BLODSBÅNDOversatt av Kirsti Vogt, MNO

Garth Nix & Sean Williams

Til alle venner med pels,finner og skjell som har beriket livet mitt.

– G.N.

Til Skipper og Jumpy, froskene som kom på besøk,deres eier Amelia og hennes tvillingbror Orlando.

– S.W.

Originalens tittel: Spirit Animals – Blood TiesCopyright © 2014 by Scholastic Inc. All rights reserved. Published by

arrangement with Scholastic Inc., 557 Broadway, New York, NY 10012, USA,represented by Ia Atterholm Agency, Sweden.

scholastic, spirit animals and associated logos are trademarks and/orregistered trademarks of Scholastic Inc.

Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag, OsloOversatt av Kirsti Vogt, MNO

Omslagsdesign: SJI Associates og Keirsten GeiseOmslagsillustrasjon: Angelo RinaldiRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Sats: Type-it, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8213-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler omkopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtalekan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller

fengsel.

www.schibstedforlag.no

1

DEN STOREBAMBUSLABYRINTEN

B ambusen ruvet over meilin, høyt der oppe,

sperret for solen og kastet mørke skygger over stedetder to stier krysset hverandre. Meilin stanset og stirret irri-tert på enda et veikryss i den store bambuslabyrinten, endaet veivalg. Hun hadde ikke lyst til å innrømme det, ikke forseg selv engang, men hun hadde tatt feil vei et eller annetsted, for flere kilometer siden, og nå hadde hun virkelig gåttseg vill.

Da hun fikk ideen om å komme seg inn i Zhong gjennomlabyrinten, hadde det virket som en veldig god plan. Bam-busskogen ble i sin tid plantet for å fungere som forsvarsverki et område den zhongesiske mur ikke dekket, og det var bareutvalgte budbringere og høyerestående tjenestemenn somkjente de hemmelige veiene gjennom den femten meter høyeskogen av bambus som strakte seg milevis utover. Faren tilMeilin, general Teng, kjente selvfølgelig til hemmelighetene,

7

og det var lenge siden han lærte Meilin hvordan man skullekomme seg gjennom labyrinten fra nordinngangen.

«Ta til venstre de første ti gangene,» hvisket Meilin for segselv. «Deretter til høyre ti ganger, så venstre, høyre, venstre,venstre, venstre, venstre, høyre, høyre, høyre.»

Men hun hadde fulgt denne instruksen, uten å komme utpå den andre siden av bambuslabyrinten. Og enda verre vardet at hun hadde regnet med å komme seg gjennom den påén dag, for det var ikke meningen at det skulle ta lenger tid.Skinnflasken hun hadde fylt med vann i en bekk ved inngan-gen, pluss to riskaker, skulle ha vært nok mat og drikke forferden.

Nå var det morgen den tredje dagen. Vannflasken var tom,og riskakene var fjerne minner. Hun hadde gått inn i labyrin-ten rett etter en ukeslang reise med skip og karavane gjen-nom Eura, ofte skjult i støvete kasser eller lasterom fulle avrotter, så hun var ikke bare sulten og tørst, men også frust-rert over at hun ikke hadde lyktes. Det var bare det svakehåpet om at faren fremdeles kunne være i live, og at hun selvkanskje kom til å leve lenge nok til å finne ham, som hindrethenne i å gi opp.

Meilin slo sint til den nærmeste bambusplanten medkampstaven, og slaget var så hardt at den ti centimeter tykkestammen brakk. Den falt mellom de andre, men det var såmange av dem at det var som om den aldri hadde stått der.Alt hun kunne se, var håpløst høy bambus overalt, den smalestien og solen høyt der oppe.

For første gang begynte Meilin å tro at hun faktisk kunnekomme til å dø i labyrinten. General Tengs datter tørste i hjeli en bambusskog! Tanken var uutholdelig!

8

Hun begynte å klø på underarmen, og det ga henne noeannet å tenke på. Meilin trakk opp ermet og så på tatove-ringen av en sovende panda. Hun hadde latt kraftdyret sitt,Jhi, ligge i dvale i bambuslabyrinten, fordi hun var redd forat pandaen kom til å sinke henne. Nå hadde hun langt meralvorlige ting å bekymre seg for.

«Så kom igjen, da!» kommanderte Meilin. «Kom ut og gjørnoe nyttig. Kanskje du kan ete vei gjennom bambusen formeg!»

Et lysglimt og en brå bevegelse. En pelskledd masse pres-set seg mot siden hennes da Jhi dukket opp og lente seg mothenne, skjøv henne mot den nærmeste bambusklyngen ogfikk den til å riste.

«Hei, vær forsiktig,» protesterte Meilin. Hun kjente noerøre ved ansiktet, trodde det var et insekt og feide det vekk,men så kjente hun at det landet noe på hånden hennes også.Hun kikket opp og så sarte, hvite blomster falle fra toppenav bambusen, høyt der oppe, lik bitte små, varme snøfnugg.

Bambusblomster.Meilin hadde aldri sett bambusblomster før. Hun visste at

plantene bare blomstret én gang i løpet av femti eller sekstieller til og med hundre år, og deretter døde de. Alle bambus-plantene, samtidig.

«Labyrinten dør,» hvisket hun og stirret opp i toppen avbambusen. Hver eneste klynge av bambus hun kunne se, sto iblomst. I løpet av en uke eller to kom bambusen til å begynneå tørke ut, knekke og rase. Før den tid kom skogbunnen tilå bli dekket av blomster, noe som ville trekke store flokkerav rotter og andre dyr til århundrets festmåltid.

Når bambuslabyrinten forsvant, kom enda mer av Zhong

9

til å være helt ubeskyttet. Erobrerne hadde invadert det stak-kars hjemlandet hennes gjennom muren, og nå ble også desvakere forsvarsverkene revet vekk. Kanskje var det til ogmed Fortæreren som på et eller annet vis hadde forårsaketblomstringen.

Jhi satte seg tungt ned og strakte en stor pote opp for åtrekke Meilin ned ved siden av seg.

«Jeg kan ikke sette meg!» protesterte Meilin. «Jeg er nødttil å finne veien ut!»

Hun dyttet poten til pandaen til side og tok noen skrittlangs stien til venstre. Så nølte hun, snudde og tok noenskritt langs stien til høyre. Jhi ga fra seg et slags snøft.

«Ler du?» spurte Meilin irritert. «Dette er alvorlig! Jeghar gått meg vill! Jeg har verken mat eller vann. Jeg kan døher!»

Jhi klappet på bakken ved siden av seg. Bevegelsen varveldig menneskelig, og minnet Meilin om faren, de gangenehan ville at hun skulle sette seg ved siden av ham og ta imotnoen kloke råd. Å, så gjerne hun skulle ha sett ham nå!

«Jeg har ikke tid til å sitte!» hveste hun. «Kom igjen!»Det spilte egentlig ikke noen rolle hvilken vei hun tok,

tenkte hun. Hun hadde gått seg helt bort. Det som betyddenoe nå, var tempo. Hun var nødt til å komme seg ut av bam-buslabyrinten før hun sultet og tørstet i hjel.

Hun galopperte i vei, overbevist om at denne gangen villehun finne en åpning i den tettvoksende bambusen, at stienville føre til en lysning, at hun ville komme ut i Zhongs åpnelandskap.

Bak henne ga Jhi fra seg nok en lyd, men Meilin overhørteden. Enda en gang viste det seg at kraftdyret hennes var

10

helt ubrukelig. Hadde hun bare hatt Essix! Falken kunne hafløyet opp og funnet veien ut.

«Man skulle tro at en panda ville være bitte litt nyttig i enbambusskog!» mumlet Meilin. Hun løp videre femti metertil, og kom til enda et kryss. Hun kunne gå til venstre, tilhøyre eller rett frem. Alle veiene så helt like ut – lange, smalestier mellom høye klynger av bambus.

Meilin stanset og så seg tilbake. Jhi fulgte etter henne,sakte, men sikkert. Mens jenta så på, strakte pandaen segopp og trakk ned en bambusstamme, bøyde den uanstrengthelt til den brakk. Toppen gikk i bakken like ved stien rettbak Meilin, som nok en gang fikk en dusj av blomster overseg. Jhi ruslet videre og begynte å spise, fylte potene medbambusstilker, blader og blomster og stappet det i munnen.

Meilin kjente sulten som en smerte i mellomgulvet. Denvar vanskelig å overse. Hun var så sulten at hun ville ha fåttvann i munnen, hvis den ikke hadde vært så tørr. Hun haddeforsøkt å spise bambus på dag to, og det hadde gitt hennemagesmerter som bare gjorde sulten verre. Bambusen varfor tørr, og hadde ingen ferske, nye skudd som ville ha værtlettere å fordøye.

«Det må jo finnes en vei ut,» hvisket hun. Hun så fortviletpå de ulike stiene. Det var virkelig ikke noen forskjell mel-lom dem. Meilin hadde tatt til høyre sist. Nå skulle hun gåtil venstre, bestemte hun. Venstre, og så høyre i neste kryss,og så videre. Sikksakk. Det kom til å fungere. På den måtenville hun før eller siden ende opp et eller annet sted.

«Kom igjen,» sa hun til Jhi.Denne gangen løp hun ikke. Hun hadde rett og slett ikke

energi til det lenger. Men hun gikk raskt, brydde seg ikke om

11

den gnagende sulten og den tørre halsen, varmen og fuktig-heten.

«Jeg skal finne en vei ut herfra,» hvisket hun. «Jeg skalkomme meg til Zhong. Jeg skal kjempe mot Fortæreren ogfiendene våre.»

Men hun fikk svar av en liten stemme i hodet, som hvis-ket en håpløs tanke igjen og igjen.

Jeg kommer til å dø. Jeg har gått meg vill, og jeg kommertil å dø.