giftige_hjerter

Giftige hjerter

Giftige hjerter.indd 1 09.02.12 10.59

Poison Heart FP 19.11.11.indd II 19/11/2011 10:58 Poison Heart FP 19.11.11.indd III 19/11/2011 10:58Giftige hjerter.indd 2 09.02.12 10.59

3

Poison Heart FP 19.11.11.indd II 19/11/2011 10:58 Poison Heart FP 19.11.11.indd III 19/11/2011 10:58

Giftige hjerter

S.B. HayesOversatt av Gøril Eldøen, MNO


Originalens tittel: Poison HeartCopyright © 2012 S.B. Hayes

Oversatt av Gøril Eldøen, MNO

Omslagsdesign: MECOB Design & Art Direction

©2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med Sabon LT Std 11/16 hosFramnes Tekst & Bilde as

Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Pößneck

Printed in Germany 2012

ISBN 978-82-03-25451-2


Til mannen min, Peter, og sønnene mine,

Michael, Christopher og Mark.


7

proloG

Vi satt på 57-bussen da det inntraff – øyeblikket som skul-le forandre livet mitt for alltid. Det var en helt vanlig dag i midten av september; ettermiddagssola flommet inn i bus-sen og lukta av diesel fylte lufta. Nakkehårene mine reiste seg ett for ett, og jeg visste at noen stirret på meg. Jeg kunne ikke se noen, men jeg kunne fornemme det og kjen-te en sterk trang til å snu meg og se etter. Langsomt dreide jeg hodet mot venstre. En annen buss hadde kjørt opp på siden av vår. En jente presset nesa si mot vindus ruta. Hun hadde hjerteformet ansikt, fyldige lepper og glatt, brunt hår, men øynene var det mest spesielle ved henne. De var store og lysende grønne, som på en katt like før den går til angrep. Jeg la en hånd mot ruta, og hun gjorde det samme; hånden hennes var som et speilbilde av min. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på drøm-men min, den jeg har hatt siden jeg var liten. Jeg er på vei inn i et digert, skummelt hus, alene. Uten å stoppe opp går jeg gjennom den svære inngangsdøra med avskallende maling og farget glass, inn i vindfanget, som stinker av


8

fuktig løv, og videre inn i hallen med geometriske blå og rødbrune gulvfliser, helt til jeg står ved foten av en vindel-trapp i eik. Jeg vet at jeg kommer til å gå opp den trappa, og at jeg ikke vil klare å våkne opp fra drømmen selv om jeg prøver. Alle sansene mine er på vakt; jeg hører hvert minste knirk, kjenner alle kvisthull og sprekker i gelende-ret og trekker inn den emne lukta av råtnende jord. Nå har jeg nådd toppen, og døra foran meg er åpen, men plut-selig er korridoren blitt dobbelt så lang, og jeg går fortere og fortere, som om jeg løper opp en rulletrapp som går nedover. Det tar en evighet å komme fram, men til slutt står jeg i døråpningen, gispende av nysgjerrighet. En jente sitter foran et toalettbord og ser inn i et kunst-ferdig utskåret speil i tre deler. Hun sitter med ryggen til meg, og jeg er så spent på å se ansiktet hennes, men hun har ikke noe speilbilde. Jeg går nærmere, er nesten borti henne; jeg legger en hånd på ryggen hennes og prøver å få henne til å snu seg, men hun vil ikke. Jeg griper tak i skuldrene hennes, og hun stritter imot hele veien, men litt etter litt snur hun seg, og til slutt kan jeg se henne, men det er mitt eget ansikt jeg ser, og det ler av meg, håner meg ... Så våkner jeg.

Jeg kom til meg selv igjen med et rykk idet bussen dumpet ned i et hull i veien, og jeg prøvde å glemme ansiktet i vin-duet. Resten av livet kommer jeg til å undres over om alt ville vært annerledes om jeg ikke hadde sett meg tilbake den dagen.


9

kap ittel

EN

«Katy? Du ser ut som om du har sett et spøkelse.» Jeg kjente at jeg fikk gåsehud. «Neida, det er ingenting, Nat. Jeg så en jente ... aldri sett henne før ... og hun stirret på meg som om hun kjente meg.» «Kanskje dere møttes i et av dine tidligere liv?» spøkte Nat. Hannah snøftet. «Eller kanskje dere har telepatisk kontakt?» «Det har alle,» svarte jeg alvorlig. «Vi har bare glemt hvordan vi får tilgang til den.» Nat viftet med armene over hodet og gjorde en skikke-lig dårlig spøkelsesimitasjon. «Katy får beskjeder fra den andre siden.» «Det gjør jeg ikke.» Hånda hennes dultet meg i siden. «Husker du Mrs. Murphy, den nye religionslæreren? Du var helt sikker på at hun hadde dårlig aura, og det viste seg ganske riktig at hun var den hurpa.»


10

«Ja, jeg fikk rett der,» flirte jeg. «Hva er det for noe? En spesiell evne du har?» «Nei ... bare intuisjon.» Hannah og jeg delte sete, og hun smøg seg nærmere. «Sier den noe om når Merlin skal gjøre et framstøt?» Jeg kjente et sug i magen, som om jeg satt i en berg-og-dal-bane like før den styrter nedover. «Jeg trodde ikke vi kom noen vei, og så i dag .... det er rart ... noe forandret seg.» «Hva da?» spurte to stemmer i kor. Jeg la armene om meg selv og varmet meg på minnet som et teppe. «Han så på meg på en helt utrolig måte. Som om jeg var det eneste mennesket i hele verden.» Hannah klappet i hendene av begeistring. «Det kom-mer til å bli noe mellom dere?» «Tror det,» svarte jeg sjenert. «Snart?» «Mmm. Det føles som når det snart skal begynne å lyne og tordne, og lufta er helt ladet og ... elektrisk.» «De synske vibbene dine igjen?» Jeg var vant til denne ertingen deres og rakte tunge til dem. «Jeg trenger ikke dem når det gjelder Merlin.» «Hvordan er auraen hans, da?» spurte Nat. «Den er fantastisk klar, sterk og veldig ren.» Hannah så granskende på meg og rynket på nesa. «Du burde hoppe av glede, Katy, men du ser nesten .... deppa ut.» Jeg grep tak i metallstanga idet bussen hakket seg fram til et kort stopp. «Tenk om alt dette bare er for godt til å være sant?»


11

En hånd strakte seg fram og kjente på panna mi, men jeg viftet den vekk. «Det høres patetisk ut, men jeg er lik-som ikke en sånn jente som får en type som Merlin ... er ikke på A-lista, akkurat.» «Hvem er på A-lista?» «Jenter som alltid er brune, har striper i håret og biki-nikropper, og som har vokset seg … overalt.» Nat og Hannah lo, og jeg var veldig takknemlig for støt-ten. De to var sånne bestevenninner som holder sammen i tykt og tynt, et sånt vennskap som jeg aldri hadde greid å få til, men jeg hang sammen med dem, og det lot til å funke bra for oss alle tre. «Du kunne godt ha vært på A-lista,» sa Hannah opp-muntrende. «Ikke med disse korketrekkerne, dette hoftepartiet og den gærne moren min,» slo jeg fast. Jeg passet alltid på å få med det om den gærne moren før noen andre gjorde det, og billedskjønn var jeg defini-tivt ikke. «Hvorfor skulle ikke en type som Merlin være interes-sert i deg?» spurte Nat plutselig. Jeg festet blikket på et punkt langt borte. «Har du noen gang drømt om å kunne trylle, og så mane fram den per-fekte drømmeprinsen? Det har nemlig jeg … og resultatet er Merlin.» «Livet kan altså være magisk?» sukket Nat. «Du, av alle, burde tro på det.» Jeg sendte henne et kjærlig blikk og rufset henne i det viltre, rosa håret. «Men alt skjer så fort. Jeg er i ferd med


12

å oppleve noe nytt og fantastisk, og jeg er fullstendig … vettskremt.» Hannah fant fram en pudderdåse og finpusset sminken, selv om den allerede var perfekt. «Dette er en ny start for oss alle sammen,» erklærte hun. «Aldri mer skoleunifor-mer, aldri mer fæle Miss Owens med barten og de statiske polyesterblusene, og folk med de patetiske små klikkene sine.» «Helt enig,» sa jeg. «Videregående er deilig. Vi har mye mer frihet, og alle er så hyggelige.» Jeg lukket øynene et sekund og hvisket mitt eget pri-vate ønske. Og dette er året hvor jeg endelig skal finne meg til rette

og tørre å ta plass. Et fantastisk liv venter på meg like om

hjørnet – jeg bare vet det.

Jeg reiste meg og trykte på knappen da bussen nærmet seg stoppestedet mitt. «Kom hjem til meg etterpå,» sa Hannah ivrig. «Vi skal søke på nettet etter ferieturer.» «Mamma liker ikke at jeg er borte én natt engang,» sukket jeg. «Hun kommer aldri til å la meg dra.» «Hun må gi slipp på deg før eller siden, Katy. Du må jo leve ditt eget liv.» Jeg ristet oppgitt på hodet. «Hun er fullstendig avhen-gig av meg. Vi kommer sikkert til å begynne å kle oss likt og avslutte hverandres setninger til slutt.» «Har du sett Psycho, filmen?» sa Nat. Jeg snublet av bussen, i dype tanker, og plutselig, helt uventet, kjente jeg en følelse av håp strømme gjennom


13

meg. Hannah hadde rett, jeg burde hoppe av glede. Alt så ut til å ordne seg for meg – skolen, venner, Merlin, og det var til og med en viss sjanse for at mamma ville bli bedre. Jeg grep fatt i en lyktestolpe og snurret rundt den til jeg ble svimmel, mens Nat og Hannah banket på bussruta og vinket som gale. Det tok noen minutter før jeg kunne se klart, og jeg skygget for øynene. Det hadde vært en regnskur i solsteiken, og heten steg bokstavelig talt opp av fortauet og bredte seg som en dis. Jeg så framfor meg igjen – jenta med de grønne øynene sto ved gatehjørnet. Jeg blunket som besatt. Hun var der, men på samme måte som en røyksky er der et øyeblikk og så løser seg opp. Hun var en flik av et minne som fordampet, men jeg følte meg urolig igjen. Øynene mine måtte ha spilt meg et puss. Det var ikke annet å gjøre enn å komme seg ned på jorda. Hjertet mitt sank da jeg åpnet døra hjemme og så at gardinene i stua var trukket for, enda det var midt på ettermiddagen. «Hei, Katy.» Det lød alltid som en unnskyldning når mamma sa navnet mitt. Rommet luktet innestengt og muggent. Hun var fremdeles i nattkjole, og øynene hennes kikket opp på meg gjennom halvmørket. «Hodepine?» Hun skar en smertegrimase og la seg tilbake mot en pute og nikket. Jeg slengte skoleveska fra meg på teppet mens jeg tenkte på hvor deilig det ville vært å bare rømme opp på rommet mitt og pusle med en ny tekstildesign. Det var som et slags dop for meg, det eneste som virkelig fikk


14

meg til å slippe meg løs. Men mamma hadde vært alene hele dagen og trengte selskap. Jeg prøvde å høres med-følende ut. «Skal jeg hente noe til deg?» Hun hostet. «Jeg har ikke spist, og det er ganske tomt i kjøleskapet.» «Jeg raider kjøkkenskapene,» sa jeg, «fikser et eller annet.» Kjøkkenet var deprimerende – skittentøy på gulvet, et tårn av oppvask og føttene mine klistret seg til gulvflisene. Mamma hadde alltid vært litt frynsete i kantene, men jo eldre jeg ble, jo verre lot hun til å bli. Jeg begynte å rydde i et forsøk på å stagge den sterke ulysten som steg opp i meg, og tinte en pakke shepherd’s pie til henne i mikroen. Jeg var vegetarianer, og lukta av varm kjøttdeig gjorde meg kvalm. Jeg varmet opp en boks tomatsuppe til meg selv og dyppet en tørr loffskive i den. «Halsen min kjennes som glasskår, og smertene i hodet er helt forferdelige …» Syke mennesker kan være så egoistiske. Hvor var det

jeg leste det?

«Det hadde vært fint om du kunne komme hjem litt tidligere. Jeg vet at du trives på videregående, men dagene blir så lange …» Om du bare kunne prøve å komme deg på beina og bli

med i den støttegruppa, eller i alle fall snakket med noen

om problemene dine ... «Du har vel ikke tenkt å reise bort neste sommer, Katy? Du vet at jeg ikke greier meg alene her.» Dette huset begynner å kjennes som et fengsel, uten


15

strafferabatt for god oppførsel. Og du har jo aldri latt meg

få lov til å søke om pass, så hvordan skulle jeg kunne dra

til utlandet?

«Kanskje du kunne tatt et hvileår … til jeg føler meg bedre?» Jeg unnskyldte meg med en haug lekser og snek meg opp på rommet mitt. Jeg trengte desperat å være for meg selv, og ble der helt til mamma ropte på meg senere på kvelden. Stemmen hennes lød uvanlig oppglødd, og da jeg kom ned trappa, så jeg at hun var rød i kinnene og at an-siktet hennes hadde våknet til liv. «Du gikk akkurat glipp av henne, Katy. Jeg hadde besøk, en ung jente som solgte smykker. Se hva jeg kjøpte til deg.» Mamma holdt noe grønt og sølvskimrende opp foran ansiktet mitt, det dinglet fram og tilbake som om hun prøvde å hypnotisere meg. Jeg rakte fram hånden og hun la noe som så ut som et halssmykke i den. Den stikkende følelsen kom tilbake, og den var så sterk at det kjentes som om insekter kravlet over hele kroppen min. Smyk-ket var av smaragdgrønt glass, nøyaktig samme farge som øynene som hadde stirret så intenst på meg tidligere på dagen. Mamma trengte ikke å beskrive smykkejenta. In-stinktivt visste jeg hvem hun var.


16

kap ittel

To

Katy, bli den første som ser det nye atelieret! XXX

I min iver etter å sjekke tekstmeldingen skjøt jeg armen ut litt for brått, så mobilen deiset ned fra nattbordet. Det lød et høyt dunk, etterfulgt av flere lavere dunkelyder da den traff det harde tregulvet. Jeg hadde nemlig revet av vegg-til-vegg-teppet året før og malt gulvplankene i en fantastisk indigonyanse, yndlingsfargen min. Jeg våget nesten ikke å se etter av redsel for at mobilen skulle være ødelagt, og hendene mine skalv da jeg plukket den opp. Tekstmeldingen fra Merlin gjorde meg både håpefull og vettskremt, men det var uaktuelt å si nei til invitasjonen. Det tok meg under et kvarter å gjøre meg klar, men det var ikke kult å virke for ivrig, så jeg halte ut tiden, bet negler og skiftet klær seks ganger før jeg satte kursen mot huset hans. Mamma så etter meg med det fortapte ansikts-uttrykket sitt, men ingenting kunne gi meg skyldfølelse i dag. Jeg satte opp farten, ville ikke snakke med Luke, naboen, for han skulle alltid erte meg, og det orket jeg


17

ikke akkurat nå. Jeg var så breddfull av forventning at alle sansene mine var i helspenn. Det hadde vært en regntung sommer, og landskapet var så frodig og grønt at jeg nes-ten fikk vondt i øynene. Jeg kunne høre dyr kravle rundt i gresset, løv rasle i brisen og en fugl synge et sted langt borte. En matt regnbue startet like bak det høye viktorian-ske huset der Merlin bodde, og jeg småløp mot den. Jeg ville ikke helt tro på den optiske illusjonen som fikk det til å se ut som om regnbuen bare flyttet seg lenger unna etter hvert som jeg nærmet meg. «Hei, Katy! Jeg skal vise deg veien.» Moren til Merlin smilte da hun åpnet døra. Hun var høy og slank, med langt, glansfullt hår i en knute på top-pen av hodet. Hun var kledd i en kimonoaktig kjole og så fantastisk ut, uten et fnugg av sminke. Jeg visste at hun var billedhugger og gjorde bestillingsverk for berømte folk, og jeg kjente en viss ærefrykt for henne. Jeg fulgte etter henne opp til loftsrommet, som nylig var omgjort til atelier for Merlin. Hun banket lett på døra. «Merlin, det er Katy.» Han hadde ikke hørt oss fordi han var så oppslukt av malingen. Tungespissen stakk så vidt ut, øyenbrynene var trukket sammen, og de dype, grå øynene hans var foku-serte og fjerne på samme tid. Trekkene hans var markerte og spennende, med knivskarpe kinnbein og en dyp kløft i haka. Huden hans så uvanlig blek ut mot det mørke, krøl-lete håret, som falt ned i øynene på ham og som han utål-modig strøk vekk med en rask håndbevegelse. Jeg kunne ha stått og sett på ham hele dagen, men en hånd la seg


18

mot korsryggen min for å oppfordre meg til å gå inn, og en stemme hvisket: «Jeg skal la dere to være alene.» Jeg ville ikke avbryte siden Merlin virket så oppslukt, men etter et minutt begynte det å kjennes feil, som om jeg sto og spionerte på ham. «Hei, Merlin, moren din slapp meg inn.» «Katy? Der er du jo.» Han reiste seg fort og la et laken over lerretet. «Kan jeg få se?» «Ikke før det er ferdig,» sa han. «Så … hva syns du om rommet?» «Det er fantastisk,» sa jeg, vel vitende om at jeg hadde sagt akkurat det samme om vi sto i et uthus nederst i hagen og det stinket kattepiss. «Vinduene er enorme og utsikten er helt utrolig.» Vi gikk bort til hjørnet med takvinduer, skoene mine lagde gjenlyd på det malingsflekkede gulvet. «Lyset er per-fekt,» sa Merlin. «Jeg kunne vært her oppe hele dagen.» Så nære som dette hadde vi aldri stått før. Armene våre var borti hverandre, og jeg våget ikke å røre på meg av frykt for å ødelegge dette øyeblikket. Noen ganger når jeg var sammen med Marlin, fikk jeg nesten ikke puste. Ingen av oss sa noe. Hadde dette vært for hundre år siden, ville jeg antakelig ha besvimt fordi korsettet mitt var snørt for stramt, og Merlin – som virkelig så ut som en tankefull romantisk helt – ville ha løftet meg opp i armene sine som om jeg var lett som en fjær. Men det var ikke lenger sånn at jenter skulle besvime bare fordi de befant seg i nærhe-ten av et medlem av det motsatte kjønn.


19

En av fingrene hans begynte å stryke meg i håndflaten, og de andre sluttet seg til. Hjertet mitt banket vilt innenfor brystet. Hånda mi fant veien inn i hans, men vi sto frem-deles som fastfrosne og stirret ut av vinduet. Hvorfor ble det alltid sånn? Jeg holdt ikke ut lenger,

måtte si noe denne gangen. «Kan du ikke kysse meg?» glapp det ut av meg. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg hadde sagt det, men det lot til å bryte isen. Han snudde seg og bøyde hodet lang-somt – hans 185 cm ned mot mine 165 – helt til leppene våre møttes og rommet forvandlet seg til et kaleidoskop av farger. «Det var verdt å vente på, Katy.» Det vakre ansiktet hans ble lyst opp av et smil, som når sola bryter fram bak en sky. «Du hadde ventet på det?» Merlin svarte med ett vidunderlig ord: «Desperat.» Jeg trengte enda mer bekreftelse. «Når var første gang du tenkte på meg på den måten?» Han sukket. «Første gang du kom gående forbi meg, skjedde det noe rart. Det var som om jeg ble trukket mot deg … som om du var en magnet.» Jeg prøvde å holde tilbake det sinnssyke gliset som presset seg fram, men mislyktes fullstendig. Og Merlin hadde enda flere komplimenter på lager. «Det var nesten som om det glødet rundt deg. Høres det teit ut?» «Det høres fantastisk ut.» Det var en underdrivelse av dimensjoner – jeg kunne ha dødd av lykke der og da. Ner-


20

vøst gransket jeg føttene mine. «Betyr det at vi er … eh … sammen?» Han klemte hånden mi og stirret meg rett inn i øynene. «Vi er sammen.» Merlin så ikke bort ett sekund, og jeg ble dratt inn i det intense blikket hans, merket meg de perfekt buede øyenbrynene og de vanvittig fyldige vippene hans. «Det er noe jeg må fortelle deg.» «Hva da?» Munnvikene hans trakk seg oppover. «Maleriet … det er av deg.» Jeg gjemte ansiktet i hendene. «Når får jeg se det?» «Ikke før det er ferdig … Jeg maler etter hukommel-sen.» Tanken på at han kjente ansiktet mitt godt nok til å male det, var overveldende. Jeg ville dvele ved dette øye-blikket, nyte det i fulle drag, men plutselig kom han med et forslag som lød mer som en kommando. «Kom, vi går ut.» Jeg rakk akkurat å rive med meg veska før jeg ble dratt ut av atelieret hans og ned tre trapper. «Hvor skal vi?» spurte jeg andpustent. «Hvor som helst.» Jeg fikk et kort glimt av moren til Merlin som undervis-te kunstelevene sine i vinterhagen, dagligstua med møb-ler i et virvar av forskjellige stiler, malerier i sterke farger og orientalske tepper, spisestua med et digert langbord på bukker og kjøkkenet med original, gammel komfyr, steinfliser og gigantisk kjøkkenbenk. I et hjørne skimtet jeg to humane musefeller, og den bisarre tanken slo meg


21

at hjemme hos Merlin var til og med skadedyrene håpløst kule. Til slutt sto vi utenfor og nøt sommerens siste solstrå-ler, og det virket på en måte ekstra spesielt, siden det var et farvel til sola før vinteren ville komme og ta knekken på det meste. Vi ruslet langs kanalen og under jernbanebrua og inn til sentrum. Merlin skilte seg ut i mengden, og folk stirret på ham, og deretter på meg, fordi jeg var sammen med ham. Jeg lo og gikk så tett inntil ham som mulig. Vi kom til en kafé, La Tasse, en trendy kaffebar full av for-retningsmenn med bærbare datamaskiner og damer som spiste lunsj. Vi satte oss i en bås ved vinduet, på kremhvite skinnseter som var plassert rygg mot rygg, som på et tog. Vi var akkurat blitt sammen, og jeg forestilte meg at vi utstrålte en helt egen energi. Selv servitøren stoppet opp da hun fikk øye på oss, og jeg lot en hånd hvile på armen til Merlin mens han bestilte kaffe til oss. Så det var altså sånn det kjentes å være en av de glade jentene som hadde verden for sine føtter, sånne jenter som forventet å være lykkelige i stedet for å unnskylde seg for å ta opp plass i universet. På en fest en gang hadde jeg opplevd noe veldig merkelig – det gnistret faktisk av meg. Alle lo av vitsene mine, jentene snakket til meg som om jeg var noen, og guttene ville danse med meg. Jeg visste at det var noe magisk i lufta, og den kvelden var jeg ikke meg selv – usynlige Katy. Denne andre utgaven av meg var fremdeles der inne et sted, men hun hadde aldri kommet ut igjen. Når jeg var sammen med Merlin, våget jeg nesten


22

å drømme om at jeg kunne være denne andre jenta – meg på mitt beste. Merlin så på meg mens jeg tok en slurk av latten, og han kysset vekk skummet på overleppa mi. Med gløden-de ansikter og spente smil satt vi side om side i båsen og snakket om framtidsplanene våre. Vi fantaserte om hans første kunstutstilling og min første motevisning. Vi snak-ket om Roma, Venezia og Paris som om disse storslåtte stedene bare ventet på at vi skulle komme og erobre dem. Merlin så ned i bordplata og fiklet åndsfraværende med en skje. «Det er en ting til, Katy.» Han kjempet med ordene et øyeblikk, og han var så kjekk der han satt, med vidåpne, bedende øyne, litt atskilte, fyldige lepper og grøtete stem-me. «Jeg er ikke så bra på forhold … jenter forventer at jeg skal ringe dem selv om jeg er opptatt med å male, og de blir så sjalu for ingenting …» «Jeg blir aldri sjalu,» avbrøt jeg fort. «Jeg er den minst sjalu personen som fins.» «Det var det jeg trodde,» svarte han lettet. «Jeg følte på meg at du var annerledes … og helt spesiell.» Drømmende nøt jeg hvert ord han sa, glad for at Merlin lot til å slappe av, men det var noe som distraherte meg – et glimt av noe grønt – men da jeg så ordentlig etter, kunne jeg ikke se noe, det grønne måtte ha vært inne i hodet mitt. Utenfor vinduet ved siden av meg gikk jenta fra bussen forbi, kledd i jeans. Hun snudde seg og stirret på meg. «Så du henne?» spurte jeg Merlin. «Den jenta med de grønne øynene.»


23

Men han hadde bare sett på meg hele tiden. «Jeg ser på henne nå. Du har nydelige, grønne øyne.» «Ikke som hennes,» innvendte jeg. «De er ordentlig … nifse og uutgrunnelige.» Han lo, kysset hånden mi og gikk bort til disken for å betale for kaffen. Jeg grøsset idet jeg innså at hun måtte ha vært inne på kafeen samtidig som oss. «Unnskyld,» sa jeg til servitøren. «Ve … venninna mi har vært her, men vi må ha oversett hverandre. Hun har glatt, mørkt hår, hadde på seg jeans og …» «Hun satt der borte,» svarte serveringsdama og pekte på den ytterste båsen. Hun sendte meg et spørrende blikk, og jeg begynte å hoste for at hun ikke skulle se hvor flau jeg var. Jeg grøsset igjen ved tanken på at hun hadde sittet like i nærheten av oss, men heldigvis ikke så nær at hun kunne ha hørt hva vi snakket om. Merlin fulgte meg hjem, og jeg prøvde å skyve henne ut av bevisstheten. Det var ikke så vanskelig – med ham ved siden av meg svevde jeg nesten. Da vi kom til gata mi, trakk jeg Merlin med meg inn i et trangt smug som løp langs baksiden av huset vårt, der inn-gangen var flankert av en mur som var akkurat høy nok til å skjerme oss mot nysgjerrige blikk. Det tok en evighet før vi til slutt greide å si ha det. Hver gang jeg prøvde å rive meg løs, grep Merlin meg i hånden og trakk meg til seg igjen. Ansiktet og nakken brant som om de sto i full fyr. Nervøst gned jeg meg i kinnene og lurte på hvordan jeg skulle bortforklare kyssemerkene, men da jeg til slutt kom meg inn, virket det ikke som om mamma merket noe.


24

Hun sendte meg et tappert smil da jeg spurte hvordan hun hadde hatt det, men jeg kunne likevel ane en underlig-gende anklage. Jeg trippet rundt i huset mens jeg nynnet for meg selv, helt i ørska av lykke, gjenopplevde hvert minutt av denne dagen og sendte en tekstmelding til Nat og Hannah for å fortelle dem hva som hadde skjedd. Mens jeg satt og tastet det ene utropstegnet etter det andre, ropte mamma på meg. Jeg løp ut i stua, der hun sto og viftet med en si-garettpakke, mørk i ansiktet. «Jeg er veldig skuffet, Katy,» sa hun og dempet stem-men til en hvisking som på en måte var verre enn om hun hadde skreket til meg. «Du har alltid lovet meg at du aldri skal gjøre noe så avskyelig som å begynne å røyke.» «Den der er ikke min,» svarte jeg vantro. «Røyking er det verste jeg vet.» «Den falt ut av veska di,» fortsatte hun og boret øy-nene inn i meg. «Jeg går ut fra at Merlin har fått deg til å tro at det er trendy eller noe, og at du vil gjøre ham til lags.» «Merlin hater røyking, han også,» fastholdt jeg og ble mer og mer opprørt. «Ingen av vennene mine røyker … jeg skjønner ikke hvordan den kan ha havnet der.» Mamma satte en usynlig strek i lufta med den ene hån-den. «Det er ikke noe mer å diskutere. Hvis Merlin er inn-blandet i dette, så kommer jeg til å nekte deg å treffe ham. Det kan jeg love deg.» Det var ingen vits i å protestere. Mamma fikk alltid siste ord når vi kranglet. Det var et mysterium hvordan


25

den sigarettpakken hadde havnet i veska mi og forsuret denne perfekte dagen. Jeg var såret over de urettferdige anklagene, men mamma hadde gjort det helt klart at dis-kusjonen var over. Jeg hadde en sterk følelse av at hun ikke var glad for at jeg traff Merlin, og dette ga henne en unnskyldning til å gi uttrykk for det. Det tok lang tid før jeg sovnet, og hele natta kastet jeg meg rundt i senga. Drømmen med det gamle huset kom alltid tilbake når jeg var urolig, og den hadde aldri foran-dret seg … før nå. Da jeg denne gangen grep tak i skik-kelsen foran speilet og tvang henne til å se på meg, var det ikke mitt eget ansikt jeg så, men ansiktet til jenta på bus-sen. Denne gangen var øynene hennes grønne og bunn-løse. Jeg rygget tilbake, overveldet av hatet hun utstrålte.


giftige_hjerter

Documents

s spent p se ansiktet

70 g holmen book cream

hrer hvert minste knirk

stritter imot hele veien

poison heartcopyright

dobbelt s lang

s vkner

59poison heart fp 19