røros kirke, 1650. røros church, 1650. · 2013. 4. 7. · de ofte lovpålagte internasjonale...

32 arkitektur n . 02 . 2008 33arkitektur n . 02 . 2008

Røros kirke, 1650. Røros church, 1650.

foto: krister sørbø

Rørosseminaret 20 årDet første Rørosseminaret, TAF International Celebration of Architecture, ble av-holdt i 1988. I 20 år har arkitekter fra alle verdens utkanter kommet til Røros for å se på gruvebyen og snakke om sin og andres arkitektur. De mange møtene som har funnet sted under og rundt de ti seminarene siden da, har etablert Røros som en enestående arena for nye perspektiver i arkitekturfaget.The first Røros seminar, the TAF International Celebration of Architecture, was held at Røros in 1988. For the last 20 years, architects from the many peripheries of the world have gathered at Røros to enjoy the World Heritage mining town and talk about their architecture, making this a unique arena for emerging new perspectives.


og den måten den vokste på, ga ham innsikt i stedets vilkår. Det var et signal om stedets iden-titet, som det vel ville hete innenfor en fenomenologisk forståelsesramme. Ettersom mange av foreleserne kom fra fattige deler i verden, ble dette bildet gitt flere fasetter. Identiteten fikk også materielle og sosiale dimensjoner. Men det kritisk regionale var, og står fortsatt, som en underlig-gende referanse for Røros-feiringen.

Den mest iøynefallende endringen siden Røros-evenementet startet for 20 år siden er nemlig at langt flere arkitekter nå arbeider med hele verden som innsatsområde. Det gjelder de norske deltakerne, og det gjelder foreleserne. Smiljan Radic fra Chile er nå blitt professor i Austin, Texas; Romi Khosla fra India har arbeidet i lengre tid i Kosovo; Jose Forjaz var, samtidig med Juvenal Baracco, gjesteprofessor i San Diego, USA; Ken Yeang fra Kuala Lumpur har flyttet til London, Rodney Harper fra Sør-Afrika har nå hele det afrikanske kontinent som innsatsområde som utdan-ningskonsulent for arkitektskolene i Afrika osv.

En nylig utkommet bok om arkitektur i Asia viste seg for eksempel å inneholde nesten ute-lukkende arbeider av arkitekter og arkitektfirmaer med hovedkontor i USA eller Europa. De få arbeidene som var presentert av arkitekter med hovedsete i Asia, var dessuten formet i samme in-ternasjonale formspråk. Det er kanskje dette som avgir det sanne postmoderne uttrykket, snarere enn den historisismen vi opplevde på 1980-tallet.

Arkitekturuttrykket nå – i hvert fall slik det fremstår i tidsskriftene og derved former idea-lene for verdens arkitektstudenter – er globalt. Arkitekturen har et pluralistisk uttrykk og kan gis mange ulike former som like gjerne kommer til utførelse i Jakarta som i Asker. At dette kan kategoriseres som «globalt» skyldes at arkitekturen oppstår mellom to forutsetninger, to av de samme forutsetningene som den økonomiske globaliseringen også bygger på: IT-teknologi og avnasjonalisering. Den første, altså DAK-redskapet, påvirker i stadig større grad selve det arkitek-toniske uttrykket, ja, tidvis er det selve forutsetningen for uttrykket. Den andre sikrer utbredelsen. De ofte lovpålagte internasjonale oppdragskonkurransene, de politisk motiverte «internasjonale invitasjonene» som de olympiske leker i Beijing, og ikke minst mobiliteten og de internasjonale fagnettverkene medvirker i realiteten til at man opptrer overnasjonalt. Alt dette har i sin tur kon-sekvenser for strukturen i arkitektbransjen, men er også en forutsetning for den, f.eks. i den stadig voksende flernasjonale bemanningen av kontorene rundt om i verden.

Dette reiser noen grunnleggende spørsmål om tradisjonenes fortsatte relevans. Det var nok få av oss som hadde et avklart forhold til «den norske byggetradisjonen» da vi begynte å feire; tjue år etter har i hvert fall begrepet og dets innhold blitt nokså ubrukelig som retningsgiver for nyskapende arkitektur. Byen Røros er i så måte et godt eksempel. Forutsetningen for at byen skal overleve hviler nå i stadig større grad på dens betydning som internasjonal turistmagnet. Det samme skjer i tilsvarende miljøer overalt i verden. Turismen er i dag verdens nest største virksom-hetsområde. I denne åpne, likeartede, globaliserte verden, søker turistene etter «det tradisjonel-le», det stedegne, det som (liksom) fremdeles lever. Men oftere og oftere er det turistene møter, ikke lenger uttrykk for levd liv, men består av omgivelser og ritualer som fortsatt lever i kraft av sin salgsverdi som internasjonalt turistmål.

Røros-feiringen har rimeligvis et avslappet forhold til teoretiske overbygninger. Vi er en del av den praktiserende arkitektstand i Norge, og feiringen på Røros har gitt oss mulighet til å møte sentrale – om enn ofte ukjente – praktiserende kolleger. Det har gitt anledning til å reflektere over eget fag og de endringene som angår oss som yrkesutøvere og som deltakere i den stadig mer globaliserte samfunnsutviklingen.

Røros-feiringen forsøker fortsatt å fristille seg både fra det globaliserte og det tradisjonelle, på mange måter slik Aga Khan Award for Architecture gjør det. Aga Khan-prisens formål er å bidra til fornyelse og forbedring av de bygde omgivelser i muslimske samfunn – ved nettopp å annamme det nye, det globale, og anvende det innenfor en gjenkjennelig bygningstradisjon. Det er vel dette «forståelsesslektskapet» som gjør at Rørosfeiringen har hatt så mye kontakt med, og fått så mye hjelp fra, Aga Khan-stiftelsen. Når vi har valgt en slik arktekturtilnærming, er det ikke først og fremst av profesjonelle, moralske eller politiske grunner, men fordi en arkitektur som er resultat av følsom refleksjon over sosiale og materielle dimensjoner, er den mest inspirerende og mest interessante å sette seg inn i. Det er en slik arkitektur som fornyer arkitekturutrykket. Det er fanebærerne for denne arkitekturen vi har søkt – og fått – på Røros.

Hans Skotte

røros in the world By: Hans Skotte

Most architects practice locally. The Røros semi-nar is a unique opportunity to examine the conditions for the production of architecture across the world. Since the inception of the seminar 20 years ago, we have been looking for architects working on the «periphery» of our knowledge. TAF International Celebration of Architecture grew out of an implicit appreci-ation of the concept of «critical regionalism», trusting that understanding others is a way to understanding oneself. The many-facetted image of the world that gradually built up through the seminars had both material and social dimensions.

During the last 20 years, the number of architects with an international practice has grown, and architectural expression is global. Led by two main conditions, IT-technology and de-nationalisation, a new pluralist expression raises some basic questions about the rele-vance of tradition. The Røros celebration has tried to break away both from the traditional and the global, in much the same way as the Aga Khan Award for Architecture, who have given us so much help and support. An archi-tecture resulting from a sensitive reflection on social and material dimensions is, without doubt, the most interesting and inspiring source of innovation.

Hans Skotte is Associate Professor of International Planning Studies at the Faculty of Architecture, NTNU, Trondheim, and has been deeply engaged in theRøros Celebrations from the start. He is also active in re-search on international post-war/post-disaster recovery.

Røros i verdenhans skotte

De aller fleste praktiserende arkitekter arbeider lokalt. La oss slå fast det med en gang. Dette var tilfellet da Røros-evenementet startet, og slik er det fremdeles. Røros-feiringene gir en enestående anledning til å avlese endringer både i arkitekturen, i vilkårene for arkitekters virksomhet, og ikke minst i de globale endringene som har funnet sted siden en gjeng entusiaster dro til Røros for å feire seg selv – sammen med inviterte gjester fra ytterkanten av verden.

Det var nettopp disse arkitektene som arbeidet lokalt, vi var på jakt etter. De som arbeidet «i periferien» både geografisk og i forhold til vår egen kunnskap om kollegers arbeid ute.

Etter at jeg hadde arbeidet i Afrika et par år på 1980-tallet, ble det helt klart for meg at «der ute» fantes det arkitektarbeider som fortjente førstesideoppslag i verdens arkitekturpresse like mye som arbeider av våre egne europeiske og nordamerikanske stjerner. Røros var således å forstå som en bitte liten talerstol for disse relativt ukjente stjernene. Stjerner var de fordi de kunne vise til arbeider med en følsomhet for lokale og sosiale vilkår som var verdsatt av brukerne og som samtidig sprang ut av et arkitekturspråk vi alle forsto.

Når mange av foreleserne i ettertid har blitt behørig presentert nettopp i verdens arkitektur-presse, henger nok det mer sammen med deres egen innsats og endringer i arkitektenes yrkesvil-kår enn det faktum at de i sin tid presenterte sine arbeider på Røros.

TAF International Celebration of Architecture vokste frem innenfor en ikke-formulert «kritisk regionalisme-forståelse» av arkitekturen og en tiltro til at det var gjennom andre vi kunne forstå oss selv. Vi var ute for å utvikle vår egen kultur- og yrkesforståelse gjennom å se hvordan kolleger møtte tilsvarende arkitektur- og kulturutfordringer i andre deler av verden. Men ingenting var uttalt. Et av de vakreste bildene på denne tilnærmingen presenterte Glenn Murcutt da han viste bilder av trærne på en boligtomt han skulle bebygge: Den type vegetasjon som vokste på stedet,

Dette er skrevet i Sri Lanka, hjemlandet til en av Asias fremste moderne arkitek-ter, den nå avdøde Geffrey Bawa. Han var blant de første vi inviterte til Røros, men han kunne aldri komme. Den po-litiske situasjonen i landet var på den tiden så spent at han var redd han ikke fikk komme inn i landet igjen etter et eventuelt utenlandsbesøk . Men hans «faglige etterfølger», Channa Daswatte fra Sri Lanka, var på Røros i 2006.

Slagghaugene med kirketårnet. Remains of the mining industry.foto: helge solberg

Elias Torres og Hans Skotte, 2006.

37arkitektur n . 02 . 2008

the stones for use in the reconstruction of the bridge. In Bagdhad, the invading army routinely destroyed Chadirji’s buildings, and especially those elements of them that had architectural signi-ficance. Our architectural institutes have for some time tried to persuade the commercial powers of the added value of good design – this is obviously something that the military industry already fully understands.

A guest at an early conference was Romi Khosla from India. It is easy for us to overlook the variety and quality of the contemporary architecture of India. He had fully documented a Tibetan monastery just inside the Indian border before, unfortunately, it was lost. He showed us a project for a conversion of a palace into a luxury hotel which would put any of Spain’s Paradors in the shade, but it dealt with the same problem of finding new uses for major historic monuments. He also expressed criticism of the type of conservation work being carried out in Røros, which he thought was an expression of the affluence of Norwegian society.

My role during the conferences was to offer a form of summary towards the end, generally a humbling task. On one occasion it brought home forcefully the dangers of Norwegian architects carrying out projects in countries with a profoundly different culture and building technology. In one African country, the lack of awareness of these differences resulted in a near catastrophe when the country was in danger of losing its secondary schools when failures began to occur because the building system they had used, was basically irreparable.

For many of the people attending these conferences, they created an awareness that we all share the language of architecture, but that the world has a wonderful richness of architectural dialects, some of them quite extreme. The visitors demonstrated that there are many ways to tackle the architect’s role, and that we could be more adventurous in what we do, even in our North European environment.

Basically, Røros is a wonderful celebration of architecture.

Michael Lloyd

røros-seminaretAv Michael Lloyd

Da jeg ble bedt om å hjelpe til med Røros- seminaret i 1990 var en gruppe TAF-medlem-mer allerede i gang med ideen om et seminar med inviterte arkitekter fra hele verden som skulle samles på Røros. Ideen tok utgangspunkt i Norges status i verdens utkant, og ønsket om å samle arkitekter som arbeidet med virkelige problemer og ikke kom til syne i den inter-nasjonale fagpressen. Det var et modig mål, både økonomisk og arbeidsmessig.

Valget av Røros som samlingssted var ge-nialt. Det er interessant som reisemål og gir en egen stemning rundt seminarene. Mitt bidrag var å skape et kontaktnett. Gjestene kom fra hele verden, med hjelp av norsk UD, som så verdien i tiltaket. Kengo Kuma fra Japan, Amir Pasic fra Bosnia Herzegovina, Rifat Chadijri fra Baghdad. Jeg har også vært invitert til å opp-summere seminarene den siste dagen. Dette har som regel vært en overveldende oppgave. For mange av deltakerne har seminarene gjort det tydelig at vi deler et felles arkitektonisk språk, men at mylderet av ulike, til dels ganske ekstreme dialekter, er svært rikt. Det er mange måter å takle arkitektrollen på, og vi kunne alle, selv i Nord-Europa, komme mye lenger enn det vi vanligvis gjør.

Michael Lloyd is an architectural educator. He has been director of the AA, London, and professor at numerous architectural schools around the world. He was one of the co-founders of Bergen School of Architecture, and has been engaged as consultant in more than 20 countries. He now lives in Spain.

When I was asked to help with the Røros seminar in 1990, a group of members of TAF had al-ready developed the idea of a bi-annual conference, where invited architects from around the world would present their work and ideas on architecture as practiced in their countries. It would take place in Røros. The concept recognized the peripheral status of Norwegian culture, especially relevant at that time. I am sure that the group pushing this idea were confident that «out there» was a whole hidden spectrum of cultures and types of architectural practice, which deals with real problems, not producing or even necessarily interested in «icons», and certainly not reflected in the fashionable architectural press.

Gathering a handful of such architects from «Timbuctoo» in Røros every two years presented major problems. It was an enormously courageous undertaking, requiring major finance and endless work over decades.

The choice of Røros as a venue was inspired, it guaranteed an unusual environment for the conference, one which would be interesting in its own right and create a special ambience which could stimulate friendship and exchange. Until recently, the conferences had been held in a small cinema which provided both exhibition space and a good lecture hall, other backup facilities were available. It was an excellent backdrop and reinforced the potential success of the concept.

I was able to help in creating a network of contacts. The success of the initial conference was crucial, but once achieved, it would secure a continuation. I have worked in many parts of the world, and also taught at and headed the AA School of Architecture in London. This school had a strong international base with no less than some 25 percent international students. There was also a steady trickle of British students who worked abroad once qualified, like myself. So it was possible for me to suggest some names and how to contact them, together with the contacts TAF already had or were developing. It was also important that, each time, an emerging Norwegian practice was included as one of the guests, to remind us to take note of what was happening just around the corner. It was vital that the architects from abroad should experience the whole event as enjoyable, interesting, and creative, giving them the possibility whilst at Røros to form new friendships and widen their own network. TAF handled all this well.

The visitors came from the four corners of the world and the Norwegian Ministry of Foreign Affairs (UD) saw the value of this to Norway’s international image and backed the conference. However, with my British origin I found it slightly worrying that the architectural fraternity in Oslo did not seem to find Røros of special interest. Unfortunately for them the events always had at least one important lesson or pointer. For example the Svartlamoen housing project in Trond-heim and Kengo Kuma from Japan both demonstrated to a Norwegian audience, who have their own tradition in the use of timber, that it is possible to be very creative in the use of this material. They also assured us with their totally different cultures and techniques that there are almost infinite forms of the use and expression of timber still to be explored.

Amir Pasic from Bosnia Herzegovina and Rifat Chadirji with his work in Bagdhad showed us that architecture has a powerful psychological importance in symbolizing the culture and identity of a people. This is well recognized by any invader: The bridge at Mostar was one of the very first things to be destroyed, followed by the libraries, and the importance of these structures to the people was demonstrated clearly by their efforts to recover from the river bed many of

The Røros Seminarmichael lloyd

36 arkitektur n . 02 . 2008

Ideen om å samle arkitekter fra hele verden som ikke er kjent gjennom internasjo-nale tidsskrifter, har vært sentral gjennom hele seminarets historie. Michael Lloyd beskriver arbeidet med de første seminarene på 1990-tallet.

Rifat Chadirji og Michael Lloyd, 2004.

Fra Røros-feiringa i 2004. Røros 2004.foto: helge solberg


It was probably in 1995 that

we

first met Hans Skotte. While walk

ing out of a site, Margrét, my par

t

ner, was accosted by an enthusiasi

c

man in the process of taking photo

graphs of the scaffolding. Between

snaps he asked: «Do you know who t

he

architect is?» He later dropped by

the office, and so began a beauti

fully tenuous relationship punctua

ted by postcards from exotic place

s.

The invitation to Røros seemed lik

e a

wonderful opportunity to escape fr

om

our chilly island to an even colde

r

village, and a chance to meet Hans

again with his kin.

Røros lies in an exquisite setting

,

high amongst the mountains, and in

April 2004 it was draped in a gos

samer cloak of freezing mist. Mode

r

nity ended when I stepped out of

the Citröen and entered the world

of

handsawn wood and roughhewn ston

e

and warmed myself before a log fire

.

Here we were free of ISO 9000 and

advanced building system technolog

y,

even the window glass was hand blo

wn.

Friday evening was a gentle warm

up with just one lecture. Saturday

a

stiff program of Nordic, Chilean,

and

Iraaqi speakers. Only whistlestop

breaks were permitted, after which

we

poured back into the tiny theatre

for

more. The reward was a dinner wher

e,

free from the shackles of the day

to

day, informed and opinionated deba

te

rolled on into the night ending un

der

the spinning stars of the disco ba

ll.

We nursed our heads over break

fast on Sunday; almost certainly a

case of information overload. A to

ur

around a new nursing facilty and a

closing address ended the event th

at

is unquestionably the most success

ful

architectural forum I have attende

d.

The apparent ease of its organisat

ion

and the generous ambience stood in

stark contrast to the stuffy, egocen

t

ric networking that so often perva

des

such occasions.

Thank you, Hans and everyone else

that made Røros happen.

Steve Christer


steve christer

Remembering Røros 2004

Å være på Rørosrose marie og odd steinsvik

Annen hver vårvinter, mot slut

ten av skisesongen, drar vi

forventningsfulle til Røros for

å la oss inspirere. Det er noe

befriende naturlig og riktig i å

dra til fjells for å puste fritt

og få oversikt. Røros ligger høyt.

Vegen via Selbu og Tydalen har

for oss som kommer med fly fra

nord, blitt ikke bare korteste

veg, men også den fineste rei

sen inn til Røros; over fjellet

og ned til den så flott belig

gende gruvebyen. Noen ganger har

vi dratt alene, og mange ganger

sammen med våre ansatte.

Å komme til Røros er som å komme

hjem faglig; her startet vår første

samling på arkitektstudiet, og i

denne settingen er reisen preludiet

til faglig og sosial opplevelse.

Faglig er det fokuset på det

unike, det originale, det regio

nale fra alle verdens hjørner som

begeistrer og forbløffer, alter

nativene til den omforente hver

dagsarkitekturen som herjer vår

del av verden.

Sosialt er det et møte med gam

le og nye kolleger, møtet med de

optimistiske sponsorer, at vi alle

bor på Røros, i tomannsrom, i fem

mannsrom, i leiligheter, samlingen

i Apotekergården fredag ettermid

dag, der det serveres mye god mat,

god drikke, god stemning – og så

start på det faglige, en forsmak

på lørdagen som faglig høydepunkt,

«celebrating architecture,» sier

Trondhjems Arkitektforening, og så

festmiddag og dans i Sangerhuset

lørdag kveld. Gode opplevelser.

Mellom mange store opplevelser

husker vi hver for oss med stor

glede kåseriet til Ralph Erskine

i Sangerhuset og ikke minst det

glødende foredraget til Glenn Mur

cutt, som gikk langt over tildelt

tid, og som vi ønsket ingen ende

skulle ta. Søndagen er dagen for

ettertanke og befaringer, til gam

mel og ny arkitektur i og omkring

Røros eller buss eller togtur til

nye prosjekter; vi husker spesielt

bussturen til Aukrustmuseet, og

togturen til Rena Leir.

Altså... når måsen begynner hek

kesesongen, forlater vi skitne

brøytekanter, gater fulle av sve

vestøv etter vinterens strøing,

og drar til Trøndelag og til

fjells… til Røros, der de siste

rester av vinteren gjemmer seg på

skyggefulle steder i bakgårder,

bak slagghauger og langs elva,

for å feire arkitekturen.

En stor takk til de entusiastene

som i mange år sørget for at vi

ble invitert og minnet på Røros

seminaret.

Rose Marie og Odd Steinsvik

Minner fra Røros 2004I 1995 møtte vi Hans Skotte. På en befaring ble jeg og min partner Margrét antastet av en entusiastisk mann med kamera, som senere kom forbi kontoret – den endte med invitasjonen til Røros.I 2004 var Røros innhyllet i iskald tåke. Her var håndkløyvd ved og håndblåste vindusruter; et tett program med forelesere fra Norden, Chile og Irak; diskusjoner over middag og dans med discokule. Det er utvilsomt det mest vellykkede arkitekturforum jeg noen gang har opplevet. Takk.

Steve Christer er partner i Studio Granda, foreleser på Røros i 2004.

Being at RørosEvery other year, towards the end of winter, we head for the mountains of Røros to breathe and be inspired. It is like coming home in a professional sense; the journey up here the prelude to a focus on the unique, the original – surprises from all corners of the world. Great experiences have included Ralph Erskine and Glenn Murcutt, eyeopening excursions, good food, singing and dancing.

Architects Odd and Rose Marie Steinsvik have been coming to the Røros seminar for many years.

Røros. foto: krister sørbø


T he Aga Khan Award for Architecture was established in 1977 by His Highness the Aga Khan, to enhance the understanding and appreciation of Islamic culture as expressed through architecture. Its method is to seek out and recognize examples of architectural excellence, encompassing concerns as broad as contemporary design, social housing, community improve-ment and development, restoration, reuse, and area conservation, as well as landscaping and environmental issues. Through its efforts, the award seeks to identify and encourage building concepts that successfully address the needs and aspirations of societies in which Muslims have a significant presence.

The Award considers all types of building projects that affect today’s environments, ranging from modest small-scale interventions to major complexes and urban or regional design. Recommended projects span a range of uses and typologies, from housing initiatives, com-munity and neighbourhood projects focusing on urban or rural issues, to those that address infrastructure, transportation, industry, commercial and educational facilities. The Aga Khan Award is particularly interested in encouraging and learning more about the works of younger architects and emerging talents.

Eligible projects encompass recent architectural efforts in all Muslim countries as well as those in areas where Muslims do not comprise a majority, including Europe, North America, Australia and Oceania, and elsewhere. To be eligible for the Award, all projects should demonst-rate service to Muslims, although eligible projects do not have to serve exclusively Muslim communities.

The selection process emphasizes architecture that not only provides for people’s physical, social and economic needs, but that also stimulates and responds to their cultural and spiri-tual expectations. Particular attention is given to building schemes that use local resources and appropriate technology in an innovative way, and to projects likely to inspire similar efforts in other places.

Now in its 31st year, the Aga Khan Award has completed ten cycles of activity since 1977. The award archives contain documentation on over 8,000 building projects located throughout the world. To date, master juries have selected 100 projects to receive awards. The current cycle of the award runs from 2008 to 2010.

Since 1990, the Award has supported the efforts of the National Association of Norwegian Architects, by sending its steering committee members and other associates to lecture at gatherings of the Trondheim chapter (TAF) of the Association. In its turn, the Award has bene-fited from this relationship by gaining nominators from among the TAF membership, which has brought numerous exciting projects by Norwegian architects to the attention of succes-sive award master juries. There have been two Norwegian award recipients: the Norwegian architects Per Christian Brynildsen and Jan Olav Jensen won a 1998 Aga Khan Award for the Lepers’ Hospital in India, and in 2004, the Bibliotheca Alexandrina, designed by the Norwegian firm Snøhetta, was an award winner.

Suha Özkan

Aga Khan Award for Architecture


Aga Khan Award for Architecture har vært en av Rørosseminarets viktigste støttespillere. Mange inviterte forelesere har mottatt denne ærerike prisen, både før og etter besøk på Røros.

suha özkan

Logoen. «MIMAR» som betyr «bygger», «byggmester», som igjen også betyr «arkitekt» på arabisk.

The logo, «MIMAR», meaning «builder», is also the Arabic word for «architect».

Restoration of Al-Abbas Mosque, Near Asnaf, Yemen, 1996.

Conservators: Marylène Barret, France, with assistance

from Abdullah al-Hadrami, Yemen. Aga Khan Award 2004.

Primary School, Gando, Burkina Faso, 2001. Architect: Diébédo Francis Kéré, Burkina Faso. Aga Khan Award 2004.

School in Rudrapur, Dinajpur, Bangladesh, 2005. Architects: Anna Heringer and Eike Roswag. Aga Khan Award 2007.

Bibliotheca Alexandrina, Alexandria, Egypt, 2002. Architect: Snøhetta Hamza Consortium, Egypt & Norway. Aga Khan Award 2004.

Royal Netherlands Embassy, Addis Ababa, Ethiopia,

2005. Architects: Dick van Gameren and Bjarne

Mastenbroek. Aga Khan Award 2007.

Lepra hospital, Lasur, India 1985. Architects: Per Chris-tian Brynildsen og Jan Olav Jensen. Aga Khan Award 1998.

aga khan award for architectureBy Suha Özkan

Aga Khan-prisen ble etablert i 1977 av Hans Høyhet Aga Khan, for å styrke forståelsen for islamsk kultur slik den kommer til uttrykk gjennom arkitekturen. Prisen trekker frem store og små eksempler på utmerket arkitek-tur fra mange områder og typologier: design, boligbygging, lokale utviklingsprosjekter, restaurering, gjenbruk, bygningsvern, landskap og miljø. Aga Khan har særlig lagt vekt på å oppmuntre unge arkitekter. Prosjektene hentes både fra muslimske og ikke-muslimske land, men må forholde seg til det muslimske sam-funn, og være henvendt både til folks fysiske behov og åndelige og kulturelle forventninger. Det legges vekt på innovativ bruk av lokal teknologi. Prisens arkiver dokumenterer over 8000 prosjekter over hele verden, og det er utdelt over 100 priser.

Siden 1990 har prisfondet støttet NAL ved å sende forelesere til TAFs Røros-seminar. Til gjengjeld har medlemmer av TAF tatt del i prisnominasjonene, og satt fokus på norske prosjekter. To norske prosjekter har mottatt Aga Khan-prisen: Leprahospitalet i India av Per Christian Brynildsen og Jan Olav Jensen i 1998, og Snøhettas Bibliotheca Alexandrina i 2004.

Suha Özkan is the former Secretary General of the Aga Khan Award for Architecture

The Circular Temple in the Prison of Tallinn (2004)

Vilen Künnapu has, starting from spring 2003 participated in the work of support groups of the Prison of Tallinn and has done some serious research into emotional and physical milieu prevai-ling there. He has communicated with the prison management, inmates, social workers and the Chap-lain. The idea of this project was born as a result of his 1.5 year-long work.

The circular temple would mark the centre of the «social space» of the prison territory. At the same time, it would also be the first significant volume at the beginning of large reconstruction work. The present territory of the prison feels metaphysically closed town. Despite the high level of amortisation, such space does not entirely lack a certain charm.

The circular space (d=7.4 m) descends towards the centre in steps. In the centre, there is the cylinder-shaped foundation upon which is placed a large candle. From above, light streams directly to the centre, through the cupola. The first row accom-modates ten seats, the row next to the wall twenty seats.

Vilen Künnapu

vilen künnapu, estlanddet runde templet i fengslet i tallinn, 2004Siden 2003 har Vilen Künnapu arbeidet med støt-tegrupper fra Tallinn fengsel. Dette runde templet markerer sentrum i fengselets «sosiale rom», som ellers virker metafysisk lukket. Det runde, oransje volumet står i kontrast til de eksisterende hvite veggene, og innvendig trapper rommet nedover til en sylindrisk base der det står et stort levende lys. Huset kan romme alle slags samlinger, både religiøse, kulturelle og sosiale.


Vilen Künnapu, Estland– foreleser på Røros 1988

Looking back at the early years of my career, I see light, shadows, and great symmetry that is occasionally shifted by a twist of an inner image. I see sweeping cornfields, haystacks caressed by the golden light of a late summer, copses of trees, mystical stable buildings, venerable farmhouses and the simple sacral geometry of country churches. I remember trips to my early buildings – heart already beating wildly before reaching my destination; each house, each tree, chimney or mill significant. I found myself in a field of magical astronomy with one of my white buildings in the middle.

The house of the State Farm in Peetri is a house in an empty field. The nearby St Peter’s Church forms the vertical of the surroundings, and the office constitutes a white horizontal. I am still proud of this metaphysical box. The row of windows, composed with sonatalike elaboration, forms an oblong façade. The vaulted passage at the end of the building unites the emptiness on both sides. The central room is an elongated peristyle whose colonnade creates a narrow and tense space, with the light coming from above. The elaborate

box in the empty silence does not seem to belong to Planet Earth; it is a rather modest citizen of the Universe.

The community hall of the state farm across the road,completed some years later, is another archetypal building. The huge ‘shed’ abounds with cylinders, right parallelepipeds and the clear images of the pyramid. The roof ridge is shaped by a lantern that resembles a long sail. This house is much more earthly, due to its architectonics, which are quite similar to a grain dryer or a potato storehouse or a repair shop for agricultural machinery. Inside is a universal hall, where one can exercise, play ballgames, or watch movie or play. The basement level has a pool with saunas and dressing rooms. The entrance is emphasised by a curved concrete screen and the library balcony beside it. A magnificent view of the office building and the community hall opens from the cemetery of St Peter’s. The architecture of the gravestones harmonises with the stability and monumental nature of the buildings.

Vilen Künnapu

The offices of the State Farm October in Peetri, 1985.

The community hall of the State Farm October in Peetri (model), built 1989.

Templet markerer sentrum i fengslets «sosiale rom».

The temple is the centre of the «social space» of the pr

ison.

Plan. Plan.Snitt. Section.

Situasjonsplan. Location plan.

Minner

Hvis jeg ser tilbake på de tid

lige årene av mitt yrkesliv, ser jeg

lys, skygger og en stor symmetri som

av og til vrir seg etter et indre

bilde. Jeg ser gyllent lys, gamle

gårder og enkle kirker; en magisk

astronomi.

Kontorhuset på den statsdrevne går

den i Peetri står på et flatt jorde.

Kirken i nærheten gir vertikalitet.

Jeg er fremdeles stolt av denne me

tafysiske boksen med den enkle vin

dussonaten der ute i stillheten; noe

fra en annen planet.

Fellesbygget på gården tvers over

veien ble ferdig noen år etter, et

stort «skur» med sylindre, paralell

epipeder og pyramider – mer jordisk.

Vilen Künnapu

Recollection

45arkitektur n . 02 . 200844 arkitektur n . 02 . 2008

Ricardo Porro, Cuba/Paris– foreleser på Røros 2000

From birth (1925) until the end of high

school I lived in Camagüey, Cuba, in an old

Spanish colonial house. I went to a Catholic

school. Reading as a child A Thousand and One

Nights and a book on Greek mythology changed my

life. Early on, I thought I wanted to be a musi

cian, until my parents drove the family to New

York to attend the 1939 World Fair. Faced with

the view of Manhattan before entering the Hol

land tunnel I said to myself: Ricardo, you will

be an architect, and you won’t die in Cuba.

While attending the School of Architecture

in Havana I happened upon Valery’s Eupalinos ou

l’architecte and discovered that a building could

be conceived in the image of a woman; that archi

tecture, as all art, is both form and content.

Afterwards I studied in Paris and Venice,

traveled in Europe and was marked, in urbanism,

by the influence of Gaston Bardet and by Venice

(the perfect example of a city which promotes

communication), and in architecture by Borromi

ni, Wright, Gaudi and Asplund.

Most of my work is built in France (in as

sociation with Renaud de la Noue) where I live

since 1966. I have taught in schools of archi

tecture in Havana, Caracas, Paris, Strasbourg

and Lille and, for shorter periods in Austria,

Italy, Israel, USA and Morocco.

In the two schools of art I built in Havana

(1961) I began to conceive architecture as I

still do. Form must respect function, but it

must also express the spirit of the place where

it is built. Besides, I want it to be a po

etic image of the moment in which we live, or

of one of the eternal problems of humanity that

are also present in my sculpture and paintings:

Eros, Thanatos, Nature, Conflict…

Ricardo Porro

My self-portrait in 300 words? I’ll try.

Escuela de Danza Moderna, Havana, Cuba, 1961-1965.

Et selvportrett med få ordFra jeg ble født i 1925 til jeg gikk ut

av skolen bodde jeg i et gammelt hus i

Camagüey på Cuba. Jeg ville bli mu

siker, helt til mine foreldre en dag i

1939 tok meg med til New York. Da vi så

ut over Manhattan, sa jeg til meg selv:

Ricardo, du skal bli arkitekt.

Jeg studerte i Paris og Venezia. Mes

teparten av det jeg har bygget, er i

Frankrike, der jeg har bodd siden 1966. I

de to kunstskolene jeg bygget i Havanna

i 1961, begynte jeg å tenke arkitektur

slik jeg gjør i dag. Form må respektere

funksjon, men den må også gi uttrykk for

stedets ånd. Jeg vil også at et bygg skal

være et poetisk bilde av øyeblikket, el

ler av et av menneskehetens evige temaer:

Eros, Thanatos, natur, konflikt...

Ricardo Porro


Ricardo Porro

Centre d‘Art et du Patrimoine, Puy-en-Velay, Frankrike,

2004.

José Forjaz, Mosambik– foreleser på Røros 1990

What architecture means for me… now

Some seventeen years ago I sh

owed

my work at the Røros Seminar and

at the National Association of Nor

wegian Architects in Oslo. Most of

that work was done in Swaziland be

t

ween 1968 and 1975. Returning to t

he

newly independent Mozambique at th

e

beginning of 1975, I became involv

ed

with the wider problems of plannin

g,

housing, the protection of the env

i

ronment, and teaching and organisi

ng

the training of planners.

From 1986 the political context in

the country changed, and the «struc

tural adjustment» imposed by the

international finance organisations

forced Mozambique out of a socialist

experiment that had been fundamental

to forging a sense of unity, and eve

n

of nationality, for the new country.

In 1986 I was asked to put together

a university faculty of architecture

.

From then up to now the number of

Mozambican architects rose from 6 to

300, creating a healthy competition

among professionals to get work and,

hopefully, to get it well done.

At the same time, the country

increased by some 6 million people

,

bringing the total population to o

ver

twenty million.

The problem of producing an ar

chitecture in tune with the spirit

of a place; an architecture that r

e

flects an indefinable africanness an

d,

at the same time, answers to accep

table standards of comfort and sec

u

rity, that respects the environmen

t,

economical to build, sustainable t

o

operate and easy to maintain, is a

constant preoccupation in the de

velopment of our concepts.

References from an African set of

models are rhetorical in the sense

that genuine African models are al

most exclusively rural or of lowd

en

sity urban communities, with const

ruction technologies based on the

direct procurement of materials fr

om

the forest and the grassland. Thos

e

resources are no longer available,

at least for the volume of constr

uction that a rapidly urbanising

society now demands and no longer

acceptable in a world of tenders,

contracts and completion clauses.

The

models from the colonial past are,

for better or for worse, the accep

ted and desired paradigm for the new

urban dweller, but they must evolve

to answer new requirements in terms

of comfort, energy efficiency, secu

rity and integration of the new imag

e

in a wider and universal context. Th

e

local quality of workmanship is very

low and old trade secrets and tra

ditions are disappearing fast in our

world; not yet sufficiently mechanise

d

to achieve, by alternative processes

and means, acceptable standards of

construction quality.

Between irrelevant imagery, false

aesthetic references, incipient te

ch

nology, difficult access to raw mat

e

rials, components and tools, unre

liable energy sources, high costs

of

transportation and a complete absenc

e

of a maintenance culture, we must fin

d

the way to design structures that

answer the basic shelter needs of ou

r

society. From this standpoint archi

tecture assumes values that demand

from the architect other preoccupa

tions than matching the greatness of

the great baroque masters… It become

s

the domain of the socially commit

ted, the pioneer and anguished self

confident, the discoverer. It is the

territory of rationality, the terrai

n

of the inventor, the kingdom of the

sensitive.

Our activity happens within a

lonely technological environment.

Our specialist consultants, few in

number and generally less than mot

i

vated for research, or even to kee

p

up with the development of techno

logy, do not sustain our need for

a

more progressive attitude, imposin

g

extreme limitations to the innova tive

quality of our projects. However,

the notion that our work is neces

sary and urgent, the need to work

with all scales of the organisatio

n

and shaping of the human habitat,

from regional planning to urban de

sign; from architecture to furniture

design; from the creation of proto

types for schools, hotels and hos

pitals to the design of maintenance

strategies for public buildings; fro

m

slum upgrading interventions to the

restoration of historical structures

;

from the conception of a national

housing policy to organising the cur

ricula for teaching future architect

s

and planners – all those levels of

involvement compensate the frustra

tions of not being able to do more

and better, and the lonely feeling o

f

working on the obscure side of the

world.

Our responsibilities, as archi

tects, can only be defined within t

he

wider context of the ethics of the

profession. It is my deep conviction

that the formal and spatial identity

of our buildings must always be the

consequence of an everdeeper search

for its coherence with the rules of

nature, of a critical analysis of it

s

social relevance, of its cultural fit

and of the exercise of technological

and economic intelligence.

We see the programme of a build

ing as its «political» dimension,

and its transcription into form

and space as the pioneer and crea

tive moments where rationality pla

ys

the central role. It may be felt

that, once we show our buildings,

we should say something about them

,

but we feel that the subjective an

d

poetic dimensions of an architectu

ral presence should not need any l

i

terary and rhetoric support… even

if

only shown in photos and drawings.

Forgive me for hoping that, at

least in some of our work, we may

have reached a humble measure of

that dimension…

José Forjaz

Centre d‘Art, section through auditorium.

Own house. Mbabane, Swaziland.


lorp eratueros at. Peros am verci tinciliquis ex eugait luptat. Ut laorpero con hendio commolore feum vel diamconulput prat, consed diat. Guer si bla acipissit, secte facil ipit nullam et velisl euguer iuscilla consequis autat lute consectem vullaore

Na commodolore dolobore facip

Irit ver sum el ute tin elessim


Chapel for the Institute of Religious

Sciences (ICR) Matola, Mozambik, 1989.

University of Botswana, Lesotho and

Swaziland, Kwaluseni, 1973.

Own house. Mbabane, Swaziland, 1970.

José Forjaz

ISRI university Campus, Higher Institute for International

Relations, Zimpeto, Maputo, Mosambik 2007/2008.

José Forjaz, Mosambik

Hva arkitektur betyr for meg... nå

For 17 år siden viste jeg arbeidene mine på Rørossem

inaret,

arbeider som var gjort i Swaziland mellom 1968 og 1975

. Da jeg

kom tilbake til det nylig uavhengige Mosambik i 1975,

ble jeg

involvert i planlegging, miljøspørsmål og undervisning

.

Fra 1986 har den politiske situasjonen i landet endr

et seg

etter press fra internasjonale finansinstitusjoner. o

g folke

mengden har økt. Jeg ble spurt om å organisere et un

iversi

tetsfakultet for arkitektur. Vi har arbeidet med å s

kape en

afrikansk arkitektur som respekterer miljøet, er rim

elig å

bygge og bærekraftig i drift. Verken det tradisjonel

le byg

geriet eller arkitekturen fra kolonitiden er gode mo

deller,

de må utvikles videre.

Vårt ansvar som arkitekter kan bare defineres innenfo

r en

videre etisk sammenheng. Formell og romlig identitet

kan

bare springe ut av en dypere søken etter naturens re

gler, en

kritisk analyse av sosial og kulturell relevans, og

teknolo

gisk og økonomisk intelligens.

José Forjaz

i Apotekergården ved Molly Eggen. Det samme gjaldt festmiddagen i Sangerhuset med musikk og dans ut i sene timer, hvor de mest utholdende kunne få oppleve å bestige slagg-haugene og se soloppgangen over Røros – noe våre utenlandske venner satte stor pris på. Torbjørn Eggens lunsjomvisninger i Bergstaden på lørdagene var også viktige elementer.

Vi sirklet inn våre forelesere i et voksende nettverk av tidligere deltagere som hadde er-fart hva seminaret gikk ut på, og hvilken spesi-ell, uformell dialog en var i stand til å etablere. For etterspurte og blaserte stjernearkitekter ble atmosfæren på Røros noe unikt. Det hadde utvilsomt noe å gjøre med den likeverdige og horisontale kommunikasjonen som preget seminaret. Det passet dessverre aldri for Sverre Fehn å komme til Røros. Vår gjest fra Peru i 1992, Juvenal Baracco, uttrykte en viss skuffelse over ikke å få møte den berømte nordman-nen og imponerte oss med raskt å tegne opp Fehns plan for Norrköping-huset på servietten. Planen hadde gjort sterkt inntrykk på ham som student i hjemlandet! Da opplevde vi plutselig vår store arkitektverden som en liten stam-mekultur – med sterke gjensidige bånd og overraskende indre sammenhenger.

Og nettverket ble stadig mer globalt. Vi fikk møte Rasem Badran fra Jordan, Raul Hestnes Ferreira fra Portugal (norskættet, med bestefar

som var ordfører i Kristiansund i 20 år), Jo Noero, Rodney Harber og Kate Otten fra Sør-Afrika, Romi Khosla og Sanjay Mohe fra India, Ken Yeang fra Malaysia, Daigu Ishii og Kengo Kuma fra Japan, Glenn Murcutt fra Australia, Rifat Chardiji fra Irak, Miguel Angel Roca og Rafael Iglesias fra Argentina, Eko Prawoto fra Indonesia og Steve Christer fra Island – bare for å nevne noen av de over 80 foreleserne som har bidratt på de ti seminarene som har vært gjennomført til nå. Av unge, norske arkitekter som fikk presentere sine arbeider, kan nevnes Jensen og Brynildsen med sitt Leprahospital i India (1992), Lund Hagem med sine OL-pro-sjekter (1996), Gerstlauer og Molne med sine presise bygninger (2000) og Brendeland og Kristoffersen med sitt nybygde kollektivhus på Svartlamoen (2004). Diplomstudenter fra ar-kitektskolen på NTNU fikk vise sine prosjekter: Heidi Bjøru med Samiske Rom (1994), Merethe Moum med gruvemuseum på Rørosvidda (2002) og Sunniva Neuenkirchen med Nordlys-senter i Tromsø (2006).

Dette illustrerer spennvidden og mangfol-

det i seminaret. Romi Khosla beskrev i et brev seminaret som det mest eksotiske han hadde vært med på, og bekreftet et begrep vi selv hadde lansert: «It was truly an international celebration of architecture», verken mer eller mindre. Arrangementet har brukt sitatet som ingress til alle senere seminarer. I dette ligger to viktige aspekter: fokus på en kvalitativ sam-tidsarkitektur, og ønsket om nettopp denne vide målsettingen; å vise, diskutere og oppleve arkitektur, uten å styre seminaret i noen poli-tisk eller tematisk retning.

Er det derfor mulig å finne noen indre sam-menheng i den lange kjede av bidragsytere på Rørosseminaret? Er det noe spesielt som etter hvert preget dette selvrekrutterende nettverket?

Siden det aldri er blitt laget referater eller dokumentasjon av de enkelte seminarer, er det vanskelig å forske på dette. Metoden må derfor være en personlig-subjektiv opplevelse basert på aktiv deltakelse på samtlige seminarer. Jeg vil forsøke å beskrive noen hovedlinjer som nok har preget et flertall av de innlegg vi har opplevd:

Det første Røros-seminaret i 1988 kom i gang etter et forslag fra daværende formann i Trondhjems Arkitektforening, Lars Fasting, om å samle kreftene i ett større lokalt arrangement i stedet for å bruke all energi og tid på ukentlige foreningsmøter. Idéen fikk umiddelbar oppslutning fra styret. Det ble raskt enighet om at dette måtte finne sted utenfor Trondheim, både for å skape en mer kontinuerlig diskusjon og et sterkere faglig fokus. Det måtte også være et sted som var et attraktivt reisemål for deltagende arkitekter og forelesere langveisfra. Definert som en World Heritage Site av Unesco og i passende reiseavstand fra Trondheim pekte Røros seg ut som et godt valg. Senere erfaringer viste at dette stedet hadde nettopp de eksotiske egenskapene som gjorde arkitekter på den andre siden av kloden nysgjerrige.

Med utgangspunkt i det nettverket som Lars Fasting hadde etablert gjennom mange år, med tyngdepunkt omkring Polen og de baltiske landene, var det naturlig å orientere seg mot Øst-Europa i det første seminaret. En av de første som ble invitert var arkitekten Vilen Künnapu fra Estland, tredjepremievin-neren i den internasjonale konkurransen om et arktisk senter i Rovaniemi i Finland i 1984. Künnapu var for oss et helt ukjent navn fra

en temmelig ukjent arkitekturverden. Estland var et relativt lukket land på andre siden av det daværende jernteppet – en del av den sovjetiske statsdannelsen som neppe kunne sies å utmerke seg ved nyskapende arkitektur. Desto mer overraskende å se det spenstige konkurranseforslaget. Künnapu ble på mange måter innbegrepet av hva vi ønsket å ha med til Røros: noe ukjent, engasjerende og inspirerende.

Med disse første, relativt tilfeldig erfa-ringene hadde man etablert fem viktige innholdselementer i seminaret, som siden ble fastholdt gjennom alle år:

1. Vi skulle invitere arkitekter fra «periferien» som ikke var spesielt kjent eller publisert i den sentraleuropeiske tidsskriftsverden.

2. Vi ville ha praktiserende arkitekter som hadde etablert et eget sosialt relevant ståsted i sin egen kultur, og som var sterke og kompro-missløse arkitektoniske formgivere.

3. Vi ville koble dem med klare stemmer fra vår egen kulturkrets.

4. Vi ville presentere unge, norske talenter. 5. Det uformelle sosiale og kollegiale

samværet om kveldene og nettene skulle være en like viktig del av dialogen som lysbildefore-lesningene, og vi ønsket derfor «positive» folk med sosiale antenner.

Det er vel ingen overdrivelse å si at det før-ste arrangementet ble en umiddelbar suksess, både sosialt og faglig. Vi var ganske fornøyd med et deltagertall på 48 betalende arkitekter, men innså at dette ikke ga nok inntekter til å holde en så høy faglig profil. Derfor ble en egen komité etablert, sponsoravtaler ble inngått, og snart gikk seminaret med et markant overskudd og et stadig stigende deltageran-tall. Gjennom et nettverk som sprang ut av kontakten med Aga Khan Award for Architec-ture og deres internasjonale tidsskrift Mimar, og gjennom Hans Skottes utrettelige tele-fonhenvendelser, søkte vi oss fram til interes-sante arkitekter som arbeidet utenfor Europa. Allerede i det andre seminaret i 1990 nådde vi langt utenfor den sentraleuropeiske kultur-kretsen, med forelesere fra India, Mosambik og Island. En spesiell attraksjon dette året var det rykende ferske konkurranseprosjektet til Snøhetta i Alexandria, som ble presentert for et måpende publikum av Kjetil Trædal Thorsen og Craig Dykers.

Seminaret fant til å begynne med sted i Rørosheimen, men etter som deltageran-tallet nærmet seg 120, ble Vertshuset tatt i bruk som overnattings- og spisested. Noen seminarer senere ble den sosiale dimensjo-nen styrket ytterligere med velkomstmiddag

helge solberg

«Et av de merkverdigste og mest spennende arkitekturseminarer i Norge finner sted på Røros hvert annet år. Det er befriende i utakt med hva som dominerer mediebil-det i arkitekturverdenen, og kanskje nettopp derfor virkelig avantgardistisk.»

Ulf Grønvold i NAMs årbok 1993

Røros-deltakere.

Fra Røros.

Arkitektene på Røros gjennom 20 år


foto: helge solberg


En gjennomgående faktor har vært stedstilhørighet, en bevissthet om den egne kulturhistorien og ens egen rolle som arkitekt i et samfunn. Samtidig opplevde vi en global orientering i forhold til arkitektoniske forbilder, men med en overbevisende transformasjon av dette felles tankegodset til lokale tradisjo-ner og behov. De fleste har arbeidet innenfor kjente rammer; dvs. prosjektering av bygninger for offentlige og private byggherrer, mens noen har beveget seg langt inn i en verden av brukermedvirkning og egeninnsats som svar på akutte nødsituasjoner og spesielle behov. En tilsvarende spennvidde av oppdragsgivere har vært en følge av dette; fra de utrolig rike og ressurssterke til fattige og syke som lever på eksistensminimum. De arkitektoniske formsvarene ble også tilsvarende forskjellige, men karakteristisk for dem som i størst grad traff forsamlingen, var en dyptgående forstå-else for oppgaven de sto overfor, og en vilje til å løfte den utover det snevert nødvendige og tilstrekkelige. Spennvidden fra Juvenal Baraccos transparente strandhus i Peru, bygget av smekre trespiler, over Badrans boliger av lo-kale steinmaterialer i Jemen og til Ken Yeangs bioklimatiske skyskrapere av stål og betong kunne neppe vært større. Kontrasten i person-lighetene var like markant: Baracco med sin frodige, latinamerikanske raushet, Badran med sin alvorlige, muslimske overbevisning og Ken Yeang med sin vennlige, asiatiske presisjon.

Det som likevel synes å være en fellesnevner, må være det brennende engasjementet, med en vilje til åpent å synliggjøre hvilke arkitektoniske valg og utfordringer som har styrt egne arbei-der. Vi opplevde et engasjement og en evne til å finne svar på viktige menneskelige spørsmål knyttet til hva arkitektur kan utrette: det nære, beskyttende og personlige i Jensen og Brynild-sens Leprasykehus, arkitektstudentenes og beboernes egeninnsats i rehabiliteringsprosjek-tet av landsbyen i Yogakarta (Indonesia), det kul-turbyggende i Badrans jordanske nytolkninger av muslimske tradisjoner og det sosialpolitiske i Rodney Harbers samfunnshus og boligprosjek-ter i et Sør-Afrika frigjort fra Apartheid.

Helge Solberg

architects at røros through 20 yearsBy Helge Solberg The first Røros seminar in 1988 was a result of an initiative from Lars Fasting, the then chairman of TAF, the Trondheim chapter of the National Association of Norwegian Architects. The choice of the UNESCO World Heritage Site Røros was chosen as a sufficiently exotic venue to attract both local and international guests.

Lars Fasting’s network, centred on Poland and the Baltic was the starting point for the first seminar. The early experiences established five important guidelines for coming seminars:

1. Inviting relatively unknown architects

Lunsj, 2004.

Kengo Kuma, 2004.

Røros.foto: krister sørbø

Rafael Iglesia og Siri Rørholt, 2006.

from the «periphery»,2. Inviting architects who emphasised the

social relevance of their work as well as being strong designers,

3. Connecting these with voices from our own cultural sphere,

4. Presenting young, Norwegian talents,5. Informal social interaction should be as

important as the lectures.The first seminar was a great success. Fol-

lowing this, both sponsorship and participa-tion grew, and the involvement with the Aga Khan Award enlarged the network further. Pre-vious guests became enthusiastic references for new invitations; even feted architectural stars experienced the Røros atmosphere as something unique.

The seminars have never been systemati-cally minuted or documented. All recollections are subjective. But the presentations and discussions nonetheless seem to have had a few things in common: Though the designs differ, all the work has demonstrated a burn-ing engagement for and deep understanding of the task at hand, and a will to lift it above bare necessity. In this way, to quote Miguel Angel Roca, «each of the works embodies an entire world».

Helge Solberg is Associate Professor in Architecural De-sign at NTNU, Trondheim. He has been Chairman of theTrondhjem Association of Architects and an active mem-ber in the organising group for the Røros Celebration since the beginning.

Helge Solberg.

«Nødvendigheten av en autentisk arkitektur innebærer en kulturell forpliktelse. Ethvert verk inneholder en hel verden – og vi utvikler den ved å inkorporere vår private, offentlige eller kollektive virkelig-het som vi kan identifisere oss med.»

Miguel Angel Roca, Monografi

Rasem Badran, Jordan– foreleser på Røros 1992

An urban complex within the mega-urban fabric that revitalizes the socio-cultural identity of the old city. It is composed of the mosque justice palace, surrounded by an urban infill, which comprises all kinds of retail functions and shops, like the traditional mosques in cities like Fas and Marakesh.

The project has been awarded the Agha Khan award for 1995 for its great impact in changing the social and behavioral pattern of the down-town city of Riyadh.

Justice Palace, Riyadh, Saudi ArabiaEt bykompleks i en tett urban situasjon. Rettsbygningene er omgitt av butikk- og markedsvirksomheter, slik de gamle moskeene var. Prosjektet ble tildelt Aga Khan-prisen i 1995.

Al-Dara is a living museum, which enhances the cultural and social value of the old fabric of the city of Riyadh. The project is based on three different topics: The first is set off by renovating a part of an exist-ing mud structure, revealing the old tissue of the existing mud buildings. The second reveals new structures that respond to the demolished old fabric of the city. Finally, the third is a remodeling of an old mosque with-in the museum’s parameter.

This project is part of a larger museum complex with different design components by various architects, such as Tuschima Murjama (Canada) and Ali Al-Shaibi (Saudi Arabia).

Al-Dara, Riyadh, Saudi ArabiaAl-Dara er et levende museum i Riyadhs gamle bydel. Første tema er å renovere de eksisterende jordbygningene, det andre er å sette inn nye konstruksjoner der man har måttet rive, og det tredje temaet er renove-ringen av en gammel moské.


Al-Manshar is one of the mega-projects in southern Kuwait. It star-ted with two stages, the first at Fehaheel, composed of two retail piers on water containing a festival market, movie theaters, fish and vegetable market, and the second, the remodeling of an existing retail area from the 1960’s through adding a shifted structure (concrete, steel and tents) that houses a variety of retail like the old Souqs and markets. Modern technology and exposed air-conditioning installations define the architectural quality of the space.

Al-Manshar Complex, KuwaitDen første delen av prosjektet er to butikk- og markedsbrygger utover vannet i Fehaheel. Den andre er en rehabilitering av et gammelt butikk-område fra 1960-tallet, overdekket av en ny takkonstruksjon.

Jebel Hafeet proposal, United Arab Emirates.

King Abdul Aziz Historic Center (DARAT) Riyadh, Saudi Ar

abia 1999.

Great Mosque and Jus

tice Pa-

lace area developmen

t, Riyadh,

Saudi Arabia, 1987-9

2. Al-Manshar Complex,

Fahaheel/Kuwait, 2000.

Cultural values

57arkitektur n . 02 . 200856 arkitektur n . 02 . 2008

Eko Prawoto, Indonesia– foreleser på Røros 1996

Rural Architecture: Enhancing Locality

The site is in the outskirts of the city of Yogyakarta, a rather large piece of land with many trees and a beautiful view. The local material available there is white stone. Sitok is a writer; he wanted his home to be part of the surrounding nature. All doors and windows are recycled from the demolished old building. It is an L-shaped two storey house with a rather introvert look from the main entrance side, but very open, embracing the surrounding nature, from the inside. The main structure is reinforced concrete, and the roofing structure is wood.

Sitoks husTomten ligger i utkanten av Yogakarta, og har mange trær og vakker utsikt. Huset, bygget for en forfatter, har en L-formet plan i to etasjer. Huset ligger åpent mot naturen, med gjen-brukte dører og vinduer.

Sitok‘s house, Yogakarta, Indonesia.

Saba Village was destroyed by a tsunami in 1996. After a few years of recovery the people needed to build a community center and wanted to re-use an existing foundation.

The structure is of coconut wood, plentiful in the area, but as yet not popular as a building material. The construction process is also an opportunity for the transfer of technology, an introduction of a new possibility for using a local material.

The roof form is adapted from the tradi-tional roof, the ‘tuturaga’ or the «back of the turtle», which has a significant social and cultural meaning for the local people.

Lokalt skolesenter, Saba, Biak-PapuaLandsbyen Saba ble ødelagt av en tsunami i 1996. Etter et par år ville folk bygge et for-samlingshus på et eksisterende fundament, og vi valgte kokos-tre, et lokalt materiale som tradisjonelt er lite brukt.

Community Learning Center in

Saba, Biak Papua.


Art/spaceEvery site always has its

own unique

character; it could be nature, or the

meaning that connects it with the lives

of local people. We could perceive this

art/space installation as an attempt

to create a dialogue with those exist

ing aspects that belong to the site.

The installation could be a medium that

brings a sense of togetherness to the

people, as well as their recalling of

the past or strengthening their love

and respect for the surrounding nature.

Shrine for Mother Nature was part of

the Anyang Public Art Project in Korea

in 2005.

The site was a junction of five path

ways in a forest where people like to

hike during the weekend. The installa

tion was creating a sense of place as a

node of these pathways, a resting place

for the passerby, a meeting with Mother

Nature.

The Temple was part of the Sheppar

ton art festival 2007 in the area of

Victoria, Australia. The main material

is the fruit box, which was chosen for

its strong associations with the farm

industries in this area. It is manmade,

but at the same time has become almost

natural and a part of the landscape

since long ago. The Temple is like a

colosseum, a rather large structure

standing in the landscape.

Tokino Hashi/the Time Bridge was part

of the Kamikatsu art festival in Japan

in 2007. It is a project done by the

local community, a small agrarian town.

The town is famous for a pilot project

for recycling waste. And like other

towns in Japan, the inhabitants are

mostly old people; the younger popula

tion went to work in bigger cities.

The old people actually keep the me

mory of the town in the form of their

personal childhood memories, but this

has never been shared. This instal

lation creates a possible connection

between the different generations kept

apart by urbanisation. The time bridge

is a sitting place, where one could

talk and share and enjoy the inte

resting stories of the old people.

Eko Prawoto

Eko Prawoto


The big earthquake hit Yogyakarta on May 27th, 2006 and flattened most of the houses in the southern villages. Ngibikan village was badly da-maged. With all of the local community, financed by the Kompas newspaper company, we started to build 65 units in this neighborhood, and were able to finish in three months.

Hus for jordskjelvofre i landsbyen NgibikanEtter det store jordskjelvet som rammet Yogakarta i 2006, er landsbyen Ngibikan bygget opp igjen med støtte fra et lokalt avisforetak. Den består av 65 enheter, som ble bygget på tre måneder.

Timor-Leste is a newly independent country, which inherited many types of traditional architecture now facing a modernisation pro-cess. For the local people it is important to re-late this process whilst retaining their cultural roots. This project is an attempt to create a new structure using bamboo as the main material, but also articulating a cultural identity.

Lokalt skolesenter, Bucoli, Timor-LesteDette prosjektet bruker bambus i en ny konst-ruksjonsform, som refererer til tradisjonell arkitektur og kulturelle røtter samtidig som det representerer noe nytt.

Ujung Alang was a fishing village, in a transitional stage to become a farming village. The intense erosion upstream made the watercourse shallow and swampy. This site condition required a specific response in construction materials and methods. The foun-dation system was based on local knowledge, using the 3 m palm poles for the piles, sup-porting thick bamboo mat, and above it, stone and mortar.

Lokalt skolesenter, Ujung Alang, CilacapUjung Alang er en fiskerlandsby på vei til å bli

et jordbrukssamfunn. Utformingen av fundamentene med peler av palmestokker er basert på lokal kunnskap om jorderosjon.

Community Learning Center in Ujung-Alang, Cilacap.

Houses for earthquake victims in Ngibikan Village.

Community Learning Center in Bucoli, Timor-Leste.

Kunst og romHvert sted har sin egen karakter. Denne installasjonen er et forsøk på å skape dialog med eksisterende aspekter ved tomten, et medium som bringer folk sammen, minner dem om fortiden og styrker deres respekt for naturen.

Huset for Moder Jord var en del av Anyang Public Art Project i Korea i 2005, på et sted der fem stier krysset hverandre; et hvilested for vandrere.Tempelet var en del av Shepparton Art festival 2007 i Victoria, Australia. Det er laget av fruktkasser, men er nesten blitt en del av naturen.Tokino Hashi/the Time Bridge var en del av Kamikatsu kunstfestival i Japan i 2007. Det er laget som et sted å sitte, en mulig forbindelse mellom de gamle i byen og deres barndomsminner, og de yngre generasjonene.

Eko Prawoto

The Temple, Shepparton Art festival,

Victoria, Australia.

Shrine for mother nature, Anyang Public Art Project, Korea.

Time Bridge, Kamikatsu art

festival in Japan in 2007.


O‘Donnell + Tuomey, Irland – forelesere på Røros 2000

Furniture College, Letterfrack, Co. Galway, 2001.

Photographers‘ Gallery, London.

Lewis Glucksman Gallery, University College Cork, Irelan

d.

Lewis Glucksman Gallery, Cork, Ireland The Glucksman is intended to:• Provide a public cultural and artistic centre on the University.• Provide exhibition galleries for a wide range of travelling and spe-cial exhibitions to international standards. • Provide an educational institution that promotes the research, creation and exploration of the visual arts.

Located at University College Cork’s main entrance gates, the building includes display spaces, lecture facilities, a riverside café and gallery shop.

The new building occupies a minimal footprint between mature trees which previously encircled two disused tennis courts. By build-ing tall, at the height of the trees, the bulk of the building is reduced, and the parkland setting of the University is conserved.

Lewis Glucksman Gallery, Cork, IrlandGlucksman Gallery er et kultur- og kunstsenter for University College Cork, og huser universitetets kunstutdanning. Den høye bygningen ligger mellom eksisterende trær ved hovedinngangen til universite-tet, og inneholder utstillingsrom, auditorier, kafé og butikk.

«Amid the proliferation of building that

floods over old distinctions between town

and countryside, filling up the physical space

around us, works of architecture might be loo

ked to as evidence of resistance; as counter

projects that draw attention to what is owed and

what could be imagined to be of enduring value

in future use. Individual works of architecture

can restructure our reading of the world in the

same way that a particular poem can offer some

shape out of the confusion of practical reality.

We hope that our buildings would feel strangely

familiar in the places where they are sited and

to the people who live with them. They should

seem strange because they are new, because they

are not completely conventional, and because

they have a compressed quality that is the re

sult of concentrated thought. They ought to be

familiar in the sense that they belong where they

are built, that they extend or consolidate the

urban and landscape systems that surround them,

and that they recast existing conditions in a new

light.»

Sheila O’Donnell and John Tuomey set

up in partnership in Dublin in 1988 as

O’Donnell+Tuomey. The practice has been involved

with urban design, cultural and educational

buildings, houses and housing projects in Ire

land, the Netherlands and the UK. They were

members of Group 91, framework planners for the

regeneration of Temple Bar, Dublin’s cultural

quarter, where they were architects for three

buildings; Irish Film Institute, National Photo

graphy Archive and Gallery of Photography. Recent

cultural projects include the Glucksman Gallery,

University College Cork, completed in 2004, the

Lyric Theatre Belfast due for completion in 2009,

and the Photographers’ Gallery, London, currently

at planning stage.

O’Donnell + Tuomey are committed to a radical

conception of reflective and critical practice, to

the craft and culture of architecture. They be

lieve in the peaceful coexistence of modern and

historic structures in the context of the living

present; that continuity and renewal is the task

of architecture.

O’Donnell+Tuomey

Sheila O’Donnell og John Tuomey startet kontor i Dublin i 1988. De har arbeidet med byforming, kulturbygg, skoler, boliger og eneboliger I Irland, Nederland og Storbritannia. O’Donnell+Tuomey arbeider innenfor en reflektert og kritisk praksis, med fokus på arkitekturens håndverk og fagkultur. De tror på at historisk og moderne konstruksjoner kan føres sammen, og at kontinuitet og fornyelse er arkitekturens oppgave.

O’Donnell+Tuomey

Continuity and renewal


Tying identity, be it personal or national iden-tity, to a particular sense of place, might make sense in terms of architecture, but is actually deeply problematic on a social and political level.

The connections between place and identity have been explored and described by architectural theorists such as the late Christian Norberg-Schulz, whose speculations concerning the spirit of place, the genius loci, have inspired many architects in Norway and elsewhere. Many of you will also no doubt be familiar with Kenneth Frampton’s term «critical regionalism», a term also rooted in an understanding of local conditions as the source of meaning in architecture – much of the work we have seen during these three days can no doubt be interpreted and discussed with reference to that term.

Obviously, an understanding of local condi-tions, and the details of those conditions, is central to creating architecture. The problem arises when that understanding is no longer dynamic, but becomes fixed to certain meanings or forms. If our experience of a certain physical environment is es-sential to who we are, if we connect the qualities of a certain place with our perception of identity, personal or national, we inevitably start to create boundaries.

The moment the question of who you are is answered with reference to where you come from, it gives you a connection to other people who are from the same place, and it sets you apart from people who are from other places. Contemporary Norway has been largely protected from this problem for a couple of generations, but you don’t have to look very far in Europe before you see all to clearly the tragic consequences of the close as-sociations of identity and place. Former Yugoslavia, for example, where thousands of people were killed because they came from the wrong place, or came from the right place, but were in the wrong place. As soon as who you are is tied to where you are, or where you come from, you come dangerously close to erecting unscalable barriers between people. The world is changing. A billion people are on the

move around the world. If we tie identity to place, we rob these people of their identities.

Architects have a particular responsibility in relation to this very complex problem. The very ge-neral idea that architecture reflects human life is central in all our work, somehow. And if we cannot see ourselves in our surroundings, then what will give meaning to architecture? If a sense of place depends on recognizing something you already know, how can we make an architecture that has meaning to people with completely different lives and memories?

The brochure for this year’s Røros seminar washes its hands of any ambitions to discuss certain set themes or solve any particular problems. The only criteria for selecting architects to come and present their work, it says, is that «their work has to carry a social significance, be architecturally innovative and challenging – and they have to be nice people». It also says that architects who have been invited to these seminars have primarily been «from areas of the world that we» – I as-sume this means Norwegian architects – «know little about».

This last thing is of course very encouraging in relation to my short discussion of the problems accompanying the concept of place. You have been invited here because we know little about you. Especially in the architectural world, where international gatherings and publications tend to aim at confirming what we already know, and to praise the work we all agree deserves to be prai-sed, this ambition is very uplifting.

The specifics of the projects and the situations we have been presented with these past few days, are of course different. But as I said, I have had the question of place and identity in the back of my mind as I have been listening, trying to find possible answers to illuminate my problem: the question of architecture, identity and the idea of place. How can we build without at the same time taking something away from people?

Rafael Iglesia says he does not like architecture, but he likes what architecture does. Verbs, he says, not substantives. This seemed to me like a very good start. Then I began to think he was just as interested in what architecture doesn’t do: there were gaps and disjunctions, corners and edges began to disappear, and in the end even gravity was cancelled. It seems to me that what he builds is contradictions, where something both is and is not, both heavy and floating, there and not there.

The intensity of the projects of Lie Øyen seems to lie in the very close attention they pay to the needs and wishes of their clients, and the detailed and precise connections they make with the local conditions. They have an ability to see the obvious, and a capacity for resisting the familiar, which is the basis for innovation in architecture.

Elias Torres said that he doesn’t believe in bringing about huge changes, that when they leave it should look as if nothing has happened, the old identity intact so to speak. Now this has to be just rhetoric, some kind of clever smo-kescreen. This, or this, may look like small things, and they are even in the same material and colour as the old, but they represent a leap of thought that is a huge step for architecture.

Kate Otten‘s work has appeared in a context where one would think a break was necessary, where there would be a need to erase, to forget, to build something new. But the stories she told us, and the stories she has built, are all about continuity. Not so much continuity of form, but continuity of action: she spoke of the necessity of doing, of involving people in the process of building, of hands expressing the energy of people.

History teaches the most important lessons, said Juha Leiviska. An active dialogue with tradi-tion and with nature helps you to create. I think

the clue to understanding Leiviska’s work is in the word «active». His buildings depend on us moving through them to bring them to life, to live and relive their meaning by our movement. Without us, these buildings are nothing, they are in that sense really a gesture of architectu-ral generosity.

Sunniva Rosenberg‘s project is a cool blue vision of technical possibilities at the intersec-tion of science and spirituality. The source for this architecture is human wonder, and although it is located where it is for very specific reasons, it is almost as though it represents not place, but placelessness – it is a place to look away from, into the dark.

Channa Daswatte took us to paradise. Together with his colleagues, he stands in an in-teresting context: responding to and renewing local vernacular architecture whilst respecting site, culture and environment. I don’t think he realizes just how far from paradise he has come, travelling to Røros. His cultivated contrasts, and the luxurious openness to a tropical climate, represents everything we Norsemen have learnt to long for. What is exotic to him is local to us – and vice versa, I should think.

A thing that has come to me over these past few days, which has a great impact on our sense of identity, is admiration. Admiration is this reaction we all get when we see something that is obviously excellent: «God, I wish I’d done that». I think no architect, regardless of how successful, is above that. We remember and carry with us parts of what we have seen, and in a way, when we have the opportunity to meet like this, one might say that we are, in a sense, each others’ dreams. Not just because we would all like to be in paradise, but because we see in each other the possibilities for excellence, dream versions of ourselves, possible future identities.

Kate Otten reminded me that architecture can be a gift, with the little house she is plan-

ning to give away. Juha Leiviskä’s work remin-ded me that all architecture is a gift, because it is nothing until it is taken over by others. And that gift should be given not to what we are, but to what we can become.

Ingerid Helsing Almaas

Ingerid Helsing Almaas is the editor of Arkitektur N. This text is an excerpt of her final summary of the 2006

Røros seminar.

Sted og identitet – oppsummering av Rørosseminaret 2006Av Ingerid Helsing Almaas

Sammenhengen mellom sted og identitet har vært beskrevet av mange arkitekturteoretikere, fra Christian Norberg-Schulz til Kenneth Framp-ton. En slik sammenheng er kanskje naturlig innenfor arkitekturen, men på et sosialt og politisk nivå er den dypt problematisk. Dersom man sier at hvem man er, bestemmes av hvor man kommer fra, og samtidig har et statisk bilde av hva et «sted» er, og hva det består av, er man godt på vei til å trekke opp uoverkom-melige skillelinjer mellom mennesker. Dette får store negative konsekvenser i dagens verdens-samfunn. Arkitektene bærer et særskilt ansvar i forhold til denne problematikken. Hvis man ikke kan finne seg selv i sine fysiske omgivelser, hva er det da som gir mening til arkitekturen?

Gjestene på Røros-seminarene har vært valgt fra områder man – dvs. vi her i Norge – ikke vet så mye om. Dette er i seg selv positivt. Dersom man kan se, og beundre, andres arbeid slik vi har gjort disse siste dagene, vil man bære med seg noe nytt, noen nye idealer, noe vi har fått lyst på. Vi ser en drømmeversjon av oss selv i det som er andres virkelighet, en mulighet som utfordrer og endrer vår egen identitet.

Ingerid Helsing Almaas er redaktør for Arkitektur N.

ingerid helsing almaas

Rafael Iglesia, Argentina.

Kate Otten, South Africa.

Channa Daswatte, Sri Lanka.

Place and identity

Channa Daswatte, Sri Lanka.

Røros 22. april 2006 – oppsummering av seminaret

Lie Øyen Arkitekter, Norge.

Sunniva Rosenberg, Norge.

Lapena & Torres, Spain.

forelesere på rørosseminaret 1998–2006

sponsorene på rørosGode økonomiske sponsorer var viktig. På et tidlig tidspunkt fikk Rørossemi-narene noen solide støttespillere fra byggebransjen. Dette har vært helt av-gjørende for at vi kunne gjennomføre et såpass vidtfavnende arrangement som seminaret etter hvert ble. Skifer og Naturstein (nå Minera Norge AS) har vært med hele perioden og ble etter hvert definert som vår faste hoved-sponsor. Kopibyrået Øien og Indergaard stilte alltid med stor innsatsvilje for å trykke våre programmer i tide. Platefirmaet Steni AS, belysningsfirmaet AKB lighting AS, Velux vinduer, teglprodusenten Wienerberger og det Røros-baserte møbelfirmaet Håg var aldri tunge å be. I tillegg var firmarepresen-tantene alltid personlig til stede som ivrige tilhørere.

HS

Sponsorene koser seg i solveggen.foto: rose-marie steinsvik

1988: Vilen Künnapu, EstoniaLasse Vahtera, FinlandSeppo Heinonen, NorwayFredrik Prøsch, NorwayEvelyn Anderson, Lars FredrikNordland (Anno), Norway

1990: Romi Khosla, India Josè Forjaz, MosambiqueSigurdur Hardarson, Iceland Kjetil Thorsen, Craig Dykers (Snø-hetta), Norway Michael Lloyd, UK/NorwayUlrich Malicius, Norway Torbjørn Eggen, Norway

1992: Rasem Badran, JordanJury Barashkov, Russia Raul Hestnes Ferreira, Portugal Juvenal Baracco, Peru Ulf Grønvold, Norway Jan Olav Jensen, Per Christian Brynildsen, Norway

1994: Ralph Erskine, Sweden Jo Noero, South Africa Kenneth Yeang, Malaysia Amir Pasic, Bosnia HerzegovinaKristin Jarmund, Norway Heidi Bjøru, NorwayMichael Lloyd, UK/Norway

1996: Miguel Angel Roca, Argentina Eko Prawoto, Indonesia Rodney Harber, South AfricaCarmen & Elin Corneil, Canada/Norway Einar Hagem (Lund Hagem), Norway

1998: Farhad Ahmadi, IranJan Søndergaard, Denmark Hans Venhuizen, Netherlands Ulla Vahtera, Finland Hilde Haga, Rune Grov, Norway Sixten Rahlff, Norway Harald Hille, Norway

2000: John Tuomey & Sheila O’Donnell, Ireland Richardo Porro, Cuba/France Sanjay Mohe, IndiaKari Järvinen, Finland Ewa Kipta, Poland Rolf Gerstlauer, Inger Molne, Norway Ola Steen, Norway

2002: Daigo Ishii, Japan Glenn Murcutt, AustraliaDorte Mandrup, Denmark Simón Vélez, ColumbiaNils Johan Mannsåker, Norway Merethe Moum, Norway Helge Solberg, NorwayKnut Einar Larsen, Norway

2004: Rifat Chadirji, Irak Kengo Kuma, JapanSmiljan Radic, ChileMichael Lloyd, Spain/Norway/UK Geir Brendeland, Olav Kristoffer-sen, NorwaySteve Christer (Studio Granda), IcelandReinhard Kropf (Helen & Hard), Norway

2006: Rafael Iglesia, Argentina Elias Torres, Spain Kate Otten, South-Africa Juha Leiviskä, Finland Channa Daswatte, Sri Lanka Torbjørn Skårild, NorwaySunniva Neuenkirchen Rosen-berg, Norway Tanja Lie, Kristoffer Øyen, NorwayIngerid Helsing Almaas, Norway

Presentasjonen av Røros-seminarets historie er blitt til i samabeid med en re-daksjonsgruppe i Trondhjems Arkitektforening, som kom med det innledende forslaget til innholdet i presentasjonen.Gruppen har bestått av: Leif Bårdstu, Hans Skotte, Helge Solberg, Siri Rørholt.Den endelige presentasjonen er utarbeidet av redaksjonen i Arkitektur N. Presentasjonen trykkes også som eget hefte.

røros kirke, 1650. røros church, 1650. · 2013. 4. 7. · de ofte lovpålagte internasjonale...

Documents