Journal 64

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 1 av 491)

Jussi Adler-Olsen

Journal 64

OVERSATT FRA DANSK AV ERIK JOHANNES KROGSTAD

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 3 av 491)

Jussi Adler-OlsenKvinnen i buret, 2009

Fasandreperne, 2010

Flaskepost fra P., 2011

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening.

Originalens tittel: Journal 64Copyright © 2010 Jussi Adler-Olsen

© JP/Politikens Forlagshus A/S, København 2010Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.noSatt med 11/13 pkt. Adobe Garamond hos

Type-it AS, Trondheim 2012Papir:

Printed inISBN 978-82-03-21611-4

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 4 av 491)

En varm takk til Hanne Adler-Olsen for daglig inspirasjon ogoppmuntring og kloke, innsiktsfulle bidrag. Takk også til FreddyMilton, Eddie Kiran, Hanne Petersen, Micha Schmalstieg ogKarlo Andersen for uunnværlige og grundige kommentarer, og tilAnne C. Andersen for knivskarpe øyne og uforståelig overskudd.Takk til Niels og Marianne Haarbo samt Gitte & Peter Q.Rannes og Det Danske Forfatter- og Oversættercenter Hald forgjestfrihet. Takk til politikommissær Leif Christensen for raust åha stilt sin erfaring til rådighet og for politifaglige korreksjoner.Takk til A/S Sund og Bælt, DRs arkiv, Marianne Fryd, KurtRehder, Birthe Frid-Nielsen, Ulla Yde, Frida Thorup, GyritKaaber, Karl Ravn og Søs Novella for bidrag til faktaopplysnin-ger vedrørende Kvinnehjemmet på Sprogø.

Til min mor og far, Karen-Margrethe og Henry Olsen, og minesøstre, Elsebeth, Marianne og Vippe.

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 5 av 491)

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 6 av 491)

prolog

November 1985

i et uforsiktig øyeblikk ga hun seg hen til sanseinntryk-kene. Det kjølige, sarte champagneglasset mellom fingrene,suset av stemmer og hennes manns lette hånd rundt livet.Bortsett fra forelskelse var det bare korte glimt fra en fjernbarndom som kunne minne om dette. Tryggheten i farmorspludrende stemme. Dempet latter mens søvnen nærmet seg.Latter fra mennesker som for lengst var borte.

Og Nette knep leppene sammen for ikke å la følelsene løpeav med seg. Det gjorde de av og til.

Hun rettet seg opp og så utover paletten av spraglete kjo-ler og ranke rygger. En mengde gjester hadde innfunnet segtil festmiddagen for årets danske mottaker av Den store Nor-diske Medisin-prisen. Forskere, leger, samfunnstopper. Et sel-skap hun ikke akkurat var født inn i, men som hun medårene hadde funnet seg mer og mer til rette i.

Hun trakk pusten dypt og skulle til å slippe fra seg et til-freds sukk, da hun bare så altfor tydelig merket hvordan etblikk naglet seg fast i henne gjennom hopen av høyt oppsatthår og herrer med stramt knyttede sløyfer. Disse udefinerbareog urovekkende elektriske utladningene som bare et par øynemed ondt i sinne kunne gi fra seg. Hun trakk seg instinktivttilbake, som et jaget dyr som søker dekning i krattet. La hån-den på mannens arm og forsøkte å smile mens øynene flakketinn blant festkledde kropper og lette tåker fra kandelabrene.

En kvinne kastet hodet tilbake i et øyeblikks lattermildhetog åpnet dermed en siktlinje til fondveggen av salen.

7

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 7 av 491)

Der sto han.Skikkelsen raget opp som et fyrtårn. På tross av den litt

lutryggede holdningen og skjeve benstillingen var han somet stort, fryktinngytende villdyr, med øyne som gled overmengden som søkelys.

Hun kjente på nytt det intense blikket på seg, og visste idet samme at hvis hun ikke reagerte her og nå, så ville alt ilivet hennes rase sammen i løpet av sekunder.

«Andreas,» sa hun og tok seg til halsen, som alleredenå var klam av svette. «Kan vi ikke gå? Jeg er ikke riktigbra.»

Mer skulle det ikke til. Mannen hennes løftet de mørkeøyenbrynene, nikket til de andre og snudde ryggen til menshan hektet armen under hennes. For slike handlinger elskethun ham.

«Takk,» sa hun. «Det er hodet igjen, dessverre.»Han nikket. Han kjente det bare så altfor godt av egen

erfaring. Lange, mørke kvelder i stuen under migrenenssvøpe.

Også det var de sammen om.De var fremme ved den monumentale trappen opp til fest-

salen da den høye mannen gled inn fra siden og stilte segforan dem.

Han var blitt mye eldre å se til, konstaterte hun. De førså gnistrende øynene var blitt mattere. Håret ugjenkjenne-lig. Femogtyve år hadde gjort sitt.

«Nette, du her? Det var den siste jeg hadde ventet å se i etslikt selskap,» sa han kort.

Hun trakk mannen sin forbi, men det stanset ikke forføl-geren. «Husker du meg ikke, Nette?» lød stemmen bakfra.«Å jo, du husker meg nok. Curt Wad. Meg husker du defi-nitivt.»

Halvveis ned i trappen tok han dem igjen.«Du er kanskje direktør Rosens ludder. Er du virkelig kom-

met så høyt på strå? Det må jeg si.»

8

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 8 av 491)

Hun forsøkte å dra mannen sin med seg, men AndreasRosen var ikke kjent for å løpe fra problemer med halen mel-lom bena. Han snudde seg.

«Vær så vennlig å la min kone være i fred,» sa han tilkjem-pet rolig, men blikket røpet et underliggende raseri.

«Jaså.» Den uvelkomne gjesten rygget et skritt tilbake. «Sådu har klart å trekke direktør Rosen inn i garnet ditt, Nette.Det må jeg si.» Han sendte dem noe som andre ville tolkesom et skjevt smil, men hun visste bedre. «Det har faktiskgått meg hus forbi. Men så ferdes jeg da heller ikke i dissekretser til daglig. Leser ikke sladderblader.»

I sakte film så hun sin mann riste på hodet i forakt. Kjentehvordan hånden hans grep etter hennes og trakk henne medseg. Plutselig kunne hun puste igjen. Skrittene deres smaltunder dem som asynkrone ekkoer av hverandre. La osskomme vekk, sa de.

De nådde helt ned i garderobedypet før stemmen igjenløftet seg bak dem.

«Direktør Rosen! De er kanskje ikke klar over at Dereskone er et ludder. Et simpelt Sprogø-ludder som ikke tardet så nøye med hvem hun skrever for. At den debilehjernen hennes ikke kjenner forskjell på sannhet og løgnog …»

Det rykket i håndleddet hennes da ektemannen brå-snudde, flere gjester forsøkte nå å dempe mannen som for-styrret feststemningen. Et par yngre leger som hadde kom-met til, lente seg truende mot den høye mannens brystkassefor å la ham føle på kroppen at han var uønsket.

«Andreas, la være,» ropte hun da han gikk mot den lilleklyngen rundt plageånden, men han hørte ikke etter. Alfa-hannen var allerede i gang med å markere revir.

«Jeg vet ikke hvem De er,» sa han. «Men jeg foreslår at Degår hjem og ikke viser Dem offentlig igjen før De har lærtDem elementær folkeskikk.»

Den magre skikkelsen løftet hodet over mennene som

9

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 9 av 491)

holdt ham fast, og alle i garderoben rettet blikket mot detørre leppene hans. Damen i garderoben, som sto og sortertepelser fra frakker, de som listet seg forbi, privatsjåførene somventet foran svingdørene.

Og så kom de setningene som ikke måtte komme.«Spør Nette hvor hun ble sterilisert, Rosen. Spør henne

hvor mange aborter hun har tatt. Spør henne hvordan enisolatcelle føles etter fem dager. Spør henne om det, og komikke til meg med belæringer om folkeskikk. Det skal bedrefolk til det, Andreas Rosen.»

Curt Wad rev seg løs fra klyngen og trakk seg tilbake medhatefulle øyne. «Jeg går!» ropte han. «Og du, Nette!» Hanpekte på henne med en dirrende finger. «Du kan dra til hel-vete der du hører hjemme!»

Det summet i hele rommet før svingdørene slo igjen etterham.

«Det var Curt Wad,» hvisket en bak dem. «Studiekameratmed dagens prisvinner, og det er vel også det eneste positivesom er å si om ham.»

Likevel satt hun i fellen. Avslørt.Og folks øyne mønstret henne. Dvelte ved ting som kunne

avsløre hennes sanne jeg. Var utringningen for dyp? Var hof-tene vulgære? Hva med leppene?

Da de fikk utlevert yttertøyet, føltes garderobedamensvarme ånde nærmest giftig. Du er ikke bedre enn meg, ut-strålte blikket.

Så fort gikk det.Og hun slo blikket ned og stakk hånden under armen på

sin mann.Sin elskede mann, som hun ikke torde å se i øynene.

hun lyttet til den lave, kvernende lyden av motoren.De hadde ikke sagt et ord til hverandre, satt hver for seg

og stirret forbi de pulserende vindusviskerne og ut i høstmør-ket som de skar seg gjennom.

10

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 10 av 491)

Kanskje ventet han på dementier, men det kunne hun ikkegi ham.

Kanskje ventet hun på at han skulle komme henne i møte.At han ville hjelpe henne ut av tvangstrøyen. Bare se på henneog si at det betydde ingenting uansett. At det var de elleveårene deres sammen som betydde noe.

Ikke de syvogtredve årene hun hadde levd før det.Men han slo på bilradioen og lot rommet fylles av støyende

avstand, Sting fulgte dem sørover Sjælland, Sade og Ma-donna videre over Falster og Guldborgsund. Det var nattenmed de unge, sære sangstemmene. Det eneste båndet mel-lom dem.

Alt det andre forsvant.Noen hundre meter før landsbyen Blans og et par kilome-

ter fra hovedgården svingte han av og stanset i kanten av etjorde.

«Fortell meg det nå,» sa han med blikket dypt begravd imørket utenfor. Ikke et varmt ord. Ikke navnet hennes somtrøst. Bare dette, fortell meg det nå!

Hun lukket øynene. Ba ham forstå at det var under-liggende ting som forklarte alt, og at mannen som hadde an-klagd henne, også var den som var skyld i alt sammen.

Men bortsett fra det, var det riktig som han hadde sagt.Det innrømmet hun med lav stemme.

Alt sammen var riktig.Et altfortærende, pinefullt øyeblikk hørte hun bare pusten

hans. Så snudde han seg mot henne med mørke øyne. «Sådet forklarer altså hvorfor du og jeg ikke har kunnet få barnsammen,» sa han.

Hun nikket. Knep munnen sammen og sa det som detvar. Jo, hun hadde løyet og holdt ting tilbake. Hun inn-rømmet det. Som ung jente hadde hun blitt sendt til pi-kehjemmet på Sprogø, men det var uforskyldt. En følge avmisforståelser, maktmisbruk og omsorgssvikt over lang tid.Ikke noe annet. Og ja, hun hadde abortert og blitt ste-

11

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 11 av 491)

rilisert, men den forferdelige personen de nettopp haddemøtt …

Han la en hånd på armen hennes, og kulden fra den for-plantet seg som elektriske støt og fikk henne til å stanse.

Han satte bilen i gir, slapp clutchen, rullet sakte gjennomtettbebyggelsen og akselererte kraftig langs engdragene og detmørke panoramaet ut over sjøen.

«Jeg beklager, Nette. Men jeg kan ikke tilgi at du har holdtmeg for narr i årevis og latt meg leve i den tro at vi to kunnebli foreldre sammen. Det kan jeg bare ikke. Og hva restenangår, så vemmes jeg over det jeg har hørt.»

Han gjorde en pause, og hun kjente hvordan det isnet tili tinningene og spente seg i nakken.

Han løftet hodet. Nedlatende, på samme måte som nårhan snakket med folk han ikke syntes fortjente hans respekt.Selvsikkert, som når han neglisjerte dårlige råd.

«Jeg pakker tingene mine,» sa han overdrevent tydelig. «Duhar en uke på deg til å finne noe annet. Du kan ta med degdet du vil fra Havngaard. Jeg skal sørge for at du ikke mang-ler noe.»

Hun snudde langsomt ansiktet bort fra ham og så utovervannet. Rullet vinduet bitte litt ned og snuste inn duften avtang. Båret inn av dypsvarte bølger som ville ta henne engang for alle.

Og følelsen fra ensomme, fortvilte dager på Sprogø, hvordet samme duvende havet lokket med å gjøre slutt på et elen-dig liv, kom tilbake til henne.

Jeg skal sørge for at du ikke mangler noe, sa han. Som omdet betydde noe.

Så dårlig kjente han henne altså.Et øyeblikk fikserte hun datoen på uret, 14. november

1985, og kjente leppene vibrere idet hun snudde hodet også på ham.

De mørke øynene hans sto som kraniehull i ansiktet. Baresvingen og veibanen der fremme interesserte ham.

12

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 12 av 491)

Da løftet hun den ene hånden langsomt mot rattet. Tokrundt det et øyeblikk, han ville protestere, og i det sammedro hun i det så hardt hun bare kunne.

Og bilens enorme krefter arbeidet forgjeves da veien for-svant under dem, og metalliske lyder da de braste gjennomautovernet overdøvet ektemannens aller siste protester.

Da de traff havet, var det nesten som å komme hjem.

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 13 av 491)

1

November 2010

carl hadde hørt om nattens hendelse på politiradioen påvei inn fra rekkehuset i Allerød. Til vanlig var det få tingsom interesserte ham mindre, den slags sorterte under sede-lighetspolitiet, men akkurat dette føltes annerledes.

Eieren av et eskortebyrå var blitt overfalt og dynket medsvovelsyre i sin egen leilighet på Enghavevej, og folkene påbrannskadeavdelingen på Rikshospitalet hadde virkelig fåttnoe å henge fingrene i.

Nå lette de etter vitner, men så langt uten resultat.En gjeng snuskete litauere var allerede tauet inn til avhør,

men som nattetimene gikk, ble det klart at bare én av de mis-tenkte kunne være gjerningsmannen, og ham var det umu-lig å få koblet grep på. Bevismaterialet manglet. Fornærmedehadde ved innleggelsen erklært at hun ikke kunne peke utden som hadde gjort det, og nå måtte de slippe hele bunten.

Virket ikke hele historien altfor velkjent?Han møtte Halmtorvets Istapp, Brandur Isaksen fra City

politistasjon, på vei over Polititorvet mot parkeringsanlegget.«Nå, skal du ut og plage folk?» gryntet Carl i forbifarten,

og jammen stanset ikke idioten opp som om det var en sam-taleinvitt.

«Det var søsteren til Bak det gikk utover denne gangen,»sa Isaksen kaldt.

Carl så på ham med sløve øyne. Hva faen pratet han om?«Jøss,» svarte han, bare for å si noe.

«Du har vel hørt om overfallet på Enghavevej? Hun så ikke

15

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 15 av 491)

pen ut,» fortsatte han. «Legene på Rikshospitalet fikk nok ågjøre i natt. Du kjenner vel Børge Bak ganske godt, gjør duikke?»

Carl trakk hodet til seg. Børge Bak?! Om han kjente ham?NK-en fra Avdeling A som søkte permisjon for så å førtids-pensjonere seg. Den skinnhellige drittsekken?

«Vi var vel omtrent like gode busser som du og jeg,»vrengte Carl ut av munnviken.

Isaksen nikket sammenbitt. Jo, kjærligheten mellom demkunne tynges til jorden av sommerfuglvinger.

«Kjenner du Børges søster også, Esther Bak?» spurte han.Carl kikket bort mot søylene, der Rose kom trippende

med en diger bag daskende over skulderen. Hva faen pøn-sket hun på nå? Legge seg til å feriere på kontoret?

Han merket at Isaksen fulgte blikket hans og slapp synet.«Har aldri truffet henne, men hun driver et bordell, gjør

hun ikke?» svarte Carl. «Og det er ditt felt og ikke mitt, såhold meg for guds skyld utenfor dette.»

Isaksens munnvik ga etter for tyngdeloven. «Du må nokregne med at Bak kommer brasende inn her og begynner åblande seg.»

Carl tvilte. Hadde ikke Bak sluttet i etaten fordi han hatetjobben og hatet å komme inn på Politigården?

«Han skal være hjertelig velkommen,» svarte han. «Bareikke nede hos meg.»

Isaksen dro neven gjennom det kullsvarte, morgenrufsetehåret. «Nei, nei, det er klart. Du har vel nok å gjøre der nedemed å harve over hun der.»

Han kastet med hodet i retning Rose, som forsvant opptrappen.

Carl ristet på hodet. Isaksen kunne dra til helvete meddrittpratet sitt. Harve over Rose! Takk, heller gå i kloster iBratislava.

«Carl,» sa vakten i Buret tredve sekunder senere. «Hunderre psykologen Mona Ibsen la inn dette til deg.» Han rakte

16

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 16 av 491)

en grå konvolutt ut av døren til Carl, som om det var dagenshøydepunkt.

Carl så forundret på den. Kanskje det var det også.Vakten satte seg. «Jeg hørte at Assad kom inn her allerede

i firetida. Han holder på fælt der nede i kjelleren, gitt. Plan-legger han et terrorangrep mot Politigården, eller hva?» Hanslo opp en latter, men stanset fort da han så Carls blytungeblikk.

«Spør ham selv,» sa Carl og tenkte på kvinnen som ble ar-restert ute på Kastrup bare for å ha nevnt ordet bombe. Ty-deligvis en forsnakkelse av forside-format.

I hans øyne var dette faktisk mye verre.

allerede nederst i trapperotunden merket han at Rosehadde en god dag. Tung duft av nelliker og sjasmin slo imotham og minnet ham om den gamle damen i Øster Brønders-lev som kløp alle forbipasserende mannfolk i baken. Når Roseduftet slik, fikk man hodepine, og til en forandring ikke avden nebbete kjeften hennes.

Assads teori var at hun hadde arvet parfymen, men andremente å vite at den slags emment skvip fortsatt var å få ivisse indiske butikker som ikke interesserte seg for om kun-den kom tilbake eller ikke.

«Hei, Carl, kom inn her litt!» brummet hun inne fra kon-toret.

Carl sukket. Hva var det nå?Han stolpret forbi Assads rotekott, stakk nesen inn i Roses

blåste, kliniske kontor og fikk straks øye på bagen hun haddeslept på i sted. Det var tydeligvis ikke bare parfymen hen-nes som ga grunn til bekymring i dag, like foruroligende varkjempebunken med papirer som stakk opp av bagen.

«Øhhh,» sa han forsiktig og pekte på papirene. «Hva erdet der?»

Hun stirret på ham med dramatisk kullinnsmurte øynesom varslet problemer.

17

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 17 av 491)

«Noen gamle saker som har ligget og flytt rundt på politi-mesternes skrivebord det siste året. Sånne som ikke ble medover til oss i første omgang. Du om noen, må vel kjenne tilden slags slendrian.»

Den siste bemerkningen ble fulgt av en guttural knurring,som kanskje skulle forestille latter.

«Mappene var blitt sendt til Nasjonalt Etterforskningssen-ter ved en feil. Jeg har nettopp vært og hentet dem.»

Carl løftet brynene. Enda flere saker. Så hva i all verdensmilte hun av?

«Ja, ja, jeg vet hva du tenker,» kom hun ham i forkjøpet.«Dagens dårlige nyhet. Men da har du ikke sett denne map-pen. Den kom ikke fra NE, den lå på stolen min allerede dajeg kom.»

Hun rakte ham et slitt pappomslag. Åpenbart ville hun athan skulle begynne å bla i mappen med én gang, men detkunne hun glemme. Dårlige nyheter fikk vente til etter mor-rarøyken. Alt til sin tid, for svingende, han hadde jo bare såvidt satt foten innenfor døren.

Carl ristet på hodet, gikk inn til seg selv, kastet saksmap-pen på bordet og frakken over stolen borte i kroken.

Det luktet surt på kontoret og lysstoffrøret blinket ekstraheftig. Onsdagene var alltid de verste å komme seg igjen-nom.

Han tente røyken og ruslet over til Assads bøttekott, hvoralt så ut som det pleide. Bønneteppet rullet ut på gulvet ogtette tåker av myrteholdig vanndamp. Transistoren innstiltpå noe som kunne minne om delfiners parringsrop blandetmed gospelkor, det hele avspilt på en kassettspiller med slar-kete drivrem.

Istanbul à la carte.«Morn,» sa Carl.Assad snudde hodet langsomt mot Carl. En soloppgang

over Kuwait kunne ikke vært rødere enn stakkarens impone-rende lukteorgan.

18

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 18 av 491)

«Herregud, Assad, det der ser ikke bra ut.» Carl ryggetet skritt bakover ved synet. Hvis influensaen absolutt måtteherje her nede i kjellerdypet, skulle den i hvert fall styre unnahans kropp.

«Det kom i går,» snufset Assad. Maken til våte hundeøyneskulle en lete lenge etter.

«Gå hjem og legg deg, mann, og det straks,» sa Carl ogrygget enda mer. Mer behøvde han ikke å si om saken, Assadhørte jo ikke etter likevel.

Carl trakk seg tilbake i sikkerhet, lempet føttene opp påbordet, og for første gang i sitt liv lurte han på om det varnå tiden hadde kommet for en chartertur til Gran Canaria.Fjorten dager under parasollen med en lettkledd Mona vedsin side, kunne ikke det være noe? Så kunne influensaen ræv-kjøre hele København så mye den ville.

Han smilte ved tanken, tok frem den lille konvolutten fraMona og åpnet den. Bare duften var nesten nok. Sart og sen-suell – Mona Ibsen i et nøtteskall. Evig langt fra Roses bly-tunge sansebombardement.

«Hei, skatt,» begynte det.Carl smilte. Ikke siden han lå på Brønderslev sykehus med

seks sting i siden og blindtarmen i et sylteglass hadde hanblitt tiltalt med slik ynde og ømhet.

Hei, skattHjemme hos meg i kveld klokken 19.30 på Mortens-gås, okay? Du tar på deg penjakken og stiller med rød-vinen. Jeg sørger for overraskelsene.

Kyss, Mona.

Carl kjente hvordan det brant i kinnene. For en kvinne!Han lukket øynene, tok et dypt drag av røyken og forsøkte

å se for seg hva ordet ’overraskelser’ kunne henspille på. Detble en film med attenårsgrense.

«Hva sitter du her og smiler med lukkede øyne for?» ljo-

19

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 19 av 491)

met det bak ham. «Skal du ikke se på saksmappen jeg nett-opp ga deg?»

Rose sto i døråpningen med armene i kors og senket hode.Hun kom aldri i verden til å rikke seg før han reagerte.

Carl knuste sneipen og langet ut etter mappen. Best å fådet unnagjort, ellers ble hun bare stående til kvelds.

Det var ti falmede ark fra Retten i Hjørring. Allerede påførste side skjønte han hva det var.

Hvordan i helvete hadde den havnet på Roses kontorstol?Han skummet raskt gjennom den første siden. Visste al-

lerede på forhånd hvordan setningene falt. Sommeren 1978.Mann druknet i Nørre Å. Eier av en stor maskinfabrikk, pa-sjonert sportsfisker med alt som hørte til av medlemskap idiverse foreninger. Fire par ferske fotspor rundt fiskekrak-ken og den slitte vesken. Ingenting av utstyret hans mang-let. Abu-sneller og stenger til mer enn en tusing stykket. Fintvær, ikke noe abnormt å se av obduksjonen. Ingen hjertefeileller blodpropper. Bare drukning.

Hadde det ikke vært for at vannet var mindre enn trekvartmeter dypt på stedet, ville det hele bare blitt avskrevet somen ulykke.

Men det var ikke dødsfallet som hadde vakt Roses inter-esse, det visste Carl. Heller ikke at saken aldri ble oppklart ogderfor, naturlig nok, nå befant seg nede i kjelleren hos dem.Derimot det faktum at materialet inneholdt en rekke foto-grafier, hvorav Carl figurerte på ikke mindre enn to av dem.

Carl sukket. Birger Mørck het mannen som hadde druk-net, og han var ingen ringere enn Carls kjødelige onkel. Enjovial og godhjertet mann som både sønnen Ronny og Carlhadde sett veldig opp til og derfor gjerne hadde blitt med påsmå turer. Akkurat som de hadde gjort den dagen for å lærelitt om fiskingens vidunderlige verden.

Men et par jenter fra København hadde tatt turen på sykkelhele veien opp gjennom Danmark og nærmet seg nå målet iSkagen med de tynne T-skjortene gjennomvåte av svette.

20

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 20 av 491)

Og synet av disse to blonde snellene som kom pesendeopp bakkene hadde truffet både Carl og fetter Ronny som ethammerslag, så de kastet fiskestengene og beinet over enga,akkurat som spekalver som setter klovene på gress for allerførste gang.

Da de kom tilbake til elvebredden to timer senere, medkonturene av de stramme pikeblusene prentet inn på nett-hinnen en gang for alle, var Birger Mørck allerede død.

Mange forhør og mistanker senere ga politiet i Hjørringopp å komme videre i saken. Og til tross for at de aldri klarte åoppspore de to København-jentene som var fetternes enestealibi, ble det aldri tatt ut siktelse mot Ronny og Carl. Carlsfar var sint og fortvilet i månedsvis, men andre konsekven-ser fikk ikke saken.

«Du så ikke så verst ut den gangen, Carl. Hvor gammelvar du?» hørtes Roses stemme fra døråpningen.

Han lot mappen falle ned på bordet. Det var absolutt ikkeen tid han hadde lyst til å bli minnet på.

«Hvor gammel? Jeg var sytten og Ronny syvogtyve.» Hansukket. «Har du noen anelse om hvorfor den saken plutseligdukker opp?»

«Hvorfor?!» Hun dunket seg på toppen av hodet med syl-spisse knoker. «Hallo, prince charming, våkn opp! Er detikke dette vi driver med, da? Gamle, uoppklarte drapssa-ker!»

«Jo. Men for det første ble denne henlagt som en ulykke,og for det andre – den har vel ikke bare grodd opp gjennomstolsetet ditt av seg selv?»

«Så kanskje jeg skal spørre politiet i Hjørring hvorfor denhar havnet hos oss nettopp nå?»

Carl løftet brynene. Ja, kanskje hun rett og slett skullegjøre det?

Hun snudde på hælen og klapret bort til sitt eget revir.Hintet var tatt.

Carl stirret ut i luften. Hvorfor i helvete skulle den saken

21

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 21 av 491)

graves frem igjen? Som om den ikke hadde voldt problemernok som det var.

Han så enda en gang på bildet av Ronny og seg selv ogsendte mappen tvers over bordet til en haug med andre saker.Fortid var fortid og nåtid nåtid, det sto i hvert fall fast, ogfor fire minutter siden hadde han lest beskjeden fra Monader hun hadde kalt ham for ’skatt’. Det gjaldt å prioritere.

Han smilte, gravde mobilen opp av bukselommen ogglodde ergerlig på de ørsmå tastene. Hvis han sendte en smstil Mona, tok det ham ti minutter å taste den, og hvis hanringte, kunne han bli sittende like lenge før hun svarte.

Han sukket og begynte på sms-en. Det var tydelig at mo-biltastaturet var bygd for pygmeer med makaronifingre, ogat en vanlig nordeuropeisk mann av middels kroppsbygningskulle måtte føle seg som en flodhest med blokkfløyte. Hanbetraktet resultatet av anstrengelsene og lot meldingen gåmed hele perleraden av tastefeil. Mona skjønte nok poenget:Mortensgåsa skulle få ben å gå på.

Idet han la mobilen fra seg, kom et hode til syne i dør-åpningen.

Hentehåret var blitt trimmet siden sist og lærjakken lagt ipress, men mannen inni var like krøllete som alltid.

«Bak?! Hva faen gjør du her?» spurte han mekanisk.«Ikke lat som du ikke vet det,» svarte mannen, søvnman-

gelen hang under øynene på ham som tunge blylodd. «Jegholder på å gå fra vettet. Derfor!»

Han satte seg tungt på stolen midt imot, til tross for Carlsavvergende fakter. «Min søster Esther blir aldri seg selv igjen.Og svinet som kastet syre i ansiktet hennes sitter i en kjellers-jappe borte i Eskildsgade og ler seg i hjel. Selvfølgelig, sompolitimann er du ikke stolt av at søsteren din driver bordell,men synes du det er riktig at jævelen skal slippe unna meddet han gjorde?»

«Jeg aner ikke hvorfor du kommer, Bak. Snakk med Cityeller i det minste med Marcus Jacobsen eller en av de andre

22

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 22 av 491)

sjefene hvis du er misfornøyd med saksgangen. Jeg driverikke med voldssaker og ikke med sedelighetssaker, det vet dugodt.»

«Jeg er kommet for å be deg og Assad bli med bort ogtvinge en tilståelse ut av svinet.»

Carl kjente pannerynkene stimle sammen under hårfestet.Var mannen gal?

«Du har fått en ny sak i dag, du har kanskje sett den alle-rede,» fortsatte Bak. «Og den kommer fra meg. Jeg fikk denfor noen måneder siden av en kollega oppe i Hjørring. Jegla den inn til Rose i natt.»

Carl så på mannen mens han overveide mulighetene. Såvidt han kunne se, var det tre valg.

De to mest nærliggende var å plante en ambolt i synet påfyren eller en tupp i ræva. Likevel valgte Carl det tredje.

«Ja, mappen ligger der,» sa han og pekte mot papirhelvetetpå hjørnet av skrivebordet. «Hvorfor ga du den ikke hellertil meg? Det hadde vært mer korrekt.»

Bak smilte kort. «Når førte korrekthet mellom oss to tilnoe som helst? Å, nei. Jeg ville forsikre meg om at andre hernede fikk se saken, så den ikke plutselig bare skulle forsvinne,okay?»

De to første alternativene meldte seg igjen med ny styrke.Enda bra idioten ikke hadde sin daglige gang på huset len-ger.

«Jeg har sittet på mappen med tanke på at dette øyeblikketskulle dukke opp. Skjønner du?»

«Nei, så faen om jeg gjør. Hvilket øyeblikk?»«Jeg trenger hjelp!»Du må ikke tro at jeg slår inn skallen på en mulig gjer-

ningsmann bare fordi du vifter rundt med en tredve år gam-mel sak, og vet du hvorfor?»

Carl stakk en finger i været for hvert av de følgende po-engene.

«Én! Saken er foreldet. To! Det var en ulykke. Onkelen

23

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 23 av 491)

min druknet. Han ble tydeligvis dårlig og falt i elven, og detvar også konklusjonen til etterforskerne.

Tre! Jeg var der ikke da det skjedde, og det var ikke fette-ren min heller. Fire! I motsetning til deg er jeg en skikkeligpurk og nedlater meg ikke til å banke opp mistenkte.»

Carl satt litt med den siste setningen i halsen. Så langt hanvisste, hadde ikke Bak noe på ham på dette punktet. Ansikts-uttrykket hans tydet heller ikke på det.

«Og fem! Carl rakte alle fingrene i været og knyttet hån-den. «Hvis jeg likevel skulle la meg friste, så ble det mot enviss person som leker politi selv om han ikke er det lenger.»

Baks smilerynker glattet seg ut. «Okay. Da kan jeg fortelledeg at en av de gamle kollegene mine fra Hjørring liker å taseg en tur til Thailand i ny og ne. Fjorten dager i Bangkokmed alt inklusive.»

Javel, og hva faen raker det meg, tenkte Carl.«Det gjør tydeligvis fetteren din Ronny også, og han er

ikke av dem som spytter i glasset i godt lag,» fortsatte Bak.«Og vet du hva, Carl? Når fetter Ronny får seg noen undervesten, så snakker han.»

Carl undertrykte et dypt sukk. Ronny, den eklatante klov-nen! Var det problemer med ham nå igjen? Det var minst tiår siden de hadde sett hverandre sist, og det var i en skanda-lekonfirmasjon i Odder, hvor Ronny hadde tatt for seg rike-lig i baren av både drikkevarer og servitriser. Greit nok i ogfor seg, bortsett fra at den ene av servitrisene var litt for villigog for sikkerhets skyld mindreårig og søster av konfirman-ten. Skandalen var overskuelig, men satt likevel dypt i denOdderske grenen av familien. Nei, Ronny var ikke akkuratnoe hengehode, for å si det slik.

Carl slo avvergende ut med hånden. Hva i huleste haddeRonnys affærer med ham å gjøre?

«Du får bare gå opp til Marcus og kjefte så mye du vil,Bak, men du kjenner ham. Han kommer til å si akkuratdet samme som meg: Du banker ikke opp mistenkte, og du

24

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 24 av 491)

truer heller ikke tidligere kolleger med gamle historier somdette.»

Bak trakk seg tilbake på stolen. «Og på denne baren i Thai-land skrøt fetteren din høylytt og i vitners nærvær av å hatatt livet av faren sin.»

Carl knep øynene sammen. Det hørtes ikke særlig sann-synlig ut.

«Jaså, gjorde han det. I så fall må han ha drukket seg full-stendig fra vettet! Du får melde ham, da, hvis du tror på det.Men jeg vet at han ikke kan ha druknet faren. Han var nem-lig sammen med meg.»

«Og samtidig påsto han at du hadde vært med på det. Littav en type, denne fetteren din.»

Carls pannerynker løsnet og falt ned over neseroten medfull tyngde, samtidig som han reiste seg og sugde hele sindårlig fordelte kroppsvekt opp i skuldrene. «Assad, kom innher et øyeblikk!» brølte han rett i synet på Bak.

Det gikk bare ti sekunder, så sto den syke mannen der ogsnufset i døråpningen.

«Assad, min gode, influensaherjede mann. Kan du være såsnill å hoste på idioten her. Bare pust godt inn.»

hva annet var det i bunken med nye saker, Rose?»Hun så ut som om hun overveide å pælme hele stasen i

fanget på ham, men Carl kjente lusene sine på gangen. Eteller annet hadde fanget oppmerksomheten hennes.

«Saken med callgirlhalliken som ble overfalt i natt fikk megtil å tenke på en sak vi nettopp fikk oversendt fra Kolding.Den lå i bunken jeg nettopp hentet på NE.»

«Vet du at hun du kaller callgirlhalliken er søsteren til Bak?»Rose nikket. «Kjenner ikke typen, men ryktene svirrer jo

på huset. Var det ikke han som var her i sted?» Hun prik-ket med fingeren på den øverste saksmappen og åpnet denmed svartlakkerte negler. «Hør etter, Carl, eller så kan du lesegjennom dritten selv.»

25

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 25 av 491)

«Ja, ja,» sa Carl og lot blikket flakke over det strenge, grå-hvite kontorinteriøret. Det var nesten så han kunne savnedet rosa infernoet til hennes alter ego Yrsa av og til.

«Saken her handler om en kvinne ved navn Rita Nielsen,også kjent under, hva skal vi si, kunstnernavnet …» Rose lagetet par anførselstegn i luften, «… Louise Ciccone. Hun bruktedet en periode på åttitallet da hun arrangerte såkalt …» an-førselstegnene kom opp igjen, «… erotisk dans på nattklub-ber i Trekantområdet. Flere dommer for bedrageri og se-nere for kobleri og hallikvirksomhet. Eier av et eskortebyrå iKolding opp gjennom sytti- og åttitallet, før hun forvinner itomme luften i København i 1987. Etterforskningsgruppensatset først og fremst på å finne løsningen på forsvinningen ipornomiljøene i Midt-Jylland og København, men etter tremåneder henlegger de saken og skriver at det trolig dreierseg om et selvmord. Det hadde kommet inn så mange nye,alvorlige oppgaver i mellomtiden at de ikke kunne sette avmer tid og krefter på saken, står det.»

Hun la mappen på bordet og satte opp en syrlig mine.«Henlagt, akkurat som Esther Bak-saken i natt også garantertkommer til å bli det. Eller har du sett noen springe febrilskrundt for å hekte svinet som gjorde dette mot den stakkarskvinnen?»

Carl trakk på skuldrene. Det eneste febrilske han haddesett i morges, var fjeset på stesønnen Jesper, da han vekketham klokken syv og ba ham komme seg inn til forelesnin-gen i Gentofte ved egen hjelp.

«Så vidt jeg kan se, er det ikke en døyt som tyder på selv-mord i den saken,» fortsatte hun. «Rita Nielsen setter seginn i sin feite, hvite Mercedes 500 SEC og kjører hjemme-fra, stille og rolig! Et par timer senere er hun søkk vekk, ogdet er det.» Hun dro ut et fotografi og slengte det på bordetforan ham. Det viste bilen stående ved en fortauskant medfullstendig ribbet kupé.

For en bil. Halve hærskaren av Vesterbros løse fugler kunne

26

T YPE-IT AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 26 av 491)

ha slanget seg på det panseret i de surt oppsparte juksepelsenesine. Noe annet enn den slitne tjenestebilen hans.

«Sist hun ble sett var fredag 4. september 1987, og viatrekkene på bankkortet hennes kan vi følge ruten fra bope-len i Kolding klokken 05 om morgenen over Fyn hvor hunfyller bensin, videre mot Storebæltsfergen og inn til Køben-havn, der hun kjøpte røyk i en kiosk på Nørrebrogade klok-ken 10.10. Etter det er det ingen som har sett henne. Mer-cedesen blir funnet et par dager senere på Kapelvej med detmeste av innmaten skrellet ut. Skinnseter, reservehjul, bil-radio, kassettspiller og en masse annet. Selv rattet er borte.Bare et par kassettbånd og noen bøker i hanskerommet lig-ger igjen.»

Carl klødde seg på haken. «Det var ikke mange butikkermed kortterminaler den gangen, og aller minst en kiosk påNørrebro. Hvorfor alt dette plunderet med å betale med kre-dittkort? Det måtte sikkert kjøres gjennom et av disse gamlemanuelle apparatene hvor man kvitterte etterpå, og alt sam-men bare for en pakke røyk. Da skal du være bra tålmodig.»

Rose trakk på skuldrene. «Kanskje hun ikke likte kontan-ter. Kanskje hun ikke fikset å ta i dem. Kanskje hun likte åha pengene i banken og la andre betale rentene. Kanskje hunbare hadde en tusing som han i kiosken ikke kunne veksle,kanskje …»

«Ja, ja, ja.» Carl viftet med hendene. «Men si meg: Hvabygde de teorien om selvmord på? Var hun alvorlig syk, ellerhadde hun dårlig økonomi? Var det derfor hun kjøpte røykmed kredittkort?»

Hun trakk på skuldrene et sted inne under den koksgrå ogaltfor voldsomme genseren. Kanskje den var hjemmestrikketav Yrsa. «Hja, spør du meg, så spør jeg deg. Rita Nielsenalias Louise Ciccone var faktisk en temmelig velbeslått dame,og etter den ikke akkurat misunnelsesverdige cv-en henneså dømme var hun heller ikke noe persilleblad, for å si detmildt. Jentene hennes i Kolding kalte henne beinhard og en

27

T YPE-I T AS, 08.12.2011ORDRE: 24752 (s . 27 av 491)