indignasjon

Indignasjon

T YPE-IT AS, 26.08.2012ORDRE: 26670 (s . 1 av 199)

Philip Roth

Indignasjon

Oversatt av Tone Formo


Philip Roth

Konspirasjonen mot Amerika, 2006Gift med en kommunist, 2007

Hvermann, 2008Sabbaths teater, 2010EXIT gjenferd, 2011

Sitatet fra William Shakespeare: Helligtrekongersaften er fraAndré Bjerkes oversettelse, Asch. 1964

Den kinesiske nasjonalsangen er oversatt etter Roths engelske versjon,som er en oversettelse fra den annen verdenskrig av en sang komponertav Tian Han og Nieh Erh etter den japanske invasjonen av Kina i 1931.

I 1949 ble den valgt som nasjonalsang for Folkerepublikken Kina.Sitatene fra Bertrand Russells essay «Why I am Not a Christian»

er oversatt for denne boken.

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening

Originalens tittel: Indignation

Copyright © Philip Roth 2008Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.noSatt med Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012

Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8Printed in Sweden

ScandBook AB, Falun 2012ISBN 978-82-03-21157-7


Til K.W.


Olaf (upon what were once knees)does almost ceaselessly repeat

«there is some shit I will not eat»

– e.e. cummings«i sing of Olaf glad and big»


I morfinrus

Om lag to og en halv måned etter at Nord-Koreas vel-trente divisjoner, utrustet av Sovjetunionen og Kom-munist-Kina, krysset den 38. breddegrad og gikk inn iSør-Korea den 25. juni 1950 og Koreakrigens lidelsertok til, begynte jeg på Robert Treat, et lite college somligger i sentrum av Newark og er oppkalt etter byensgrunnlegger fra det 17. århundre. Jeg var den førstei familien som søkte høyere utdannelse. Ingen av søs-kenbarna mine hadde gått videre etter high school, oghverken far eller de tre brødrene hans hadde fullførtgrunnskolen. «Jeg har arbeidet for føden fra jeg var ti,»sa far bestandig. Han drev en lokal slakterbutikk, ogjeg syklet ut varer for ham i alle årene jeg gikk på highschool, bortsett fra i baseballsesongen og når jeg varmed i skoleturneringer som medlem av skolens debatt-lag. Nesten fra den dagen jeg sluttet i slakterbutikken– der jeg hadde jobbet seksti timer i uken fra jeg gikk

9


ut av high school i januar til jeg begynte på college iseptember – nesten fra den dagen jeg begynte å studereved Robert Treat, fryktet far at jeg skulle dø. Kanskjehadde frykten noe å gjøre med krigen som amerikan-ske væpnede styrker hadde gått inn i med mandat fraFN for å støtte den sørkoreanske hæren, som var dårligtrent og elendig utrustet; kanskje hadde den noe å gjøremed at våre styrker led store tap under kommunistenesildkraft, og at han var redd for at hvis konflikten skulletrekke i langdrag slik som den annen verdenskrig, villejeg bli innkalt til militærtjeneste for å kjempe og dø påden koreanske slagmarken, slik som mine fettere Abeog Dave var blitt drept under den annen verdenskrig.Eller kanskje hadde frykten med hans økonomiske be-kymringer å gjøre: Året før var bydelens første super-marked blitt åpnet bare noen kvartaler fra familienskosherslakteri, og omsetningen hadde langsomt begyntå gå ned, dels fordi supermarkedets kjøtt- og fjærfe-avdeling slo far på pris, og dels fordi det i etterkrigstidenvar en generell nedgang i antall familier som tok segbryet med å føre en ren kosherhusholdning og handlekjøtt og fjærfe i en rabbinersertifisert butikk som vareid og drevet av et medlem av kosherslakterforbundeti New Jersey. Eller kanskje han fryktet at det skullehende meg noe fordi han fryktet at det skulle hendeham selv noe, for som femtiåring, etter å ha vært vedgod helse hele livet, hadde den robuste, lille mannen be-gynt å utvikle en stygg, kronisk hoste. Den hindret hamikke i å ha en tent sigarett i munnviken hele dagen, enda

10


så bekymret det gjorde mor. Uansett hvilken årsak ellerblanding av årsaker det var som utløste den brå for-andringen i hans tidligere romslige faderlighet, ga hansin frykt til kjenne ved døgnet rundt å mase om hvorjeg hadde vært. Hvor har du vært? Hvorfor var du ikkehjemme? Hvordan kan jeg vite hvor du er når du gårut? Du har strålende fremtidsutsikter, hvordan kan jegvite om du ikke vanker på steder der du risikerer å blidrept?

Det var latterlige spørsmål siden jeg i alle årene påhigh school hadde vært en pertentlig, pliktoppfyllende,flittig og flink elev, jeg hadde bare gått ut med penepiker, vært en ivrig debattant, allroundspiller på base-ballaget, holdt meg innenfor gjeldende normer og reg-ler for unge mennesker på min skole og i vår bydel ogvært såre fornøyd med det. Spørsmålene var også umå-telig irriterende – det var som om den faren som jeghadde stått så nær i alle disse årene, og som jeg prak-tisk talt hadde vokst opp ved siden av i butikken, ikkelenger visste hvem eller hva sønnen hans var. I butikkengledet han og mor seg når kundene sa hvor hyggelig detvar å se guttungen som de hadde pleid å ta med små-kaker til – den gangen da faren brukte å la ham få lekemed litt fett og skjære det opp som en «voksen slakter»,riktignok med en sløv kniv – å se ham modnes til en vel-oppdragen, veltalende ungdom som kjørte kjøttet deresgjennom kjøttkverna til hakkekjøtt, som strødde sagflispå gulvet og feide det opp, og som påpasselig nappet desiste fjærene av halsen på de døde kyllingene som hang

11


i krokene på veggen når faren ropte: «Kan du ordne tokyllinger til fru den og den, Markie?» I de syv måne-dene før jeg begynte på college, lot han meg ikke barekverne kjøtt og renske kyllinger. Han lærte meg hvor-dan man tar en lammekrone og skjærer ut koteletter,hvordan man snitter langs hvert enkelt ribbein og – nårjeg kom til bunnen – hvordan jeg skulle ta kjøttøksa oghugge av resten. Når han ga meg instrukser, hadde hanalltid vært så ubekymret: «Bare ikke treff hånda medøksa, så går det bra,» pleide han å si. Han lærte meg åvære tålmodig med de mer krevende kundene, spesieltde som måtte se kjøttet fra alle vinkler før de kjøptenoe, de som jeg måtte holde kyllingen i været for så debokstavelig talt kunne se opp i ræva på den om den varren. «Du vil ikke tro hva noen av disse kjerringene villa deg gjennomgå før de kjøper en kylling,» sa han. Også hermet han etter dem: «’Snu den rundt. Nei, rundt.Jeg vil se gumpen.’» Det var min oppgave ikke bare åribbe kyllingene, men å ta ut innvollene. Du gjør et litesnitt i ræva og så stikker du hånda inn og griper innvol-lene og trekker dem ut. Jeg kunne ikke utstå den delenav det. Det var kvalmt og ekkelt, men det måtte gjøres.Det var det jeg lærte av far og det jeg likte å lære avham: at det man må gjøre, det gjør man.

Butikken vår lå på Lyons Avenue i Newark, et kvar-tal ovenfor Beth Israel Hospital, og i vinduet hadde viet sted der man kunne ha is, en bred hylle som sto littpå skrå inn mot vindusruten. Vi kjøpte knust is når is-bilen kom, og så la vi isen i hylla og kjøttet på isen

12


så folk kunne se det når de gikk forbi. I de syv måne-dene jeg jobbet heltid i butikken før jeg begynte på col-lege, var det jeg som sto for vindusutstillingen. «Det erMarcus som er kunstneren i familien,» sa far når folkkommenterte den. Jeg la frem alt. Jeg la frem biffer, jegla frem kyllinger, jeg la frem lammeskank – alle varenevi hadde, la jeg frem i mønster og danderte «kunstne-risk» i vinduet. Jeg kunne ta noen bregner å pynte med,bregner som jeg fikk fra blomsterbutikken vis-à-vissykehuset. Og ikke bare skar og snittet og solgte jegkjøtt og dekorerte vinduet med kjøtt; på disse syv måne-dene da jeg erstattet mor som assistenten hans, var jegogså med far på grossistmarkedet grytidlig om morge-nen og lærte hvordan man kjøpte det inn. Han dro dit engang i uken, klokka fem, halv seks om morgenen, forhvis man dro på markedet og plukket ut det man villeha og selv kjørte det hjem til butikken og la det på kjøle-rommet, sparte man det man ellers måtte betalt for åfå det levert. Vi kjøpte gjerne en kvart okse og en kvartforpart av lam til lammekoteletter, og vi kjøpte en kalvog noe okselever, og vi kjøpte noen kyllinger og noekyllinglever, og siden vi hadde et par kunder som baom det, kjøpte vi hjerne. Butikken åpnet klokka syv ommorgenen, og vi holdt på til syv–åtte om kvelden. Jegvar sytten, ung og ivrig og energisk, og før klokka varfem, var jeg helt gåen. Men han sto i og slengte femti-kilos forparter på skulderen og bar dem inn på kjø-lerommet og hengte dem på krok. Han sto i, han skarog snittet med knivene og kappet med kjøttøksa, og

13


klokka syv om kvelden når jeg var stupeferdig, gjordehan fortsatt klar bestillinger. Men det var min jobb åvaske slakterblokkene, det var det siste jeg gjorde før vigikk hjem, jeg strødde sagflis på blokkene og skraptedem med stålbørsten og mønstret mine siste krefter forå skrape bort blodet slik at alt skulle være kosher.

Jeg ser tilbake på disse syv månedene som en fantas-tisk tid – fantastisk bortsett fra når det gjaldt å renskekyllingene for innvoller. Og selv det var fantastisk påsin måte, for det var noe jeg gjorde og var god til, endajeg ikke likte det. Så det var en nyttig erfaring. Og jegtrivdes med erfaringer, jeg kastet meg over dem! Og såvar jeg kommet far nærmere enn jeg hadde vært før,og han meg. I butikken var det jeg som sto for lun-sjen, hans og min. Vi ikke bare spiste lunsj der, vi lagetlunsjen der også, i en liten grillovn på bakrommet, rettved siden av der hvor vi skar opp og preparerte kjøttet.Jeg grillet kyllinglever til oss, og jeg grillet små biffertil oss, og vi hadde aldri hatt det hyggeligere sammen.Og likevel begynte den destruktive kampen mellom osslike etterpå: Hvor har du vært? Hvorfor var du ikkehjemme? Hvordan kan jeg vite hvor du er når du gårut? Du er en gutt med strålende fremtidsutsikter – hvor-dan kan jeg vite om du ikke vanker på steder der du ri-sikerer å bli drept?

Den høsten da jeg begynte på Robert Treat collegeog far låste inngangsdøren og bakdøren med dobbeltlåsså jeg ikke kunne låse meg inn selv, men måtte dundrepå en av dørene for å bli sluppet inn hvis jeg kom hjem

14


tyve minutter senere enn han syntes jeg skulle, troddejeg han var blitt gal.

Og det var det han var: gal av bekymring for at hansdyrebare, eneste barn skulle være like uforberedt på li-vets farer som alle andre som er på vei ut i voksen-livet, gal av den skremmende oppdagelsen at en liten guttvokser opp, blir stor, vokser fra foreldrene, og at manikke kan holde på ham, men må slippe ham ut i verden.

Jeg sluttet på Robert Treat etter bare ett år. Jeg sluttetfordi far plutselig ikke engang trodde at jeg var i standtil å gå over gaten alene. Jeg sluttet fordi fars over-våkning var blitt uutholdelig. Min forestående selvsten-dighet fikk denne ellers så beherskede mannen, somsjelden lot sinnet løpe av med seg, til å se ut som om hanville gripe til vold om jeg skulle våge å skuffe ham, sam-tidig som jeg – som hadde vært krumtappen på skolensdebattlag med min kjølige logikk – sank så dypt som tilå hyle av frustrasjon i møtet med fars uforstand og irra-sjonelle oppførsel. Jeg var nødt til å komme meg vekkfra ham før jeg tok livet av ham – det sa jeg i villskaptil min fortvilte mor, som nå plutselig heller ikke haddenoen innflytelse på ham.

En kveld kom jeg hjem med bussen fra sentrum rundthalv ti. Jeg hadde vært på hovedutlånet til Newark Pub-lic Library, ettersom Robert Treat ikke hadde noe egetbibliotek. Jeg hadde gått hjemmefra halv ni om morge-nen, og jeg hadde hatt undervisning og jeg hadde sit-tet og lest, og det første mor sa, var: «Faren din er uteog leter etter deg.» «Hvorfor det? Hvor har han gått?»

15


«Han gikk til biljardhallen.» «Men jeg vet ikke enganghvordan man spiller biljard. Hva er det han tror? Jeghar sittet og lest, for pokker. Jeg har skrevet på en opp-gave. Jeg har studert. Hva tror han ellers jeg gjør dagog natt?» «Han snakket med Pearlgreen om Eddie, ogda ble han helt på styr.» Faren til Eddie Pearlgreenvar rørleggeren vår, og Eddie og jeg hadde gått ut avhigh school samtidig. Eddie hadde gått videre til Pan-zer College i East Orange for å bli gymnastikklærer.Jeg hadde spilt ball med ham siden jeg var liten. «Jeger ikke Eddie Pearlgreen,» sa jeg, «jeg er meg.» «Menvet du hva Eddie har gjort? Uten å si det til noen tokhan bilen til faren sin og kjørte helt til Pennsylvania, tilScranton, for å spille i en slags spesiell biljardhall der.»«Men Eddie er rå i biljard. Det overrasker meg ikke athan dro til Scranton. Eddie kan ikke pusse tenna ommorgenen uten å tenke på biljard. Det hadde ikke over-rasket meg om han dro til månen for å spille biljard.Med folk han ikke kjenner, later Eddie som om hanbare er på samme nivå som dem, og så banker han demfor femogtyve dollar runden.» «Han kommer til å endesom biltjuv, sa Pearlgreen.» «Å, mor, dette er for dumt.Det Eddie driver med, har ikke noe med meg å gjøre.Skulle jeg ende som biltjuv?» «Naturligvis ikke, vennenmin.» «Jeg liker ikke dette spillet som Eddie er så opp-tatt av, han liker miljøet der, det gjør ikke jeg. Jeg erikke interessert i smuss og snusk, mor. Jeg er interesserti ting som betyr noe. Jeg ville ikke engang ha satt minfot i en biljardhall. Men dette er siste gang jeg forkla-

16


rer hva jeg er og hva jeg ikke er. Jeg vil ikke lage noenliste over mine gode egenskaper, og jeg vil ikke si noeom hvor forbasket pliktoppfyllende jeg er. Jeg vil ikkeha noe mer av det fullstendig idiotiske, tåpelige sludde-ret hans!» Hvorpå far, som om det var stikkordet, kominn i huset via bakdøren, fortsatt oppbrakt, stinkendeav sigarettrøyk, og sint – ikke fordi han hadde funnetmeg i en biljardhall, men fordi han ikke hadde gjort det.Å dra inn til sentrum og se etter meg på hovedbibliote-ket ville ikke ha falt ham inn – av den enkle grunn atman ikke risikerer å bli slått i hodet med en biljardkøpå biblioteket når man er rå i biljard, eller å bli stukketned med kniv når man sitter og leser et pensumkapittelav Gibbons Decline and Fall of the Roman Empire, slikjeg hadde gjort siden klokka seks den kvelden.

«Så det er der du er,» utbrøt han. «Ja, er det ikkepussig? Jeg er hjemme. Jeg sover her. Jeg bor her. Jeger sønnen din, ikke sant?» «Er du det? Jeg har lett etterdeg overalt.» «Hvorfor det? Hvorfor? Si meg det, erdu snill, hvorfor har du lett ’overalt’?» «Fordi hvis detskulle hende deg noe – hvis du skulle komme ut for noe–» «Men det kommer ikke til å hende meg noe, far. Jeger ikke gatas skrekk som spiller biljard, jeg er ikke EddiePearlgreen! Det kommer ikke til å hende meg noe.» «Jegvet da for himmelens skyld godt at du ikke er han. Jegvet bedre enn noen at jeg har vært heldig med sønnenmin.» «Så hva handler dette om da, far?» «Det handlerom livet, om at den minste tabbe kan få tragiske kon-sekvenser.» «Å, herrejesus, du høres ut som en kinesisk

17


lykkekake.» «Synes du det? Gjør du det? Jeg høres ikkeut som en bekymret far, men som en lykkekake? Det erdet jeg høres ut som når jeg snakker med sønnen minom fremtiden hans, som kan ødelegges av en bagatell, avden minste ting?» «Det gir jeg faen i!» skrek jeg og stor-met ut av huset og lurte på hvor jeg kunne finne en biljeg kunne stjele for å dra til Scranton og spille biljard ogkanskje pådra meg dryppert i samme slengen.

Senere fikk jeg av mor høre nærmere detaljer om dendagen, om at Pearlgreen hadde vært innom om morge-nen for å se på klosettet bak butikken, og at far haddegått og grublet over samtalen helt til stengetid. Hanmåtte ha røkt tre pakker sigaretter, sa mor, så oppbraktvar han. «Du vet ikke hvor stolt han er av deg,» sa hun.«Til alle som kommer i butikken, sier han: ’Sønnen minfår bare toppkarakterer. Uten unntak. Han trenger ikkeå se på bøkene engang – han får beste karakter auto-matisk.’ Når du ikke er der, er han full av ros. Det skaldu vite, vennen min. Han skryter av deg hele tiden.»«Og når jeg er der, blir jeg utsatt for disse ville bekym-ringene, og jeg er lut lei av det, mor.» Mor sa: «Menjeg hørte ham, Markie. Han sa til Pearlgreen: ’Jeg tren-ger gudskjelov ikke å ha sånne bekymringer for sønnenmin.’ Jeg var der i butikken da Pearlgreen kom for å sepå lekkasjen. Det er nøyaktig hva han sa da Pearlgreenfortalte om Eddie. Dette er ordrett det han sa: ’Jeg tren-ger gudskjelov ikke å ha sånne bekymringer for sønnenmin.’ Men hva tror du Pearlgreen sier – og det var detsom utløste det – han sier: ’Hør på meg, Messner. Jeg

18


liker deg, Messner, du var snill mot oss, du skaffet konami kjøtt under krigen, men hør på en mann som harførstehånds erfaring. Eddie går også på college, men detbetyr ikke at han har lært å holde seg unna spillebulene.Hvordan mistet vi Eddie? Han er ikke noen dårlig gutt.Og hva med den yngre broren hans – hva slags forbildeer han for lillebroren sin? Hva galt har vi gjort sidenhan, før vi vet ordet av det, befinner seg i en spillebule iScranton, tre timer hjemmefra! Med min bil! Hvor fårhan penger fra til bensin? Fra å spille biljard! Biljard!Biljard! Merk mine ord, Messner: Verden står og ven-ter, den slikker seg om munnen, klar til å sluke guttendin.’» «Og far tror på ham,» sa jeg, «far tror ikke dethan har sett med egne øyne et helt liv, i stedet tror handet han hører av en rørlegger som ligger på kne og fik-ser doen på bakrommet!» Jeg kunne ikke dy meg. Hanvar blitt drevet til vanvidd av en slengbemerkning frarørleggeren! «Jo da, mor,» sa jeg til slutt og stormet innpå rommet mitt, «de aller minste ting kan faktisk få tra-giske konsekvenser. Det beviser han selv!»

Jeg måtte vekk, men jeg visste ikke hvor jeg skulledra. Jeg visste ingen ting om de forskjellige collegene.Auburn. Wake Forest. Ball State. SMU. Vanderbilt.Muhlenberg. For meg var de ikke annet enn navn påfotballag. Hver høst hørte jeg interessert på Bill Sternsresultatservice hver lørdagskveld for å få med meg re-sultatet av collegekampene, men de akademiske for-

19


skjellene på de stridende skolene visste jeg lite om.Louisiana State 35, Rice 20; Cornell 21, Lafayette 7;Northwestern 14, Illinois 13. Det var forskjellen jegkjente til: poengfordelingen. Et college var et college– at man studerte og fikk en eksamen til slutt, var deteneste som betydde noe for en familie som var så liteakademisk bevandret som min. Jeg gikk på collegetinne i byen fordi det ikke lå så langt hjemmefra og dess-uten var en skole vi hadde råd til.

Det var helt i orden for meg. I starten på mitt voksneliv, før alt brått ble så vanskelig, hadde jeg stort talentfor å være fornøyd. Det hadde jeg hatt gjennom helebarndommen, og i året på Robert Treat hadde jeg detfortsatt på repertoaret. Jeg var glad for å gå der. Jegfikk snart nye forbilder blant lektorene og nye venner,de fleste fra arbeiderklassefamilier som min egen ogmed like liten utdannelse, om overhodet noen. Noenvar jøder og kom fra samme high school som meg, mende fleste var det ikke, og i begynnelsen syntes jeg det varspennende å spise lunsj med dem fordi de var irske elleritalienske og for meg en ny kategori, ikke bare av inn-byggere i Newark, men av menneskeheten. Og så syntesjeg at undervisningen på college var spennende, for selvom mye var elementært, begynte det å skje ting medhjernen min som lignet på det som skjedde den gangjeg oppdaget alfabetet. Og dessuten – etter at trenerenhadde fått meg til å holde litt lenger opp på balltreet ogslå ballen over indre bane og ut i ytre i stedet for å deljeblindt til den slik jeg hadde gjort på high school – fikk

20


jeg om våren plass på førsteårsstudentenes baseballagpå det lille colleget og spilte annen basespiller ved sidenav en stopper som het Angelo Spinelli.

Men først og fremst tok jeg til meg lærdom, jeg opp-daget noe nytt hver time av skoledagen, og det vargrunnen til at jeg til og med likte at Robert Treat varså lite og uanselig, mer som en lokal klubb enn et col-lege. Robert Treat lå litt bortgjemt i den nordre endenav byens travle sentrum med kontor- og forretnings-bygninger og familiedrevne detaljhandler, inneklemtmellom en liten trekantet minnepark over uavhengig-hetskrigen – tilholdssted for byens boms (som vi kjenteved navn, de fleste av dem) – og den gjørmete Pas-saic River. Colleget besto av to anonyme bygninger:en gammel, nedsotet teglsteinsbygning som tidligerehadde huset et bryggeri nede i industriområdet ved elve-bredden, nå ombygd til klasserom og fysikksaler derjeg fikk biologiundervisning, og flere kvartaler unna,ved byens hovedferdselsåre og den lille parken som vardet vi hadde i stedet for en campus – og der vi sattved lunsjtider og spiste sandwichene vi hadde pakketmed oss om morgenen, mens bomsen borte på benkensendte muskatellflaska rundt – en liten fireetasjers byg-ning i nyklassisistisk stil med søyleportal, som fra ut-siden så ut som banken den hadde vært i en stor delav det tyvende århundret. Bygningen huset kontorenetil collegets administrasjon foruten provisoriske klasse-rom der jeg hadde historie, engelsk og fransk med læ-rere som kalte meg «mr. Messner» og ikke «Marcus»

21


eller «Markie», og som ga skriftlige oppgaver jeg alltidprøvde å foregripe og levere før fristen. Jeg var utålmo-dig etter å bli voksen, etter å bli et velutdannet, modentog selvstendig voksent menneske, og det var akkuratdet som var så skremmende for far. Men samtidig somhan låste meg ute av huset for å straffe meg for atjeg hadde begynt å ta for meg av voksenlivets mer be-skjedne privilegier, kunne han ikke ha vært mer stolt avmeg fordi jeg var så opptatt av studiene og dessuten varden eneste collegestudenten i familien.

Det første året på college var det mest spennende ogdet verste året i mitt liv, og kanskje var det derfor jegåret etter dro til Winesburg, et lite college med huma-nist- og ingeniørfag i et landbruksdistrikt i det nord-lige Ohio, snaue tre mil fra Lake Erie og nesten hundrefra dobbeltlåsen på bakdøren hjemme. Det pittoreskecampusområdet i Winesburg, med sine høye, velfor-mede trær (som jeg senere fikk vite av en venninne varalmer) og eføykledde teglsteinsbygninger rundt firkan-tede, grønne plasser, pittoresk beliggende på en høyde,kunne godt ha vært bakgrunn for en av disse filmmusi-kalene i Technicolor fra collegemiljø der alle student-ene synger og danser i stedet for å studere. For å betalefor at jeg skulle gå på et college hjemmefra, hadde farvært nødt til å si opp Isaac, den høflige, rolige, ungeortodokse lærlingen med kalott, som han hadde an-satt da jeg begynte på mitt første år på college. Mor,som det hadde vært meningen at Isaac med tiden skulleoverta for, måtte gå inn som fars medhjelper igjen på

22


indignasjon

Documents