg.«Du må skjønne én ting,» fortsatte han. «Iran er en stor

aktør. Iran vil forme regionen. Men de balanserer. De vil haVesten ut. Et stabilt vestlig Afghanistan er ikke bra for deresegen revolusjon. Derfor støtter de Taliban. Men ikke formye. For Taliban er i lommen på Pakistan. Og Iran vil ikkeha pakistansk dominans så nær sin egen grense. Og Iranvet at israelerne og amerikanerne snart kan bombe dem.»

Jeg fornemmet noe av kameleonens opportunisme i Reza.Det var mange grunner til å forlate den iranske revolusjo-nens skip nå.

«Du vet ingenting om hvordan det virkelig er i Iran. Formeg var sommeren 2009 et vendepunkt. Unge iranere motregimet. Frihet og demokrati. Ikke bare de amerikanskeflosklene. Men noe dypt og ekte. Det rystet meg. Jeg kunneikke lenger støtte opp om revolusjonsgardens virksomhet.Det som skjer i Tunisia og Egypt nå er noe av det samme.Det er nye tider i denne regionen.»

Jeg lyttet med betydelig skepsis. «Men hvorfor snakkerdu med Norge? Hvorfor går du ikke til folk fra andre landmed opplysningene dine?»

26


Han gjorde en teatralsk pause. «Fordi Norge vil ha inter-esse av å hjelpe meg når jeg forteller alt jeg vet. Iran plan-legger å trappe opp aksjonene mot norske interesser,» sahan. «Mange norske liv vil gå tapt.»

«Hvorfor vil de ramme Norge spesielt?»Reza smilte et øyeblikk. «Flere grunner. Men primært

fordi dere er NATOs svakeste ledd. Andre land tåler døde.Det gjør ikke Norge.»

Rezas uttalelse var et syn på norsk humanitære og freds-skapende arbeid som ville tatt seg dårlig ut i norsk offent-lighet, men jeg mistenkte at han hadde rett. Det satte megut et øyeblikk. Likevel lot jeg ikke Reza forstå at jeg lotmeg affisere av det han fortalte.

«Det kan være, men det er ikke nok,» sa jeg.«Teheran liker dårlig hva Norge driver på med i Vest-

Afghanistan. Det politiske spillet, dialogen med opprørs-gruppene der, det er en direkte trussel mot Iran og våreinteresser. Forstår du?»

Jeg nikket.«I midten av april skal den hemmelige norske fredska-

nalen tas et skritt videre. Nordmennene er ikke dumme.Mens andre i årevis har forsøkt å få Taliban sentralt til for-handlingsbordet, har ditt land forstått at veien går gjennomandre aktører. Mindre aktører i nord og vest. Ingen dumtanke. Problemet er bare at Iran har ører og øyne også der.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Til nå hadde ikkeReza sagt en eneste ting av konkret betydning, de hemme-lige planene om Norges fredsavtale var ikke særlig godt be-varte. Men jeg hadde en følelse av at han snart ville gjøredet.

«Jeg trenger noe mer håndfast.»«Du kjenner frihandelssonene her på havna i Dubai?»«Selvsagt.»«Dubai er ikke rikt på grunn av olje. Det er ikke derfor

alle skyskraperne er her.»

27


Reza tok en pause, og jeg mistenkte at han merket athan hadde taket på meg på en annen måte nå enn for barenoen minutter siden. «Rikdommen skyldes havnen. En avde største havnene i hele verden. Bank og havn. Rike mus-limer flyttet penger til Dubai etter ellevte september. Deter Dubais rikdom. En av mine kontakter fortalte meg atinteressant last skal shippes ut av havnen. Meget interessantlast.»

Jeg åpnet håndflaten i et forsøk på å få ham til å fort-sette.

«Hvem tror du organiserer dette? Det er selvsagt revo-lusjonsgarden. De skal shippe et parti våpen. Ordentligevåpen, missiler, som kan gjøre voldsom skade. Har du hørtom SA-18?»

«Russisk versjon av amerikanernes Stinger-raketter,» sajeg.

Under utdanningen hadde jeg en gang tatt et spesialist-kurs i bakke-til-luft-missiler, kalt Manpads, og skutt engod del med forskjellige varianter. Missiler hadde vært etmye omtalt emne blant etterretningsanalytikere det siste ti-året. Missiler av denne typen var lette å frakte og skjule.Jeg kjente godt til at de med stor nøyaktighet kunne treffehelikoptere og skyte ned fly. Det var et skrekkscenario forlufttransport, både militær og kommersiell. Det plaget megat slik kunnskap skulle være relevant i denne situasjonen.

Reza markerte missilenes størrelse ved å spre armene.«Perfekt å skyte med for to operatører,» sa jeg, «men

kan fint betjenes av én mann med våpenet over skulderen.157 centimeter lange, 11 kilo, 16–17 kilo med stridshodetog alt installert.»

«Unge mann, jeg lar meg imponere over dine kunnska-per.»

«Ikke trekk for mange slutninger ut fra alderen min.»«Da vet du hvor merkelig det er at knapt et eneste fly

eller helikopter er skutt ned av afghanerne siden 2001? Det

28


var jo mujaheddins spesialitet under krigen mot russerne.Med stingere.»

Han smilte. Det visste jeg ikke hvordan jeg skulle tolke.«Amerikanerne brukte mye penger på å kjøpe tilbake

stingerne etter krigen mot russerne, og etter Talibans fall,»fortsatte Reza. «Resten ble gamle, kunne ikke brukes len-ger. Eller så visste ikke Taliban hvordan de skulle brukes.Dumme – men tapre krigere.»

Jeg fornemmet noe av den urbane iraners forakt for sinelangt mer bondske afghanske naboer.

Utålmodigheten min begynte å bli merkbar. «Afghani-stan flommer over av etterretning om missiler. Hva ernytt?»

«Du følger med på hva som skjer i Midtøsten nå? Revo-lusjoner, oppstand, unge mennesker som har fått nok avlandets diktatorer. Iran er bekymret, fordi det kan spre seg.I Libya faller Gaddafi, og det har konsekvenser for heleregionen. Men her finnes det også en mulighet. Våpenlag-rene kommer i opprørernes hender. Masser av SA-18-mis-siler fra Gadaffis gamle lagere er plutselig i fritt omløp. Desmugles til Sudan, deretter videre, til salgs til hvem somhelst. Og Iran og Revolusjonsgarden er blant kjøperne.Våpnene fraktes gjennom Dubai før de skal over Hormuz,inn i Iran. De fraktes gjennom byen Kerman øst i landet.Deretter inn i Afghanistan.»

Jeg pustet gjennom nesen. Solstrålene fikk vannet i denkunstige innsjøen til å glitre. Dette var stort. Jeg gjen-kjente den adrenalinfylte ambivalensen fra tidligere opp-drag. Snakket Reza sant, var det et scoop. Snakket han sant,var det et mareritt. Det er etterretningens paradoks.

«Og hvor er våpnene nå?»«Min gode mann,» sa Reza lavt. «Hvilket grunnlag har

jeg for å stole på deg? Ikke noe.»«Du har frivillig møtt meg her i dag.»Reza stoppet opp og snudde seg mot meg. «Var ikke du

29


en norsk spion

Documents