grand_marine

Grand Marine

T YPE-IT AS, 25.01.2012ORDRE: 24646 (s . 1 av 303)

Inger Marie Spange

Grand Marine


© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Omslagsdesign: Inger Marie SpangeSatt med 10,3/12 pkt. Sabon hos

Type-it AS, TrondheimPapir

Printed inISBN 978-82-03-35138-9


1

Fuglevik

Dønninger rullet inn mot land. Uten virkelig å se stirret hanut av vinduet. Himmelen og den sørligste delen av Jeløya varbundet sammen i et skjær av sølv og gull denne tidlige mor-genen.

Wolf svinset rundt ham og snuste på hans gamle sandaler.Asbjørn klappet hunden og begynte å vandre rastløst rundtpå kjøkkenet.

Han hadde grudd seg til denne samtalen, men kjente seg let-tet over endelig å ha tatt en avgjørelse. Nå gjensto det bare åinformere de andre eierne. Salhus kom antagelig til å bli sint.Kanskje anklage ham for å ha gått bak ryggen på ham, mendet fikk stå sin prøve.

– Ja, ja, mumlet han. – Det får jeg ta når jeg kommer til-bake.

Han bøyde seg ned og løftet kofferten ut i gangen, før hangikk opp i andre etasje. Wolf lusket forsiktig etter, men bleavslørt av hundeklørne som skrapte mot parketten. Asbjørnsnudde seg og så på bikkja.

– Ja, så bli med da.Hunden bykset til, løp forbi og rev ham nesten over ende

på vei opp trappen.– Hei! Rolig!Hunden stoppet og skottet på sin herre med våte øyne.

Asbjørn slapp pusten ut mellom tennene og gikk inn påarbeidsværelset. Denne loftsstua hadde han innredet for å

5


romme alle permer, ideer, skisser og planer. Et fristed fra ver-den. De store vinduene vendte ut mot sjøen. Oftere og ofterefortapte Asbjørn seg i lange tankerekker mens fjord og værga øynene hvile. Ikke i dag. Nå trakk han seg inn i skyggen.Bildet av verden slik han likte å kjenne den, var forandret etterturen til Houston.

Han plukket opp papirene fra Arctic Technology Confe-rence. Fra lomma tok han fram en lighter. Flammen slik-ket rundt papirhjørnene til de krøllet seg svarte og tok fyr.Den brennende bunken kastet han fra seg i stålbøtta vedarbeidsbordet. Askefragmenter slet seg løs og dalte som lettefnugg til de falt til ro på bordplaten ved siden av minnepinnen.Han plukket på den med fingeren og tenkte på hvor raskt ver-den gikk framover. Altfor raskt. Snart var han like utdatertsom de støvete diskettene i skapet. Minnepinnen foran hamrommet seksten gigabyte. Mer enn han trengte. Han ville ikkela programmet ligge på datamaskinen lenger. De siste kalku-lasjonene han hadde foretatt, var oppløftende, men ga ogsårom for bekymring. Dette burde ikke tilfalle de samvittighets-løse. Og den siste månedens hendelser sa ham at de var nær-mere enn han først hadde trodd. Han tok opp de to bildeko-piene som lå på bordet. Motivene uroet ham. Han klødde segbetenkt på haken. Problemet burde være ryddet av veien nå.Eller tok han feil?

Asbjørn undertrykte en stor gjesp. Han hadde jobbet medprogrammet hele natten for å få det ferdig før han reiste. Pro-grammet ville være hans sikkerhet. Han hadde gjort det hankunne. Sirlig pakket han minnepinnen med programapplika-sjonen inn i et håndskrevet brev. På en siste innskytelse la hanved bildene før han puttet alt i en vanntett beholder og plas-serte pakken et sted som bare ett menneske utenom ham selvkjente til. Han burde ringe Ulla for å minne henne om detgjemmestedet, men en kikk på klokka fikk ham til å ombe-stemme seg. Hun var neppe stått opp ennå. Han fikk hellersnakke med henne når han møtte henne på båten. En bekym-ret rynke grov seg inn i pannen. Hvordan kom hun til å takledet?

6


– Vel, hun er mitt kjøtt og blod. Mitt eget barnebarn. Selv-følgelig kommer det til å gå bra, sa han til Wolf som skakketpå hodet.

Rolig gikk han ned på kjøkkenet igjen. – Ja, nå er det enny dag, Wolf. Er du klar?

Bakbeina skled på parketten og sviktet nesten under denirske setteren, mens forlabbene hoppet ivrig og skjøv hundenrundt i en piruett.

– Så, så. Ta det med ro. Asbjørn Grande klødde det opp-glødde dyret bak silkebløte ører.

– Tror jeg må gå en tur og sjekke båten. Det blir fint i dag.Du skal se det blir mer tid til oss to framover også. Det hardu nok ikke noe imot. Vi må bare gi Ulla litt mer opplæringførst, ikke sant?

Wolf logret og løftet på ørene.Asbjørn tok på seg vindjakka som hang over kjøkkenstolen.

Ute på trammen tok han et godt drag av den fuktige, klaremorgenduften.

Hunden kjente området bedre enn sin eier, siden den fikkløpe fritt her på den daglige turen bort til havna. Mellom denakne trærne skinte snøflekker mot gråbrun skogbunn. Wolfså ut til å nyte dette lille stykket i skogen og passet på å mar-kere området flere steder.

– Kom, nå. Her må du gå i bånd.Wolf senket hodet, bøyde knær og haser og så på ham med

det blankeste og mest underdanige blikket han kunne opp-vise. Til ingen nytte.

Hunden gløttet av og til bedende opp på sin eier mens depasserte boligfeltet. Asbjørn kunne ikke la være å smile.

– Din røver. Du kjenner reglene. Det er ingen vits i å prøveseg.

Som om den innså at slaget var tapt, tok hunden til å lunte,tett ved sin eier, med snuta søkende ned i asfaltdekket. Såkviknet den til igjen. Lukten av sjø ble sterkere. Nå nærmetde seg campingen. Asbjørn smilte av det begeistrede, logrendedyret.

Asbjørn bøyde seg for å løse lenken. Hunden var så ivrig

7


at Asbjørn nesten ikke klarte å holde igjen til karabinkrokensmatt av.

Der. Som en rustrød prikk mot blek sand kom en fuglehundut av skogholtet, løpende i ujevne sirkler med snuta motbakken. Rett etter kom mannen. Som ventet. Den karakteris-tiske gangen avslørte ham. Gyngende. Spenstigere enn alde-ren skulle tilsi. Det var ingen tvil om at han holdt seg godt,irriterende godt. Holdningen lutet ikke slik den ofte gjorde påeldre menn. Rett, nesten kry nakke. Som om verdens trivia-liteter ikke angikk ham, eller var noe han spaserte gjennom.Som luft. Som ingenting. Slik han en gang hadde tråkket gjen-nom hans liv. Eller på. Trampet det ned slik barn kan finnepå å utslette sandslott.

Noe surt hogg tak i magen. Han bet seg i kinnet. Holdtkjøttet der, hardt mellom tennene. Til smaken av bly blandetseg med salt sjø og vokste i munnen. Este til han ikke maktetbitterheten lenger og svelget besværlig. Han så ned mot man-nen og hunden. Med ett kjente han seg nesten trist. Dette komfor brått. Det hele ble for lettvint.

Men det fantes ingen annen løsning. Ikke nå. AsbjørnGrande visste for mye.

I full frihet løp Wolf opp og ned langs strandområdet, mel-lom huskestativet, det slitte volleyballnettet og nesten opp tilcampingvognene. Asbjørn betraktet Danskebåten som var påvei inn mot Oslo for halv fart, slik at passasjerene ikke skullekomme for tidlig fram. Den ble langsomt større der hvor vannog himmel møttes. Han ristet på hodet. Nå handlet slike båt-turer om fest, fråtsing i mat og tollfrie varer. Tidene hadde for-andret seg. Han mintes krigsårene, da båttrafikk var til nyttefor frakt av mat, sensitiv informasjon og viktige personer somhelst skulle komme seg ubemerket inn og ut av Norge.

– Ja, nå har jeg begynt å mimre som gamle oldinger gjørogså. Det er nok ikke så dumt å slippe andre til ved roret etterhvert?

Hunden vendte hodet raskt mot ham med en overbærende

8


mine før den løp ivrig i forveien og ut av syne bak det rødehavnehuset som var plassert akkurat der moloen strakte beskyt-tende armer av stein rundt den lille havna.

Lenge sto Asbjørn tålmodig mens han tok inn synet avsteinmolo og nakne master, før han ropte på hunden.

– Kom, Wolf. Leken er over, på tide å arbeide litt nå.Et lett ubehag klebet seg fast i ryggraden.– Kom her, på plass, ropte han. Strengere nå.Men Wolf kom ikke. Han nølte kort før han fulgte etter,

rundt huset på brygga. Båthavna på Fuglevik lå stille, baremed en svakt duvende vannskorpe og late roteringer i vind-målerne på toppen av mastene. Husene i bakgrunnen sov medtomme øyne. Det var fridag og det var tidlig.

Asbjørn gikk lenger ut på brygga. En stor, eiendommeligbrennmanet buktet de røde trådene sine i vannskorpa. Hanstusset over synet. Øynene var ikke som de en gang haddevært. Hånden klappet over lommene til han fant brilleetuiet,plasserte brillene med tykk, sort innfatning på den rynketeneseryggen og bøyde seg ned mot vannskorpa.

Erkjennelsen kom brått. Han klynket fram navnet på sinkjæreste venn.

– Wolf!Et smell traff ham over høyre øre. Brillene flakset bortover

de værgrå treplankene og over bryggekanten. En lammendekulde bredte seg rundt Asbjørn idet han traff vannet. Det sistehan rakk å tenke før nakken brakk mot de skarpe steineneunder vann, var:

Jeg skulle advart Ulla.


2

G.O. Sars

Ulla Grande sto på havforskningsskipets G.O. Sars’ langedekk. Skipet, oppkalt etter marinbiologen Georg Ossian Sars,lå til kai ved Bergen by. Hun kikket ned på kaianlegget førblikket sveipet over Fløyfjellet. Men den tåkelagte bergveggenga ikke noe svar på hvor bestefaren Asbjørn var blitt av. Althun så var skyer som stanget mot fjellsiden og kastet iskaldtregn over byen. Fingrene klemte rundt den kalde relingen såknokene lyste melkehvitt.

Hva om han ikke kom? Hun, som bare var markedsansvar-lig i firmaet hans, hvordan skulle hun gjennomføre denne tes-ten alene?

Ulla kikket på klokka nok en gang. De var allerede en timeforsinket. Kom ikke bestefaren innen fem minutter, måtte deklare seg uten ham.

Endelig svingte en taxi inn på kaia foran båten. Lettet slapphun pusten ut. Hun var ikke engang klar over at hun haddeholdt den.

En mann spratt ut av bilen som om han hadde fjærer underskosålene, så henne oppe på dekk og vinket overstrømmendesamtidig som han løftet en bag fra bagasjerommet og treivden over skulderen.

Ulla kjente hvordan skuldrene strammet seg igjen. Matt vin-ket hun ned til Ulf Molander, daglig leder i Gridnir Group.Hva pokker gjorde egentlig han her? Og hvor var bestefar?

Ulla fulgte ham med øynene der han tok leideren i to steg,

10


til enda en taxi fanget oppmerksomheten hennes. En yngre,mager mann steg ut av bilen. Bevegelsene hans fikk henne til åtenke på ujevn mekanikk, som en klokke som hele tiden ryk-ket for fort framover. Et forarget utrop brast ut av henne.

– Hvor er Asbjørn?Alexander Kilnes, ingeniør i Grand Marine, trakk på skuld-

rene.– Det må vel du vite? Han var ikke på flyet, ropte Alex opp

til henne før han bøyde nakken mot regnet og løp mot leide-ren. Ulla speidet ut over kaia. Ingen andre biler nærmet seg.Skyene hadde kjedekollidert og hauget seg på hverandre slikat de skjulte byens syv fjell. Hun snudde seg mot brua. Ullavisste hva bestefaren forventet av henne. Og skulle de rekkedet, måtte de se å komme seg av gårde, tenkte hun og vendtetommelen opp. Skipet kastet loss og la den grå regnsuppa bakseg.

Forskningsskipet gjorde et kast i bølgene. Så kjente hun det.Først i føttene. Motoren mistet kraft og baugen sank mattinn i bølgenes duvende favntak. Februarluften fant veien innmellom tykke klær. Ulla grøsset.

Nervene sprang under huden.Faen ta ham.Det gikk ikke an å ikke dukke opp til testkjøringen av

sin egen oppfinnelse. En vibrator med en spesiell lydfrekvensskulle gjøre det enklere å kartlegge marint liv. Den hadde hanjobbet med i årevis. Heldigvis hadde Alex dukket opp. Hunhadde ikke visst at han skulle være med, men nå var hun gladfor at han var her. På et vis. Bare ikke det som en gang haddevært mellom dem, forkludret samarbeidet.

Hvorfor hadde ikke bestefaren gitt henne noen beskjed?Eller hvorfor svarte han ikke på telefonen? Hadde han forso-vet seg? Det var bare ikke logisk. Hun rev løs et irriterendehårstrå og lot det danse bort med vinden.

Gjennom den avtagende motorstøyen lød to elektroniskepip. Endelig, tenkte hun og fant mobiltelefonen i jakkelom-ma. To tapte anrop og en melding. Alle fra samme nummer.

11


Ikke lett å høre noe her på dekk, tenkte hun og klikket seg inni meldingsmappen. «Kan Lone overnatte hos meg til helga?»

Tommeltotten tastet et svar: «Pappas helg. Spør ham. Gladi deg.»

Ulla smilte, dyttet mobilen ned i bukselomma.En måke stupte i en elegant bue inn over båten for å se om

forskningsskipet kunne by på et lettvint måltid fisk. Den fantikke noe og ga fra seg et klagende skrik før den glidefløy iretning av en mindre båt.

Ulf Molander kom ned leideren ved brua, gned hendene mothverandre, blåste på fingrene og gikk krumbøyd med langeskritt mot henne.

– Helvetes kaldt! konstaterte han.Todagersskjegget gjorde ingenting for å skjule uregelmes-

sighetene i Ulf Molanders ansikt. Hun hadde hørt rykter omat de var modellert av et par boksere i verdenstoppen en gangfor lenge siden. Trekkene var fascinerende, og det skjeve smi-let som alltid hang ved ham, ga ham en viss sjarme. Hunhadde truffet ham før. Ikke mange ganger, men hver gangkjentes det som om grunnmuren slo sprekker. Hun smilteanstrengt.

– Hvordan går det i kontrollrommet?– Bra nå, tror jeg. Alex kranglet med de andre gutta om

hvem som skulle lede showet. Men Asbjørns instruks om hvemsom skulle gjøre hva, var ufravikelig, så den største av demvant.

Som en ettertanke la han til: – Temperamentsfull, han derAlex. Han sitter nå og surmuler over en kopp kaffe.

Det sank i henne. Ulf hadde beskrevet kollegaen hennes påen prikk. Alex hadde alltid lett for å fare opp i bråsinne. Bareikke noe gikk på tverke i dag. Det kom hun ikke til å holdeut.

Ulf rynket pannen og la en hånd på skulderen hennes.– Ikke vær så bekymret. Tro at du er god nok. Da tror alle

andre det også.Ulla kvapp. Bare bestefaren pleide å lese henne så godt. Hun

smilte.

12


– Du kan ikke kle deg sånn. Det er februar og vi er i Nord-sjøen. Det betyr helvetes kaldt.

Han hadde på seg en stor vindjakke hvor skipets navn vartrykket i blå versaler over hele ryggen. Den oransje jakka varåpen i halsen og avslørte at han var kledd i skjorte, slips oggenser.

– Jeg skjønner ikke at du orker å stå her ute, parerte han.Ulla puttet den frosne haken ned i halsen på ullgenseren.– Jeg liker vær … og er bedre kledd enn deg.– Liker vær?Ulf så på henne. Så trakk han på skuldrene, la albuene på

rekka og så ned i det skummende havet.– Tror du det er for mye bølger?– Nei. Dette går fint, sa hun og la så mye selvsikkerhet i

stemmen som mulig.Hun rettet seg opp. Ulf gjorde det samme. Han var høy.

Mye høyere enn meg, tenkte hun.Det var en vane hun hadde opparbeidet seg, å måle alle

menns høyde mot sin egen, siden det fantes en del som ikketaklet høyreiste kvinner. Hun visste ikke hvorfor, men det varnoe betryggende i det at en mann var høyere enn henne selv.

– Hvorfor er du her egentlig … på båten, mener jeg? Ulla såpå ham. Øynene hans var ikke blå slik hun først hadde trodd,men mattgrå.

– Asbjørn ringte meg. Han sa at jeg burde være her for å sedet med mine egne øyne. Gridnir Group har jo bidratt ganskemye.

– Ringte han deg?– I går kveld. Dessuten kunne jeg kombinere bergensturen

med noen kundebesøk.Med en hånd løsnet han slipsknuten og puttet tøystykket i

lomma. – Det er derfor jeg er kledd i tvangstrøye, sa han ognikket mot lomma som nå skjulte det lyseblå slipset. – Møtettok lengre tid enn beregnet.

– Vi kunne reist fra deg. Jeg visste ikke engang at du skullekomme.

Ulf lo avslappet.

13


– Skipperen er en gammel venn av meg. Det var bare å taen telefon.

Skuldrene lot seg ikke senke og Ulla kjente en tiltagendeverking i nakken.

– Jeg må bare inn en tur … sjekke opp gutta …Rød og varm snudde hun seg tvert og gikk opp på brua,

mens hun ga seg selv mentale ørefiker for klønete ordvalg.

I operasjonsrommet var belysningen dunkel. Alex’ ansikt tokfarge av det blå skjermlyset, der han sto bøyd over tastaturetog fiklet med noe. I hånden hadde han en USB-plugg.

– Hva er det?– Du har vel sett en minnepinne før?– Ikke vær så sær, Alex. Hva er det på den?– En oppdatering. Tidsloggen har vært ustabil. Tror dette

skal hjelpe.Han fant USB-porten og startet overføringen av program-

met.Ulla dro av seg vindjakka og la en hånd beroligende på den

beinete skulderen hans. Som for å forsikre ham at det kom tilå gå bra. Han rykket til. I det samme ble rommet badet i lys.

– Det er vel ikke nødvendig å ha det så mørkt, sa Ulf bakhenne.

Keitet trakk hun seg unna Alex. Hun så seg ikke godt nokfor og støtte inn i en stol. Midt i ubalansen tro Ulf til og vatrethenne opp. Hånden hans klemte armen hennes ørlite lengerenn nødvendig.

– Gikk det bra? spurte han med vennlig bekymring.– No problemas, sa hun, kjekkere enn hun følte seg. Alex

knastret videre på tastaturet og så stivt inn i skjermen. At hanignorerte henne så overdrevent, bekymret henne. Ulla vur-derte å gå bort til ham da et par av forskerne kom inn fra dettilstøtende rommet. Stemmesurret steg, og øyeblikksvinduetlukket seg.

Fra vinduet så hun at mannskapet utenfor var i ferd medå klargjøre den oransjemalte undervannsfarkosten hvor denseismiske vibratoren var montert på undersiden. Datatekniske

14


spørsmål og kommandoer gikk fram og tilbake i rommet. Såstirret forskerne konsentrert i sine skjermer og det ble stille.

– Nå er den i vannet, utbrøt Alex.På programmet kunne hun se høydeangivelsen over hav-

bunnen idet den autonome undervannsfarkosten pløyde segnedover. Femti meter. Hun måtte smile. Bestefaren hadde døptden seismiske vibratoren for U.L.A., Underwater Life Acqu-sition. Navnet var myntet på henne. Hun hadde altså fått enny kartleggingsmetode for marint liv oppkalt etter seg. Menbestefaren hadde vel en hensikt med det, han som var så opp-tatt av navnebetydninger og slikt. Kanskje var det for å vekkehennes interesse for prosjektet? Det virket, hun var blitt merinteressert. Og ørlite stolt.

Alex snudde seg halvveis mot henne. – Hva har skjedd medAsbjørn?

Forfjamset så hun opp på ham. – Hva mener du?Alex trakk på skuldrene.– Er ikke dette hjertebarnet hans? Skulle nesten tro det var

skjedd noe siden han ikke er her, mener jeg.– Kanskje fordi han vet at jeg kan klare dette selv, avfeide

hun ham skarpt.Ulla følte en svak uro. Hvorfor hadde ikke Asbjørn ringt

tilbake?Ulf, som nå hadde skiftet til olabukse og strikkegenser, gikk

bort til sidebordet og tok en bagett. Med en hånd krøllet hanplasten til en ball. Den traff midt i søppelbøtta.

– Lenge igjen? spurte han gjennom munnfullen og lente segmot veggen.

– Ti meter igjen til den ligger i ønsket posisjon over hav-bunnen, svarte hun før Alex rakk det. Hun var ikke bare etpåheng til sin bestefar. Det skulle de i hvert fall vite.

Ulla satte seg tilbake. Lot den trøtte ryggen hvile mot rygg-støet. En grafisk framstilling viste hvordan AUV’en flatet utog kjørte parallelt med havbunnen.

– Sjekk A.Alex noterte noe på en notisblokk. Lot fremdeles som hun

ikke var der.

15


Hva brydde vel hun seg? Irritert la hun beina i kors.– Sjekk B. Går over til internt system. Om ett minutt star-

ter vibratoren å sende frekvenser.– Sjekk C. U.L.A. har startet den seismiske vibratoren.Signalene fra undervannsfarkosten, som ble sendt via satel-

litt, gjorde det mulig å følge operasjonen som foregikk hundreog femti meter under skipet. Grafikken viste det som blå lys-pulser, lysringer som spredte seg ut langs havbunnen. Pulssla-gene dunket i takt med den ulmende hodepinen. Det haddeblitt for lite søvn i det siste. Ulla hentet seg en flaske mine-ralvann fra brettet med forfriskninger. Idet hun skrudde oppkorken, kom en vislende lyd.

– Søren!En kullsyrefoss landet på genserermet og rant videre ned

på gulvet.Forskerne og Alex snudde bare raskt på hodet før de kon-

sentrerte seg om skjermen igjen. Hun var overlatt til seg selvfor å finne noe å tørke opp med.

– Vi får data!Den forbaskede hodepinen lammet hele hodet. Hun satte

seg tungt ned på stolen.Alex kastet et irritert blikk på henne. Så myknet øynene og

ansiktet la seg i bekymrede folder.– Er du dårlig? Skal jeg hente noe til deg?– Bare gjør jobben din. Jeg klarer meg.Det sårede uttrykket hans ga henne dårlig samvittighet. Der

hadde hun gjort det igjen. En vibrasjon fra mobilen i bukse-lomma stoppet selvbebreidelsen. Hun rakk akkurat å graveden fram og svare før telefonsvareren gjorde det.

Rommet hadde snevret seg inn til knappenålsstørrelse. Ordeneetter telefonsamtalen skingret fremdeles i øregangene. Som envedvarende pipelyd.

En hånd la seg på skulderen hennes.Hun kvakk til. Hun hadde ikke merket at Alex var kom-

met opp bak henne.Først nå så hun at bare han og hun var igjen i operasjons-

16


rommet. Hvor lang tid var gått? Hun hadde ikke lagt merketil at de andre hadde forlatt dem.

Det kjentes som om hun befant seg et stykke utenfor segselv. Du må si det, tenkte hun. Men hvis hun sa det høyt, villedet bli virkelig. Da fantes det ingen redning.

– Du …, begynte hun. Stemmen hennes lød som om denvar blitt presset slik at bare tynne, skjøre toner var igjen.

Alex avbrøt fortsettelsen. – Resultatet er ikke helt som viforventet.

Han ledet henne, med et fast grep om skuldrene hennes,bort til konsollbordet.

– Se her.Bildet på skjermen viste et slags tverrsnitt av havbunnen og

lagene den var bygget opp av. Leire, sand, grus og ulike typerbergarter.

– Den seismiske vibratoren sender jo ut lydfrekvenser, sahan entusiastisk. – Slik man gjør når man henter inn geolo-giske data. Og en havbunn består av lag med ulik material-tetthet. Der hvor lyden treffer et nytt lag, vil noe bli reflektertog noe gå gjennom …

Ulla dumpet ned på stolen. Som fra en radio som var stiltmellom to kanaler, kunne hun høre brokker av ord. Par-tikkelsvingninger. Materialtetthet. Laggrenser. Ingenting gamening.

– La meg si det sånn, sa han og så på henne med rynketpanne. – Det er vanskelig å se under svært harde bergarter.Problemet har jo vært å få nok energi ned i bakken, ikke sant?fortsatte han.

– Skulle ikke vi studere marint liv? sa hun. Mest for å vinnetid. Hun måtte tenke. Men tankene som kom, var en mal-strøm som trakk henne under.

Alex lo. En hard, nesten oppgitt latter.– Glem fiskestimene, Ulla. Den seismiske vibratoren klarer

å få nok energi ned i lagene. Skjønner du hva det betyr?– Fantastisk, ikke sant? En dyp barytonstemme brøt inn i

samtalen. Hun snudde seg automatisk mot Ulf som ubemer-ket hadde kommet inn i rommet. – Grand Marine har fun-

17


net en metode som gir radikalt bedre seismiske bilder enn allannen eksisterende teknologi, sa han.

Alex skulte opp på Ulf. Han fortsatte uaffisert med en drøm-mende stemme. – Attpåtil er den økonomisk og nærmest selv-gående. Hadde jeg vært eier av et olje- eller gasselskap ville jeggått over lik for en slik teknologi. Da kunne jeg spart milli-oner i kartleggingsutgifter.

Et minne dukket opp i henne. Bestefaren, da han ringte fornoen dager siden. Hun hadde bare føyset bort advarselen somoverbeskyttende bestefarssnakk.

Vær på vakt. Dette kan være større enn vi først trodde, ogmennesker vi omgås er ikke alltid det de gir seg ut for. Det erikke alle som vil oss vel, Ulla.

Det er ikke alle som vil oss vel. Det hadde vært hans sisteord. Til henne.

Ulf og Alex så på henne. Som om de ventet på noe. Så gikkdet opp for henne. De ventet på at hun skulle si noe.

Hun tenkte.– Bestefar … Asbjørn …, stotret hun.– Han er død.


3

Begravelsen

Kalenderen viste fremdeles februar. Ulla hektet den ned frakroken og bladde om til mars. Blåmandag, sto det på kalen-deren. Den kunne ikke hatt mer rett. Hun la den fra seg påkjøkkenbenken og gikk inn på badet.

Håret så vissent ut. Ulla strøk det bakover, snurret det oppi en topp og satte en svart klype over. Skyggene var blitt endel av ansiktet hennes. Selv om blodet strømmet i kroppen,på evig flukt fra døden, var hun skinndød.

Make-upen begrenset hun til litt farge på kinnbeina. Altannet var uansett bortkastet. Selv om han var gammel, komhun til å gråte. Syttisyv år. Han hadde vært gammel. Det varuansett ikke riktig at det skulle ende slik, med en ulykke. Hunrettet på den sorte kjolen. Den hun hadde kjøpt til et jule-bord og ikke brukt siden. Ulla lukket badedøra etter seg oggikk rett på Linnea. Jenta svingte seg rundt med et stort smil.Bringebærrødt kjoletøy sto ut som en klokke, og lange, lillastrømpebein kom til syne.

– Se på meg, mamma.Hun hadde toppet det hele med et hvitt skjerf i halsen, et

gullbelte om livet og gylne gladiatorsandaler.– Du kan ikke gå sånn. Det er oldefars begravelse. Ta noe

grått eller svart.– Jeg vil ikke ha grått eller svart. Jeg vil ha denne. Det er

yndlingskjolen min, faktisk. Oldefar kjøpte den til meg i Spa-nia, så det så!

19


Bestefarens død hadde tappet henne for krefter. En krangelvar mer enn hun maktet.

– Du kan ikke gå i sandaler i februar. Ta de svarte vinter-støvlettene du fikk til jul.

Lyset på skyene var blitt borte. Hele verden gråt og var leiseg. Selv blomstene hang med hodene sine. Linnea kikket nedi det firkantete hullet og kista som gled sakte mot bunnen.De rette jordkantene lignet et gap som var i ferd med å svelgebestefaren. Hun var kald. Tærne kjentes som is. Forsiktigstakk hun hånden inn i morens. Den var varm. Nå var detbare moren, Evina og henne igjen. Hun kikket nedover segselv. Den røde kjolen hennes lyste opp blant de svartkledde.Nå følte hun seg dum som hadde valgt den.

Våt jord klasket ned på den hvite kista.Av jord er du kommet, til jord skal du bli, sa presten.Noe så dumt. Oldefaren hennes var ikke laget av jord. Det

var det ingen mennesker som var.– Hvorfor graver de ned bestefar?Evina stirret spørrende opp på henne. Den hvite strømpe-

buksa hennes var møkkete på knærne. Men moren hadde ikkekjeftet på henne.

– Vi kan ikke ha ham i stua, heller. Da vil det lukte vondt,freste hun mot lillesøstera.

– Hvorfor lukter oldefar vondt?Evina rykket i hånden hennes. – Han kan vel bare vaske

seg?Linnea himlet med øynene. – Dumming. Han kommer til å

råtne og stinke.– Hvorfor det?Moren klemte hånden hennes hardt.– Au! Linnea trakk den til seg. – Det gjør vondt. Det var

alltid hun som fikk skylda når Evina var dum.Moren så på henne. Øynene så sørgelige ut, tenkte hun.

Aller helst ville hun gi moren en klem, men lot det være. Hunkunne klemme på den teite lillesøstera i stedet, slik hun alltidgjorde.

20


Presten kastet et raskt blikk i deres retning før han fortsattemed jordpåkastelsen.

– Av jord skal du atter gjenoppstå.De døde er for alltid døde, tenkte Ulla.Dagen hadde støpt henne inn i frostet glass. Det var vanske-

lig å se klart. De hundretalls frammøtte på den vintergrønnekirkegården var en sammenhengende grå masse. Bare noen fåstakk seg ut. Gabriel Salhus og Tine Sandel fra jobben. Hungjenkjente et par fra byens industriforening. Ulf Molander stomed bøyd hode som om han var i dype tanker. Ved siden avham sto Alex. Hun prøvde å fange blikket hans. Hun trengtenoen som kunne holde henne fast. Men det var som om hanså rett gjennom henne. Så flyttet han på seg, og Ulla ble varmannen bak ham. Ansiktsrissene hans var som skåret i tre,så skarpe at det så ut som om kjeven var leddet slik den er påtredukker. Det var noe kjent med ham. Ulla prøvde å kommepå hvem han var. Så bøyde mannen seg fram og hvisket noe tilAlex som rykket nesten umerkelig til. Kort etter var han uteav syne igjen. Ulla strakte hals, men mannen var blitt borte iansamlingen av sørgende.

– Jeg vil be om ett minutts stillhet for å minnes AsbjørnGrande.

Ullas oppmerksomhet vendte tilbake til det rektangulærehullet i bakken. De ujevne, men likevel unaturlig skarpe jord-kantene etter gravemaskinsgrabben.

Ulla kastet et blikk bort på Gunnar. Eksmannen. Han ensethenne ikke. Nå som hun virkelig trengte ham. Han sto ogholdt Celine i hånden. Ikke henne. Men Celine. Det forvokstebarnet.

Presten stemte i med «Kjærlighet fra Gud», og Evina sangmed. Høyt og skingrende. Hvor hadde hun lært den sangen?I barnehagen? Flere av de frammøtte falt inn. Ulla prøvde,men det lød som forpinte pip. Hun mimet med. Connie klemteUlla vart om albuen. Hun hadde i hvert fall bestevenninnenved sin side.

– Er vi ferdige nå? Jeg fryser, klaget Linnea.Ulla sukket.

21


– Linnea. Du er snart tolv. Oppfør deg!Datteren så forurettet opp på moren.– Vi må bare takke alle som har møtt fram, sa hun til med

mild stemme.– Jeg vil hjem, maste fireåringen.– Løp bort til pappa, dere to. Han kan sette dere i bilen så

lenge.– Nei, jeg vil være med deg!Connie grep inn. Resolutt dro hun barna med seg og over-

lot dem til Gunnar.– Du kan vel i det minste hjelpe til, så Ulla kan få takke de

frammøtte i fred? sa hun høyt nok til at Ulla hørte det.Flere av de nærmeste kikket beskjemmet ned i bakken.Ulla trakk ørlite på smilebåndet før hun snudde ryggen til

eksmannen, kjæresten hans, den skrikende fireåringen og Lin-nea. Det var godt å ha en krigersk forsvarer i ryggen. Ullabrøytet seg ut av folkemengden og stilte seg opp. Represen-tantene fra industriforeningen hastet av gårde med ansiktenelagt i falske, alvorlige folder. Uten å stoppe for å kondolere.Pliktskyld og et perifert bekjentskap med bestefaren var grun-nen til deres oppmøte. Ikke hun. I øyekroken så hun Alexkjøre ut fra parkeringsplassen. Hva var det med ham? Hvor-for var han ikke der for å støtte henne?

Etter noen sekunders nøling nærmet de første seg. En hul-kende grandtante stavret seg mot henne. Ulla stålsatte seg. Nåmåtte hun finne styrke til å klappe trøstende på gråtende slekt-ningers skuldre. Men for en gangs skyld var hun heldig. Detfantes ikke mange av dem. Av den nærmeste Grande-slektenvar det bare henne og barna igjen.

Vegguret viste ti over ni. Den polerte kjøkkenbenken var kjø-lig mot håndflatene. Noen gjenglemte smuler falt ned på gul-vet. Ulla skjenket glasset breddfullt og tok en stor slurk.

– Drikker du? Det er ikke lurt å …Ulla klemte telefonen mellom øre og skulder.– Alex, det er bare vann, og jeg drikker når jeg vil.Hvorfor løy hun om det?

22


– Du vil ikke at jeg skal komme over?– Du kom ikke engang bort til meg etter begravelsen. Og

hvor var du da jeg prøvde å få tak i deg? Da jeg trengte deg,Alex? Du har jo ikke gitt lyd fra deg siden testkjøringen.

Hun angret straks den brå tonen, men orket ikke gjøre noemed det. Det var sorgen, smerten, alle frustrasjonene, som bleveltet over på ham. Hun sørget. Det ga henne en viss rett.

– Vel, unnskyld da. Du vet at jeg ikke er så god på tårer.Jeg kan komme nå hvis du vil.

Som alltid. Han kunne komme når det passet ham.– Nei, ikke nå. Connie har akkurat reist. Jeg trenger tid for

meg selv.– Hva med i morgen?– Vi får se, svarte hun irritert. Så la hun til som en etter-

tanke: – Hvem var det du snakket med i begravelsen?– Hæ? svarte Alex. – Snakket med? Jeg? Ingen, tror jeg.– Jeg så dere. En mann, skarpskårent ansikt. Ved graven,

han sto rett bak deg.– Det kan jeg ikke huske, klippet han av.Ulla nølte. Bildet sto så klart foran henne. Da mannen bøyde

seg fram, fortrolig. Som om de kjente hverandre fra før. Hunskulle ønske hun kunne huske hvor hun hadde det skarpskårneansiktet fra.

– Det var noe kjent ved ham, framholdt hun. – Men nå kom-mer jeg ikke på hva det er.

Alex stønnet. – Det var i så fall ingenting jeg bet meg merkei. Kanskje det var en som spurte om noe rundt begravelsen?

Han holdt inne et sekund. – Jo, nå tror jeg at jeg husker det.Noen spurte om jeg hadde sangteksten, eller noe sånt. Ingenjeg kjente.

Lysten til å protestere var påtrengende. Sangtekstene sto jo iprogrammet? Alle fikk et slikt hefte da de var i kirken. – Ringmeg hvis det er noe, sa han til slutt. – Du vet jeg bryr meg.Begravelser får meg bare til å føle meg så uvel.

Det var ikke til å tro.– Hva tror du egentlig jeg følte, Alex, sa hun og smelte røret

på plass.

23


Ensomheten veltet inn i rommet. Hvorfor var hun så strengmot ham? Hun visste jo at han en gang, i et tidligere forhold,hadde mistet et barn etter halvgått svangerskap. Det var kan-skje ikke så rart at begravelser gjorde ham uvel.

– Du er en dårlig venn, sa hun halvhøyt til seg selv. Fra denhalvtomme flaska med amarone fylte hun glasset på nytt.En vin i det dyreste laget, men hva var vitsen med å vente tilde spesielle anledningene? De kom aldri likevel.

– Dette får være anledning god nok. Skål, bestefar, sa hunog bikket litt på glasset mot den tomme luften foran seg.

Langtrukkent snuste hun inn den søte, syrefylte duften ogtok en stor slurk.

Hun gikk forbi spisestua og satte seg i den ene av de tomotstående sofaene. Ulla flyttet på beina, fant ikke den rik-tige stillingen. Ved peisen fløt pappesken for returpapir over.Gamle aviser og tilbudsblader hadde sklidd utover gulvet.Rastløs gikk hun bort til esken og skjøv papirene sammenmed tåspissen. Deretter gikk hun opp de fire trinnene og inni gangen som ledet til soverommene. Hun åpnet den andredøra på venstre hånd.

Mykt, lyst hår bølget seg over puta. Den ene hånden holdten koseklut mot nesen, pusten gikk tungt. Ulla elsket å se denyngste datteren, Evina, sove. De stundene var ikke bare littover midten på lykkeskalaen. Det var et stjernesmell, hvor stø-vet ble byggesteiner for nye lysende stjerner, helt til du fikket univers hvor alt var bygget av samme substans. Ulla kunnenesten ikke puste. Hennes barn var bygget av samme stoffsom stjernene.

Hun og Gunnar hadde virkelig ønsket seg Evina. De troddekanskje ikke det var håp etter fire år uten å lykkes. De haddenesten slått seg til ro med at familien ville bestå av de tre: Gun-nar, Ulla og Linnea. Så hadde hun blitt gravid. Paradoksaltnok da ekteskapet begynte å rakne. Graviditeten var forfer-delig. Hun kastet opp gjennom hele svangerskapet og måtteoverleve på mariekjeks og te. Vektøkningen stoppet på femkilo. Kun det barn og vann veide. Med Linnea hadde hun lagtpå seg tretti og var pigg i hvert fall syv av ni måneder. For-

24


grand_marine

Documents

siste mnedens hendelser

gtt bak ryggen p ham

virkelig se stirret

lange tankerekker mens

menneske utenom ham

kldde segbetenkt p haken

wolf svinset rundt ham

problemet burde vre