monsteret kommer av patrick ness
Post on 02-Apr-2016
243 Views
Preview:
DESCRIPTION
TRANSCRIPT
Patrick Ness er forfatteren av den kritikerroste og prisbelønte trilogien Chaos Walking. Han har mottatt flere litterære priser for arbeidene sine, deriblant the Guardian Children’s Fiction Prize, the Booktrust Teenage Prize og the Costa Childen’s Book Award. Ness er amerikaner med norske aner, nå bosatt i London.
Siobhan Dowd var en prisbelønt og høyt verdsatt forfatter av fire gnistrende ungdomsromaner. To av disse ble utgitt mens hun levde, de to andre etter hennes altfor tidlige død. I 2009 ble hun
den første forfatteren noensinne som ble tildelt den prestisjetunge Carnegie Medal posthumt.
Jim Kay studerte illustrasjon og arbeidet i arkivene til the Tate Gallery og the Royal Botanic Gardens, Kew. Kunstnerisk har disse stedene hatt stor betydning for ham. I illustrasjonene til Monsteret kommer har han brukt alt fra biller til skjærefjøler for å skape interessante effekter og strukturer.
Monsteret kom like etter midnatt. De kommer g jerne på den tiden. Conor har hatt det samme marerittet hver eneste natt siden moren hans begynte med behandling. Monsteret er gammelt, nesten forhistorisk. Det er vilt. Og det ønsker seg noe av Conor. Det er ute etter det farligste av alt: sannheten.
«Fengslende … kraftfull og
imponerende.» Philip Pullman
Den suksessrike og prisbelønte forfatteren Patrick Ness har skrevet en roman som er basert på ideene til Siobhan Dowd. Hun hadde persongalleriet, grunnideen og en åpning. Det hun ikke hadde, var tid til å gjennomføre prosjektet. 47 år gammel døde Siobhan Dowd av kreft. Patrick Ness ble spurt om å fullføre prosjektet hennes. Monsteret kommer er en dypt rørende roman, gitt oss av to av vår tids fremste ungdomsbokforfattere.
Monsteret kommer har mottatt en rekke priser og utnevnelser:Deutscher Jugendliteraturpreis 2012
The Kate Greenaway Medal 2012
Carnegie Medal 2012
New York Times Notable Children’s Books 2011
British Children’s Book of the year 2011
Publisher’s Weekly Best Children’s Books 2011I S BN 978-82-02-45042-7
9 7 8 8 2 0 2 4 5 0 4 2 7
ISBN 978-82-02-45042-7
www.cappelendamm.no
Omslagsillustrasjon: © 2011 Jim KayPatrick N
ess M
ON
STE
RE
T K
OM
ME
REn roman av Patrick Ness Basert på en idé av Siobhan Dowd
MONSTERET KOMMER
Omslag.indd 1 03.03.14 15:16
Monsteret kommer
Materie.indd 1 03.03.14 15:16
Materie.indd 2 03.03.14 15:16
Monsteret koMMer
E n r o m a n a v Pat r ick Ne s s
Ba s e r t på e n i d é a v Siobh a n Dow d
Il l u st r e r t a v Jim K ay
Ov e r sa t t a v John Gr a n de
Materie.indd 3 03.03.14 15:16
Patrick Ness
Originalens tittel: A Monster Calls
Oversatt av John Grande
Text © 2011 Patrick Ness
Basert på en idé av Siobhan Dowd
Illustrert av © 2011 Jim Kay
Sitat fra An Experiment in Love av Hilary Mantel © 1995 Hilary Mantel. Gjengitt med tillatelse av
HarperCollins Publishers Ltd.
The right of Patrick Ness and Jim Kay to be identified as the author and illustrator has been asserted by them
in accordance with the Copyright, Designs and Patents Act 1988
Første gang utgitt i 2011 av Walker Books Ltd., 87 Vauxhall Walk, London SE11 5HJ
Med takk til Kate Wheeler
Norsk utgave:
© CAPPELEN DAMM AS, 2012
ISBN 978-82-02-45042-7
1. utgave, 1. opplag 2014
Omslagsdesign: © 2011 Jim Kay Sats: Nini Anker cmykdesign
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014
Satt i Adobe Caslon 11,25/17 pkt. og trykt på 130g Amber graphic.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale
med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare
tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes
med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
Materie.indd 4 03.03.14 15:16
F or Fat t e r e n e s F oror d
Jeg fikk aldri møte Siobhan Dowd. Jeg kjenner henne bare slik
de fleste av dere vil bli kjent med henne – gjennom de enestå
ende bøkene hennes. Fire gnistrende ungdomsromaner, to av
dem utgitt mens hun levde, de andre to etter hennes altfor tid
lige død. Har du ikke lest dem, er det noe du straks bør rette
opp.
Dette ville ha vært den femte boken hennes. Hun hadde per
songalleriet, et grunnkonsept og en åpning. Det hun dessverre
ikke hadde, var tid.
Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gjøre forarbeidet
hennes om til en bok, nølte jeg. Det jeg ikke ville gjøre – ikke
kunne gjøre – var å skrive en roman som etterlignet hennes
stemme. Det ville ha vært å gjøre henne, leseren og fremfor alt
fortellingen en bjørnetjeneste. Jeg tror ikke det er mulig å skape
god litteratur på den måten.
Men det som er med gode idéer, er at de avføder andre idéer.
Nesten før jeg visste ordet av det, vekket Siobhans idéer nye
idéer i meg, og jeg begynte å kjenne den kløen som alle forfat
tere lengter etter: kløen etter å få ordene ned på papiret, å for
telle en historie.
Materie.indd 5 03.03.14 15:17
Det føltes – og føles – som om jeg har fått overlevert en sta
fettpinne, som om en fremragende forfatter har gitt meg fortel
lingen sin og sagt: «Ta imot. Løp av sted. Lag bråk.» Så det er
det jeg har forsøkt å gjøre. Underveis har jeg bare fulgt én ret
tesnor: å skrive en bok jeg tror Siobhan ville ha likt. Det er det
eneste som egentlig teller.
Og nå er tiden inne for å gi stafettpinnen videre til deg. His
torier slutter ikke hos forfatterne, uansett hvor mange av dem
som har løpt første etappe. Her ser du hva Siobhan og jeg kom
frem til. Så ta imot. Løp av sted.
Lag bråk.
Patrick Ness
London, februar 2011
Materie.indd 6 03.03.14 15:17
Materie.indd 8 03.03.14 15:17
Man er ung bare én gang, sies det, men varer det ikke lenge?
Flere år enn man kan utstå.
Hilary Mantel, An Experiment in Love
Materie.indd 9 03.03.14 15:17
Materie.indd 10 03.03.14 15:17
11
Mons t e r et koM M e r
Monsteret dukket opp like etter midnatt. Slik monstre pleier å
gjøre.
Conor var våken da det kom.
Han hadde hatt mareritt. Og ikke et hvilket som helst mare
ritt. Selve marerittet. Det han hadde hatt så ofte i det siste. Det
med mørket og vinden og skrikene. Det med hendene som glapp
ut av grepet hans, uansett hvor hardt han prøvde å holde fast.
Det som alltid sluttet med –
«Gå bort,» hvisket Conor inn i mørket på soverommet. Han
ville skyve marerittet unna, ikke la det følge etter ham inn i den
våkne verden. «Gå bort, nå med én gang.»
Han kikket bort på klokka som moren hadde satt på natt
bordet hans. Sju over tolv. Sju minutter over midnatt. Det
var sent når han skulle på skolen dagen etter, sent for en søn
dag.
Han hadde ikke fortalt noen om marerittet. Ikke
moren, selvfølgelig, men ingen andre heller, ikke faren
når de en gang hver fjortende dag (sånn om
Materie.indd 11 03.03.14 15:17
12
trent) snakket på telefonen, absolutt ikke bestemoren, og ingen
på skolen. Ikke snakk om.
Det som skjedde i marerittet, var noe ingen noensinne treng
te å få vite om.
Conor blunket søvnig mot rommet og rynket pannen. Det
var et eller annet han ikke fikk tak på. Han satte seg opp i sen
gen og følte seg litt mer våken. Marerittet gled unna, men det
var noe han ikke helt kunne sette fingeren på, noe som var an
nerledes, noe –
Han lyttet, presset seg mot stillheten, men det eneste han
hørte, var det tause huset som omga ham, sporadiske knepp
nede fra den tomme førsteetasjen eller sengetøyrasling fra nabo
rommet, hvor moren sov.
Ingenting.
Og så: noe. Noe som måtte være det som hadde vekket ham.
Det var noen som ropte på ham.
Conor.
Han kjente panikken bruse og innvollene vri seg. Hadde det
fulgt etter ham? Hadde det på en eller annen måte kommet
seg ut av marerittet og –?
«Kutt ut,» sa han til seg selv. «Du er for gammel
for monstre.»
Og han var jo det. Han hadde fylt tret
ten for en måneds tid siden. Monstre var
Materie.indd 12 03.03.14 15:17
13
for småunger. Monstre var for sånne som tisset i sengen. Mon
stre var for –
Conor.
Der var det igjen. Conor svelget. Det var en uvanlig varm
oktober måned, og vinduet sto fortsatt åpent. Kanskje det var
gardinene som raslet mot hverandre i den milde brisen, som lød
som –
Conor.
Greit, da var det ikke vinden. Det var helt klart en stemme,
men ikke en stemme han dro kjensel på. Det var i hvert fall ikke
morens stemme. Det var ikke en damestemme i det hele tatt, og
et lite, forrykt øyeblikk lurte han på om det var faren hans som
hadde kommet på overraskelsesbesøk fra USA og nådd frem for
sent til å ringe og –
Conor.
Nei. Det var ikke faren hans. Det var noe med denne stem
men, noe monstrøst, noe vilt og utemmet.
Det knirket tungt i tømmer utenfor, som om noe kjempe
messig tråkket over et tregulv.
Han ville ikke gå og se etter. Men samtidig var det en del av
ham som mer enn noe annet ville se.
Han var lys våken nå, og han skjøv dyna til side, sto opp og
gikk bort til vinduet. I det svake halvlyset fra månen kunne han
tydelig se kirketårnet oppe på den lille åsen bak huset, den som
jernbanen snodde seg rundt, to harde stållinjer som glødet matt
Materie.indd 13 03.03.14 15:17
14
i natten. Månen lyste på kirkegården også, full av gravstøtter
som knapt kunne leses lenger.
Conor så dessuten den store barlinden som ruvet midt på
kirkegården, et tre som var så gammelt at det nesten så ut som
om det var lagd av den samme steinen som kirken. Han visste
at det var en barlind fordi moren hans hadde fortalt ham det,
først da han var liten, for at han ikke skulle spise de giftige bæ
rene, og så igjen i år, da hun hadde begynt å stirre ut av kjøk
kenviduet med et underlig uttrykk i ansiktet mens hun sa: «Det
der er en barlind.»
Og så hørte han navnet sitt igjen.
Conor.
Som om det ble hvisket inn i begge ørene hans samtidig.
«Hva er det?» sa Conor. Hjertet hamret i plutselig iver etter
hva det nå var som skulle skje.
En sky drev foran månen og svøpte landskapet i mørke, og
et vindpust sjoet ned åsen og inn i rommet så gardinene fla
gret. Han hørte tømmer som knirket og knaket igjen, som
stønnet som om det var levende, som om selve jorden rumlet
av sult og tagg om mat.
Så drev skyen forbi, og månen skinte igjen.
På barlinden.
Som nå sto støtt midt i hagen bak huset.
Og her var monsteret.
Conor så på mens de øverste grenene i treet samlet seg til
Materie.indd 14 03.03.14 15:17
et voldsomt og grusomt ansikt, flakket sammen til en munn og
en nese, det var til og med et par øyne som stirret tilbake på
ham. Andre grener snodde seg rundt hverandre, stadig knir
kende og klagende, helt til de hadde dannet to lange armer og et
ben som sto på bakken ved siden av stammen. Resten av treet
dro seg sammen til en ryggrad og en overkropp, og barnålene
flettet seg i hverandre til en grønn, rufsete hud som beveget seg
og pustet som om det var muskler og lunger under den.
Monsteret raget allerede høyere enn Conors vindu, og det
vokste i bredden der det samlet seg og ble til en røslig skikkelse
som virket underlig sterk, underlig mektig. Hele tiden holdt det
øynene på Conor, som hørte den larmende, susende pusten det
utstøtte. Det lente de kjempemessige hendene på hver side av
vinduet, senket hodet til de digre øynene fylte vindusruten, og
holdt Conor fast med blikket. Huset sukket svakt under vekten.
Og så talte monsteret.
Materie.indd 15 03.03.14 15:17
Materie.indd 16 03.03.14 15:17
Materie.indd 17 03.03.14 15:17
top related