Sommerkrim2012

Sommerkrim2012

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 10,3/11.5 Sabon hosType-it AS, Trondheim 2012

Papir: 50 g Bulky 2,4Printed in LithuaniaUAB Print-it, 2012

ISBN 978-82-03-35212-6

innhold

anne b. ragdeSpøkelseskladden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

birger baugSkikkelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

jorun thørringDet 9. bud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

kim smågePicasso-kvinnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

kurt austTradisjonen tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

stein morten lierTilslørte bondepiker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

tom egelandDøden ved vesper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

25

65

83

95

113

149

tom kristensenTilbakebetalingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

unni lindellHuset i enden av veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

øystein wiikMefistos velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

bonusspor

aksel sandemoseMordet i Gæjesgæje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

andré bjerkeBitter mandel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

gerd nyquistRingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

stein rivertonHvor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

torolf elsterBit ikke de døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

181

195

211

221

243

265

279

innhold

birger baug

Foto: Studio Vest

Birger Baug (f. 1969) jobbet i flere år som vaktsjef og journalist iDagsavisen, senere som informasjonssjef i Plan Norge. I 2008 debutertehan som krimforfatter med Straff, der vi møter etterforskeren HalvorHeming.

«Skikkelsen» er nyskrevet for denne antologien.AKTUELL MED: Død sjel, den tredje boken om Halvor Heming, kom

ut tidligere i år til strålende kritikker. «Forrykende krim. Birger Baug skrurdeg fast i lesestolen, og spenningen og blodtåken rekker hele veien,» skrevVG og ga terningkast 5.

skikkelsen

Én bul. Det var alt, så var hun ferdig.Emma gikk rundt hjørnet av bordet, satte seg ned på huk

slik at øynene var kant i kant med bordkanten og lot blik-ket sveipe sakte over den lyserosa duken. Ja, det stemte,bare én bul. Hun rundet enda et hjørne, la venstre håndved den lille, luftfylte forhøyningen og trakk i stoffet medden høyre. Bulen rettet seg ut og ble borte. Bortsett fra enliten, gul flekk fra pappas egg til lunsj, var duken omtrentslik den var da foreldrene hadde åpnet gaven fra henne fornesten et halvt år siden.

Hun rettet seg opp og så på klokka på hylla over kjøk-kenbenken. Fortsatt ti minutter til de skulle være tilbakefra den korte kveldsturen. Rakk hun å tømme oppvask-maskinen, eller burde hun feie gulvet? Uansett ville de bliglade.

Et knas fra hennes egen tøffelkledde fot styrte skrittenemot feiebrettet og kosten bak dusjkabinettet. Badet varfylt av et dypgult, nesten oransje lys som fikk panelet til ågløde. Da hun prøvde å se ut av det lille vinduet, fikk hunbare et kort glimt av de grågrønne fjellene mot den dyp-blå himmelen, før øynene fyltes av tårer og hun måtte sebort. Det var farlig å se direkte mot sola, hadde mammasagt, man kunne bli blind av det. Hun dro for gardinene.

Lysprikkene danset fortsatt foran øynene hennes da huntrakk ut feiebrettet og gikk tilbake mot spisebordet. En av

27

prikkene plasserte seg på bildet fra bursdagen høsten før,det bildet som mamma hadde hengt opp på kjøleskapetmed en magnet da de kom tre dager tidligere. Bildet varfra hytta deres i Kragerø og viste Emma liggende vann-rett i lufta, med svømmebassenget og havet i bakgrunnen.Overkroppen hennes ble holdt oppe av de sterke armenetil pappa mens mamma hadde holdt rundt beina. Fra ho-vedpersonens høyre hånd gikk det elleve tynne tråder opptil like mange gylne heliumballonger som truet med åsprenge seg ut av øverste bildekant i kameraet til onkelRolf … Smilene til alle tre hadde vært store og brede ogekte.

Det var de ofte fortsatt. Men foreldre trenger av og tilå prate sammen, hadde de sagt litt tidligere på kvelden,og Emma hadde tøft erklært at hun kunne være på hyttaalene mens de gikk turen sin. Egentlig var hun glad for atde gjorde det, for selv om de smilte mye, hendte det ogsåat de kranglet så fælt at hun var sikker på at de kom tilå skilles. Men hun visste ikke hvor mye foreldre pleide «ådiskutere», det eneste hun visste var at venninnenes for-eldre aldri pleide å gjøre det når hun var på besøk. Menhun hadde en snikende mistanke om at det kanskje ikkevar hele sannheten, for en gang hadde Siren sagt at …

Hun stoppet å feie. Den korte lyden hadde vært tung ogskrapende, som om noe var blitt dratt bortover terrassen.Hva var det pappa holdt på med?

Og hvorfor hørte hun ikke at noen tok i døra? Hun stohelt stille og lyttet. Ingenting, bare det svake suset fra kjø-leskapet og tikkingen fra klokka. De var tilbake akkurat itide.

På denne siden av hytta var det blitt så mørkt at hunkunne skjelne seg selv i vinduene, og det var vanskelig åse noe utenfor. Kun silhuettene av tretoppene mot himme-len gjenkjente hun, og hun så hvordan de vaiet fra side tilside. Det var tydeligvis i ferd med å blåse opp.

28

birger baug

Så hørte hun lyden igjen. Det lød fortsatt som om noeskrapet, men det var ellers ingen tegn til at foreldrene varkommet hjem. Kom lyden kanskje ikke fra terrassen like-vel? Var det fra hemsen over henne? Hun gikk langsomtmot stigetrappa og luka de stort sett bare åpnet når dehadde med seg en vennefamilie. Det kunne umulig værenoen der oppe nå …?

Emma så på luka en gang til, så gikk hun et par skrittmot døra til gangen og stoppet. Når kom hun til å hørede tunge, faste skrittene til faren over terrassebordene ogdet lette, blide «hei»-et fra moren idet hun åpnet inngangs-døra?

Kunne de ikke komme snart!?Hun gikk inn på rommet sitt, brettet dyna til side og la

seg i nederste køyeseng. Dro de tunge dunene helt over ho-det, og prøvde å puste rolig i det tette mørket på innsiden.Her kunne hun vente på dem. Tenkte på mobilen som låigjen i leiligheten i Schleppegrells gate, og hvordan farenhadde sagt at det ikke var så farlig at hun hadde glemtden.

Det var ikke sant.Frysningene ville ikke gi seg. Hun prøvde å gni lårene

raskt mot hverandre, men ble plutselig engstelig for at noensto og så inn i rommet. I så fall kunne de se bevegelsen ellerhøre gnissingen. Hadde hun bare lukket døra til rommethelt, ville hun ha hørt det om noen åpnet den …

Hun kjente etter en gang til med tærne. Jo, det var Croc.Forsiktig prøvde hun å skyve foten inn på baksiden, kjenteat hun hadde tak og dro beinet sakte til seg. Så skjøv hunarmen langsomt nedover langs madrassen, mens hun lurtepå om bevegelsene under dyna kunne ses utenfra. Der fikkhun tak med fingrene, og dro den til seg. La den lille gul-grønne tøykrokodillen i gropa mellom kinn og skulder,kjente det myke stoffet varme mot huden og ble liggendehelt stille.

29

skikkelsen

Noen minutter gikk, uten at hun kunne høre flere lyder.Skyldtes det at hun lå under dyna eller var det rett og slettblitt stille? Forsiktig, centimeter for centimeter, laget hunen liten åpning i retning vinduet. Til slutt så hun så vidtvinduskarmen og nederste del av rullegardina, og fortsattvar alt stille. En som sto og så på henne, ville umulig kunnevære stille så lenge. Litt modigere utvidet hun åpningen tilhun kunne se panelovnen litt lenger bort. Kunne hun få sattpå den, og i hvert fall få litt varme i rommet? Hun husketat pappa hadde sagt at hun ikke måtte ha på ovnen mensde var her, fordi varmen fra resten av hytta var nok, mennå trengte hun det virkelig …

Hun prøvde å få hodet til å gli ut av dyna. Da hun haddelykkes, vendte hun det mot døra. Ingen der, bare en litenglipe som slapp inn litt lys fra taklampen utenfor. Forsik-tig reiste hun seg halvveis opp og strakte armen mot knap-pen på ovnen. Dyttet den inn og dreide temperaturhjuletså langt det gikk. Klokka lå på nattbordet og hun trakkdet til seg. Så ség hun tilbake under dyna, ventet på var-men.

I mørket festet hun reima rundt håndleddet før hun tryk-ket inn knappen som ga lys. 21.54. Hun regnet etter, nå vardet nesten 40 minutter siden de skulle ha vært her. Hvor-for kom de ikke!?

Hun visste at hun egentlig var for stor, men merket like-vel noe vått gli nedover kinnet og lande på lakenet. Tet-tere og tettere kom tårene, til det kjentes som om hunhadde tisset i senga. Og den tanken fikk det til å pressepå nederst i mellomgulvet. Men hun kunne jo ikke la detkomme i senga bare fordi mamma og pappa ble litt for-sinket?

Hun satte seg brått opp igjen, fortsatt med Croc i hånda,og kjente at hun måtte så mye at det ikke var mer enntiden og veien. De løpende skrittene holdt nesten taktentil det galopperende hjertet hennes, men så var hun på

30

birger baug

do og det var bare litt som hadde kommet i trusa. Klun-kene fra vannet under henne virket ikke beroligende. I ste-det ble hun redd for at bråket overdøvet de lydene hunegentlig burde høre. Lyden av noe som ble dratt over gul-vet.

Der var den igjen, og nå varte det lenger enn noen gang.Plutselig var hun helt sikker på at det var slik det ville hø-res ut når et menneske ble dratt over et gulv, men igjen varhun usikker på om lyden kom fra terrassen eller ovenfra.Hun ristet seg, brukte ikke tid på papir, og reiste seg forå låse baderomsdøra.

Der var det gjort, og hun vendte om. Gardina som dek-ket vinduet blafret. Hvorfor det? Og den kvisten på furu-veggen ved siden av, var det ikke blod som rant ut av den?Eller var det innbilning? Hun rygget til hun kunne lene segmot døra. Men tenk om noen hvert øyeblikk begynte å slåmed en øks for å komme inn!?

Hun tok to skritt fram før hun lot seg synke ned på gul-vet, og trakk seg inn under vasken som var montert motforeldrenes soverom vegg-i-vegg.

Panikk? Var det dette som var panikk, slik det sto i bø-kene?

Hun skjønte at hun måtte tvinge seg selv til å tenke,og konsentrerte seg om å få kontroll på pusten. KnugetCroc mellom armene og brystet, kjente at kroppen roet seglitt.

Det var åpenbart at det var noen i eller rundt hytta, menhvem var de og hva drev de med? Så tenkte hun også utden tanken hun til nå hadde nektet seg selv å gjøre: Hvaom «de» hadde drept mamma og pappa, og at det var demde drev og slepte rundt på terrassen? Kunne hun på et ellerannet vis få kontakt med noen av naboene? Riktignok lånærmeste nabohytte nesten hundre meter borte, men omdagen kunne hun så vidt se en av veggene deres mellom tosvære, mosekledde steiner. Kunne hun signalisere med en

31

skikkelsen

lykt eller noe? Men da måtte hun ut i gangen for å henteden …

Så kom hun på det. Pappa hadde insistert på at de skullebli her tre dager over pinse, og hadde til og med ordnet medskolefri for Emma. Det var så fint når det var folketomt ifjellet, mente han, de kunne se reinsdyr og hare og rev og …

Men det betydde at de andre hyttene var tomme nå. Påto dager hadde hun ikke sett andre enn mamma og pappa,til tross for at de dagen før hadde gått helt til Nuten …Ikke ett eneste menneske!

Uten mamma og pappa var hun med andre ord helt, heltalene. Hvis hun prøvde å rømme, hvor skulle …

Poff! Hun hørte mer enn hun så lysglimtet. Så ble altstummende mørkt.

Hver eneste muskel i kroppen strammet seg, og hun kra-sjet bakhodet i vasken så det sang nedover i rørene. Detgjorde forferdelig vondt, men hun greide å holde seg fraå skrike. Smerten var nesten god også, den fikk henne til-bake til det hun kunne se og føle her og nå. Så kom denslepende lyden enda en gang, men den var kommet nær-mere, nesten som fra gangen …

Hun greide ikke mer. Hun måtte gjøre noe.Så stille hun kunne, reiste hun seg. I bare sokkelesten

lagde hun ikke mye lyd, og hun passet på å skli på føttenebortover mot vinduet. Der bøyde hun seg ned under kar-men og gardinene og tok tak i hver sin stoffende med hen-dene. Langsomt trakk hun dem til side, samtidig som hunhevet seg akkurat nok til å kunne se ut. Hun så stjernerog et hvitaktig skimmer fra det som måtte være månelys,og reiste seg litt til. Tretopper. De vaiet fortsatt. Hevet segenda litt. Nå som øynene var vant til mørket, kunne hunskjelne omrisset til mye av det hun kjente ut og inn. Kan-ten av fjellet ned mot trærne og innsjøen nedenfor, de tolave bjørkene der bladene akkurat hadde sprengt seg ut ifull størrelse, hoggestabben til pappa …

32

birger baug

Hun skaffet seg stadig mer oversikt, og til slutt reistehun seg helt opp. Det var ikke tegn til liv utenfor. Terras-sen gikk ikke rundt til denne siden av hytta, nedenfor vin-duet var det et lite stykke med mykt og langt fjellgress, detvisste hun. Så på klokka igjen. 22.29. Noe var veldig, vel-dig galt med mamma og pappa.

Så forsiktig hun kunne løsnet hun den øverste haspen.Ble stående og lytte litt før hun åpnet den andre. Bare dør-gende stillhet. Hun dyttet i vinduet og lente seg ut. Ingen-ting å se til noen av sidene, ingenting å høre. Sakte løftethun det ene beinet over karmen, så det andre. Til slutt satthun i åpningen med venstre hånd i karmen og den høyrei Croc.

Hun svelget og la fra seg den lille krokodillen som haddefulgt henne siden hun var tre, trakk pusten og skjøv segut de siste centimeterne. Landet kattemykt på gresset. Løprett opp den lille knausen og tok sats på ny. Hoppet hunlangt nok, ville hun komme forbi de spisse steinene. Ikkeså kattemykt nå, men det var på riktig side. Løp sideveisned skråningen, mot vannet. Snart var hun inne blant gra-nene.

Først da snudde hun seg. Så tilbake mot hytta, som nåvar et par hundre meter unna. Den tronet taus og mørkpå knausen sin, omrisset godt synlig mot den stjerneklarehimmelen. Så hun en mørk skygge på verandaen utenfor?Beveget den seg?

Hun snudde og løp. Enda fortere nå. Over røtter, mellomsteiner og gamle tørre grankvister. Med ett skar en smertefra foten helt opp til hofta, men hun tvang seg videre. Ikketenke på at det gjorde vondt. Der var endelig stien, og detgikk litt lettere selv om det var mørkt der inne mellomtrærne. Ute på myra følte hun at tempoet økte. Bomulls-sokkene ble riktignok søkkende våte, men det gjorde føt-tene numne og det var lettere å glemme smerten fra foten.Så falt hun, på albuene og de tynne cardigan-ermene. Da

33

skikkelsen

hun reiste seg og kjente vinden og de få gradene mot krop-pen, kom de første skjelvingene.

Hun fulgte stien over myra og videre inn blant lyngen.Over den neste lille høyden ville hun se veien og bilen. Såfikk hun prøve å følge den ned mot bygda. Det tok ti mi-nutter med bil, hvor lang tid til fots – uten sko og ordent-lige klær?

Bare noen meter igjen, så ville hun se bilen. Gledet seg påen merkelig måte, noe kjent, noe som minnet om mammaog pappa. Så rundet hun toppen.

Bilen! Den var ikke der.

*

I helgene pleide parkeringsplassen å være full av biler, mennå var den helt tom. Emma gikk likevel nærmere, var utenmål og mening. Med ett fór hun sammen, var noen etterhenne fortsatt? Hun trengte et sted å gjemme seg, tenke.En stor stein halvveis mellom bakketoppen og plassen derbilen skulle ha stått …

Hun snublet nedover og rundt på baksiden av steinen.Plasserte ryggen så tett inn til den harde, ru overflaten hunkunne. Til tross for at hun nå satt i le og knuget armenerundt beina, kom skjelvetoktene tettere og tettere. Det varumulig å bli sittende der lenge.

Hvorfor var bilen borte? Hadde mamma og pappa kjørten tur i stedet for å gå? Hadde de havnet i en ulykke, vardet derfor de ikke var tilbake?

Tennene hakket så hun følte at lyden lagde ekko inn motsteinen og videre ut i det åpne landskapet. Hun måtte be-vege seg, hadde ikke noe valg. Vendte seg inn mot steinen,kjente overflaten mot de valne fingrene, strakte forsiktigpå nakken til hun kunne se rundt på baksiden av steinen.

Ingenting. Helt rolig.Så visste hun det. Svaret var å bryte seg inn i en annen

34

birger baug

hytte. Knuse en rute eller noe. Men hvilken skulle hun ta?Ville ikke hvem-det-nå-var lete etter henne?

Hun måtte ta den hytta som lå ned mot enden av Grønn-tjønn, rett ved der hvor elva begynte. Den lå nesten skjultbak en knaus og mellom noen høye graner, og du måtteenten vite om den eller komme fra den andre siden av van-net for å oppdage den.

Vinden ulte nesten i ørene hennes nå, og beina kjentesstive og vanskelig å bevege. Hun måtte komme seg av gårdefør hun frøs i hjel. Uten å tenke mer dyttet hun seg ut frasteinen og la på sprang.

*

Det var først da Emma var kommet opp på toppen av knau-sen og skulle begynne på den kronglete stien ned mot hytta,at hun følte seg iakttatt. Hun kunne ikke forklare hvorfor,men hun snudde seg akkurat i tide til å se en silhuett motmånelyset bak seg. To bein, jakke med hette? Noe men-neskelignende der borte på den andre siden av den lyng-kledde sletta, et par hundre meter unna. Skyggen var blittraskt borte, den hadde trukket seg ut av månelyset og innbak noe hun ikke kunne skjelne hva var.

Men nå var hun sikker. Noen var ute etter henne. Beinaøkte takten til hun nesten ikke kunne skille stegene frahverandre. Ned i hardstampet jord, opp på en stein, nes-ten falle i ura …

Så var hun nede, bare noen titalls meter fra hytta. Hunsnudde seg og så et pelskledd hode stikke over kanten bakhenne, uten ansiktstrekk det var mulig å se. Fortsatt etstykke bak, men det var nesten så hun kunne høre pesingog kvister som knakk.

Det var umulig å ta seg inn i hytta nå. Han ville barekomme etter henne. Hun løp et stykke uten å vite hvor hunskulle, hadde egentlig bare lyst til å legge seg ned og gi opp.

35

skikkelsen

Hva ville han gjøre med henne? Hun kom stadig nærmereGrønntjønn, så månelyset lage en stripe over den uroligevannflaten. Hva så når hun kom dit? Legge på svøm? Hunville fryse i hjel og drukne etter bare noen minutter i dehøye bølgene.

Skogen åpnet seg få meter fra vannkanten. Da så hunden. Inne i en vik litt til venstre. En robåt. Hun visste hvor-dan man rodde.

Hun fulgte vannkanten bort til fortøyningen i et tre, ogfikk løsnet repet selv med iskalde fingre. Prammen lå halv-veis dratt opp mellom noen runde steiner. Det var verre.Hun prøvde å skyve alt hun kunne, men ingenting i dettunge treverket tydet på at båten ville gi etter.

Bak seg visste hun at en jakkekledd skikkelse jaktet påhenne. Hun så mot sjøen, la merke til hvordan bølgeneskyllet inn mot land og fikk den nederste delen av båten tilå vippe. Hvis hun prøvde å skyve akkurat idet hver bølgekom, ville det hjelpe?

Hun la skulderen inntil båtbaugen og gjorde seg klar.Da den neste stripen med vann skyllet inn mot steinene,skjøv hun til det hun maktet. Båten rørte på seg! Men fort-satt var den ikke løs. Nå var hun sikker på at hun hørtelyder fra trærne bak seg, hun ventet på neste bølge. Der!Skyv!

Så var den løs. Hun skjøv og vasset, skjønte at hun måtteet stykke ut fra land for at hun ikke skulle blåse inn igjen.Runde pynten utenfor den lille vika, ville det være nok?Hun tok tak i tauet og løp opp på land. Båten vendte oglot seg bli dratt etter henne.

Endelig var hun ute på pynten. Satte en fot i båten menshun skjøv fra med den andre. Det virket, vinden blåstehenne nå langs land på den andre siden av pynten, der enny vidstrakt bukt gjorde at båten stadig kom stadig lengreunna skogen og det som beveget seg inne i den.

Det var først da hun våget å krølle seg sammen, sitrende

36

birger baug

av kulde, i le under den midterste tofta, at hun oppdagetsitt neste problem.

Det var ingen årer i båten. Og vinden blåste henne i ret-ning av den elva som rant hele veien fra Grønntjønn ogned i dalen.

*

Emma våget ikke å sette seg opp, våget ikke å titte overripa for å se hva eller hvem som beveget seg på land. Haddehan en egen båt, hadde han lagt på svøm? Hvert øyeblikkventet hun at hun skulle se en hånd på kanten av båten,men det skjedde ikke.

I stedet lot hun tårene strømme fritt. Hva var dette fornoe? Hvor var mamma og pappa?

Til slutt valgte hun likevel å sette seg opp. Hun befantseg nesten hundre meter fra land nå. Hun kunne ikke senoen jakkekledd skikkelse eller bevegelser mot de mørketrærne. Hadde han gitt opp?

Så snudde hun seg i den retningen båten blåste. Stedetder vannet munnet ut i Grønnelva var mye nærmere nå.Strømmen pleide å gå ganske stri, og hun visste ikke helthvordan det ville være å fare ned der, uten årer eller mu-ligheten til å styre båten. Dessuten kjente hun bare denøverste og nederste delen av elva, og visste ikke hvilke fa-rer som kunne lure imellom.

På den annen side: Strømmen ville føre henne raskt oglangt bort fra Grønntjønn og den jakkekledde skikkelsen.Hvis hun prøvde å komme seg i land her, kunne han nårsom helst dukke opp. Han sto sikkert et sted og så etterhenne.

Hvorfor, skrek det inne i henne. Hvorfor?! Hva galt harjeg gjort!?

Tårene rant med ett stritt, og hun sank sammen på ny.Skjøv seg innunder tofta igjen. Kjente hvordan kulda var

37

skikkelsen

i ferd med å omskape seg til en slags indre varme. Detvar deilig. Alt hun ville var å ligge sånn, uansett hva somskjedde rundt henne. Så lukket hun øynene.

*

Hun skvatt til av at det braket i båten. Himmelen syntes åvirvle rundt og lage helt nye stjernebilder, og hun skjønteat hun var kommet ned i de første strykene snaut hundremeter fra Grønntjønn. Hun ble kastet fra side til side oghørte og kjente brakene da båten traff noen av de størstesteinene. Til slutt greide hun likevel å plante knærne bredtut i bunnen av båten og få hodet så vidt over ripa menshun holdt krampaktig fast i første og midtre tofte.

Hun skjønte at hun måtte komme seg i land før båtenble slått til pinneved. Det kunne komme verre stryk, og foralt hun visste, var det en diger foss et sted. Hvordan skullehun komme seg i land? Kom hun seg over til den andre si-den måtte hun da være reddet?

Hun stirret inn mot land der skikkelsen eventuelt måttebefinne seg, og kjente suget i magen da hun så at noe fore-gikk i bjørkekrattet. Det var ikke vinden. Buskene bevegetseg til hver sin side, og innimellom kunne hun skjelne noesvart. Han fulgte etter henne langs bredden!

Nå kjentes vannet roligere, og hun satte seg litt lengeropp. Vinden hadde også løyet en god del. Det var baresmå krusninger på overflaten, men fortsatt beveget båtenseg raskt.

Var det dypt her? Eller kunne hun hoppe over bord, ogfå såpass tak med føttene at hun komme seg over til denandre siden, eventuelt prøve å svømme? At vannet var sårolig, gjorde henne modigere. Hun lente seg stadig lengreover ripa og tittet ned i vannet. Alt var helt mørkt, det varikke lyst nok til at hun ville kunne greie å se ned til bun-nen uansett.

38

birger baug

Men der, litt lenger framme, var det ikke noe blekt somskinte opp mot henne? Hun lente seg enda lenger fram, ogkjente hvordan sjokket fortrengte alle andre følelser.

For var det ikke morens ansikt hun hadde sett virvleforbi der nede i vannet? Med lukkede øyne og fredfullt an-sikt?

Hun måtte ha innbilt seg det. Sett syner. Var hun så kaldat hun var i ferd med å dø?

Så hørte hun det. Buldringen. Et par hundre meter foranså elva bare ut til å forsvinne over i de skogkledde åsenepå den andre siden av dalen. De hun kjente så godt settfra hytta. Hun skjønte hva det betydde, og forsto også hvahun måtte gjøre.

Uten å nøle reiste hun seg opp i båten og hoppet overripa i retning den andre siden. Vannet som lukket seg rundthenne var iskaldt, og strømmen kastet henne umiddelbartrundt. Et øyeblikk der nede i dypet var det også som omnoe grep etter henne. En grein? Eller var det mo …?

Hun svømte alt hun kunne, men følte ikke at hun nær-met seg land. Hun nektet å se nedover i retning fossen,konsentrerte i stedet alle krefter om å crawle mest muligeffektivt. Nå syntes det som om hun var kommet litt nær-mere. Kanskje kunne det gå.

Det var bare et par meter igjen til bredden da hun kjenteat det ene beinet var i friluft. Så fulgte resten av krop-pen etter. Og falt. Fortere og fortere.

*

«De har vel stukket av.»«Foreldrene, mener du? Det er vel ingen som stikker fra

barnet sitt på den måten, og lar henne sitte igjen alene i enhytte på fjellet?»

Emma glippet med øynene. De mumlende stemmenekom et stykke borte fra, nesten som fra en annen verden.

39

skikkelsen

Hun prøvde å legge seg over på siden, men en lynendesmerte fra korsryggen et sted hindret henne. Hulket hunga fra seg, fikk stemmene til å dø ut. Så hørte hun skrittsom nærmet seg, før en hvitkledd skikkelse bøyde seg overhenne. Håret var mørkt, brillene store og runde med lyse-grønn innfatning og damen som eide dem smilte.

«Hei, jeg heter Kirsten. Har du våknet?»Emma nikket.«Du har vært utsatt for noen fæle greier, skjønner jeg?»Var Kirsten lege? Emma orket ikke å spørre.«Du ble funnet halvveis oppe av vannet nedenfor fossen

i Grønnelva. Det var Roar borte i Svenkgård-svingen somfant deg. Han var ute og gikk en tur, sier han, men vi vetjo alle at han var der for å dra det ulovlige garnet sitt.»Hun holdt inne litt, før hun smilte igjen. «Ja, heldigvis, fårvi vel si. Orker du å snakke?»

Emma ristet på hodet.«Jeg har en politimann utenfor her. Han har prøvd å

finne foreldrene dine. Ja, Roar kjente deg igjen også, han,forresten. Har sett deg oppe ved hytta ved Grønntjønn.Emma, ikke sant?»

Hun nikket.«Vil du hvile litt til?»Emma verken ristet eller nikket på hodet, så Kirsten fort-

satte: «Du hadde en kroppstemperatur på 27 grader dadu kom inn hit på sykehuset. Og så har du sannsynligvisbrukket et bein i ryggen. Ikke noe alvorlig, men det kom-mer nok til å ta noen uker. Og så har du en stygg flengeunder foten, men ting gror jo som regel fort og greit pådere unge.» Kirsten trippet rundt henne, sjekket en skjermsom sto over senga og en plastpose med væske som hangmed tuten ned. Emma så at det gikk en slange fra tuten ogned til hennes egen hånd, der den var festet i en plasterlappog en dings som gikk inn under huden hennes.

«Orker du å snakke med politimannen? Han er veldig

40

birger baug

ivrig på å finne foreldrene dine, og håper du kan hjelpeham.»

Emma følte at hun samlet alt hun hadde av krefter. Un-derlig nok greide hun til slutt å klemme ut et sprakende«ja».

«Fint,» smilte Kirsten igjen. «Et øyeblikk, så skal jeghente ham.»

*

Hun forklarte alt som hadde skjedd, men sa ikke noe omat hun mente å ha sett moren sin i vannet. Hun ville ikkevirke helt gal, heller. Politimannen var gråhåret og så trøttut, med store poser under øynene, og ba om at Emma skullekalle ham Tom.

«Har de vært lenge borte før, foreldrene dine?»Emma så på ham en stund. «Aldri,» sa hun.«Aldri?»«De har jo av og til vært forsinket og sånn, men aldri

sånn som dette.»«Kan du tenke deg hva som har skjedd med bilen?»Det hadde ikke Emma hatt tid til å tenke på. Men det

var litt rart. «Det må være mannen som tok den.»«Er det ikke litt rart at han først skal ha tatt bilen, og så

kommet tilbake med den for å finne deg? Hvor satte hani så fall fra seg bilen?»

Hun svarte ikke, så han fortsatte.«Kan det være foreldrene dine som har kjørt av gårde i

den?»Med ett følte Emma seg veldig, veldig kvalm. Hun

prøvde å snu seg sidelengs, men ble igjen stoppet av smer-tene fra ryggen. I stedet vendte hun ansiktet mot veggen,bort fra politimannen. «De sa de skulle gå tur,» sa hun,og la vekt på «gå».

«Men de kan ha ombestemt seg?»

41

skikkelsen

Emma svarte ikke, heller ikke da han fortsatte medspørsmålene sine. Til slutt hørte hun at han sukket og reisteseg.

«Vi har folk på hytta nå, og undersøker opplysningenedine. Jeg skal holde deg orientert,» sa han.

Emma tvilte på at Tom hadde barn selv.

*

Litt etter sto Kirsten i rommet igjen. Emma hadde fortsattansiktet vendt bort, men kunne ikke skjule den store våteflekken under hodet.

Kirsten satte seg på sengekanten og strøk henne over hå-ret. «Jeg føler meg ganske sikker på at vi skal finne mam-maen og pappaen din,» sa hun.

Emma greide ikke å holde tilbake et hulk. «Jeg tror jegså mamma i elva,» sa hun. Der var det ute, likevel.

«Hva mener du,» spurte Kirsten.Emma fortalte. «Men jeg tror egentlig at jeg så syner.

Jeg var så sliten …»«Fortalte du det til Tom?»Emma ristet på hodet.«Vent litt,» sa Kirsten. Noen minutter senere var hun

tilbake igjen.«De skal lete ved elva også,» sa hun. «Og så har jeg

snakket med mormor og morfar. De er på vei.»

*

Neste gang hun åpnet øynene, sto de der. Rett bak ryggentil morfar skimtet hun også onkel Rolf og tante Ruth ogmammas beste venninne, tante Anna.

Mormor hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet da hun satteseg på sengekanten, bøyde seg fram og la armene rundtEmma. Lå slik en stund, før hun rettet seg opp igjen. De

42

birger baug

grå permanentkrøllene rammet inn ansiktet og de mangesmå fine rynkene rundt øyne og munn.

«Vi skal nok finne dem,» sa hun.Emma så bort mot veggen igjen, og kjente at hun ble våt

på kinnene enda en gang. Orket ikke å se på noen av dem.Ingen sa noe, det var som om alle visste noe, men ingenville si det. Eller kanskje de bare ikke ville si det de egent-lig trodde.

Det ble plutselig bevegelse i den lille flokken av mennes-ker, men mormor lot ikke til å bry seg. I stedet sa hun: «Britog Arne er på vei fra Kristiansand. De er her snart,» sa hun.

Hvorfor kom det så mange? Mamma og pappa var daikke døde, heller?

Så skjønte hun hvorfor flokken hadde beveget seg. Politi-mannen, Tom, var på vei mot senga hennes.

«Jeg trenger noen minutter alene med henne. Jeg sier franår dere kan komme inn igjen.»

De andre trakk seg tilbake. Det gikk fort, nesten somom de var glade for å kunne gå.

Tom satte seg, og trakk fram en mobil.«Vi har ikke funnet dem ennå, men vi leter med full

styrke,» sa han.Emma ville spørre om han trodde de var døde, men fikk

seg ikke til det.Tom trykket litt på mobilen, og holdt den fram mot

henne. «Var dette lyden du hørte?»Emma lyttet. Hørte skraping og lyden av noe som beve-

get seg. «Kanskje,» sa hun.«Du kan ikke avvise det?»Hun ristet på hodet, kjent en ny smerteiling langs rygg-

raden. «Men den lyden jeg hørte var kanskje litt skarpere.»«Opptaket er gjort på rommet ditt. Skrapingen kommer

fra den gamle tv-antenna som henger på hytteveggen. Kro-ken som holder den fast hadde løsnet, og med all vinden igår kveld …»

43

skikkelsen

Hun så på ham. Han så på en måte fornøyd ut. Nå varhun helt sikker på at det ikke var den lyden hun hadde hørt.

«Og så sa du at han hadde tatt strømmen?»Hun nikket. Følte et øyeblikk at øynene svømte. Hun

lukket dem.Tom strakte litt på seg, strakte ut en arm og klødde seg

i bakhodet. «Du skjønner,» begynte han, «at hvis det blirbrukt for mye strøm i et hus eller en hytte, så går sikringen.Og du hadde satt ovnen på fullt på rommet ditt, så …»

«Men strømmen har jo aldri gått før!» Det var ikke heltsant, hun husket en gang flere år tidligere, da …

Tom la albuene på knærne og lente seg litt fram. «Viprøvde på nytt,» sa han. «Skrudde av alle ovnene og sattdem på igjen, en etter en. Da vi satte ovnen din på fullt,gikk sikringen enda en gang.»

Igjen vendte hun hodet mot veggen, men merket likevelat han så på henne.

«Men vi fortsetter å lete,» sa han. «Vi skal nok finnedem.»

*

Hun gikk inn i en slags døs. Av og til kunne hun merke atdet var folk inne i rommet, at det ble puslet rundt henne,men hun greide liksom ikke å våkne. Det var akkurat somom kroppen ikke ville det. Alt fløt i stedet inn i hverandre,hun følte ikke lenger at hun greide å skille drøm fra vir-kelighet, menneske fra menneske eller rommet hun lå i frafjellet der ute.

Men en gang var hun sikker på at hun hadde sett pappa.Han hadde kommet inn og lagt hånda på hodet hennes, ogsmilt som om hun var den eneste i verden. Slik han pleideå smile når han satt på sengekanten hennes om kvelden forå si god natt.

Endelig, en gang utpå natta, våknet hun ordentlig. Ma-

44

birger baug

drassen under henne føltes våt av svette. Utenfor skintestjernene som natta før, og lyset fra vinduet kastet et langtrektangel inn i rommet, nesten helt bort til senga.

Hun vred på seg, kjente smerten og så at hun var alene.På den ene siden ville hun det, på den andre ikke. Pustengikk hurtigere, og hun lurte på om hun skulle dra i den snoraKirsten hadde vist henne. Våget ikke, ville ikke uroe …

Skulle hun prøve å sette seg opp? Gå ut i gangen somsikkert befant seg der ute? Det var vel en nattevakt et sted?Legen hadde sagt at hun burde røre seg så mye hun greide,men så langt hadde hun ikke orket.

Noen sekunder senere hadde hun greid å komme seg opppå den ene albuen. Hun jobbet med den andre da hun plut-selig fikk øye på noe. Litt lenger ned i senga. Noe kjent,konturer hun hadde sett hundre ganger før …

Så skjønte hun hva det var.Skriket kom uten forvarsel. Det ble avløst av nye skrik.

Det tok en stund før hun oppfattet at alle kom fra henneselv.

*

«Du må prøve å roe deg ned. Du har drømt, skjønner du.»Pleieren så på henne, dypt, alvorlig, intenst. «Den er

borte nå. Du skal slippe å se den igjen.»Emma hadde forferdelig vondt i ryggen. Synet av Croc

på dyna hadde fått henne til å ville løpe, hun hadde sattseg opp uten å merke smertene, men idet hun satte beggeføttene i gulvet, hadde beina gitt etter og hun hadde falt.Like etter var pleieren kommet inn, men Emma hadde baregreid å presse ut av seg noe om et kosedyr som ikke skulleha vært der.

Det gikk i døra til rommet, og en ny pleier kom inn. Hunholdt et glass vann og to runde, ovale piller.

«Ta disse, så får du sove,» sa hun.

45

skikkelsen

Emma tok dem. Det var ikke noe hun heller ville enn åsove.

*

«De tror meg ikke,» sa Emma. Hun følte seg tung i ho-det, men mente hun hadde klart å tenke grundig gjennomdet. Noen måtte ha plassert Croc i senga hennes, og trossdøsigheten kunne hun fortsatt huske klart og tydelig hvor-dan hun hadde lagt den igjen på baderomsgulvet før hunhadde hoppet ut av baderomsvinduet. Men Tom haddenektet for at noen i politiet hadde tatt Croc med til henne,han hadde til og med vist henne bilder de hadde tatt avbaderommet. Der var det ingen Croc.

Det fikk Emma til å forstå at det måtte være skikkelsensom hadde tatt den med. Og senere lagt den lille tøykroko-dillen i senga hennes. Men Tom trodde ikke på noen skik-kelse, det var tydelig. Han hadde ikke en gang spurt om åfå se kosedyret.

En stund hadde han nesten fått Emma til å tvile selvogså, som om alt hun hadde opplevd bare hadde vært etmareritt. Det eneste hun hadde følt seg helt, helt sikker påda Tom var hos henne, var at hun aldri ville få noen gledeav Croc igjen.

Men Kirsten hørte på henne, i hvert fall.«Hvem var hos meg i går kveld,» spurte Emma.«Det var jo utenom min vakt, men jeg tror det stort sett

var familien din,» sa Kirsten. «Og helt sikkert en pleiereller to.»

Pasienten hennes vred på seg, og Kirsten dro dyna tilside. «Du er for varm,» sa hun. «Ligg sånn litt. Jeg er strakstilbake.»

Emma ble liggende og tenke. Det kunne da ikke værenoen i familien som … Og hvorfor i all verden skulle enav pleierne gjøre noe sånt? Så var Kirsten tilbake, med en

46

birger baug

hvit plastkrukke i hånda. Hun åpnet den og strødde et tynt,hvitt pulver over madrassen. «Nå blir det bedre.»

Emma skulle til å spørre om det likevel kunne ha værtnoen andre hos henne om natta, da døra plutselig åpnetseg. Det var Tom på ny, men denne gangen var ansiktetsom forandret. Øynene hans var større, nesten oppsper-rede, posene under så mindre ut og det tynne håret var ivill uorden.

Emma så at han prøvde å roe seg ned på vei bort tilsenga. Selv følte hun kvalmen stige opp fra mellomgulvet.Hun hadde ikke lyst til å høre, ville bare skrike, men gjordedet ikke.

Tom rensket stemmen. «Vi har funnet moren din. Huner … hun er …»

Emma hørte en stemme langt borte fra. «… død,» sastemmen. Den var hennes egen.

*

«Dykkerne fant henne i elva.»Egentlig hadde Emma visst det hele tiden, helt siden det

hun hadde skimtet nede i det mørke vannet. Kanskje var detikke moren hun hadde sett, på ordentlig, men innerst innehadde hun fra da av visst at mamma ikke var i live lenger.

«Hvordan døde hun?»«Det trenger ikke du å vite, du …»«Jo, jeg vil vite det!» Emma kjente hvordan noe i henne

flammet opp. Hun fikk lyst til å klemme noe veldig, veldighardt. Eller slå. Hvorfor hadde han ikke trodd henne?

Hun så Tom vende blikket mot Kirsten. Han virket littrådvill. Så var det som om han ga opp.

«Hun ble skutt.»«Hvordan?»«Vi er ikke helt sikre, men vi tror det har vært med en

pil. Armbrøst eller pil og bue,» la han fort til. «Den eneste

47

skikkelsen

grunnen til at vi fant henne, var at hun hadde hektet segfast i noen greiner under vannet, ellers ville hun ha for-svunnet ned fossen …»

Emma hørte ikke lenger etter. Mammaen hennes vardød. Den gode, snille mammaen som hadde klemt rundthenne, som hadde gått med henne til skolen mye lengerenn hun hadde trengt, som …

Tom hadde skiftet emne, hørte hun.«Vi har fortsatt ikke … eh … funnet faren din, men vi

har etterlyst ham. Forhåpentligvis dukker både han og bi-len opp snart.»

Var det det de trodde nå? Hun skulle til å si noe, menTom fortsatte: «Tror du jeg kan få se det kosedyret dusnakket om?»

«Jeg har det ikke lenger. En av pleierne tok det.»«Ok, da finner vi det nok.» Han ble sittende litt uten å

si noe, begynte halvt å reise seg før han dumpet ned igjen.«Og så kommer vi til å ha en politimann sittende utenforher. Ja, bare sånn at du vet det. Ja, ikke sant … sånn athvis du skulle komme på noe mer, så kan du jo bare ropepå ham.»

At en politimann skulle sitte utenfor døra hennes, gjordeav en eller annen grunn Emma reddere enn noen gang. Hvisbare mamma eller pappa hadde vært her, men mamma vardød …

Hun tok tak i puta bak hodet sitt, trakk den fram og droden så hardt ned over ansiktet hun bare kunne. Så hardtat hun nesten ikke fikk puste.

*

Kirsten hadde hjulpet henne opp i en gåstol, en slik mormorhadde hatt da hun hadde brukket lårhalsen. Hun haddeikke hatt lyst, men Kirsten hadde nesten tvunget henne. Tilsin egen forundring, hadde Emma greid å gå noen skritt

48

birger baug

uten altfor store smerter, før hun hadde lagt seg nedpå igjenda Kirsten var fornøyd. Ja, Kirsten var inne hos henne nes-ten hele tiden nå; oppmuntret henne, snakket med henne,sa at faren hennes kanskje var i live. Men Emma la baremerke til dette «kanskje-et».

Familien kom også stadig oftere innom. Besteforeldrenelurte på hvordan det gikk, onkel Arne prøvde å lære henneen kabal, tante Anne hadde med en bok om katter. De fikksatt inn noen stoler og et lite bord, lagde en slags stue borteved vinduet. Men det var nesten ingen som snakket. OnkelRolf, for eksempel, sa omtrent ikke et ord til henne, menhun tok ham av og til i å kikke på henne i smug. Emmahadde en følelse av at om de snakket om noe av betydningfor henne, så gjorde de det utenfor rommet.

Det var som om alle bare ventet på neste triste beskjed.Da den kom, var det ikke i den formen noen av dem haddeventet. Men igjen var det Tom som var budbringeren.Han hadde et merkelig uttrykk i ansiktet da han satte segpå sengekanten hennes. Emma trodde ikke det skyldtes atKirsten og mormoren sto bak ham.

«Eh …» sa Tom. Det var den eneste lyden som kom påen god stund. Så sa han: «Vi har funnet faren din. Han eri live, men … eh … har trolig hatt det vi kaller en hjerne-blødning og …»

Emma spratt opp, hun merket knapt ilingen fra rygg-søylen. «Kan jeg se ham? Vil han overleve?»

Hun merket at de voksne vekslet blikk. Igjen ble det Tomsom svarte.

«Han vil nok overleve, men det er ikke sikkert at hanville kjenne deg igjen om du besøkte ham. Hjerneblødnin-ger gjør rare ting med folks hjerner.»

«Blir han frisk?»«Kanskje. Legene er ikke sikre.»«Hva skjedde?»«Nei, han … han ble funnet i skråningen nedenfor en av

49

skikkelsen

hårnålssvingene på veien ned fra Grønntjønn. Han haddekjørt utfor veien, og vel … bilen lå nesten hundre meternedenfor og så godt gjemt inne blant noen trær, at … detvar derfor det tok så lang tid før noen fant ham.»

«Jeg vil se ham,» sa Emma bestemt. «Nå.»Igjen vekslet de voksne blikk.«Det er litt problematisk det der, Emma.»Hun trodde det var første gangen han hadde brukt nav-

net hennes.«Du skjønner …»Tom tittet hjelpeløst rundt seg. Til slutt falt blikket på

mormoren. Hun hadde tårer i øyekrokene, likevel var stem-men spiss og kald da hun fullførte setningen politimannenhadde begynt på.

«… det ble funnet en armbrøst i bilen. Med din fars fin-geravtrykk på.»

*

Til slutt var hun blitt alene. Før de gikk, hadde de gitt henneto nye piller og et glass vann. Noen minutter senere haddehun lagt hodet tilbake og latt som om hun sovnet. Lang-somt var rommet blitt tomt, før hun endelig hadde hørtklikket fra lysbryteren. Det siste hun hørte fra gangen uten-for, var Toms stemme, tydeligvis rettet mot politivakten.

«Vi overfører deg til rommet hans i andre etasje. Huner ikke i fare så lenge vi har kontroll på faren, vi vet joikke om han bare spiller eller …»

Døra hadde glidd igjen og stengt både lys og stemmerute. Også utenfor var det for lengst blitt mørkt nå og still-heten var nesten total. Emma satte seg forsiktig opp, la ho-det på skakke og gravde med tunga inn mellom kinnet ogde øvre jekslene. Så spyttet hun to hvite piller ut i hånda, ladem inn under puta og svingte seg forsiktig ut over senge-kanten.

50

birger baug

Kroppen føltes bedre, og hun greide uten problemer åskyve føttene inn i de hvite slippersene. Morgenkåpa låover stolen, og hun grøsset lett da hun tok den på seg ogstrammet beltet. Så bøyde hun seg fram, åpnet skapdøraunder nattbordet og fant fram den hvite plastflaska medpulveret Kirsten hadde brukt. Hun visste hva hun skullegjøre med den nå.

Et par minutter senere åpnet hun døra ut i korridoren.De hadde overført politivakten fra hennes rom til farens,og nå var det ingen her. Hun hørte noen svake tastelyderinne fra det hun antok var et kontor, fortet seg forbi oggjennom glassdøra oppfattet hun hodet til en kvinne bøydned mot en skjerm. Et øyeblikk senere sto hun ved heisen.

Det var hennes siste natt ved sykehuset. Natta da altmåtte skje.

*

Det var ingen å se i etasjen over, heller. På et stålbord tilhøyre var det plassert små drikkeglass oppå hverandre, ogmed kniver og gafler lagt ut i sirlig orden. Emma forsynteseg med ett av glassene, en kniv og en gaffel og stappet detned i lommene på morgenkåpa. Så gikk hun videre.

Litt lenger ned krysset korridoren en annen, akkurat somi etasjen nedenfor. Hun prøvde den som gikk til venstreførst, og rett før hjørnet smøg hun seg inn til veggen. Derble hun stående og lytte. Raslet det i et blad eller noe? Hunla ansiktet inn til den kalde, hvite veggen og skjøv seg for-siktig nærmere til hun med det ene øyet kunne titte rundthjørnet.

Mannen satt og vippet i en stol bare noen meter unna.Uniformen var krøllete og så gammel ut, og støvlene syn-tes ekstra svarte mot det lysegrå gulvet. Han tittet ned iet blad, og hun kunne så vidt ane bildet av en rød sports-bil uten tak. Bare en meter lenger ned i gangen så hun en

51

skikkelsen

dør inn til et rom. Litt lenger ned enda et rom på sammeside, før gangen endte i en liten sittegruppe og en dobbelglassdør som hun regnet med førte ut til en veranda.

Hun trakk seg tilbake og la hodet mot veggen. Tok etdypt drag av den innestengte sykehuslukta før hun gravdened i lomma og dro opp kniven. Den var av stål og kjen-tes ganske tung i hånda. Så lente hun seg forsiktig rundthjørnet på ny.

*

Politimannen satt fortsatt og stirret ned i bladet. Emmakrøket seg litt sammen, og konsentrerte all kraft om denhøyre armen. Så kastet hun.

Kniven gikk i en fin bue opp mot taket, før den flatetlitt ut og begynt på nedturen. Hun hørte nedslaget et stedborte ved sittegruppa, samtidig som hun kunne se politi-mannens reaksjon. Bladet seilte bortover gulvet i sammeøyeblikk som han var på beina og begynte å løpe nedovergangen. Hun hadde ikke lange tiden.

Ryggen sendte nye ilinger oppover mot hjernen, men hunhadde likevel aldri beveget seg så fort. Da hun skjøv oppdøra til rommet, kunne hun umulig ha brukt mer enn to-tre sekunder. I mørket innenfor snudde hun seg og holdt idørhåndtaket for å gjøre dunket så lite som mulig når denség på plass. Da døra var igjen, vendte hun om på ny ogkunne ane senga som et hvitt omriss omtrent midt i rom-met.

Hun løp til hun var på den andre siden av den, før hunsank ned i bakkant av nattbordet. Hjertet hamret så dun-kene fylte hele kroppen. Hun tvang seg til å puste så rolighun kunne, akkurat i tide.

Lysstrimen begynte langsomt innerst ved veggen, før denble bredere og bredere. Litt senere var det som om helerommet var opplyst av lyset fra korridoren.

52

birger baug

Ville han komme inn? Hun ventet hvert øyeblikk å høreskritt, men det var bare helt stille. Lyset ble værende en li-ten stund til før det sakte begynte å avta. Til slutt var detnesten helt mørkt igjen.

Hun ble sittende litt til, før hun reiste seg og så ned påmannen i senga.

De hadde nektet å la henne se ham. Men akkurat dethadde hun tenkt å bestemme selv.

*

Det luktet stramt og rart, som om han ikke hadde vasketseg på mange dager. Likevel la hun seg ned ved siden av,og trakk dyna over dem begge. Han pustet litt rart og dahun dro hånda forsiktig over håret hans, kjente hun enbandasje over den delen av hodet som lå mot henne. Ogtross mørket, ante hun forskjellige farger i ansiktet hans.Det lignet nesten det spettede teppet hun hadde hjemmepå rommet sitt.

Men varmen fra kroppen hans var den samme.Det var tydelig at han sov tungt, de hadde sikkert gitt

ham de hvite pillene også. Likevel, for første gang på vel-dig, veldig lenge var hennes egen pust roligere, dypere, nes-ten som vanlig.

Tidligere på dagen hadde hun trukket dyna over hodet,etter hvert som politiet og familien snakket om «familie-tragedien». Et eller annet hadde skjøvet faren over en ellerannen kant og fått ham til å gjøre noe som ellers lå fjerntfra ham, sa de. Kanskje han til og med hadde fått hjerne-blødningen først, sa de, og at det var den som hadde fåttham inn i psykose.

Men Emma visste bedre. Var det én ting hun var helt sik-ker på, var det at det ikke var faren som hadde fulgt etterhenne over fjellet inne i den jakka. Høyden på silhuettenhun hadde sett stemte ikke, bredden stemte ikke, måten å

53

skikkelsen

bevege seg på stemte ikke − og en hjerneblødning kunneda umulig gjøre alt det … Hun forsøkte å si det, men ingenhadde lyttet. De fant bare det de mente var naturlige for-klaringer på alt. Hun hadde jo aldri sett forfølgerens an-sikt, og fingeravtrykkene var udiskutable. At bilen haddevært borte da hun kom til parkeringsplassen, var heller ikkerart. Bilen hadde faren først fjernet, før han deretter haddebestemt seg for å dra tilbake for å gjøre det av med Emma.

Så sikre var de, at de hadde fjernet politivakten hennes,og overført ham til farens rom i etasjen over.

Men det var nå, mens hun lå på farens skulder og stirreti taket, at hun kom på Croc. Det var jo faktisk helt umuligat det kunne være faren som hadde lagt den i senga hen-nes når han hadde sittet fastklemt i en bil.

Mannen ved siden av henne sukket og tok et dypt ånde-drag. Det var et sukk hun kjente igjen, et hun hadde hørtfør når hun av og til hadde lagt seg mellom mamma ogpappa i senga hjemme.

Alt Emma hadde igjen, var pappa. Og alt han hadde, varhenne.

Og endelig sovnet hun.

*

Hun våknet av et intenst fuglekvitter utenfor vinduet. Detvar nesten som å være hjemme igjen, men da hun slo oppøynene, var verden hvit og ikke ferskenfarget som på rom-met hennes. Og ved siden av henne lå hennes egen far ogsov.

Utenfor hadde verden så vidt begynt å demre. Himmelenover tretoppene på den andre siden av den lille gresslettafra sykehuset var begynt å gå fra svart til blå. Men bort-sett fra fuglekvitteret, var alt fortsatt stille.

Emma reiste seg forsiktig. Faren sov fortsatt rolig ogtungt. Hun pakket dyna rundt ham og beveget seg mot

54

birger baug

døra. Hvordan hun skulle slippe ut igjen uten å bli opp-daget, var hun usikker på, men det viktigste akkurat dahadde vært å slippe inn.

Hun åpnet døra, så det ble en liten glipe. Det var densamme mannen som satt utenfor. På gulvet ved siden avham sto det en termos. Bladet kunne hun ikke lenger se.Han hadde hodet bakoverlent og litt på skakke, men hunkunne ikke avgjøre om han sov.

Emma trakk seg litt tilbake igjen, og døra gled sakteigjen uten en lyd. Så stakk hun en hånd ned i hver lommeav morgenkåpe, og veide for og imot. Ville politimannentrenge et større smell denne gangen for å reagere på sammemåte? I så fall måtte hun ta glasset. På den annen side: Hvishun ble oppdaget, ville de vel bli sintere om hun haddeknust et glass enn om hun bare hadde kastet en gaffel somkunne vaskes?

Til slutt var valget tatt. Hun åpnet døra litt mer på gløttenn forrige gang og kastet i motsatt retning nå, over krys-set av korridorer. Det lille smellet da gaffelen landet, sattei gang en ny bevegelse i stolen, og hun tenkte seg ikkelenger om, bare løp. Men idet hun rundet hjørnet, så hunat politimannen litt lenger ned i gangen hadde stanset ogsnudd seg.

«Hei der!»Hun bare løp, mot heisen og trappeskiltet ved siden av.

Røsket opp døra og begynte på trinnene. Hvert støt kjentessom en iling langs ryggraden. Nede i egen etasje begyntehun først å løpe mot rommet sitt, før hun stanset opp. Detvirket ikke som om han hadde fulgt etter henne. Var detfordi han måtte sjekke rommet til pappa først? Hadde hanskjønt hvem hun var?

Først da ble hun oppmerksom på gulvet. Flere steder vardet ikke lenger rent lysegrått, men hadde fått hvite spetter.Midt inne i hver flekk kunne hun se omrisset av en sko.Noen hadde gått her, helt tydelig fra rommet hennes. Var

55

skikkelsen