latino king

23

Upload: cappelen-damm-as

Post on 08-Mar-2016

259 views

Category:

Documents


5 download

DESCRIPTION

En ung mann blir dømt til åtte års fengsel i et av verdens værste fengsler for narkosmugling

TRANSCRIPT

Page 1: Latino king
Page 2: Latino king

Bibi Dumon Tak

Castel

Latino KingOversatt av Bodil Engen

Page 3: Latino king

Bibi Dumon Tak i samarbeid med CastelOriginalens tittel: Latino King

Oversatt av Bodil EngenCopyright © 2010 by Bibi Dumon and Castel, Amsterdam, Em.

Querido’s Uitgiverij B.V.

The translation of this book was funded bythe Flemish Literature Fund (www.flemishliterature.be)

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-37957-5

1.utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: Studio Ron van RoonOmslagsfoto: Photo Willy Jolly

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens be-stemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek-

ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, inte-resseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 4: Latino king

Til mamma

Page 5: Latino king
Page 6: Latino king

Denne boken forteller Castels historie.Før jeg begynte å skrive, satt vi ofte overfor hverandre

på en støyfylt kafé og pratet sammen.Etter den første samtalen var vi enige om tre ting.1: Jeg kunne spørre om hva jeg ville.2: Han trengte ikke svare på alle spørsmålene mine.3: Og jeg trengte ikke å skrive det nøyaktig slik han

hadde fortalt det.Slik har vi sammen fått til denne boken.Den er med den som med et fotografi: Den viser Cas-

tel, men sett med mine øyne.Egentlig var vi også enige om en fjerde ting: Hva som

er sant og ikke sant, lar vi stå åpent. Bortsett fra brevetpå side 82, for det brevet skrev Castel selv til moren sinfra fengselet.

BDT

Page 7: Latino king
Page 8: Latino king

I

«Puta madre, ha deg vekk, mann!»Rocky begynte å le. Han viste tre tenner. De andre var

slått ut. Munnen hans var et gapende hull med smadretstakitt.

«Stikk, jævla homo.» Stemmen min sprakk. «Ha degunna meg!»

Rocky dro en bunke pengesedler opp av baklomma ogviftet med den for nesa på meg. «Bare én gang,» sa han,«por favor». Han pekte på smekken sin og så bedende påmeg. Jeg reiste meg fra madrassen, grep ham i trøya ogskjøv ham gjennom forhenget ut i den smale gangen. Deandre begynte å hoie, selv Cola var med. «Aiaiai,» roptede. Jeg løftet opp Rocky og ville slenge ham i veggen ogslå luften ut av lungene på ham, men de andre holdt megigjen. «Legg deg og sov,» sa de, «det er jo bare Rocky,hvor mange ganger må vi si det?» Noen stakk en sigaretti hånden på meg. Jeg gikk tilbake til madrassen min ogdro for forhenget.

Hvor lenge skulle dette satans dramaet fortsette? Jegla meg ned igjen og holdt røyken inne så lenge jeg kunne.Den gjorde meg svimmel. Jeg pustet ut. Kunne man gråtemed lukkede øyne? Jeg hørte hvordan Rocky lå og run-ket bak forhenget. Det var bare litt tynt bomullsstoff

9

Page 9: Latino king

mellom det svinet og meg. En dag skulle jeg kjøre enkniv i brystet på ham. For en tid siden hadde jeg tenktat denne elendigheten varer toppen noen uker, men nå,etter to måneder, var jeg bare enda lenger hjemmefra. Jegbrente meg på fingrene. Jeg hadde røkt opp filteret også.Jeg knep øynene hardt igjen, men det hjalp ikke. En tårerant ned i øret mitt. Det klødde som faen. Jeg måtte ringetil mamma. Jeg måtte si til henne at dette gikk veldig galt.Det var det verste: mammas stemme i telefonen.

Runkingen hadde opphørt. Jeg hørte at Rocky tenteen røyk. Alle var homo her. Absolutt alle. Det gjordemeg ingenting, men Rocky var et svin. Jeg måtte passemeg for ham, men ikke for de andre. Jeg måtte vekk her-fra. Vekk fra dette teateret der jeg ikke engang haddebedt om en rolle. Jeg ble sprø av den personen jeg varnødt til å spille blant psykoene og homoene, for et publi-kum som besto av de samme psykoene og homoene. Ogennå har jeg ikke nevnt kulissene. Jeg vet ikke hva jegskal beskrive først. Alt, absolutt alt, var for møkkete til åta i. Jeg måtte vekk. De fikk bare skyte meg, knuse beggebeina mine med batongene sine, jeg måtte vekk. Innenåret var omme skulle jeg være hjemme hos mamma igjen.Jeg begynte nesten å grine på nytt ved tanken på at hunsatt natt etter natt ved kjøkkenbordet og bekymret segpå grunn av meg. Jeg reiste meg og gikk ut av rommet.Jeg skjøv forhenget til side og sa til Rocky: «Hei, din gris.Har du en røyk til meg?»

«Til deg har jeg alltid, lille sommerfugl,» sa han ogslengte over en sigarett. «Kommer du én gang til, vil jegha et kyss først, men denne får du gratis.»

Page 10: Latino king

2

Jeg drømte at jeg satt på et rustent tog som gikk av spo-ret. Larmen fra hjulene som klapret over svillene, varøredøvende. Noen ropte: «Du må våkne, baby.» Jegåpnet øynene og så det smilende fjeset til Cola. «Nå vardu langt borte, mann,» sa han.

Klapringen fortsatte. Vokterne dro batongene sinebortover sprinklene. Alle fangene skulle stille opp vedcelledøra. Klokka var seks om morgenen. Alle bannet,bortsett fra Cola, for han var alltid blid, selv om han stoi møkk til livet. Hvor fikk han det gode humøret fra?Mellom forhengene så jeg Rocky ta noe opp av en skuffog stikke det inn i madrassen. Vokterne åpnet celledøraog skrek at vi skulle komme ut. Alle fangene i avdelingA skulle stille seg opp i gården. På andre dager var dettedøgnets stilleste stund. En tid da alle sov: både natt-menneskene og morgenfuglene. Derfor valgte de dritt-sekkene av noen voktere å gjennomføre en storkontrollnettopp på den tiden.

Vi sto hundre mann tett sammen. Vi ble telt, så måttevi ta av oss underbuksa én og én og hoppe over en smalmur. Den som hadde stukket noe opp i endetarmen,ville miste ladningen i hoppet, så det ville vært tåpelig ågjemme dop eller mobil der. Da det ble min tur å hoppe,

11

Page 11: Latino king

var alle lys våkne. «Hopp, Baby, hopp!» Cola hoppetetter meg. Han tok hjelpeløst sats og snublet. En vok-ter ga ham et spark i baken og kommanderte ham til åskreve og bøye seg forover. De hadde ikke antydning tilhumoristisk sans, de nazisvina. Vi klappet og hoiet mensvokterne ransaket cellene. De satans motherfuckerne en-devendte alt. De gravde i madrassen min, de rotet iklærne mine, og konvoluttene med brevene fra mammasnudde de opp ned så alt ramlet på gulvet. Dollarene dekom over, puttet de i sine egne lommer. Her på La Vic-toria hadde man ingen eiendeler. Ikke engang huden vardin egen.

Mens vokterne så den ene etter den andre hoppe overmuren, og vi klappet som om vi hadde gymtime, varalle dritredde, for alle hadde noe å skjule. Rocky haddehasj, Cola hadde en kniv, Daddy hadde en flaske illegalsprit, Troy skjulte en machete, Lillemann hadde kola ogjeg hadde nettopp, via ham, scoret en mobiltelefon. Lil-lemann så svett ut. Den gærningen hadde vel ikke gjemtdopet sitt i ræva? Han skulle løslates den ettermiddagen,det hadde vi allerede feiret i en uke. Han tok løpefart ogjeg glemte å klappe. Han hoppet mye høyere enn nød-vendig. Han var bare 1,60 høy, derav navnet Lillemann.Jeg vet ikke hva han egentlig het.

Etter hoppet slengte han armene i været. Fangene jub-let. Så løp han mot oss med svingende hofter, som omhan nettopp hadde slått verdensrekorden i høydehopp.Rocky vislet lystent mellom de tre tennene sine. Lille-mann sa ikke et ord. Da han stilte seg opp like bak megi rekka, blunket han til meg. Jeg spurte med lav stemme:«Hvor?» Han klikket én gang med tunga. Da skjønte jegat han hadde gjemt dopet i et kondom i munnen.

12

Page 12: Latino king

3

Klokka sju var vi tilbake i cella. Igjen forbannet vi hvereneste mor i hele Den dominikanske Republikk og res-ten av verden. Her var det ingen som kalte deg kødd ellerdrittsekk. Du var sønn av en hore, av en møkkahore ellerav en million horer på én gang. De skulle knulle eller puleeller voldta mora di og drite på henne etterpå. Når devirkelig tok i, gikk det med en hel flokk mødre. I Neder-land ville vi sagt: Hold mødrene våre utenfor, men herbrydde ingen seg.

Da vi kom inn på cella igjen, så det ut som om en gra-nat hadde eksplodert der. Alt var kaos. Klærne mine vardratt ned av hylla, men selve hylla satt fremdeles fast-skrudd på veggen. I den ene støtten og hylla oppå haddejeg hult ut et rom som var akkurat stort nok til mobilen,min linje til Nederland.

Jeg hørte Daddy banne, han hadde mistet spritflaska.Og Troy hadde ingen machete lenger. Det var greit formeg, for Troy kunne være hissig. Nå var han rasende.Ikke på grunn av macheten, den kunne han kjøpe tilbakeav vokterne for hundre pesos, men madrassen hans varkuttet i tjue biter. Hvor skulle han få en ny fra? Detteville noen få svi for når kvelden kom, for det var uten-kelig at Troy skulle sove på gulvet. Han måtte bare ikke

13

Page 13: Latino king

prøve seg på meg, for da skulle jeg skjære halsen over påham.

Ved nitiden hadde vi fått noenlunde orden i cella igjen.For tiden var vi tjue stykker som delte den, men detkunne være opptil tretti fanger her. De nye som kom inn,hadde ingenting. De sov på gulvet i den midtre gangen.På hver side av gangen hadde de sterkeste og rikeste inn-redet egne små rom. Det var fangene selv som laget rom-mene. De strakte et tau fra den ene veggen til den andreog hengte opp et stykke tøy. I hver celle var det et nett-verk av tau. Det så ut som en gardinbutikk, bare i et landi den tredje verden. Etter en måned hadde jeg også skaf-fet meg et slikt lite rom ved hjelp av pengene jeg haddefått via mamma. Hundre og femti dollar hadde jeg be-talt for det, altfor mye, men uten det rommet hadde jegblitt gal. De første dagene lå jeg på gulvet, for jeg nek-tet å ligge på en brukt madrass. Med brukt mener jeg atden hadde vært ligget på av en hel serie kropper. Svettekropper. Knullende kropper. Syke kropper. Piss, avfø-ring, blod – alle madrassene på La Victoria var brune ogstive av skitt. Noen av gutta var så glade når de etter flereukers kamp endelig hadde sikret seg en, at de sto og hop-pet på den som småunger. Neste morgen luktet de akku-rat som madrassen, men siden absolutt alt luktet, merketde det ikke selv. Jeg lå heller blant de svinsende rottenepå betonggulvet, til advokaten min en dag kom med ensplitter ny madrass til meg.

Nå og da gjennomsøkte vokterne cella vår etter forbudteting. Når vi kom tilbake etter en slik aksjon, hadde detatt ned alle tauene, kuttet opp alle madrassene og vrengtalle klesplaggene. Det tok tid å samle tingene sine igjen,for de drittsekkene slengte alt der det passet dem. Med

14

Page 14: Latino king

fornøyelse, fordi de hadde makt til det. Du kunne finnebuksene dine i do og skoene dine i hver sin ende av rom-met, som om de hadde stått og kastet dem. Alle brevenedine lå strødd utover gulvet under de nedrevne forhen-gene. Hadde det vært penger i lommene, så du dem aldriigjen, og fotografiene dine var revet i småbiter.

Den aller første gangen jeg opplevde en slik celleran-saking, mistet jeg konvolutten der jeg hadde et foto avmamma. Jeg fikk total panikk. Ingen måtte se at jeghadde et bilde av henne. Etter en stund så jeg at Troyflirte til meg. Han hadde noe i hånden. «Olala!» sa han.Jeg skjønte at han hadde funnet fotografiet. Et vanvittigraseri flammet opp i meg. Her på La Victoria er det vik-tig å holde hodet kaldt. Du skal telle til ti for å bli klarover hvem du har med å gjøre, men jeg kom aldri lengerenn til én. Ikke det engang.

Troy så meg komme. Han sa: «Når den dama di kom-mer på besøk, skal du bare sende henne rett til meg.» Jegfløy på ham, men han bare sto der og lo. Da tok jeg entaustump opp fra gulvet og prøvde å legge den rundt hal-sen på ham. Troy var et hode høyere enn meg og dob-belt så bred over skuldrene. Han trente dagen lang oghadde den mest muskuløse kroppen jeg noen gang harsett. Han løftet meg i været og presset meg mot veggenen halv meter over gulvet. Jeg sparket etter skrittet hans.Han bare lo og kalte meg Baby. Da langet jeg ut og plan-tet knyttneven i kjeften på ham. Han sluttet å le, sattemeg ned på gulvet igjen og ristet på hodet. En blodstriperant nedover haken hans. «Du kommer til å klare degbra her, Baby,» sa han.

Jeg tok opp bildet av mamma. De andre sto tause også på. Føttene deres var skjult i en haug av tøystyk-ker. Fra den dagen av var det ingen som kalte meg ved

15

Page 15: Latino king

mitt rette navn, jeg het bare Baby. Jeg var den yngstepå cella. Atten år gammel og uten skjeggvekst. Fordi jeggjorde det til en vane å denge løs på folk, begynte noenetter hvert å kalle meg Kølla. Bare Daddy kalte meg noeannet. «Trouble,» sa han fra den første gangen vi møt-tes, på grunn av alle problemene jeg forårsaket på cella.Det virkelige navnet mitt var snart glemt. Jeg sa det høyttil meg selv om natten iblant, for ikke å utslette meg selvfullstendig.

Page 16: Latino king

4

Jeg kom til å savne Lillemann. Han hadde vært som enstorebror for meg. Da vi drakk kaffe hos Cola etter cel-leransakingen, spurte jeg ham hva han skulle gjøre nårhan ble fri.

«Vente på deg,» svarte han.«Coño,» sa jeg. «Det var ikke det jeg mente.»«Hva mente du da?»«Begynner du å deale igjen?»«Ja, og du skal hjelpe meg.»«Hvordan da?»«For det første skal jeg få deg ut herfra.»«Hvordan?»«Baby, vi legger en plan som ikke kan slå feil, og før

du vet ordet av det ligger du i svømmebassenget mitt.»Lillemann ga meg et telefonnummer. Han sa jeg måtte

gi det til mamma, for da kunne han forhandle direktemed henne.

«Men det er selvmord å prøve å rømme fra La Victo-ria,» sa jeg.

«Du skal heller ikke rømme fra La Victoria.»«Hvorfra da?»«Fra sykehuset.»«Skal jeg slå meg selv helseløs først?»

17

Page 17: Latino king

«Nei, din tulling. Vi skal forberede det grundig, menjeg sverger ved mine søstres møydom: Vi skal klaredet!»

Jeg lo. Jeg ville gjerne tro ham. Jeg skrev opp telefon-nummeret hans baklengs.

En av vokterne ropte på Lillemann. Han la armenerundt meg, så snudde han seg idet han skulle til å gå:«Utenfor La Victoria heter jeg Jack, remember? Fra ogmed i dag er Lillemann død og begravet.»

Lillemann var gal. Han snakket alltid om å rømme oggjøre forretninger. «Her kaster du bort tiden, Baby,» sahan til meg. «Du må ut herfra og bli med meg til Ja-maica.» Han sa jeg kunne bli en stor forretningsmann,for jeg hadde en naturlig myndighet og sans for timing.Han hadde nok rett, jeg var en ekte forretningsmann. Jeghar aldri trengt å gå på skole for å tjene bra med penger.Jeg har bare ikke klart å holde på de pengene jeg tjente.Det var en tid da jeg kunne strø om meg med 50-euro-sedler. Jeg lot dem drysse som konfetti. Men en dag styr-tet imperiet mitt i grus. Jeg tror jeg var litt for mye av endrittsekk, en tosk som ikke kunne tenke fremover. MenLillemann kunne kanskje lære meg noe.

Når jeg kom tilbake til Nederland, måtte jeg uten tvilbegynne på bunnen igjen. Jeg hadde mistet alle kontak-tene mine, gjort meg uvenner med alle. Den eneste jegnå og da ringte på den illegale mobilen, var Faatje, bes-tekompisen min. Jeg sa til ham: «Hold kundene varme.»Jeg ga ham noen adresser og han lovet å gjøre så godthan kunne.

Jeg hadde begynt med å selge crackkuler til junkies. Deer enkle kunder, for de er avhengige. Slike kuler kjøpte

18

Page 18: Latino king

jeg for fem euro stykket av en mellommann og solgtedem videre til dobbelt pris. Jeg ble stadig dyktigere, oghardere. Du må være overlegen når du dealer. Er duengstelig eller usikker, valser de deg ned. Da gjør de segynkelige eller sier at de betaler i morgen. Men det biterdu ikke på etter den første gangen. Jeg visste akkuratnår junkiene fikk trygden sin. Da sto jeg på den fasteplassen. Jeg slo følge med dem også, for jeg visste at demåtte ha en ny pipe umiddelbart etter den første. Davar det best å være i nærheten. Iblant hadde de virkeligikke penger, da kunne de bytte til seg et par kuler moten scooter. Det brydde ikke meg hvordan de fikk tak iden.

Jeg var alltid full av selvmedlidenhet, slik at jeg aldrisyntes synd på andre. Jeg mener, jeg kom fra det sammedrittstrøket som dem, jeg hadde opplevd den sammejævelskapen, kort sagt var vi i samme båt. Hvis de ab-solutt ville dope seg i hjel, var det opp til dem. Selvrørte jeg ikke stoff. Jeg hadde ikke tenkt å bli en zom-bie, no way in hell. Jeg hadde ingen skyldfølelse forat jeg opprettholdt avhengigheten deres. Jeg mener, dukan ikke klandre bryggeriene for at folk drikker formye?

Jeg prøvde i det minste å gjøre noe ut av livet mitt.Men da en hore hang i beina på meg for ørtende gangen dag og tagg om en kule, ble det plutselig for myefor meg. Hun sa hun ikke hadde penger fordi en kundehadde stukket av uten å betale. Så begynte hun å grineog lovte meg alt mellom himmel og jord. Det var virkeligpatetisk. Da tenkte jeg: Dette gidder jeg ikke lenger, nåhar jeg fått nok av å småhandle med halvdøde luddere.Jeg ga henne kula uten å ta betalt for den. Hun trykketden inntil seg som om den var den fuckings babyen hen-

19

Page 19: Latino king

nes. I og med at man må ordne alt selv i livet, bestemtejeg meg samme kveld for å investere i mitt første gramekte kola. Jeg hadde nettopp fylt sytten. Det var på tideå bli voksen.

Page 20: Latino king

5

Dealing er hardt arbeid. Det fins dem som tror de kantjene penger lettvint på den måten, men så enkelt er detikke. For eksempel må du alltid være på høyden, selvom du egentlig ikke er det. Du må være god til å bløffeog stor i kjeften, men ikke for stor. Overfor junkier kandu tillate deg en del. Av og til må du kjefte dem opp,de er noen fucking losere og gjør hva som helst for åfå litt crack i pipa. Men da jeg gikk over til kola, måttejeg være varsommere med hva jeg sa. Plutselig befant jegmeg i bedre kretser, for å si det sånn. Advokater, stu-denter, eiendomsmeglere, den typen folk. Det var en hel-vetes flying. Hver helg løp jeg Rotterdam-maraton. Nårjeg ble oppringt og de kalte meg ved et navn jeg ikkekjente, visste jeg hvem det var. Som regel sa jeg at kun-dene skulle spørre etter Abdel, eller Ahmed, når jeg gadem telefonnummeret mitt. Hvis jeg ble plukket opp avpolitiet etterpå, kunne jeg alltid si: «Hallo, ser jeg ut somen Abdel? Jeg er da ikke marokkaner?»

Når jeg fikk en bestilling, spurte jeg hvor kunden be-fant seg og dro rett dit, selv om jeg nettopp hadde lagtmeg til å sove. For kunden gjør du alt. Jeg kan ikke for-dra å sykle, så det ble temmelig mange kilometers løping.Før jeg ringte på et sted, ventet jeg til jeg ikke var and-

21

Page 21: Latino king

pusten lenger. De trengte ikke å få vite at jeg hadde løptmeg svett for deres skyld. Jeg gikk inn med en mine somom sjåføren min ventet på hjørnet med motoren på tom-gang.

Jeg arbeidet meg halvt i hjel på den tiden. Alt jeg tjenteinvesterte jeg i nytt stoff. Kundene måtte alltid kunneregne med meg, dag og natt, ellers gikk de rett til enannen. Mobilen min var alltid på, også når jeg hadde enjente hos meg. Den som vil ha kola, vil ha det med detsamme. En gang løp jeg helt ut til Schiedam. Etter en tidtjente jeg to-tre tusen euro på en helg.

I begynnelsen løp jeg for hver tier. Iblant tenkte jeg:Jeg må være idiot, hva er vitsen med dette? Alle driverog fester, og jeg sitter hele kvelden med en fuckings cola.Noen av gutta, kollegaer må jeg vel kalle dem, tok av ogtil en strek selv mot kjedsomheten, men det ville jeg ikkebegynne med. Da klarer du deg nemlig ikke. Jeg har setthvordan enkelte i ruset tilstand begynner å omgås kun-dene litt for vennskapelig, og da er du ute å kjøre. Dumå stå over kundene, ellers kan de knekke deg. Og dumå være presentabel. Sånne yuppier vil ikke se en lurvetetype på festene sine. Du må småprate høflig med dem enstund, som om du er en av dem. Det er merkelig, men detsynes de er tøft: å tulle litt med dealeren.

Noen ganger ville de ha en smaksprøve før de kjøpteinn for hele kvelden, en nøkkelspiss for å teste stoffet.Jeg ville helst at de skulle begynne å snorte mens jeg ennåvar der. Da tenkte jeg alltid: plingpling, for en halv timesenere virket det ikke lenger og da ville de ha mer. Der-for ble jeg ofte hengende en stund etter et salg. Den somførst har begynt, vil ikke gi seg.

Jeg fikk betalt i femtieurosedler. På slike kvelder gikkjeg rundt med fire tusen euro i baklomma. Da var det all-

22

Page 22: Latino king

tid kult å gå på en snackbar og kjøpe røyk. Jeg tok framde åtti sedlene, tok av den øverste og sa: «Beklager, jeghar ikke noe mindre.» Helst kjøpte jeg røyken av en jentesom stirret forundret på meg uten å si noe og bare skjøven pakke Marlboro over disken.

Hjemme gjemte jeg pengene i en sprekk i et morkentkott. Alle husene der mamma og jeg bodde, var fallefer-dige. Noen ganger gjorde jeg skaden større. Jeg kunnerive en dør av hengslene i et raserianfall, eller røske enplanke av veggen. Det var plenty gjemmesteder, altså.Jeg rullet pengesedlene sammen og stakk dem inn i for-skjellige åpninger. Kolaen oppbevarte jeg under senga.I mine velmaktsdager hadde jeg en hel kilo liggende der,med en gateverdi på femti tusen euro. Ikke verst for engutt på sytten, som hadde begynt med bare ett gram.

Jeg blandet ut stoffet for å tjene enda mer. Ren ellernesten ren kola er ikke å få tak i. I urskogen kanskje, menikke på gata. Jeg knuste kolaen til støv og blandet pul-veret med noe annet, for det meste metadon. Jeg solgtedet som åtte streker kola. Det betyr: åtte deler kola, todeler noe annet. Men i virkeligheten var det sju streker,og senere bare seks. Etter hvert blandet jeg det med hvasom helst, for å tjene enda mer. Når jeg slapp opp formetadon, tok jeg mammas paracetamol eller scoret noeritalin. Kundene stolte på meg, så etter en tid var jeg nedei femti prosent kola og femti prosent billig dritt.

En kveld fikk jeg en bestilling til en fest. Jeg satte megtil å klargjøre stoffet. Du kan tenke deg: finknuse, ogderetter pakke det i brettede konvolutter. Jeg hadde ikkemer metadon i huset. Det hastet, så jeg rotet i mammasveske og fant et brett med noen store tabletter. Jeg vetikke hva slags tabletter det var, men det ga jeg ærlig taltfaen i. Jeg knuste dem og blandet dem inn, én på én, altså

23

Page 23: Latino king

fem streker kola, og løp til adressen. Jeg la pakkene påbordet og en diger surinamer sa: «Jeg vil ha en smaks-prøve først.» Så jeg svarte: «Det er greit, da kommer jegtilbake.»

Da jeg kom inn igjen et kvarter senere, var han ra-sende. Han slengte alle pakkene med kola i ansiktet påmeg og spurte om det hadde klikka for meg. Han ville hagreie på hva jeg hadde gjort med stoffet, for det haddesvidd vekk halve innsiden av nesa hans. Senere viste detseg at tablettene fra mammas veske var vitamintilskudd.Nå var i hvert fall den kunden ferdig med meg.

Uten å merke det var jeg blitt avhengig selv også. Ikkeav stoff, men av pengene jeg tjente. Jeg ville stadig hamer, så jeg tok stadig større sjanser. Jeg ble utrolig gre-edy. Forretningen gikk så det suste, men jeg så andre somgjorde det enda mye bedre. En dag kom det en bort tilmeg og sa: «Vi arrangerer coole reiser til tropene, er ikkedet noe for deg?»