[The Medieval Inspiration]

Liber Sequentiarum op. 114 *2001Norwegian Music Information Centre, Oslo – Norway, 2001

Solveig Kringelborn, soprano / Ole Edvard Antonsen, trumpet

1 Ecce Pulcra (1. November – All Saints Sequence) 8:88

2 Innocentem Te Servavit (23. December – Sequence in honour of Icelandic bishop Thorlákr) 8:88

3 Gaudete Vos Fideles (6. January – Epiphany) 8:88

Sonata for Trumpet & Piano op. 103 *1999-2000Musikk-husets Forlag M-H 2998; Oslo – Norway, 2001

Ole Edvard Antonsen, trumpet / Wolfgang Plagge, piano

4 Languido – Determinato – Tranquillo 8:88

Solarljód op. 68 *1992Norwegian Music Information Centre, Oslo – Norway, 2000

Solveig Kringelborn, soprano / Wolfgang Plagge, piano

5 Sol eg såg ( The sun I saw) 8:88

6 Blodgeislar (Bathed in blood) 8:88

7 Menneske såg eg (Men I saw then) 8:88

8 Solhjorten (The Sun-Hart) 8:88

ARS NOVA – TANKER RUNDT EN STJERNE OG EN MUSIKK4. juli år 1054 flammet et voldsomt lys opp på himmelen. Lyskilden, som skulle vise seg å være en eksploderende stjerne – en supernova

– var så kraftig at den var godt synlig på høylys dag i flere uker. Begivenheten ble observert over hele jordkloden, og den finnes utførlig dokumentert i både kinesiske skrifter og Hopi-indianske huletegninger.

I over 900 år har nå restene av det som engang var en massiv stjerne, med en tetthet på ca. 10 solmasser, rast utover i alle retninger fra eksplosjonspunktet med en fart på over 5 millioner kilometer i timen, og dannet ett av de vakreste og mest særpregete fenomener på stjerne-himmelen, Krabbetåken M1. Filamentene med stjernemasse inneholder en rekke livsviktige stoffer som skal til for å danne nye stjerner og planeter, og disse stoffene blir altså nå spredt til andre deler av universet. Tilbake i sentrum for begivenhetene sitter en liten pulserende stjerne og blinker som en superrask fyrlykt med 30 blink i sekundet og passer på at det verdifulle materialet kommer vel av gårde.

Krabbetåken har fascinert astronomer og lekfolk i århundrer, både på grunn av sin fysiske natur og sin dynamiske skjønnhet. I det hele tatt har universet og dets hemmeligheter alltid trollbundet mennesker i kraft av sin unike blanding av voldsom energi og absolutt stillhet.

Midt på 1000-tallet befant Europa seg i den historiske epoken vi gjerne omtaler som Middelalderen, og det var bare noen tiår siden Norge var blitt kristnet ved Olav den Helliges martyrdød på Stiklestad.

Middelalderen ble dominert av to institusjoner: Føydalismen og den Uni-verselle Kirken. Kirkens materielle liv var inngrodd i lens-systemet, men fra Romerriket hadde Kirken overtatt et sentraliseringsprinsipp som den aldri ga opp. De lokale lensfyrstene ble aldri så store at de kunne rivali-sere med Kirken, bare det mektige tysk-romerske keiserdømmet kunne

by på jevnbyrdig politisk motstand, noe som utløste voldsomme strider mellom keiser og pave.

Ett av Kirkens viktigste virkemidler ved siden av sin lære – liturgisk så vel som politisk – har alltid vært musikken, og siden Pave Gregor den Store på 600-tallet startet utviklingen av det som etter hvert skulle bli kjent som den Gregorianske koralsang, har musikken hatt en sentral plass i hele Verdenskirkens historie. (Gregor var neppe selv komponist, men han ga støtet til en sammensmeltning av musikalske uttrykk fra hele den kjente verden. Slik oppsto et kirkemusikalsk fellesspråk som alle i det veldige riket kunne føle seg hjemme i.)

Den gregorianske musikken kjennetegnes av sin enstemmighet, sine særegne tonerekker og sin energirike stillferdighet. I det alt vesentlige var utviklingen av den gregorianske musikken som tidsuttrykk ført til ende omkring år 1100, men nye sanger og messemelodier ble fortsatt skrevet helt inn i 1700-tallet, og tradisjonene har vist en bemerkelses-verdig lyskraft. Den gregorianske musikken har på en forbløffende måte overlevd politiske og religiøse oppgjør gjennom 1400 år, og har stadig mye å tilføre dagens mennesker.

I mitt virke som komponist har jeg latt meg fengsle av den betydning middelaldermusikken har hatt for framveksten av de europeiske landenes spesifikke folkemusikalske uttrykksformer. Min interesse har i særlig grad vært knyttet til sammenhengen mellom irsk og norsk musikk på Olav den Helliges tid og påvirkningen fra den gregorianske kirkemusikken.

Noe av det mest overraskende ved gregoriansk tradisjon er nemlig den betydelige grad av regionale variasjoner en kan finne i et ellers homo-gent materiale. Det er opplagt at elementer som språkmelodi, setnings-melodi og temperament har vært med på å tilføre de enkelte sangene

Ars Nova Den levende Middelalderen • The Medieval Inspiration

– 3 –

I Middelalderen var Nidarós erkebispedømme, med den ruvende domkir-ken, Norges viktigste kirkelige sentrum. Kristendommen hadde kommet til Norge vestfra, fra England og Irland. Særlig den irske påvirkningen var sterk; den unge norske kirkens første helgen var den irske prinses-sen Sunniva, som hadde gått i land på den norske vestkysten med sitt følge på slutten av 900-tallet. Dessuten skulle også innflytelsen fra det ortodokse Russland etter hvert bli betydelig: Olav I Tryggvason vokste opp i Russland og ble døpt i 995, samme år som han ble tatt til konge i Trøndelag – Olav II Haraldsson oppholdt seg i Russland fra 1029 til 1030 før han led martyrdøden i slaget på Stiklestad.

Opp gjennom hele 1000- og 1100-tallet var det en livlig kontakt mellom Norge, Island, Irland og Hebridene; det er i det hele tatt påfallende lite kontakt med Roma. Først på midten av 1100-tallet følte Paven at tiden var moden for å sende en legat nordover til Norge, og i 1153 ble endelig det romersk-katolske erkebispesetet Nidarós opprettet. Men selv etter dette opprettholdt kirken i Norge sin tette forbindelse med kirkene på de britiske øyene i flere århundrer.

De kulturelle og religiøse impulsene ble derfor svært varierte, og sang-tradisjonen som etter hvert utviklet seg i Norge ble naturlig nok preget av dette. Store mengder håndskrifter ble produsert, så vel tekstdoku-menter som noter. Sekvenser og antifoner ble importert og kopiert fra en rekke europeiske kilder; etter hvert kom det til originalstoff tilpasset de lokale forholdene.

Erkebiskop Erik Valkendorf i Nidarós fikk trykket en egen messebok og en bønnebok for hele den norske kirkeprovins i 1519. Disse to bøkene, Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense var de første bøker der man fra norsk side benyttet seg av boktrykkerkunsten; bøkene måtte trykkes i Danmark, ettersom ingen boktrykker var i virksomhet i Norge før i 1643. Missalet inneholder kirkeårets liturgiske tekster og skulle

erstatte de håndskrevne messebøkene. Dessverre rakk man aldri å lage trykte versjoner av de mange håndskrevne notedokumentene som hadde kommet til gjennom århundrene, og da reformasjonen kom, falt manuskriptene som offer for en hensynsløs utradering av alt katolsk. Store mengder uerstattelige bøker med noter og tekster havnet på bålet, og de eksemplarene som ble gjemt unna i de mindre kirkene rundt om i landet, ble etter hvert skåret i biter og brukt som bokrygger i skatte-innkrevernes notatlister. Praksisen med å skjære i stykker middelalder-dokumentene fortsatte i over hundre år – helt til midten av 1600-tallet.

Arbeidet med å redde fragmentene fra skattelistene kom i gang for alvor på slutten av 1800-tallet, og i 1906 hadde man samlet sammen 2300 biter, de fleste ganske små, andre av en viss størrelse. Antallet fragmen-ter har siden fortsatt å vokse, og det er fra dette materialet jeg har hentet de tre sekvensene som danner grunnmaterialet i verket Liber Sequentiarum Nidrosiensis, Sekvensbok for Nidarós, op. 114.

En sekvens er en del av den klassiske katolske gudstjenesten, og synges etter vekselsangen Graduale. I gammel tid ble ofte et halleluja-vers hengt etter Graduale-sangen, og den siste bokstaven a i det avsluttende halleluja-ropet ble rikt utsmykket med en lang melisme; en tonekjede som bar navnet Sequentia. Etter hvert ble det forfattet ord til tonene i disse kjedene, og slik oppsto sekvensene. Tekstene i sekvensene hyller Gud, Jomfru Maria, universelle, nasjonale eller lokale helgener; på et tidspunkt var det over 4500 av dem! I 1570 satte paven imidlertid en stopper for sekvensproduksjonen av frykt for at nasjonale hensyn skulle overskygge kirkens egentlige budskap, og nå er bare et fåtall i vanlig bruk.

Det spenstige, men samtidig linjerene og klare tonespråket i det gregori-anske Nidaros-materialet har alltid øvd en magisk tiltrekning på meg.

nasjonale forskjeller fra land til land, noe som må ha gjort det usedvanlig spennende å reise til andre land og høre kjente sanger bli sunget litt forskjellig, nærmest med lokal “dialekt”! Dette fenomenet er den dag i dag særs levende i folkemusikkmiljøene, der samme slått kan ha ulike former, sågar i samme distrikt.

I 1536 ble reformasjonen etter dansk kongebud tvunget igjennom i et uforberedt Norge. Selv om det skulle ta flere tiår før kirkeforandringen var fullført i Norge, fikk avskaffelsen av latin som kirkespråk, avset-telse av den katolske geistligheten, og framfor alt en vettløs rasering av kirkebygg og klostre dramatiske følger for den gregorianske tradisjonen i landet. Uerstattelige kunstgjenstander og manuskripter gikk tapt, og en kombinasjon av vandalisme og papirknapphet i tiden etter reforma-sjonen førte til at mesteparten av de håndskrevne notene med norsk liturgisk middelaldermusikk – deriblant sekvensmaterialet fra Missale Nidrosiense – gikk tapt for alltid. Bare fragmenter er igjen, gjenfunnet som forsterkningsmateriale i bokrygger fra senere dato, eller som klad-depapir i notisblokker. Enkelte dokumenter er tilnærmet komplette, andre har latt seg helt eller delvis rekonstruere ved hjelp av islandske, irske og sentraleuropeiske kilder.

Til tross for disse ødeleggelsene fikk både de modale tonegangene, den strofiske oppbygningen og det rytmiske særpreget fra den gregorianske musikken leve videre i Norge: Folkemusikken tok nemlig opp i seg store deler av det gamle tonespråket – stjernemassen fra en døende stjerne rakk å gi liv til en ny utvikling.

Min årelange befatning med dette fruktbare middelaldermaterialet har også sådd frø i mitt sinn og avstedkommet en rekke verker der jeg tar opp tråden fra den kulturelle supernovaeksplosjonen Norge gjennom-levde etter kontakten med Middelalderens Europa. Jeg opplever at min musikk har utviklet en spesifikk originalitet – men innerst inne sitter en

musikalsk liten pulserende stjerne og passer på at materialet blir godt forvaltet…

Wolfgang Plagge 2001

– 4 – – 5 –

II. Innocentem Te Servavit23. desember – De s. ThorlacoDen hl. Thorlákr (†1193), biskop av Skálaholt; IslandAntakelig oppstått 1199Manuskript trolig fra 1. halvdel av 1400-tallet

Innocentem te servavit divina protectio.In pastorem sublimavit condigna eleccio.

Indigentes tua pavit benigna compassio.Delinquentes revocavit paterna correctio.

O quam mirum te probavit mirorum patracio.Et virginem demonstravit odoris manacio.

Ergo genti quam formavit tua predicacio.Et quam Christo conformavit fidei consorcio.

III. Gaudete vos Fideles6. januar – In Epiphania [Helligtrekongersfest]Sannsynligvis tidlig 1100-tall / Manuskriptfragmenter fra Tune 1612

Gaudete vos fideles gentium pars electa.Ethiopum nigredo in iudam est translata.

Offerunt arabes aurum tharsis mirram et thus saba.Ostendunt mistice quis sit cui sua prebent dona.

Rex per aurum per thus sacerdos per mirram sepultura.Offeramus re vera Christo quod reges in figura.

Examinemus mentes et aurum est in ara.Mortificemur culpis sic offeratur mirra.

Thuris odor optimi quod sabea protulit ad virtutum pertinet sacramenta.

Cuius salutifera lustrent nostra viscera ad fomentum anime flagramenta.

Ad ultimum laus est ducta psallat chorus alia.

Sonate for trompet og klaver op. 103 siterer ingen spesifikk gregoriansk sang – her er det tvert i mot vekselsangkonseptet fra de latinske sekvensene, antifonene og responsoriene som danner formell basis: Trompet og klaver innleder verket hver for seg, som i en veksel-sang, og klaverets lange ostinate partier senere i verket viser til bor-dunteknikken fra middelaldersangene. Verket er i én lang episk sats, leddelt som en sekvens.

Jeg har valgt å la sangene i Liber Sequentiarum stå som en vignett for hele denne CD-produksjonen, der sammenhengen mellom middelalder-inspirasjon og nåtid er hovedtema.

De tre sangene inneholder alle autentisk materiale, både tekst og melodi. Trompetstemmen er nyskrevet og fungerer som bindeleddet mellom gammel og ny tid – sangstemmen synger originalmaterialet. Autentiske manuskripter til de to første sangene finnes bevart i sin helhet, den siste, derimot, er rekonstruert fra forskjellige kilder, etter-som den er blant de mest ødelagte.

Tonespråket i komposisjonen er naturlig nok farget av det modale grunn-materialet (mixolydisk i I og III; dorisk i II), men beveger seg også i helt andre bitonale og kromatiske sfærer. Komposisjonskonseptet minner for-melt litt om metoden Geirr Tveitt, Igor Stravinsky og Béla Bartók benyt-tet når de plasserte originalkomponert folkemusikk i en kunstmusikalsk ramme, men tidsavstanden mellom middelaldermusikken og samtids-musikken gjør det nødvendig med en langt større grad av varsomhet i bruk av virkemidler. Derfor er sangene i Liber Sequentiarum stort sett enstemmige: Trompet og sangstemme opererer enten hver for seg med trompeten som “kommentator”, eller sammen – med trompeten som rytmisk bordun. Verket søker å vise hvilken enorm betydning middelal-dermusikken har hatt for framveksten av et eget norsk musikkidiom generelt og for meg spesielt.

Den første sangen i samlingen er en Allehelgenssekvens, den andre hyller en av Nidaros’ store helgener ved siden av Olav den Hellige, den islandske biskop Thorlak (†1193), og den siste ærer de Hellige Tre Konger.

Verket er skrevet for Solveig Kringlebotn og Ole Edvard Antonsen, høsten 2001.

I. Ecce Pulcra1. november – De omnibus sanctis [Allehelgensdag]Antakelig oppstått på 1000-talletManuskript gjenfunnet på Hadeland 1625

Ecce pulcra canorum resonet voce alleluia.Intimans requiem civitum inclitam.

Felix stat nimium angelorum rutilans agmina.Sancte sancte sancte Christo ovans iugiter proclamant.

Sublimis in cathedra apostolorum sede fulgida lampada tribus et linguas iudicancia.Domini vestigia qui sequti sunt iusta degentes in terra et post hanc marcessibilem vitam.

Stolis candidis martirum adornantur colla.Hi sunt milites qui mundi preliarunt bella.

Coronis albis coronantur sancti qui confidentes crediderunt vere vel fide certantes respuerunt vana modo habent celestia regna.In qua triumphant gliscentes optime sive canticant psallentes carmina arte laudiflua voce multimoda regi Christo submittentes colla.

Multum recitaris laude spiritum atque iubilaris in choro virginum. Alleluia dulcimode te decantant pudicum agmina.Laus tibi sit semper Christe per omnia qui opitularis cantantes talia.Voce pulcra alleluia et nos ipsi proclamemus una.

Da nobis eterna regna florida ubi cantemus omnes alleluia.

– 6 – – 7 –

SÓLARLJÓDGjendikting til nynorsk ved Ivar Orgland, 1980

33. Det tarv eg seiakor sæl eg vari denne gode heimen,og så det andre:kor ugjernevi som lever, døyr.

34. Sjølsvik råkar menneskemed grådig pengehug.Ljose myntarVert til lang trege.Rikdom gjer mang ein til dåre.

35. Glad over mykje hjå menneski var eg,føreåt visste eg lite.VerestadenGud har skaptEr full av freistingar.

36. Lenge eg lågmellom liv og daude,hadde slik hug til å leva.Men han rådde Som rikjer då.Framføre ligg daudens vegar.

37. Hel no haddehert sitt reip,det sveid i sida mi.Slita det ville eg,For seigt det var.Lett for ein laus å fara.

38. Åleine ég visstekorleis allslagssuter voks for meg.Hel sine møyarlét meg kjennanå-gufs kvar ein kveld.

39. Sol eg såg,sann dagstjerne,lågna i larmfylt verd.Men Hel si grindhøyrde eg likeeinstala til meg tungt.

40. Sol eg sågsenda blodgeislar.Då var eg langt inni dauden.Mektig ho syntestpå mangt eit vismot henne eg fagna før.

41. Sol eg sågså det tyktest megsom såg eg den gode Gud.Henne bøygde eghovudet forseinast her i heimen.

42. Sol eg sågsåleis strålaeg visste inkje av meg.Men havstraumar brustehardt nedunder,blanda sterkt med blod.

43. Sol eg sågpå sjøen skjelvande,rørd eg var av redsle,for hjara mittvar langt på vegsundbrote av trege.

44. Sol eg sågvar eg snautt meir sorgfull.Då var eg langt inni dauden.Tunga mivar som tre i munnenog teken til å kolna.

45. Sol eg sågsidan aldri etter den tunge dag,for fjerre vatnkvarv for augo mineog løyst eg vart frå liding.

46. Von-stjerna flaugdå vart eg fødd,bort får brystet mitt.Høgt ho flaug,sette seg inkje,så kvild ho kunne få.

69. Menneske såg egsom mykje haddegjeve etter guds lover;reine kyndlarover hovudet deirasåg eg brenna bjart.

Tonespråket er modernistisk, tonalt basert, med modale, polytonale og polyrytmiske elementer. Formforløpet er konsentrert, men også episodisk, og avsluttes med et koralsitat.

Kimende klokker utgjør et vesentlig programmatisk element – dessuten opptrer klokkene parallelt i forskjellige tidsforløp. Tiden er i det hele tatt et sentralt tema også i dette verket: Tiden som dimensjon, tiden som måleenhet, tiden som historieforteller og som vår nemesis. I den ånd bør også det avsluttende koralsitatet oppfattes: “Insbrugk ich muss dich lassen” er en av Heinrich Isaac’s (*1450, †1517) vakreste tenorsanger, skrevet da han måtte reise fra Innsbruck for å gå i italiensk tjeneste. Dette gjorde han åpenbart med tungt hjerte, ettersom han tydeligvis følte at en epoke i hans liv var definitivt over. Isaac skaffet seg for øvrig et stort navn som komponist blant annet av messer i den tyske stil, der liturgisk sang alternerer med koralpolyfoni i en slags vekselsang-teknikk.

Sonaten oppviser partier med lange kantilener så vel som virtuose utfor-dringer, og stiller store krav til utøverne. Den er tilegnet Ole Edvard Antonsen og ble urframført i Oslo Kammermusikkfestival i 2001.

Sólarljód (Solsangen), op. 68 er basert på ett av den norrøne litteraturens vakreste dikt. Teksten stammer fra 1300-tallet, antakelig fra Island, og viser en fascinerende blanding av symbolikk fra så vel kristen som før-kristen tid. Diktet er skrevet på versemålet ljódaháttr, der strofen består av to halvstrofer på tre linjer hver, hvorav de to første er bundet sammen med bokstavrim. Diktet er et læredikt, i en viss forstand til og med moraliserende: En mann forteller i en visjon om sin egen død, livet etter døden der hellige menn og kvinner lever i evig salig-het, og helvetet, der de fordømte må tåle de skrekkeligste pinsler i all evighet.

Teksten er full av sterke bilder og symboler, noen eksempler: Vondraken er satan, Vígdvalinn og Solhjorten (som har bena på jorden men geviret i himmelen) er bilder på Kristus.

Jeg har i min versjon av Sólarljód valgt å benyttet Ivar Orglands prakt-fulle gjendiktning til nynorsk, der hele originalens rytme, skjønnhet og styrke er bevart. Til de fire satsene har jeg brukt strofene 33-39, 40-46, 69-75 og 55/54/78/81.

Tonespråket i Sólarljód er mørkt, til dels truende, men i de to siste sangene også mildt og lyst. Sangene bør ikke anses som sanger i vanlig forstand, men heller som stort anlagte episke arier med et vold-somt omfang både innholdsmessig og sangteknisk. Det stadig tilbake-vendende “Sol eg såg” skaper en dramatisk helhetsopplevelse som tematisk binder de fire sangene sammen til en enhet. Det er ingen musikalske sitater fra andre kilder i dette verket, men hovedmotivet i den tredje sangen er holdt i en mixolydisk modalitet basert på tradisjonen fra Nidarós.

Solarljod ble skrevet for Solveig Kringlebotn i 1992 og urframført av henne i Oslo Kammermusikkfestival i 1998.

– 8 – – 9 –

Ole Edvard Antonsen regnes som en av de ypperste trompetsolistene i verden i dag. Etter å ha vunnet 1. pris både i CIEM-konkurransen i Genève i 1987 og UNESCO-konkurransen i Bratislava i 1989 forlot han sin stilling i Oslo-filharmonien til fordel for en karriere som internasjonal stjernesolist.

Han har hatt solistoppdrag med et stort antall av verdens ledende dirigenter, orkestre og kammerorkestre, blant dem Mariss Jansons, Kent Nagano, Jeffrey Tate, Jiri Belohlavek, Joel Levi, Berlinfilhar-monikerne, Dresdner Philharmonie, Den Tsjekkiske Filharmoni, English Chamber Orchestra, Atlanta Symphony, Württem-bergisches Kammerorchester, Kioi Sinfo-nietta Tokyo, Israel Chamber Orchestra, Stockholms Radiosymfoniorkester, Austra-lian Chamber Orchestra, Deutsche Kam-merphilharmonie Bremen, Det Norske Kammerorkester og mange flere.

Ole Edvard Antonsen opptrer også med mange framtredende blåser- og brass-ensembler. Han er meget interessert i samtidsmusikk og har urframført over 40 verker som er blitt spesialskrevet for ham. Han har de siste sesongene konsertert ved et stort antall viktige konsertsteder i Europa, Japan, USA og Sør-Amerika. Han har også spilt på berømte festivaler i Schleswig-Holstein, Rheingau, Ludwigsburg, Flandern, King’s Lynn, Oslo, Bergen og Istanbul.

Antonsen har medvirket som solist eller gjestesolist på med enn 60 CD-innspillinger innen alle stilarter. Den rock-inspirerte CD’en “Tour de

Force” har solgt mer enn 140.000 eksemplarer bare i Norge.

Hans forbløffende musikalske allsidighet har resultert i en lang rekke meget vellykkede samarbeidsprosjekter med pop-, rock- og jazz-musi-kere som John Miles, Level 42’ Mark King, Lisa Stansfield og Willem

Breuker Kollektif.

Solveig Kringlebotn studerte sang ved Norges Musikkhøgskole i Oslo og ved Operahögskolan i Stockholm. Hun debuterte som operasanger ved Kungliga Teatern som Papagena i Tryllefløyten i 1987, og i 1990 mottok hun Kritikerprisen for sin tolkning av rollen som Mimi i La Bohème. Ved siden av et stort repertoar av norsk sanglitteratur, besitter hun også et imponerende operarepertoar. Sitt inter-nasjonale gjennombrudd fikk hun i 1991, da hun uroppførte Witold Lutoslawski’s sangsyklus “Chantefables et Chantefleurs” under Promskonsertene i Royal Albert Hall med komponisten selv som dirigent. Siden har hun etablert seg som en av sin

generasjons fremste sangere. Hun har bl.a. gjestet Promskonsertene i London fem ganger, hun har vært på turné med velrenommerte orkestre som Berlinerfilharmonikerne og Israel Filharmoniske Orkester, hun har sunget på kjente festivaler som Edinburgh, Glyndebourne og Salzburg flere ganger, samt gjestet mange av verdens ledende operahus, blant annet i Paris, London, Roma, Berlin, Wien, München, Moskva og New York. Videre har hun arbeidet med flere av dagens store dirigenter, så som Zubin Mehta, John Elliott Gardiner, Nicolaus Harnoncourt, Claudio Abbado, Antonio Pappano, Simon Rattle og Gennadij Rozdestvensky.

70. Menneske såg egsom meir enn av sømdgav dei fattige fylgje;las englar bøkerog heilagt lovover hovudi deira.

71. Menneske såg eghardt medfarne i holdet sitt av hunger;Herrens englarfor deim bøygde hovud;det er øvste yndet.

72. Menneske såg egsom hadde gjeve utmødde mat i munn;kvilene deiravar på himmelgeislar,laglege til lægje.

73. Heilage møyarhadde tvegerein for kvar ei syndsjeli til deisom på mang ein dagpinte sjølve seg.

74. Høgt ridande fylgjesåg eg på himlar fara,deira veg går til gud;føre rid deisom her vart myrdautan nokor skuld.

75. Mektige fader!Mætaste son!Himmelens heilage ande!Deg som har skapt oss,bed eg fri ossalle ifrå naud.

55. Ein solhjort såg egsunnan fara,dei tøymde han, to saman;føtene hansstod på fast mark,men horni nådde til himmels.

54. Vestan såg egflyga Von-draken,han fall på Glævalds veg;venger skók ha,så vide tyktest meg land og himmel klovna.

78. Son, berre far dinog Solkatlas sønerhar løyst for deg gåtaom hjortens hornsom den vise Vígdvalinnbar ut or haugen.

81. Dette kvadetsom eg har lært deg,skal du for levande kveda:Sólarljód,som vil syna segi mykje ha minst av lygn.

– 10 – – 11 –

ARS NOVA – THOUGHTS AROUND A STAR AND A MUSICOn July 4, 1054 A.D. a brilliant new flare of intense light appeared in the sky. The flare, which in fact was an exploding star – a supernova – was so bright it was visible in broad daylight for several weeks. The event had been observed all over the world, and was documented by the Chinese and in rock paintings by Hopi Indians in North America.

Since that day the remnants of what once was a massive star about 10 times the mass of our sun have been racing outwards in all directions away from the explosion site at over 3 million miles per hour. Thus one of the most beautiful and enigmatic objects in the sky was created – the Crab Nebula M1. The filaments with star matter contain lots of valuable chemical elements, which eventually will be incorporated into new stars and planets. Back in the epicentre of events sits a dense little pulsating neutron star blinking like an ultra fast lighthouse at 30 blinks a second and sees to it that the valuable matter gets well underway.

The Crab Nebula has fascinated astronomers and lays ever after, both due to its physical nature and its dynamic beauty. Anyway, the Universe and its secrets have always attracted people’s imagination because of the mixture of violent energy and total silence.

At the time the Crab supernova exploded Europe found itself in what is commonly known as The Middle Ages. Olaf Haraldsson, the Norwegian Saint King, had brought Christianity to all of Norway just two decades earlier. Two institutions dominated The Middle Ages: Feudalism and the Universal Church. The material conditions of the Church were closely con-nected with the feudal system, but the Church had also inherited the Roman Imperial principle of centralization. The local kings and warlords never became powerful enough to attack the centralized Church, with exception of the mighty German-Roman Emperor, who had several grave struggles with The Holy See.

One of the most powerful means of expression the Church ever possessed – apart from its teachings – has always been music, and ever since Pope Gregory the Great (†604 A.D.) defined the rules and param-eters of what would eventually be known as Gregorian chant music has played a central part in the history of the Universal Church. (Gregory was not himself a composer, but he was instrumental in the development of a new musical style containing impulses from all of the vast Empire, thus creating a musical “Esperanto” where everybody could feel equally at home.)

The character of Gregorian chant is unison, modal and of energetic peacefulness. The development of Gregorian music was all but complete by the beginning of the 12th century A.D., but new songs and liturgies were still being composed in the same style well into the 18th century. Gregorian music has so far proven its persistence through more than 1400 years of history, and given its present popularity obviously still has a lot to say to modern people as well.

In my work as a composer I have been intrigued by the significance medieval music has had on the development of folkloristic musical expression in Western countries, especially the Gregorian influence on Irish and Norwegian folk music. Of the most surprising features concern-ing Gregorian chant are the strikingly different local traditions from one area to another. Obviously elements like local language, pronunciation habits and temperamental differences have been important factors in this musical evolution. At the time it must have been quite fascinating to travel – you could always recognise the songs you heard in church, even though they were being sung in different “dialects” from region to region! This is a phenomenon well known to present day folk musicians as well – the same tune can be performed in quite different ways in dif-ferent districts, even within the same country.

Solveig har spilt inn en rekke plater. En av de nyeste, solo-CD´en “Black Roses” vant Spellemannsprisen og ble nominert til årets beste plate i sin genre i flere av Europas ledende musikktidsskrifter.

Wolfgang Plagge ble født i 1960 i Oslo av nederlandske foreldre.Han viste meget tidlig en glødende interesse for klassisk musikk, og begynte som fireåring å spille seriøst piano, samtidig som han gjorde sine første komposisjonsforsøk. 10 år gammel vant han en internasjo-nal talentkonkurranse i engelsk fjernsyn; året etter Ungdommens Piano-mesterskap i Oslo.

I 1972 gjorde han en oppsiktsvekkende klaverdebut i Oslo - med H.M. kong Olav V til stede i salen. Han har siden vunnet flere nasjonale og internasjonale priser og legater, bl.a. Levinprisen i 1987. I 1986 avslut-tet han sine 6-årige studier ved Musikkhøyskolen i Hamburg, Tyskland med utmerkelse.

Han er aktiv som utøver over store deler av verden, og er en ettertraktet kammermusiker. Han har vært solist med et stort antall orkestre, og har samarbeidet med en rekke fremtredende utøvere, som Ole Edvard Antonsen, Alexander Dmitriev, Philippe Entremont, Lutz Herbig, Piotr Janowski, Evgeni Koroliov, Solveig Kringelborn, Truls Mørk, Robert Oppenheimer, Leif Segerstam, Randi Stene, Roberto Szidon, Lars Anders Tomter, Frøydis Ree Wekre og mange andre.Komponisten Wolfgang Plagge har, siden han fikk sine første kompo-sisjoner utgitt som tolvåring, utviklet seg til en moden, egenartet og produktiv skapende kunstner. Hans verkliste omfatter liturgisk musikk, kammermusikk, klaververker, vokal- og symfoniske verker. Han har fattet en særlig interesse for blåseinstrumenter, og har skrevet en rekke betydelige verker for tre- og messingblåsere i kammermusikalske konstellasjoner.

Helt siden studietiden i Norge og Tyskland har fenomenet tid vært en viktig komponent i Plagges musikk, både i direkte og indirekte forstand: Betraktninger og studier omkring tidsforløp, manipulasjon av tidsfølelse og utnyttelse av tiden som formelement er vesentlige faktorer i hans kreative prosess. Videre har han lenge hatt en forkjærlighet for oldtids-musikken i Nord-Europa, og en lang rekke verker er oppstått som følge av hans forskning på tidlig norsk middelalder.

Wolfgang Plagges musikk oppføres nå av enkeltmusikere, ensembler og orkestre over hele verden, og hans ry som komponist er i stadig vekst. I 1996 var han “Årets komponist” i Trondheim Symfoniorkester.En rekke av hans verker finnes innspilt på CD, og notemateriell er tilgjen-gelig hos Musikk-Husets Forlag as eller Norsk Musikkinformasjon.Han er medlem av Norsk Komponistforening.

– 12 – – 13 –

During the Middle Ages the Archbishopric of Nidarós with its impressive cathedral was Norway’s main ecclesiastic centre.Christianity had come to the country from England and Ireland. The Irish influence on the young Norwegian Church was especially strong – the first Norwegian Saint was an Irish princess, Sunniva, who died on Nor-wegian soil in the 10th century A.D.

The Russian Orthodox Church was also to have a lasting influence: King Olaf I Tryggvason was raised in Russia and baptized in England in the year 995, the same year he was created king of Middle Norway – Saint Olaf II Haraldsson stayed in Russia from 1029 to 1030 before going back to Norway and earning Sainthood in the Battle of Stiklestad.

Throughout the 11th century there was a lively contact between Norway, Iceland, Ireland and the Hebrides; contact with Rome was surprisingly scarce. It was not until the middle of the 12th century the Pope finally decided that time had come to send a legate to Norway, and in the year 1153 the Archbishopric of Nidarós was finally established. But the close connections with the Churches of the British Isles were still maintained for several centuries to come.

Therefore, it is not surprising that cultural and religious impulses became very heterogeneous, and the musical tradition that developed inside Norway bears potent traces of this.A great many manuscripts were produced, text documents as well as music. Sequences and Antiphonals were being imported and copied from various European sources, and it did not last long before the first original songs in Gregorian style came about.

In the year 1519 Archbishop Erik Valkendorf of Nidarós initiated the printing of the first missal and the first book of prayers to be used in the Norwegian Church Province. These two books, Missale Nidrosiense

and Breviarium Nidrosiense were actually the first books to be printed on Norwegian initiative, as no master printer was to be found in Norway until 1643. The Missal contains the liturgical texts for the Christian year and was intended to replace the handwritten documents in use at the time. Unfortunately no printed versions of the many handwritten music books were ever published, so when the Reformation came, all these manuscripts were annihilated in the attempt to purge the country of everything Catholic belief stood for. Enormous loads of documents were burned to ashes, and the few specimens that could be hidden away, were found and cut to pieces in order to be used as backings in the tax collectors’ notebooks! The practice of destroying valuable manuscripts this way went on for more than a 100 years – until the middle of the 17th century.

The restoration work to separate the vellum fragments from the tax lists did not start until the late 1880’s and by the year 1906 one had col-lected 2300 fragments of manuscripts. Most fragments were pitifully small, but some were more or less unharmed. Still new fragments are being found, so the total number is steadily growing.From these fragments I have borrowed the material for my work Liber Sequentiarum Nidrosiensis, The Nidarós Book of Sequences, op. 114.

A sequence is a part of the Roman Catholic Mass, and is sung after the “Gradual”. In old days it was custom to tie a Hallelujah verse to the end of the Gradual, and the last vowel a in the word “alleluia” was gener-ally sung on a long train – “sequentia” – of tones. Words were later composed to the tones, and out of these tones and words the sequence emerged. The words of a sequence normally form a song of praise to God, the Virgin Mary, or universal, national or local Saints. At a certain time the number of sequences world-wide amounted to more than 4500 before the Pope in 1570 prohibited the use of more than 5, which he made obligatory.

In 1536 the Reformation came to a totally unprepared Norway, forced upon the country by the Danish king. Even though it was still to take several decades before this church renewal had been completely imple-mented in Norwegian society, the abolition of Latin as official language of the Church, removal of the Roman Catholic clergy, and above all the iconoclastic destruction of churches, monasteries and religious artefacts was to have a lasting effect on the Gregorian tradition in this country. Priceless manuscripts and pieces of Art were lost for ever, and a combina-tion of writing paper shortage and pure vandalism resulted in the loss of virtually all of the handwritten music produced and collected since the early days of Christianity in Norway, like the beautiful sequences from the Missale Nidrosiense.

Only fragments are left. A few songs have miraculously survived virtually unharmed – however, most have become small pitiful pieces of parch-ment. Still, it has been possible to reconstruct some of them with the

help of Icelandic, Irish and Central European sources. In spite of this enormous amount of destruction – the modal scales, the strophic pat-terns and the rhythmic identity of Gregorian tradition survived and were passed on: Norwegian folk music absorbed all of it in its development into a mature cultural and specifically Norwegian means of expression. Thus matter from a dying star helped giving birth to a new bright star.

The music I write has also come to experience the fertile force of medi-eval music. My yearlong exposure to Gregorian chant from Norway and abroad has resulted in what I believe to be a very personal and original way of composing. But back in the middle of events sits a little pulsating star and sees to it that the material is being well taken care of…

Wolfgang Plagge 2001

– 14 – – 15 –

Sólarljód (The Song of the Sun), op. 68 is based on one of Norse medi-eval poetry’s noblest poems.

The text probably originates from 14th century Iceland, and displays a fascinating mixture of Christian and pagan symbolism. It is written in the ancient Norse metre of ljódaháttr, where each verse consists of two halves with three lines each, the two first ones connected with alliterations. The poem is didactic, to a certain extent even moralizing: A man tells the vision of his own death, the afterlife where holy men and women live in eternal peace and joy, and hell, where the doomed have to endure unspeakable agony forever. The text is full of graphic pictures and symbols; some examples: Vondraken (the Sea Dragon) is Satan, Vigdvalinn (Wardvalinn) and Solhjorten (the Sun Hart, which has its feet on the ground but its horns in Heaven) are symbols of Christ.

For my version of the Sólarljód I have chosen Ivar Orgland’s magnificent text recomposition into New Norwegian, a recomposition that has man-aged to retain all the rhythm, beauty and strength of the Norse original. For the four movements I have used verses 33-39, 40-46, 69-75 and 55/54/78/81.

The tonal language of Sólarljód is dark, threatening, but in the two last songs also mild and bright. The songs must not be regarded as songs in the common meaning of the word, but as epic arias with a dramatic and vocally extremely demanding compass. The repetitive statement “Sol eg såg” (the Sun I saw) ties all four songs together. There are no musi-cal quotes in this work, but the main theme of the third song is in the same Mixolydian key as so many of the songs from Nidarós.

Solarljod was written for Solveig Kringelborn in 1992 and premiered by her during the 1998 Oslo Chamber Music Festival.

SólarljódTranslation by Alan Boucher, 1985

33. Let me declarewith what delightin this sweet world I sojourned,and besideshow the sons of menmust soon become cold corpses.

34. Those folk by pleasuresare fooled, and pride,that for gold are greedy;shining coinscast shadows of care,and money makes apes of many.

35. Men I heldin most things happy,so little my wisdom was;a dwelling-placedid the Lord designcharged with all choice delights.

36. Bowed I satand bent was my head;great my longing to live:but God Almightyordered my goings;plain lies the path to the grave.

The buoyant, smooth and clear texture of the Gregorian songs from Nidarós have always fascinated me and triggered my imagination. I have chosen to let the Liber Sequentiarum songs stand as a vignette for this entire CD production, in order to display the connection between old and new in my work.

The three songs all contain authentic material, both text and melody. The trumpet part, however, acts as a historical link – the vocal part is largely original. The two first songs are among the few that are still to be found in authentic manuscript, the last one had to be reconstructed with the help of other sources.

Naturally, the tonal expression of the piece is to a certain extent dictated by the modal nature of the originals (Mixolydian in nos. I & III; Dorian in no. II), but they also contain bi-tonal and chromatic elements. In some ways the compositional concept may resemble the method employed by Geirr Tveitt, Igor Stravinsky and Béla Bartók in their works based on folk music traditions, but the distance in time between medieval and contemporary music required the utmost care not to destroy the fragile original material. Therefore, the songs are largely in unison; trumpet and voice either operate one at a time with the trumpet making commentary statements, or they perform together – with the trumpet as a rhythmi-cal bourdon. The work seeks to demonstrate the enormous significance medieval music has had for the development of a specific Norwegian musical idiom in general, and for me in special.

The first song is an All Saints’ sequence; the second is a tribute to the holy Icelandic bishop St. Thorlak (†1193) and the last one is in honour of Epiphany.

Sequentiarum Nidrosiensis was written for Solveig Kringelborn and Ole Edvard Antonsen in the autumn of 2001.

In the Sonata for trumpet & piano op. 103 I wanted to explore the Gre-gorian principles of alternative song as they can be found in sequences, antiphons and responsorials: Trumpet and piano do not begin the piece together; they alternate like in a responsorial, and later on long obsti-nate piano sections allude medieval bourdon techniques. The work is in one movement, jointed like a sequence.

Tonal expression is modernistic, with modal, polytonal and polyrhythmic elements. Formal progress is concentrated as well as episodic, and is concluded by a choral quotation.Ringing church bells form a central programmatic element – bells often appear ringing simultaneously at different speeds. Studying timeflow is the essential idea of this work: Time as a dimension, as a standard of measurement, as a history teller and as our Nemesis: This is also the reason why a quote from the song “Insbrugk ich muss dich lassen” by Heinrich Isaac (*1450, †1517) appears at the end – being one of Isaac’s most beautiful tenor songs it was written as the composer was about to leave his home town and go into Italian service. This he obvi-ously did in a very depressed mood, as the text of the song clearly shows. Isaac also earned himself a name as a gifted and prolific com-poser of liturgical music, among others Masses in the German style, where plain song alternates with choral polyphony in a kind of responso-rial technique.

The Sonata features sections of extended melody as well as virtuosity and presents the performers with considerable challenges. It is dedicated to Ole Edvard Antonsen who premiered it during the 2001 Oslo Chamber Music Festival.

– 16 – – 17 –

put food in their mother’mouths;on heavenly beamstheir beds were hung,giving them greatest ease.

73. Pure had holymaidens purgedsouls of men from sin,many daysof penance doneand all desires denied.

74. I saw high wagonsply the skywaysleading to the Lord;those who drove themmen that died,killed without a cause.

75. Almighty Father!Son most high!Holy Ghost of Heaven!You that made usof your mercypart us from all pains.

55. From the South I sawthe Sun-Hart step;leading him, two together;light his hooves

on the hills below,his horns reached high to the Heavens.

54. From the West I sawthe sea-dragon flyand light in the Gleam-Wielder’s way;their wings they shookso it seemed surelythe earth and skies would be sundered.

78. Heir, thy fatherfor thee only,with the sons of the sun,the Hart’s horn revealedwhich out of the vaultthe wise War-Dvalinn has won.

81. This textthat I have taught youlet the living now learn;a Lay of the Sunthat shall be seenof all fictions least lied.

37. The bands of deathwere tightly drawn,bound close about my sides;I strove to break them,But too strong;Though fain I would be free.

38. Alone I knewhow all aroundsore sorrows me assailed;the maids of Deathdid now displaynew horrors every night.

39. The sun I saw,true star of day,sink in the stormy sea;on the other handthe gates of HellI heard groan heavily.

40. The sun I sawset bathed in blood(directly my life declined)that mightier wasin many waysthan it had been before.

41. The sun I saw;to me it seemed

God-like in its glory;to it I framedmy last farewellmade in the world of men.

42. The sun I saw,so bright it blazedthat I was much bemused;but ocean billowsraged before it,reddened with beams of blood.

43. The sun I sawshake on the sea;was filled with gloom and fear;more than a trifletorn apart,I felt my heart in fragments.

44. The sun I saw,seldom sadder(directly my life declined);slow was my tongueand stiff as wood,my body seemed cold as stone.

45. The sun I sawbur seen no moreafter that mournful day;mountainous billowsclosed about me,parted from all my pains.

46. Then straightwaythe star of hopeflew from my breast re-born;high it flew,but nowhere founda spot where it might settle.

69. Men I saw thenwho had marked welland kept to God’s commandments;clear candleskindled above themburned ever bright overhead.

70. Men I saw thenthat, single-minded,served the poor with compassion;above them hymnsand holy scripturesangels sang without ceasing.

71. Men I saw thenthat mortifiedand afflicted their flesh with fasting;God’s bright angelsBowed before them;Such is their dear delight.

72. Men I saw thenthat in most need

– 18 – – 19 –

Wolfgang Plagge was born in Oslo, Norway, of Dutch parents in 1960.At a very early age he showed a genuine interest of classical music, and started playing the piano as well as writing his first compositions aged four. He was ten when he won his first international competition in English television; one year later he also won the Young Pianists’ Competition in Oslo.

In 1972 he made a sensational recital debut in Oslo – with HM King Olav V present in the auditorium. He went on to win several national and international prizes in the years to follow, among them the Levin Prize in 1987. In 1986 he graduated from the Musikhochschule in Hamburg, Germany, with distinction.He pursues an active career as an international pianist, and is much in demand as a chamber musician. He has been performing as a soloist with a great number of orchestras in Norway and abroad, and has worked with internationally renown artists as Ole Edvard Antonsen, Alexandr Dmitriev, Philippe Entremont, Lutz Herbig, Piotr Janowski, Evgeni Koroliov, Solveig Kringelborn, Truls Mørk, Robert Oppenheimer, Leif Segerstam, Randi Stene, Roberto Szidon, Lars Anders Tomter, Frøydis Ree Wekre and many others.

Wolfgang Plagge, the composer, had his first work published aged twelve, and has since steadily developed into a mature, original and prolific creative artist. His oevre spans from liturgic music to chamber music, works for piano, vocal and symphonic works. He has a specific interest of winds, and has written a number of important works for woodwind and brass in chamber music constellations.

Ever since his student days in Norway and Germany the phenomenon Time has been one of Plagge’s main points of interest: Studying the time flow, manipulating our sense of time and how to utilize time as a form-

ing tool have been central items in his creative process.His particular love for and research on the Medieval music of Northern Europe has been inspirational for a substantial number of works.

Wolfgang Plagge’s music is being performed by musicians, ensembles and orchestras all over the world, and his reputation as a composer is ever growing. In 1996 he was created “Composer of the Year” with the Trondheim Symphony Orchestra.A number of works are recorded on CD; scores can be obtained through Musikk-Husets Forlag AS Oslo, or the Norwegian Music Information Centre.

Wolfgang Plagge is a member of the Norwegian Society of Composers.

Ole Edvard Antonsen is regarded as one of the most outstanding trum-pet soloists world-wide. After winning the First Prizes of the CIEM-competition in Geneva in 1987 and the UNESCO Competition in Bratis-lava in 1989 he left his position at the Oslo Philharmonic and started his career as a soloist.

He has performed as a soloist with a great number of the world’s leading conductors, orchestras and chamber orchestras, among them Mariss Jansons, Kent Nagano, Jeffrey Tate, Jiri Belohlavek, Joel Levi, the Berlin Philharmonic Orchestra, Dresdner Philharmonie, Czech Philhar-monic Orchestra, English Chamber Orchestra, Atlanta Symphony, Würt-tembergisches Kammerorchester, Kioi Sinfonietta Tokyo, Israel Chamber Orchestra, Stockholm Radio Orchestra, Australian Chamber Orchestra, Deutsche Kammerphilharmonie Bremen, the Norwegian Chamber Orches-tra and many others.

Ole Edvard Antonsen also appears in recital and with many fine wind and brass ensembles. He takes a keen interest in contemporary music and has premiered more than 40 works written especially for him. In recent seasons he gave concerts at important music centres in Europe, Japan, USA and South America. He has been performing at festivals like Schleswig-Holstein, Rheingau, Ludwigsburg, Flandern, King’s Lynn, Oslo, Bergen and Istanbul.

Antonsen has appeared a soloist and guest soloist in more than 60 dif-ferent CD productions of all genres. The rock-inspired CD “Tour de Force” has sold more than 140.000 copies in Norway alone.

His remarkable versatility has resulted in many successful collaborations with pop, rock and jazz musicians, such as John Miles, Level 42’ Mark King, Lisa Stansfield and Willem Breuker Kollektif.

Solveig Kringelborn studied at the Norwegian State Academy of Music and at the Royal Academy of Opera in Stockholm. She made her operatic debut at the Royal Swedish Opera as Papagena (Die Zauberflöte) in 1987 and in 1990 she received the Norwegian Critic’s Award for her portrayal of Mimi in La Bohème. She possesses a huge repertoire of Norwegian music as well as a wide operatic repertoire. She experienced her international career break-through in 1991 as she premiered Witold Lutoslawski’s Chantefables et Chantefleurs during the London Proms with the composer himself conducting. She has now established herself as one of the most outstanding singers of her generation.

She has appeared at The Proms in the Royal Albert Hall five times, she has been on tour with prominent orchestras like the Berlin Philharmonic and the Israel Philharmonic, and she has performed at world famous festivals like Edinburgh, Glyndebourne and Salzburg several times. She has also made guest appearances at many of the world’s leading opera houses, among others in Paris, London, Rome, Berlin, Vienna, Munich, Moscow and New York.

Solveig Kringelborn has worked with many of the best conductors, like Zubin Mehta, John Elliott Gardiner, Nicolaus Harnoncourt, Claudio Abbado, Antonio Pappano, Simon Rattle and Gennadij Rozestvensky.

Solveig has recorded numerous CD’s. One of her newest releases, the solo CD “Black Roses”, won the Norwegian Grammy award and was nominated Record of the Year with several European monthly CD magazines.

– 20 – – 21 –

Track 1-3 recorded at Jar Church, OsloTrack 4-8 recorded at Sofienberg Church, Oslo

2001 by Lindberg Lyd AS

Recording producer Morten LindbergBalance engineer Hans Peter L’Orange / Assistant engineer Dagfinn Bakkeløkken

Piano technician Michael Roth Bösendorfer Grand ImperialSession transportation Honda Europe Norge Tom-Fredrik Rygh

Editing and CD-mastering Lindberg Lyd AS Jørn Simenstad and Hans Peter L’Orange

Graphic design Lindberg Lyd AS Morten Lindberg

Coverart NASA “M1” from the Hubble TelescopeSessionphotos Thor Ottersen

Text Wolfgang Plagge

Produced with financial support from the Norwegian Society of Composers

NOMPP0203001 [ISRC]20©02 Lindberg Lyd AS

www.lindberg.no

2L5 distributed by Musikkoperatorene AS, Oslowww.musikkoperatorene.no

Solveig Kringelbornappears by courtesy of

NMA and Norske Gram AS