Paulo Coelho

Manuskriptet fra Accra

Oversatt av Grete Skevik

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Manuscrito encontrado em AccraCopyright © 2012 by Paulo Coelho

www.paulocoelho.com

This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, Spain

All rights reserved.

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013Oversatt fra portugisisk av Grete Skevik

Omslagsdesign: Labrand. Psicolgía de Marcas SL.Ramon Lombera. www.labrand.es

Tilrettelegging av design: Lene Stangebye Geving | lene@fulltank.org

Forfatterfoto: © Per HeimlySats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Sabon 11/16 ptTrykk og innbinding: TBB, Slovakia

Trykt på: 90 g Ensolux Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-551-8

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver

eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i denutstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor,interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse

i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar ellerinndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Å Maria, unnfanget uten synd,be for oss som vender oss til deg.

Amen.

Til Vår Frue av Den mytiske rosen,

som takk for miraklet,og til Mônica Antunes,

som aldri har ødslet bort sine velsignelser.

Jerusalems døtre, gråt ikke over meg;gråt over dere selv og deres barn.

LUKAS

Forord og hilsen

I desember 1945 fant to brødre, idet de søkte et sted å hvile, en leirkrukke full av pergamentinnbundnepapyrus ark i en hule i Hamrat Dom-området i ØvreEgypt. I stedet for å melde fra til de lokale myndig -hetene – slik loven tilsa – bestemte de seg for å selgedem stykkevis på antikvitetsmarkedet, for ikke å vekkemyndighetenes oppmerksomhet. Guttenes mor var reddfor at de skulle påvirkes av ’onde krefter’ og brente flereav de nyoppdagede papyrusarkene.

Året etter røk brødrene i tottene på hverandre, avgrunner som ikke ble nedfelt i historien. Moren la skylden på de ’onde kreftene’ og ga manuskriptene tilen prest, som solgte ett av dem til Koptisk Museum iKairo. Der fikk pergamentene navnet de bærer den dagi dag: Nag Hammadi-manuskriptene (en referanse tilbyen som ligger nærmest hulen hvor de ble funnet). En av ekspertene på museet, religionshistorikeren JeanDores se, forsto viktigheten av funnet, og nevnte det forførste gang i en publikasjon fra 1948.

Etter hvert begynte de andre pergamentene å dukkeopp på svartebørsmarkedet. De egyptiske styresmaktene

11

skjønte fort viktigheten av funnet, og forsøkte å for -hindre at manuskriptene ble ført ut av landet. Like etterrevolusjonen i 1952 ble størsteparten av materialet over-rakt Koptisk Museum i Kairo og erklært som egyptisknasjonalarv. Kun én tekst unnslapp og dukket opp i etbelgisk kunstantikvariat. Det ble gjort utallige mislyk-kede forsøk på å selge den i New York og Paris, og i1951 ble den til slutt kjøpt av C.G. Jung-instituttet.Etter den berømte psykoanalytikerens død ble perga-mentbindet, kjent under navnet Codex Jung, ført tilbaketil Kairo, hvor de rundt tusen sidene og fragmentene avNag Hammadi-manuskriptene er samlet.

* * *

Papyrusarkene som ble funnet, er greske oversettelser avskrifter som ble nedtegnet mellom slutten av det førsteårhundret i vår tidsregning og år 180 e.Kr., og består aven samling skrifter som også er kjent som De apokryfeevangelier, ettersom de ikke står i Bibelen slik vi kjennerden i dag.

Av hvilken grunn?I år 170 e.Kr. kom en gruppe biskoper sammen for å

avgjøre hvilke tekster som skulle inngå i Det nye testa-mentet. Kriteriet var enkelt: Alt som kunne bekjempedatidens kjetteri og doktrinære splittelser skulle tas med.De valgte de nåværende evangeliene, brevene og alt sompå et vis «hang sammen», kan vi si, med den sentraleideen de holdt for å være kristendommen. Bispenes møte

12

og listen over bøkene som ble godkjent, er nevnt i denlite kjente Muratoriske Kanon. De andre bøkene, i likhetmed dem som ble funnet i Nag Hammadi, ble utelattfordi de inneholdt tekster skrevet av kvinner (som MariaMagdalenas evangelium) eller fordi de fremstilte en Jesussom var klar over sin guddommelige misjon, noe somskulle gjøre hans lidelser og død mindre smertefulle.

* * *

I 1947 oppdaget den engelske arkeologen Sir WalterWilkinson et annet manuskript i nærheten av Nag Ham-madi, denne gang skrevet på tre språk: arabisk, hebraiskog latin. Ettersom han kjente til loven som beskyttetslike funn i området, sendte han teksten til antikvitets-avdelingen i Det egyptiske museet i Kairo. Svaret lotikke vente på seg; det fantes minst 155 kopier av doku-mentet i omløp i verden (tre av dem tilhørte museet) ogalle var så å si identiske. Tester med C-14-metoden (sombrukes for å kunne tidfeste organisk materiale) viste atpergamentet var relativt nytt – muligens skrevet i år1307 e.Kr. Det var ikke vanskelig å spore kilden til byenAccra, langt fra det egyptiske territorium. Dermed vardet ingen restriksjoner mot å ta manuskriptet ut av lan-det, og Sir Wilkinson fikk skriftlig tillatelse av den egyp-tiske regjering til å bringe det til England (Ref.1901/317/IFP-75, datert 23. november 1974).

* * *

13

Jeg ble kjent med sønnen til Sir Walter Wilkinson i julen1982, i Porthmadog i Sør-Wales. Jeg husker at han dengang nevnte manuskriptet som faren hadde funnet, meningen av oss viet saken større oppmerksomhet. Vi harholdt kontakten i alle år siden, og jeg har truffet ham etpar ganger under besøk i hans hjemland for å promoterebøkene mine.

Den 30. november 2011 mottok jeg en kopi av teks -ten som han hadde nevnt under vårt første møte. Jeggjengir den her.

Jeg skulle så gjerne begynne disse linjene med å skrive:

«Når jeg nå er kommet til livets ende, overlater jeg alt jeg har lært på mine vandringer

her på jorden, til de som kommer etter meg. La det komme alle til nytte.»

Men det er dessverre ikke sant. Jeg er bare 21 år, jeg harforeldre som har gitt meg kjærlighet og utdannelse, ogen kone som jeg elsker og som også elsker meg – men imorgen kommer livet til å skille oss. Da drar vi av gårdefor at hver av oss skal kunne søke egne veier, sin skjebneog sin måte å møte døden på.

For vår familie er det i dag 14. juli 1099. For familientil min barndomsvenn Jakob, som jeg pleide å leke sam-men med her i Jerusalems gater, er vi i år 4859 – hanpleier alltid å skjemte og si at den jødiske religionen ereldre enn min. For den aktede Ibn al-Athir, som har vietsitt liv til å prøve å skrive ned en historie som nå nærmerseg slutten, er året 492 snart over. Vi er ikke enige omtidsregningen, heller ikke om måten å tilbe Gud på, menellers har vi hatt et riktig godt vennskap.

For en uke siden holdt våre ledere et møte. De fransketroppene er uendelig mye sterkere og bedre utrustet ennvåre egne. Vi fikk alle et valg: forlate byen eller kjempetil døden, for vi kommer ganske sikkert til å tape. Defleste har bestemt seg for å bli.

Muslimene er nå samlet i Al-Aqsa-moskeen, jødene

19

har valgt å samle sine soldater i Mihrab Dawud og dekristne, som er spredt i mange bydeler, har fått i opp-drag å forsvare den sørlige delen av byen.

På utsiden kan vi allerede se angrepstårn bygget avtreverk fra skip som de har demontert spesielt for detteformålet. Etter fiendens troppebevegelser å dømme, trorvi de kommer til å angripe i morgen tidlig – for å gyteblod i pavens navn, byens «frigjøring» og «Guds vilje».

I atriet der den romerske landshøvdingen PontiusPilatus for tusen år siden overga Jesus til folkemengdenfor at han skulle korsfestes, har en gruppe menn ogkvinner i alle aldre samlet seg i ettermiddag for å møteen greker som vi alle her kjenner som Kopteren.

Kopteren er en snodig type. Allerede som tenåringbestemte han seg for å forlate fødebyen Aten for å søkerikdom og eventyr. Nesten død av sult sto han en dagutenfor byen vår og banket på portene. Han ble tattgodt imot, og etter hvert ga han opp ideen om å fortsettereisen og bestemte seg for å slå seg ned her.

Han fikk jobb hos en skomaker og begynte, på sam -me måte som Ibn al-Athir, å nedtegne for fremtiden althan så og hørte. Han forsøkte ikke å slutte seg til noenreligiøs gruppe, og ingen prøvde å overtale ham til ågjøre det. For ham er vi verken i 1099 eller i 4859, ogslett ikke i slutten av år 492. Kopteren tror kun på detnåværende øyeblikk og det han kaller Moira – denukjente gud, Den hellige energi, ansvarlig for en enestelov som aldri kan overtredes, for da vil verden forsvinne.

Ved siden av Kopteren satt patriarkene for de tre reli-

20

gionene som hadde etablert seg i Jerusalem. Ingen repre-sentant fra styresmaktene var til stede under samtalen – travle som de var med de siste forsvarsforberedelsene,som vi alle trodde var fullstendig nytteløse.

«For mange hundre år siden ble en mann stilt for retten og dømt på denne plassen», begynte grekeren. «I gaten til høyre, der han gikk døden i møte, passertehan en gruppe kvinner. Da han så at de gråt, sa han:’Gråt ikke for meg, gråt for Jerusalem.’ Han forutså detsom nå er i ferd med å skje. Fra og med i morgen blirdet som til nå var harmoni, forvandlet til uenighet. Detsom var glede blir erstattet med sorg. Det som var fredmå vike for en krig som vil fortsette inn i en fremtid såfjern at vi ikke engang klarer å drømme om slutten påden.»

Ingen sa noe, for ingen av oss visste riktig hva vi gjor -de der. Skulle vi bli tvunget til å høre enda en preken ominntrengerne som kalte seg selv for «korsfarere»?

Kopteren syntes å nyte forvirringen som oppsto blantoss. Og etter en lang pause begynte han å forklare:

«De kan ødelegge byen, men de kan ikke ødelegge alt den har lært oss. Derfor kan vi ikke la denne kunn -ska pen få samme skjebne som murene, husene og gatene.

Men hvilken kunnskap er det?»Da ingen svarte, fortsatte han:«Jeg snakker ikke om den absolutte sannhet om liv

og død, men det som hjelper oss å leve og å møte hver-dagens utfordringer. Det er ikke lærdom fra bøker, sombare tjener til å fyre opp under meningsløse diskusjoner

21

om hva som har skjedd og hva som vil skje, men kunn-skapen som finnes i alle godhjertede menn og kvinner.»

Og Kopteren sa:«Jeg er en lærd mann, men selv om jeg har viet alle

disse årene til å restaurere antikviteter, klassifisere gjen-stander, notere datoer og diskutere politikk, er jeg ikkehelt sikker på hva jeg skal si. Derfor vil jeg i dette øye-blikk be Den hellige energi om å rense mitt hjerte. Derekan stille meg spørsmål som jeg skal forsøke å svare på.Det var slik de lærde i antikkens Hellas lærte: disiplenespurte dem om noe de aldri hadde tenkt over før, mensom de da likevel var nødt til å svare på.»

«Og hva skal vi gjøre med svarene?» var det en somspurte.

«Noen vil skrive ned det jeg sier. Andre vil huskemine ord. Det viktigste er, når dere i kveld drar ut tilverdens fire hjørner, at dere sprer det dere har hørt. Påden måten kan Jerusalems sjel bevares. Og en dag skalvi bygge byen opp igjen, ikke bare som en by, men somet sted der kunnskap på nytt kan forenes, og hvor detigjen skal herske fred.»

«Vi vet alle hva som venter oss i morgen», sa enannen mann. «Hadde det ikke vært bedre å diskuterehvordan vi kan forhandle om fred eller gjøre oss klaretil kamp?»

Kopteren kastet et blikk på de religiøse lederne vedsiden av seg og vendte seg på nytt mot folkemengden.

«Ingen vet hva morgendagen bringer, hver dag harnok med sitt eget onde eller gode. Så spør om det dere

22

vil vite, og glem troppene utenfor og frykten her inne.Vår gave til dem som kommer til å arve jorden, blir ikkeå si hva som skjedde denne dagen, det kommer historientil å ta seg av. Så la oss heller snakke om hverdagen vår,om vanskelighetene vi er tvunget til å finne en løsningpå. Det er det eneste som vil være av interesse for frem-tiden, for jeg tror ikke at det blir store forandringer deneste tusen år.»

Da ba min nabo Yakob:«Fortell oss om nederlaget.»

Kan et blad, når det faller fra treet om høsten, føle segbeseiret av kulden?

Treet sier til bladet: «Dette er livets syklus. Selv omdu tror at du skal dø, er du ennå en del av meg. Takketvære deg lever jeg, for du har hjulpet meg å puste. Ogtakket være deg har jeg følt meg elsket, for jeg har kun-net gi skygge til en sliten vandrer. Sevjen din flyter i min,vi er en og samme ting.»

Kan en mann som i årevis har forberedt seg på åbestige verdens høyeste fjell, føle seg beseiret når hankommer til foten av fjellet og oppdager at naturen harpakket det inn i uværsskyer? Mannen sier til fjellet:«Du vil ikke ha meg nå, men været vil skifte, og en dagskal jeg bestige din topp. Til da kan du stå der og ventepå meg.»

Kan en ung mann, når han blir avvist av sin førstekjæreste, erklære at kjærligheten ikke finnes? Den ungemannen sier til seg selv: «En dag kommer jeg til å treffeen som kan forstå hva jeg føler. Og jeg kommer til å levelykkelig resten av livet.»

Det finnes verken seier eller nederlag i naturenssyklus: alt som finnes er bevegelse.

27

Vinteren kjemper for å herske alene, men må til sluttgodta at våren kommer og overtar, full av blomster ogglede.Sommeren vil trekke ut sine varme dager i det uendelige,overbevist om at varmen gjør jorden godt. Men etterhvert må den godta at høsten kommer og lar jordenhvile.

Gasellen spiser urter og blir slukt av løven. Det hand-ler ikke om hvem som er sterkest, men om hvordan Gudviser oss dødens og oppstandelsens syklus.

Og i denne syklusen finnes verken vinnere eller tape -re, bare etapper som må fullføres. Når mennesket for-står dette i sitt indre, blir det fritt og kan uten sorg godtavanskelige tider, og lar seg ikke narre av øyeblikk medseier og berømmelse.

Både motgang og seier går over. Det ene vil følge detandre. Og denne syklusen vil fortsette til vi har frigjortoss fra kjødet og går Den hellige energi i møte.

Så derfor, når krigeren står på arenaen – enten det erav egen fri vilje eller fordi den uutgrunnelige skjebnenhar plassert ham der – måtte han kjenne glede i sjelenfor kampen han skal utkjempe. Om han bevarer sin ver-dighet og ære kan han aldri beseires, selv om han skulletape slaget, for i sjelen er han uskadd.

Og han kommer ikke til å gi andre skylden for detsom skjer med ham. Siden han forelsket seg for førstegang og ble avvist, har han forstått at det ikke ødelahans evne til å elske. Det som gjelder i kjærlighet, gjelderogså i krig.

28

Å tape et slag eller miste alt det vi tror vi eier, gjør osssørgmodige. Men når sorgen er over, oppdager vi enukjent kraft som finnes i hver og en av oss, en kraft somoverrasker og som gir oss større selvrespekt.

Vi ser oss rundt og sier til oss selv: «Jeg overlevde.»Og ordene gjør oss glade.

Bare de som ikke kjenner denne kraften sier: «Jegtapte.» Og det gjør dem ulykkelige.

Andre tillater seg å felle noen tårer, men uansett hvormye de lider over nederlaget og de ydmykende historie -ne som seierherrene sprer om dem, synes de aldri syndpå seg selv. De vet bare at kampen ble avbrutt, og at dei øyeblikket står ugunstig stilt.

De hører på hjertet som banker i brystet. De merkerat de er anspente. At de er redde. De tar en oppsumme-ring av livet og oppdager at troen, til tross for skrekkende føler, ennå brenner i sjelen og driver dem videre.

De prøver å finne ut hva de gjorde feil og hva degjorde riktig. De benytter tiden de ligger nede til å hvile,lege sine sår, legge nye strategier og til å ruste seg bedre.

Så kommer en dag da en ny strid står for døren. Red-selen er der ennå, men de må handle – for ikke å bli lig-gende nede for alltid. De står opp og ser motstandereni øynene, med klare minner om lidelsene de har værtgjennom og som de ikke vil gjennomgå på nytt.

Det forrige nederlaget tvinger dem til å vinne dennegangen, for de vil ikke lide de samme smertene en gangtil.

Og hvis det ikke blir seier denne gangen, blir det det

29

neste gang. Og hvis det ikke blir seier da, blir det detsenere en gang. Det verste er ikke å falle, det verste er åbli liggende på marken og ikke kunne reise seg.

Å tape et slag betyr ikke å være beseiret, det er dukun hvis du gir opp.

Og en dag er de tunge øyeblikkene ikke annet enn historier som de med stolthet kan fortelle til dem somvil høre. Og de som lytter til dem med respekt, vil læretre viktige ting:

Å vente tålmodig på det rette øyeblikket før en går tilhandling.

Å ta lærdom av tidligere erfaringer for ikke å la nesteanledning gå fra seg.

At man skal være stolt av sine arr.Arr er medaljer som er risset inn i huden med jern og

ild, og som vil skremme dine fiender, for de viser at destår overfor en person med lang erfaring fra strid. Oftekan det få dem til å søke dialog for å unngå en konflikt.

Arr sier mer enn sverdbladet som laget dem.