paasilinna_adam_og_eva

Adam og Eva

T YPE-IT AS, 06.12.2012ORDRE: 27901 (s . 1 av 202)

T YPE-I T AS, 06.12.2012ORDRE: 27901 (s . 2 av 202)

Arto Paasilinna

Adam og Eva

OVERSATT AV ELLEN HOLM STENERSEN


ARTO PAASILINNA:Harens år (2004)

Den Ulende mølleren (2006)De hengte revenes skog (2006)

Kollektivt selvmord (2007)Den elskelige giftblandersken (2008)

Den senile landmåleren (2009)Tordengudens sønn (2010)

Prosten og hans forunderlige tjener (2010)En lykkelig mann (2011)

Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting (2012)

Originalens tittel:Aatami ja Eeva

Copyright © Arto Paasilinna and Werner Söderström Ltd. WSOYFirst published in Finish by Werner Söderström Corporation I 1995, Helsinki,

FinlandNorsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.noSatt

PapirPrinted in

ISBN 978-82-03-21870-5


DEL EN


1

Aatami Rymättylä var opphavsmannen til den siste tildra-gelsen på Tatermyra. En hydrogeneksplosjon slengte ham utav laboratoriet i batteriverkstedet så røyken sto av kjeledres-sen.

Det drønnet dumpt i verkstedhallen av bølgeblikk, derinne klirret det av knust glass, dobbeltdørene ble slengt opp,og røyk og damp fosset ut. Aatami Rymättylä hostet sotenut av lungene. Fjeset var rødt og svart, det rant av ørene,hjertet danset polka i brystkassa. Da han hadde summetseg litt, satte han seg på trappa til verkstedet, fisket opp engrønn pakke North State fra lomma, tente seg en røyk ogtok et magadrag. Han lukket øynene og sa med dypfølt inn-levelse:

«Faen til vårsprett!»Det var virkelig tidlig på våren, telen hadde begynt å tine,

de oljeglinsende sølepyttene skinte i alle regnbuens farger påde trøstesløse veiene på Tatermyra. Knoppene hadde alle-rede begynt å svulme i det støvete krattet langs grøftekan-tene. Trekkfuglene var ennå ikke kommet til dette industri-området, den eneste lyden i skogen bak skrotlagerene komfra kråkene som konverserte. Det var også et slags vårtegnog sto helt i stil til omgivelsene.

Aatami Rymättylä hadde et enmannsforetak, han var littover førti år gammel, tettbygd og uhyre finsk av utseende ogvesen. Han var stor, vant til å ta i et tak, og det var tydelig

7


at det hadde gått en kule varmt for ham mer enn én gang ilivet.

Vinteren hadde vært hard. Omsetningen på verkstedethadde sunket, og den lille bedriften krympet under krisen ogble enda mer miserabel. Det eneste som økte, var rentene oggjelda. Etterspørselen etter biler var blitt mindre, og derfortrengtes heller ikke så mange bilbatterier som før. I tillegg tilbatterioverhalingen hadde Aatami Rymättylä begynt å repa-rere og montere eksosrør, men heller ikke den delen av drif-ten var særlig lønnsom. Kompetansen som elektrotekniker,som Aatami hadde skaffet seg i 70-åra, hadde medført at hanogså kunne jobbe som elektromontør. Stort sett gikk det rela-tivt bra med firmaet, Adams Akkumulator og Batteri AS, detvar litt vaklende, men klarte å holde seg oppreist. Men hvisomsetningen i bransjen ikke tok seg opp i løpet av somme-ren, ville konkursen stå for døra. Aatamis firma hadde holdtseg flytende i ti år takket være hardt arbeid, men nå monnetheller ikke det. Kundene hadde begynt å mekke selv, de svei-set sine rustne eksosrør, fikset batteriene, koblet startkablertil bilene og skiftet releer.

Da Aatami Rymättylä hadde tatt noen magadrag, reistehan seg opp fra trappa og gikk nedstemt inn på verkstedetigjen. Den lette vårvinden sendte dampen og røyken ut gjen-nom de knuste vinduene. Selve verkstedet var på sju gangersju meter, og det var fire meter under taket. Det var stort noktil å mekke, ikke bare på personbiler, men også på lastebilersom ikke var for lange.

Bak døra til høyre lå et lite kott av et kontor, bak det igjenvar det både et sanitæranlegg på cirka ti kvadratmeter somgrenset til hallen, og i det borterste hjørnet lå det et lite opp-holdsrom, hvor Aatami Rymättylä hadde bodd siden i fjorhøst. Da var han blitt nødt til å selge leiligheten sin i Dic-kursby for å redusere gjelden til firmaet, Adams Akkumu-lator og Batteri AS, samt betale utestående barnebidrag etterskilsmissen for fem år siden. Han hadde alltid vært glad i

8

A RT O P A A S I L I N N A


kvinner. Det hadde han en hel flokk av levende bevis på. Trebarn med sin forrige kone – Liisa på tretten, Tauno på elleveog Leena på ni. For fem år siden hadde også forholdet tilen annen kvinne skaffet ham noen kjærlighetsfrukter, nem-lig de viltre trillingene Anneli, Annikki og Aulikki. Dess-uten hadde han Pekka på 25 som nå var grensevakt i Naruskaoppe ved Salla. Kjærligheten har sin pris. En slik barneskaretrenger store mengder mat og klær. Direktør Aatami Rymät-tylä var i retten dømt til å betale ubarmhjertige barnebidrag,som om det var hardhendt skjønnsligning det gjaldt. I vinterhadde han klart seg med det han fikk for leiligheten, men nåsom våren kom, var han nødt til å finne nye inntektskilder.

Langt bak i venstre hjørne av verkstedet var det et batte-rilager på ti kvadratmeter. Under gulvet hadde rottene somstyrte over skrotlagrene på Tatermyra, gravd ut ganger ogrottereir, og de hadde et frodig familieliv i batteriverkstedetslokaler. De organiserte spontane slektstreff og trakterte gjes-tene med Aatami Rymättyläs mat, de gnagde hull i kjøleba-gen og rappet flere lunsjpakker. I forrige uke hadde de værtfrekke nok til å velte pappkartongen med kefir som sto mel-lom dobbeltvinduene, og griset til noe fryktelig. Hovedinn-gangen hadde de gravd ut under lasterampen ved betonggul-vet. Der tok de imot slektninger og litt fjernere bekjente somkom på besøk, vanligvis på nattestid når ikke bare mennes-kene, men også Tatermyras rotter var i feststemning.

Ved siden av batterilageret lå et litt mer rommelig labora-torium. Akkurat der var det Aatami hadde befunnet seg daeksplosjonen slynget ham ut, mer gjennom lufta enn på egneben.

Egentlig var det ikke nødvendig med et eget laboratoriumi et vanlig flerfunksjonsverksted. Å drive service på batte-rier er en enkel sak, både i prinsippet og i praksis, for ikkeå snakke om reparasjon av eksosrør og sånt noe. AatamiRymättylä hadde likevel innredet et laboratorium der ogskaffet det han trengte av apparater og instrumenter. Han

9

A D A M O G E VA


hadde begynt å utvikle et nytt, lettere batteri for å få tida tilå gå. I krisetider kunne dagene bli lange, siden kundene ikketråkket ned dørstokken i utrengsmål.

Aatami Rymättylä tok utviklingsarbeidet på ramme alvor,selv om han sa til utenforstående at han bare gjorde det formoro skyld, som en lek. Det var en besnærende tanke at der-som han skulle klare å utvikle et nytt, ekstra lett batteri, villedet innebære et vendepunkt for hele menneskeheten. Hanville bli en like betydningsfull oppfinner som Edison, somi tillegg til mye annet hadde konstruert nikkel-jernbatteriet.Aatami og Thomas Alva Edison var beslektede sjeler, sommåtte prøve ut og sette i gang med alt mulig, og de hadde ogsåhatt forholdsvis mye til felles da de var unge. Mens Edisonreiste rundt i USA som telegrafist da han var i femtenårsal-deren, drev Aatami Rymättylä iherdig som elektromontør idet kalde nord. Aatami hadde arbeidet som servicemann påen akkumulatorfabrikk i årevis, og Edison hadde vært inge-niør i telegrafselskapet Western Union …

I bunn og grunn er det å finne ut hvordan man kan lagrestrøm i en lett og praktisk form nesten like betydningsfulltsom oppdagelsen av selve elektrisiteten.

Aatami Rymättylä var ingen grønnskolling som oppfin-ner. Da han avtjente sin verneplikt, hadde han konstruert enusedvanlig genial landmine, som hadde den ufyselige egen-skapen at den ikke kunne uskadeliggjøres uten at den eksplo-derte. Minen ble senere tatt i bruk til undervisning i forsva-ret. Aatami hadde forlangt honorar for utviklingen av dettesataniske våpenet, men sjefen for ingeniørtroppene, en sta-beis av en generalmajor, hadde fluksens erklært at ingen statsmilitærvesen hadde hatt for vane å betale for krigshemme-ligheter, de hadde alltid vært gratis.

På underoffisersskolen hadde rekrutt Rymättylä sånn iforbifarten også utviklet et maskingevær med to løp. Dethadde en teoretisk ildhastighet som var beregnet til feno-menale 2700 skudd i minuttet. Ideen var basert på at våpe-

10



nets sluttstykke ble koblet til en kamaksel på samme måtesom stempelet i en forbrenningsmotor. Rotasjonen satte fartpå ildgivningen slik at våpenet skjøt kontinuerlig, fremholdtrekrutt Rymättylä da han presenterte genistreken for briga-desjefen. På grunn av denne oppfinnelsen ble rekrutten over-flyttet for et par uker til divisjonens våpendepot for å tegneskisser av det nye våpenet, inntil det ble klart at ideen ikke varhelt ny. Japanerne hadde nemlig utviklet en liknende meka-nisme til en skipskanon allerede i 1905. Våpenets ildhastig-het hadde riktignok vært utmerket, men det framgikk av denvåpentekniske litteraturen at det var vanskelig å få stoppetkanonen når den først hadde begynt å skyte. Ildgivningentok ikke slutt før det var tomt for ammunisjon. Sluttstykketav kamakseltype var således særdeles effektiv, men samtidiggjorde den det håpløst unøyaktig. Mens skytingen pågikk,ristet og skalv kanonen nesten som en bilmotor.

Japanerne hadde altså hatt tvilsomme erfaringer medAatami Rymättyläs oppfinnelse allerede ved århundretsbegynnelse, i sjøslaget ved Tsushima, som fant sted i sluttenav mai 1905. Maskinkanonen var festet med sterke bolter tilståldekket på en dampdreven kanonbåt. De japanske solda-tene hadde skutt på russernes stridsformasjoner med den, ogdet sies at støyen fra maskinkanonen skal ha gjort et sterktinntrykk på den russiske motstanderen. Men prosjektilenehadde imidlertid føket i hytt og pine til himmels og til havs,og det var bare flaks at den elleville kanonen ikke lagde hak-kemat av fartøyets pansrede dekk. Den ble tatt ut av pro-duksjon uten protester. Det finnes dem som hevder at opp-finneren senere begikk harakiri, til tross for at det delvis varhans fortjeneste at Russland med sine stormaktsdrømmer bleslått ned i støvlene.

Da divisjonen fikk kjennskap til japanernes erfaringer,ble rekrutt Rymättylä sendt tilbake til undervisningen utenhedersbevisninger.

For rundt ti år siden hadde Aatami Rymättylä deltatt

11

A D A M O G E VA


i Nordens største oppfinnerkonkurranse, som et svensk-dansk industrikonsern arrangerte.

Førstepremien var på 200 000 kroner rett i lomma. Over12 000 oppfinnere deltok, blant annet elektrotekniker AatamiRymättylä, og han vant. Aatamis daværende hustru Laurauttrykte tvil om sin manns genialitet da han bar den kilotungekonvolutten til posten. Hun mente at hele greia var latterlig,men hvordan det enn var, så var Aatamis bidrag, et meka-nisk dyrkingsopplegg for hageplanter, så briljant at det ikkeengang var noen som ville produsere det på det lille, nor-diske markedet. For prisen kjøpte Aatami en pels til Laura.

Hele saken var bare noe smårusk, morsomt for så vidt, menførst nå begynte Aatami Rymättylä å ane at han var på spo-ret etter en virkelig fremragende oppfinnelse. Til å begynnemed hadde han fundert på hvordan man på tradisjonelt viskunne gjøre batteriene lettere, fordi han fikk vondt i ryggenav å løfte på dem hver eneste dag. Det viste seg imidlertidganske snart at de moderne sinkakkumulatorene var utvik-let så langt som det overhodet lot seg gjøre. Materialene varde rette, produksjonsmåten også, batteriet var ferdig, selvom det var håpløst tungt. Hvis han aktet å finne opp en let-tere måte å oppbevare strøm på, burde han begynne å løseproblemet fra en helt annen innfallsvinkel.

Hele den dystre krisevinteren hadde Aatami Rymättyläjobbet på labben og gjort utallige forsøk med forskjelligematerialer, med løsninger, metaller, plasttyper. Han haddetilført strøm til mange slags beholdere, han hadde bruktde merkeligste ledninger som tilførselskabler og omsiderbestemt seg for å eksperimentere med forskjellige grunnstof-fer. Helium og hydrogen var imidlertid uhyre brennbare ogeksplosive gasser. Bare tenk på den siste ulykken da hydro-gengassen eksploderte, ødela vinduene og sotet til fjeset hans.Først nå hadde han begynt å få tilbake hørselen etter smel-let.

Aatami Rymättylä spisset ørene. Søren heller, brannvese-

12



nets sirener var nok en gang på vei mot Tatermyra, de nær-met seg i rasende fart, og snart dundret det to enheter franevnte etat inn på tunet til Adams Akkumulator og BatteriAS. Aatami Rymättylä løp ut for å fortelle at faren var over,men fikk en kraftig dusj fra brannsprøyten midt i fleisen.

A D A M O G E VA


2

Brannvesenet rettet strålen mot batteriverkstedets direktør,så han ble gjennomvåt til skinnet. Da jobben var gjort, fulgtedet en samtale som inneholdt et større antall uttrykk i lav-prosa, fra den ene siden om Aatami Rymättyläs servicevirk-somhet på eksplosjonsfarlige batterier og fra den andre omMalm brannstasjons forhastede utrykninger til batteriverk-stedet på Tatermyra. I løpet av årets første fire månederhadde brannvesenets forskjellige enheter mottatt i alt seksalarmer fra Aatamis verksted i Batteriveien 37. Det haddevært branner, og det hadde vært sprengningsulykker. Mensbrannmennene sto og samlet inn slangene utenfor verkste-det, meddelte de at etter deres oppfatning burde verkstedetstenges, slik at det ble slutt på alle de falske alarmene. Brann-vesenet ville iallfall komme på inspeksjon i nærmeste fram-tid. Alt skulle gjøres for å følge brannlovens minste bokstav.Deretter ville hele hallen bli stengt, siden den utgjorde enfare for omgivelsene.

Aatami Rymättylä opplyste at de minimale gasslekka-sjene som hadde forekommet på labben med derpå føl-gende småskalaeksplosjoner, lå i sakens natur, de hørte medtil jobben. Brannkorpset burde ha såpass vurderingsevne atde ikke kom farende med sirenene på full guffe så snartde fikk en hysterisk telefonalarm fra Tatermyra. De teiteog pysete montørene i bilverkstedene i nabolaget var sværtså tilbøyelige til å slå alarm hver gang produktutviklin-

14


paasilinna_adam_og_eva

Documents

ti r takket vre hardt

littover frti r gammel

engrnn pakke north state

stvete krattet langs

slags vrtegnog sto helt

stort sett gikkdet rela

virkelig tidlig p vren

aatami rymttyl hostet