Michael Dobbs

HOUSE OF CARDS

Oversat t av Knut Johansen

© Michael DobbsPublished by arrangement with Bell Lomax Morton Literary Agency, UK

© Norsk utgave: 2015 Kagge Forlag AS

Originalens tittel: House of CardsOversatt av Knut JohansenOmslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & ProseLayout: Dag Brekke | akzidenz asPapir: Holmen Book Cream 70 gBoka er satt med: Sabon 11 | 14Trykk og innbinding: Scandbook | Falun

ISBN: 978-82-489-1609-3

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Innhold

DEL 1 - KORTENE STOKKES . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

DEL 2 - DET TAS AV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

DEL 3 - KORTENE DELES UT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

DEL 1

KORTENE STOKKES

Ingenting varer evig . Ikke latter, ikke begjær, ikke engang livet selv . Ingenting varer evig . Det er derfor vi prøver å få mest mulig ut av det vi har .

Hvorfor la livet gå til spille for en gravskrift? «Minnes i kjærlighet .» Hvem andre enn en tosk har dét meislet inn over hodet sitt? Det er ikke noe annet enn sentimental inkontinens . La oss se kjensgjerningene i øynene, livet er et nullsumspill, og politikk handler om hvordan vi avgjør hvem som vinner og hvem som taper . Og om vi liker det eller ikke, er vi alle sammen spillere .

«Aktet av alle som kjente ham .» Enda en monumental klynking . Ikke på min gravstein . Det er ikke aktelse, men frykt som motiverer en mann; det er slik imperier blir bygd og revo-lusjoner begynner . Det er hemmeligheten med store menn . Når en mann er redd for deg, skal du knuse ham, tilintetgjøre ham helt, da vinner du alltid hans aktelse . Basal frykt er berusende, overveldende, befriende . Alltid sterkere enn aktelse .

Alltid .

11

1

Torsdag 10. juni

Det føltes som om det nesten bare var et øyeblikk siden hun hadde kommet seg hjem og snublet opp det siste trinnet i

utmattelse, men morgensolen stakk allerede tomler i øynene på henne der den listet seg rundt gardinen og begynte å legge seg til rette på puten hennes. Hun snudde seg irritabelt. Hun var tung i hodet og hadde såre føtter, og sengen ved siden av henne var tom. Å hjelpe til med å tømme den andre flasken med Liebfraumilch hadde vært skikkelig dumt. Hun hadde senket garden og blitt trengt opp i et hjørne av en snik fra The Sun som var full av kviser og hentydninger. Hun var blitt nødt til å helle den siste vinslanten nedover skjorten hans før han ga seg. Hun tok en rask titt under dynen, bare for å forsikre seg om at hun ikke hadde dummet seg helt ut og han ikke gjemte seg der. Hun sukket; hun hadde ikke engang fått av seg sokkene.

Mattie Storin banket litt respekt inn i puten og la seg ned igjen. Hun fortjente noen få ekstra øyeblikk i sengen; hun vis-ste at hun ikke ville få noe søvn i natt. Valgnatt. Dommedag. Velgernes hevn. De siste ukene hadde vært litt av en påkjen-ning for Mattie, forfulgt som hun var av redaktøren, stres-set av altfor stramme tidsfrister, revet mellom opphisselse og utmattelse. Etter denne kvelden kunne hun kanskje ta noen

12

dager fri, få orden på livet sitt, finne både vin og menn av bedre kvalitet å tilbringe kvelden med. Hun trakk dynen tet-tere om seg. Selv i det skjærende lyset fra forsommersolen kjente hun at hun frøs litt.

Det hadde vært slik helt siden hun hadde reist fra Yorkshire for snart et år siden. Hun hadde håpet at hun kunne legge alle beskyldningene og alt sinnet bak seg, men de kastet fremdeles en kald skygge som fulgte henne overalt, særlig i sengen. Hun grøsset og begravet ansiktet i den klumpete puten.

Hun prøvde å være filosofisk. Når alt kom til alt, had-de hun ikke lenger noen følelsesmessig ballast, ikke noe som kunne hindre henne fra å finne ut om hun virkelig hadde det som trengtes for å bli den beste politiske korrespondenten i en strengt maskulin verden. Bare seg selv å bekymre seg for, ikke engang en katt. Men det var vanskelig å være filosofisk når man var iskald på føttene. Og når man ikke hadde noe rent tøy. Hun kastet av seg dynen og kløv ut av sengen, bare for å oppdage at undertøyskuffen var tom. Hun hadde bereg-net feil, glemt seg bort, hadde for mye å gjøre og så lite tid til å gjøre noe av det, minst av alt til den fordømte klesvasken. Hun lette i andre skuffer, i hver krok og krik, laget et frykte-lig rot, men fant ikke noe. Hun var jammen glad for at ingen mann behøvde å se henne gjøre dette. Hun stakk hånden ned i skittentøykurven, rotet rundt og fant en truse som hadde ligget der en uke, men brukt bare én dag. Hun vrengte den og trakk den på seg. Klar til kamp. Med et sukk åpnet hun døren inn til badet og kom i gang med dagen.

*

Da skumringen begynte å senke seg over junihimmelen, ble fire sett HMI-lamper slått på med en dump lyd, så fasaden på bygningen ble malt med høyspentkraft. Det strålende lyset trengte langt inn gjennom den georgiansk utseende fasaden

13

på partihovedkvarteret. En gardin flagret i et vindu i fjerde etasje idet en eller annen tok en rask titt på scenen utenfor.

Nattsvermeren så også lampene. Den ventet på den forestående natten og hvilte i en sprekk i et av de nærlig-gende tårnene på St. John’s, den elegante kirken bygd av Wren, midt på Smith Square. Kirken var for lengst avvigslet, apostelen Johannes avskjediget, men de fire kalksteinstår-nene raget fremdeles over den nå gudløse plassen i midten av Westminster. De stirret misbilligende ned, olme i blikket. Men ikke nattsvermeren. Den begynte å dirre av spenning. Den strakte vingene, tiltrukket av ti tusen watt og én million års instinkter.

Nattsvermeren suste av sted i den tidlige kveldsluften og tvang kroppen sin langs elven av lys. Den fløy over hodene på den voksende folkemengden, borte fra travelheten og de sta-dig mer febrilske forberedelsene. Nærmere og nærmere fløy den, ivrig, heftig, i sikksakk, ærgjerrig, uten å ense annet enn den kraften den ble tiltrukket av, en kraft den ikke kunne ha drømt om, ikke kunne motstå. Den hadde ikke noe valg.

Det kom et lysglimt da nattsvermerens kropp traff linsen et millisekund før vingene la seg om det sviende hete glasset og fordampet. Det forkullede og svartsvidde kadaveret ga fra seg små damper av fortvilelse mens det hvirvlet mot bakken. Natten hadde krevd sitt første offer.

*

Et annet av nattens tidligste ofre satt og støttet seg til den blanklakkerte baren i The Marquis of Granby, rett om hjør-net fra den tiltagende uroen. Den opprinnelige markien av Granby hadde vært en populær militær skikkelse for mer enn to hundre år siden og hadde flere puber oppkalt etter seg enn noen annen skikkelse i landet, men markien hadde bukket

14

under for politikken, kom på ville veier og døde i gjeld og elendighet.

Mye av den samme skjebnen foresto Charles Collingridge, ifølge hans mange tolerante venner. Ikke fordi Charlie Collingridge noen gang var blitt valgt, men det var hel-ler ikke markien, det var ikke noe man gjorde den gangen. Collingridge var i midten av femtiårene, så eldre ut, virket medtatt og hadde ikke hatt noen spesielt ærefull militær kar-riere, to års verneplikt som ikke hadde gitt ham stort mer enn en fornemmelse av hans egen utilstrekkelighet i tilværelsen. Charlie hadde alltid prøvd å gjøre rett og skjell for seg, men han var en ulykkesfugl. Det følger gjerne med på kjøpet når man er drikkfeldig.

Dagen hans hadde startet tidlig med barbering og slips, men nå begynte skjeggstubben å vise seg, og slipset hang på halv stang. Øynene fortalte bartenderen at den store vodka-en han hadde servert for to glass siden, ikke hadde vært den første den dagen. Men Charlie var en godmodig fyllik, alltid parat med et smil og et generøst ord. Han skjøv det tomme glasset tilbake over disken.

«Én til?» spurte bartenderen tvilrådig.«Og én til deg, min gode mann,» svarte Charlie og grep

etter lommeboken. «Å, men det ser ut til at jeg har litt for lite penger,» mumlet han og stirret vantro på en enslig sed-del. Han lette gjennom lommene og tok frem nøkler, et grått lommetørkle og noen mynter. «Jeg er sikker, et eller annet sted …»

«Seddelen er tilstrekkelig,» svarte bartenderen. «Ikke noe til meg, takk. Det kommer til å bli en lang aften.»

«Ja. Det gjør nok det. Lillebroren min, Hal, kjenner du ham?»

Bartenderen ristet på hodet, skjøv drinken over lakken og var glad for at den gamle fylliken var pengelens og snart ute av baren hans.

«Kjenner du ikke Hal?» spurte Charlie forbauset. «Det må du da.» Han tok en slurk. «Alle kjenner Hal.» En slurk til. «Det er statsministeren.»

16

2

For en politiker er det en veldig god idé å ha visjoner . Ja, det med visjoner, det er saken . Veldig nyttig, ikke sant? Jo da, på en klar dag kan politikere flest se så langt som – vel, jeg kjenner enkelte som kan se nesten så langt som til Battersea .

Francis Ewan Urquhart var en mann med mange roller, parlamentsmedlem, medlem av Privy Council, kronrådet,

som ga ham tittelen Right Honourable, høystærede, statsråd og kommandør av The Most Excellent Order of the British Empire, den britiske imperieorden. Han var alt dette, og det-te var hans kveld, likevel hadde han det ikke hyggelig. Han var klemt inn i et hjørne av en liten og lummer dagligstue, trykket hardt mot en skrekkelig stålampe fra 1960-tallet som viste alle tegn på å skulle velte. Han var omringet av et opp-bud av matroner som gjorde tjeneste som hans lokale valgar-beidere, og som hadde avskåret hans fluktmuligheter der de sto og pludret stolt om trange sko og de siste løpesedlene de hadde lagt i postkassene. Han lurte på hvorfor de gadd. Dette var forstads-Surrey, landet til sosialklasse A og B i opinions-undersøkelsenes terminologi, hvor passene lå klare og Range Roverne sto i oppkjørselen. Range Rovers? Eneste gang de noensinne kom i nærheten av søle, var når de ble kjørt tanke-løst over plenene foran husene om fredagskvelden, eller når

17

de satte av de små Johnnyene og Emmaene sine ved privat-skolene deres. Å drive husagitasjon i disse strøkene ble regnet som nærmest vulgært. De talte ikke stemmer her, de veide dem.

«En vol-au-vent til, Mr. Urquhart?» Et fat med sammen-falne terter ble stukket opp i fjeset på ham av en overvektig dame hvis barm var kledd i et stormønstret bomullsstoff og så ut til å skjule to sinte katter.

«Nei takk, Mrs. Morecombe. Jeg er redd jeg kommer til å sprekke!»

Irritert. Det var en lyte, en som strakte seg mange gene-rasjoner tilbake. Urquhart-slekten var en stolt krigerfamilie fra de skotske Highlands, som hadde borgen sin ved bred-den av Loch Ness, men MacDonald-klanen hadde kommet, og borgen lå nå i ruiner. Urquharts barndomsminner var av den forfriskende krystallklare luften på heden, i selskap med en gammel jegersvenn, hvor de lå i flere timer i den fukti-ge torvmosen og kjente den friske duften av bregner mens de ventet på at den riktige bukken skulle vise seg, akkurat som han hadde forestilt seg at hans eldre bror Alastair gjorde da han lå og ventet på tyskerne i hekkene utenfor Dunkirk. Broren hadde kalt ham FU, et klengenavn som hadde kostet dem begge ørefiker fra faren, enda det tok flere år før Francis skjønte hvorfor. Det brydde han seg ikke om, glad til som han var over å få traske i hælene på storebroren sin.

Men Alastair hadde ikke kommet hjem. Moren falt sam-men og kom seg aldri igjen, men levde i minnet om sin tap-te sønn mens hun forsømte Francis, så FU hadde omsider dratt sørpå, til London. Til Westminster. Til Surrey. Sviktet sine plikter. Moren hadde aldri snakket med ham igjen. Å ha solgt sin arverett for hele Skottland ville ha vært utilgivelig, men for Surrey?

Han sukket selv mens han smilte. Dette var dagens atten-de komitérom, og entusiasmen som hadde strikket sammen

18

det tidlige morgenhumøret, hadde for lengst raknet og blitt til tråd. Det var fortsatt førti minutter til valglokalene stengte og den siste stemmen var avgitt. Urquharts skjorte var kliss-våt. Han var sliten, utilpass, stengt inne av et oppbud av da-mer som forfulgte ham med en spaniels standhaftighet.

Men likevel holdt han smilet flytende, fordi livet hans kom til å forandre seg, uansett resultat. Urquhart hadde brukt år på å klatre oppover den politiske stigen, fra menig parlamentsmedlem via mindre ministerposter, til han nå satt med vervet som sjefsinnpisker, en av de to dusin mektigste postene i regjeringen. Det ga ham strålende kontorer i 12 Downing Street, bare noen meter fra statsministerens egne. Det var bak døren til nummer 12 at to av alle tiders mest berømt briter, Wellington og Nelson, hadde møtt hverandre for første og eneste gang. Veggene gjenlød av historie, og av en autoritet som nå var hans.

Men Urquharts makt stammet ikke direkte fra hans poli-tiske embete. Rollen som sjefsinnpisker ga ham ikke full rang som regjeringsmedlem. Urquhart hadde ikke noe stort depar-tement eller noen massiv administrasjonsmaskin å styre over; hans verv var anonymt, det besto i å streve uopphørlig bak kulissene, uten å holde noen taler for offentligheten eller la seg intervjue på tv. En mann i skyggen.

Og også en mann som sto for disiplin. Han var den som tvang igjennom beslutningene, den som hadde som jobb å svinge litt med pisken. Det betydde at han ikke bare var re-spektert, men også litt fryktet. Han var ministeren med de mest følsomme politiske antennene i regjeringen. Med tan-ke på å sikre avstemningsresultatet dag etter dag, kveld etter kveld, måtte han vite hvor parlamentsmedlemmene hans mest sannsynlig befant seg, hvilket betydde at han måtte kjenne deres hemmeligheter – hvem de konspirerte med, hvem de muligens sov sammen med, hvorvidt de ville være edru nok til å stemme, hvorvidt de hadde hendene i lommen til noen