Patrick Ness er forfatteren av den kritikerroste og prisbelønte trilogien Chaos Walking. Han har mottatt flere litterære priser for arbeidene sine, deriblant the Guardian Children’s Fiction Prize, the Booktrust Teenage Prize og the Costa Childen’s Book Award. Ness er amerikaner med norske aner, nå bosatt i London.

Siobhan Dowd var en prisbelønt og høyt verdsatt forfatter av fire gnistrende ungdomsromaner. To av disse ble utgitt mens hun levde, de to andre etter hennes altfor tidlige død. I 2009 ble hun

den første forfatteren noensinne som ble tildelt den prestisjetunge Carnegie Medal posthumt.

Jim Kay studerte illustrasjon og arbeidet i arkivene til the Tate Gallery og the Royal Botanic Gardens, Kew. Kunstnerisk har disse stedene hatt stor betydning for ham. I illustrasjonene til Monsteret kommer har han brukt alt fra biller til skjærefjøler for å skape interessante effekter og strukturer.

Monsteret kom like etter midnatt. De kommer g jerne på den tiden. Conor har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren hans begynte med behandling. Monsteret er gammelt, nesten forhistorisk. Det er vilt. Og det ønsker seg noe av Conor. Det er ute etter det farligste av alt: sannheten.

«Fengslende … kraftfull og

imponerende.» Philip Pullman

Den suksessrike og prisbelønte forfatteren Patrick Ness har skrevet en roman som er basert på ideene til Siobhan Dowd. Hun hadde persongalleriet, grunnideen og en åpning. Det hun ikke hadde, var tid til å gjennomføre prosjektet. 47 år gammel døde Siobhan Dowd av kreft. Patrick Ness ble spurt om å fullføre prosjektet hennes. Monsteret kommer er en dypt rørende roman, gitt oss av to av vår tids fremste ungdomsbokforfattere.

Monsteret kommer har mottatt en rekke priser og utnevnelser:Deutscher Jugendliteraturpreis 2012

The Kate Greenaway Medal 2012

Carnegie Medal 2012

New York Times Notable Children’s Books 2011

British Children’s Book of the year 2011

Publisher’s Weekly Best Children’s Books 2011I S BN 978-82-02-45042-7

9 7 8 8 2 0 2 4 5 0 4 2 7

ISBN 978-82-02-45042-7

www.cappelendamm.no

Omslagsillustrasjon: © 2011 Jim KayPatrick N

ess M

ON

STE

RE

T K

OM

ME

REn roman av Patrick Ness Basert på en idé av Siobhan Dowd

MONSTERET KOMMER

Omslag.indd 1 03.03.14 15:16

Monsteret kommer

Materie.indd 1 03.03.14 15:16

Materie.indd 2 03.03.14 15:16

Monsteret koMMer

E n r o m a n a v Pat r ick Ne s s

Ba s e r t på e n i d é a v Siobh a n Dow d

Il l u st r e r t a v Jim K ay

Ov e r sa t t a v John Gr a n de

Materie.indd 3 03.03.14 15:16

Patrick Ness

Originalens tittel: A Monster Calls

Oversatt av John Grande

Text © 2011 Patrick Ness

Basert på en idé av Siobhan Dowd

Illustrert av © 2011 Jim Kay

Sitat fra An Experiment in Love av Hilary Mantel © 1995 Hilary Mantel. Gjengitt med tillatelse av

HarperCollins Publishers Ltd.

The right of Patrick Ness and Jim Kay to be identified as the author and illustrator has been asserted by them

in accordance with the Copyright, Designs and Patents Act 1988

Første gang utgitt i 2011 av Walker Books Ltd., 87 Vauxhall Walk, London SE11 5HJ

Med takk til Kate Wheeler

Norsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-45042-7

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: © 2011 Jim Kay Sats: Nini Anker cmykdesign

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i Adobe Caslon 11,25/17 pkt. og trykt på 130g Amber graphic.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale

med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes

med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Materie.indd 4 03.03.14 15:16

F or Fat t e r e n e s F oror d

Jeg fikk aldri møte Siobhan Dowd. Jeg kjenner henne bare slik

de fleste av dere vil bli kjent med henne – gjennom de enestå­

ende bøkene hennes. Fire gnistrende ungdomsromaner, to av

dem utgitt mens hun levde, de andre to etter hennes altfor tid­

lige død. Har du ikke lest dem, er det noe du straks bør rette

opp.

Dette ville ha vært den femte boken hennes. Hun hadde per­

songalleriet, et grunnkonsept og en åpning. Det hun dessverre

ikke hadde, var tid.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gjøre forarbeidet

hennes om til en bok, nølte jeg. Det jeg ikke ville gjøre – ikke

kunne gjøre – var å skrive en roman som etterlignet hennes

stemme. Det ville ha vært å gjøre henne, leseren og fremfor alt

fortellingen en bjørnetjeneste. Jeg tror ikke det er mulig å skape

god litteratur på den måten.

Men det som er med gode idéer, er at de avføder andre idéer.

Nesten før jeg visste ordet av det, vekket Siobhans idéer nye

idéer i meg, og jeg begynte å kjenne den kløen som alle forfat­

tere lengter etter: kløen etter å få ordene ned på papiret, å for­

telle en historie.

Materie.indd 5 03.03.14 15:17

Det føltes – og føles – som om jeg har fått overlevert en sta­

fettpinne, som om en fremragende forfatter har gitt meg fortel­

lingen sin og sagt: «Ta imot. Løp av sted. Lag bråk.» Så det er

det jeg har forsøkt å gjøre. Underveis har jeg bare fulgt én ret­

tesnor: å skrive en bok jeg tror Siobhan ville ha likt. Det er det

eneste som egentlig teller.

Og nå er tiden inne for å gi stafettpinnen videre til deg. His­

torier slutter ikke hos forfatterne, uansett hvor mange av dem

som har løpt første etappe. Her ser du hva Siobhan og jeg kom

frem til. Så ta imot. Løp av sted.

Lag bråk.

Patrick Ness

London, februar 2011

Materie.indd 6 03.03.14 15:17

Materie.indd 8 03.03.14 15:17

Man er ung bare én gang, sies det, men varer det ikke lenge?

Flere år enn man kan utstå.

Hilary Mantel, An Experiment in Love

Materie.indd 9 03.03.14 15:17

Materie.indd 10 03.03.14 15:17

11

Mons t e r et koM M e r

Monsteret dukket opp like etter midnatt. Slik monstre pleier å

gjøre.

Conor var våken da det kom.

Han hadde hatt mareritt. Og ikke et hvilket som helst mare­

ritt. Selve marerittet. Det han hadde hatt så ofte i det siste. Det

med mørket og vinden og skrikene. Det med hendene som glapp

ut av grepet hans, uansett hvor hardt han prøvde å holde fast.

Det som alltid sluttet med –

«Gå bort,» hvisket Conor inn i mørket på soverommet. Han

ville skyve marerittet unna, ikke la det følge etter ham inn i den

våkne verden. «Gå bort, nå med én gang.»

Han kikket bort på klokka som moren hadde satt på natt­

bordet hans. Sju over tolv. Sju minutter over midnatt. Det

var sent når han skulle på skolen dagen etter, sent for en søn­

dag.

Han hadde ikke fortalt noen om marerittet. Ikke

moren, selvfølgelig, men ingen andre heller, ikke faren

når de en gang hver fjortende dag (sånn om­

Materie.indd 11 03.03.14 15:17

12

trent) snakket på telefonen, absolutt ikke bestemoren, og ingen

på skolen. Ikke snakk om.

Det som skjedde i marerittet, var noe ingen noensinne treng­

te å få vite om.

Conor blunket søvnig mot rommet og rynket pannen. Det

var et eller annet han ikke fikk tak på. Han satte seg opp i sen­

gen og følte seg litt mer våken. Marerittet gled unna, men det

var noe han ikke helt kunne sette fingeren på, noe som var an­

nerledes, noe –

Han lyttet, presset seg mot stillheten, men det eneste han

hørte, var det tause huset som omga ham, sporadiske knepp

nede fra den tomme førsteetasjen eller sengetøyrasling fra nabo­

rommet, hvor moren sov.

Ingenting.

Og så: noe. Noe som måtte være det som hadde vekket ham.

Det var noen som ropte på ham.

Conor.

Han kjente panikken bruse og innvollene vri seg. Hadde det

fulgt etter ham? Hadde det på en eller annen måte kommet

seg ut av marerittet og –?

«Kutt ut,» sa han til seg selv. «Du er for gammel

for monstre.»

Og han var jo det. Han hadde fylt tret­

ten for en måneds tid siden. Monstre var

Materie.indd 12 03.03.14 15:17

13

for småunger. Monstre var for sånne som tisset i sengen. Mon­

stre var for –

Conor.

Der var det igjen. Conor svelget. Det var en uvanlig varm

oktober måned, og vinduet sto fortsatt åpent. Kanskje det var

gardinene som raslet mot hverandre i den milde brisen, som lød

som –

Conor.

Greit, da var det ikke vinden. Det var helt klart en stemme,

men ikke en stemme han dro kjensel på. Det var i hvert fall ikke

morens stemme. Det var ikke en damestemme i det hele tatt, og

et lite, forrykt øyeblikk lurte han på om det var faren hans som

hadde kommet på overraskelsesbesøk fra USA og nådd frem for

sent til å ringe og –

Conor.

Nei. Det var ikke faren hans. Det var noe med denne stem­

men, noe monstrøst, noe vilt og utemmet.

Det knirket tungt i tømmer utenfor, som om noe kjempe­

messig tråkket over et tregulv.

Han ville ikke gå og se etter. Men samtidig var det en del av

ham som mer enn noe annet ville se.

Han var lys våken nå, og han skjøv dyna til side, sto opp og

gikk bort til vinduet. I det svake halvlyset fra månen kunne han

tydelig se kirketårnet oppe på den lille åsen bak huset, den som

jernbanen snodde seg rundt, to harde stållinjer som glødet matt

Materie.indd 13 03.03.14 15:17

14

i natten. Månen lyste på kirkegården også, full av gravstøtter

som knapt kunne leses lenger.

Conor så dessuten den store barlinden som ruvet midt på

kirkegården, et tre som var så gammelt at det nesten så ut som

om det var lagd av den samme steinen som kirken. Han visste

at det var en barlind fordi moren hans hadde fortalt ham det,

først da han var liten, for at han ikke skulle spise de giftige bæ­

rene, og så igjen i år, da hun hadde begynt å stirre ut av kjøk­

kenviduet med et underlig uttrykk i ansiktet mens hun sa: «Det

der er en barlind.»

Og så hørte han navnet sitt igjen.

Conor.

Som om det ble hvisket inn i begge ørene hans samtidig.

«Hva er det?» sa Conor. Hjertet hamret i plutselig iver etter

hva det nå var som skulle skje.

En sky drev foran månen og svøpte landskapet i mørke, og

et vindpust sjoet ned åsen og inn i rommet så gardinene fla­

gret. Han hørte tømmer som knirket og knaket igjen, som

stønnet som om det var levende, som om selve jorden rumlet

av sult og tagg om mat.

Så drev skyen forbi, og månen skinte igjen.

På barlinden.

Som nå sto støtt midt i hagen bak huset.

Og her var monsteret.

Conor så på mens de øverste grenene i treet samlet seg til

Materie.indd 14 03.03.14 15:17

et voldsomt og grusomt ansikt, flakket sammen til en munn og

en nese, det var til og med et par øyne som stirret tilbake på

ham. Andre grener snodde seg rundt hverandre, stadig knir­

kende og klagende, helt til de hadde dannet to lange armer og et

ben som sto på bakken ved siden av stammen. Resten av treet

dro seg sammen til en ryggrad og en overkropp, og barnålene

flettet seg i hverandre til en grønn, rufsete hud som beveget seg

og pustet som om det var muskler og lunger under den.

Monsteret raget allerede høyere enn Conors vindu, og det

vokste i bredden der det samlet seg og ble til en røslig skikkelse

som virket underlig sterk, underlig mektig. Hele tiden holdt det

øynene på Conor, som hørte den larmende, susende pusten det

utstøtte. Det lente de kjempemessige hendene på hver side av

vinduet, senket hodet til de digre øynene fylte vindusruten, og

holdt Conor fast med blikket. Huset sukket svakt under vekten.

Og så talte monsteret.

Materie.indd 15 03.03.14 15:17

Materie.indd 16 03.03.14 15:17

Materie.indd 17 03.03.14 15:17