Christy Lefteri

En vannmelon,en fisk og en bibel

Oversatt avFrank Lie

Originalens tittel: A watermelon, a fish and a bibleCopyright © 2009 Christy Lefteri

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012Oversetter: Frank Lie

Forfatterfotografi: © Michael ChristodoulidesRepro: RenessanseMedia ASSats: Type it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

ISBN: 978-82-516-5593-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

Mamma

Når jeg ikke vet hvilken vei jeg skal gå,kan jeg føle deg ved min side.

Når en drøm blir til virkelighet,kan jeg føle deg ved min side.

Dag 1: 20. juli 1974

Først en rose. En skarlagenrød rose. Bare én. Oppe på enhøyde kanskje, men ingen vet det ennå. Det er ikke viktig.Perlende dugg glitrer på rosen, selv i juli når solen er skarpog het. Skimrende røde dråper flimrer i det umåtelig tryk-kende lyset. Små dråper, nesten som tårer av blod, dersomdu noen gang har sett det; en døende manns siste tårer. Enmann som er blitt henrettet, som Kristus. Indre blødninger.Blør til evig tid. Men den lille piken må ikke få vite dette.

Rosestengelen er hundre mil lang. Til vanlig ligger denhorisontalt de første seksten–sytten centimeterne, så bøyerden seg og vrir seg rundt og inn, ut og ned, som en vei fullav torner og blader. Den som plukker rosen, vil holde Kristihjerte i sine hender og skue udødelighetens hemmelighet, vilbli befridd fra denne verden for evig og alltid. Med mindreman ser det hele ovenfra, er det imidlertid umulig å se hvorrosen befinner seg. Man må følge stengelen, og man må væreklar over at det er en grufull reise.

Og ikke flere eventyr som holder oss borte fra livets dystrerealiteter. Ikke flere historier av det slaget som gir oss håpder det ikke finnes noe håp. Og hvem vil, når denne fortel-lingen er endt, være den som forteller piken at rosen ikkeeksisterer? Og burde noen i det hele tatt fortelle henne det?

Dette er en rose i en historie fortalt av en mor til en dat-ter den dagen hun vet at hun kommer til å dø. Moren liggerpå gulvet og leser historien fra en liten, grønn bok. Piken vet

7

ikke at sidene er tomme, hver eneste side er like hvit og nakensom snøen på Troodosfjellene. Moren har nettopp kommettilbake fra brønnen og er blitt skutt i venstre skulder, likeover hjertet. Hun sliter med å puste mens hun peker på dentørre tornebusken i hagen og forteller datteren sin at det erder stengelen begynner. Piken ser på busken med store øyne.«Alle slåss om den rosen, men ingen vet engang hvordan deskal begynne å lete etter den. Bare du», sier moren og leg-ger hånden mot datterens bryst. «Jo nærmere du kommer,jo større vil tornene bli. Du kommer til å se fæle ting, ver-dens mørke, men du må ikke gi opp. Det vil komme men-nesker. De vil være grønnkledde. Gjør som de sier, ja, gjørsom de sier, så vil du være trygg, men fortell dem aldri omtornestien. Bare følg stengelen og de røde kronbladene, somlikner dem jeg har rundt meg.»

Det er hennes siste ord. Den hvite huden er dekket av blodsom også er spredt utover gulvet. Den unge datteren strykermorens hår i sollyset.

«La oss dra sammen, mamma», sier den lille piken, menmorens øyne har lukket seg, og ansiktet er urørlig. Hun lenerseg frem og rister i morens skuldre. «Mamma. Mamma»,sier hun. «Mamma, mamma!» skriker hun, men hun får ikkenoe svar. Alt er stille, bortsett fra radioen som har spilt uav-brutt i bakgrunnen. «Få ikke panikk. Invasjonen var mis-lykket. De klarte det ikke.» Hun lytter til ordene. Stemmenmarsjerer omkring i rommet. «Få ikke panikk. Vi jagde dempå havet. Vi jagde dem på havet.» Den lille piken tar morenshånd og holder den mot ansiktet. «Jeg vil at vi skal dra sam-men, mamma.» Hun gnir den mot kinnet sitt. Hun gråterover morens kropp til tårene tørker inn og hendene hennesikke lenger orker å løfte morens arm.

Hun trekker bena inn i kjolen og slår armene rundtknærne. Morgensolen flommer inn gjennom vinduet og dan-ner en perfekt firkant av lys på gulvet. Piken stirrer på den.

8

Firkanten av lys er urørlig, gyllen, ufordervet. Et speilbildeav en tom verden.

Hun reiser seg og går til døren. Det blør røyk fra nabohu-sene. Stillheten stiger fra fjerne bydeler, omtrent på sammemåte som rop og klokkeklang en gang steg fra byens for-skjellige kanter.

Nå er det ingen andre lyder å høre. Ingen menn i veikan-ten som roper: «Vannmeloner, meloner, agurker, tomater.»Ingen gutter som roper slibrigheter til hverandre mens de los-ser fisk fra de små båtene som vugger i havnen. Ikke engangkneppene fra bønnene der pikene satt med boller i fangetog tilberedte aftensmåltidet, og de gamle, svartkledde beste-mødrene med skaut på hodet som beklaget seg over heten.I skyggen fra den høyeste bygningen er det stille der kvin-nene broderte silkeroser og sang. Tante Marias ni barn ver-ken hyler eller skriker. Onkel Vasos og konen hans kranglerikke.

Det finnes ingen bevegelse nå. Ingen kjevler ruller overdeig, ingen brød blir tatt ut av leirovner i solskinnet. Ingenhender strekker seg etter sitroner i trærne. Ingen hakker løk,eller vasker klær, eller strør sesamfrø på kanelstenger.

Bare luktene er tilbake: Duften av søt, gresk kaffe somhenger igjen i små kopper. Den pikante eimen fra sitronersom ligger strødd utover gulvet. Gjærlukten fra hvete somfremdeles ligger til gjennombløting i vann. Havet som hengerigjen i fiskeskjellene. Mørket som brer seg fra brent brød.

Den unge piken kneler i bønnestilling, og gjennom de åpneverandadørene på baksiden får hun et glimt av den flekketeverdenen som finnes på den andre siden av vinstokkenes løv-verk. Hun ser ut, forbi verandaen, på de tørre tornebuskene,og forestiller seg den røde rosen med glitrende dugg, og blo-det som pulserer i dens årer. Glødende i en mørk åsside. Hunreiser seg og retter på kjolen og forkleet som moren har tattpå henne. De skulle til å lage olivenbrød da moren gikk ut

9

for å hente litt vann fra fellesbrønnen. Hun ser på morensin. Røde kronblader flommer fra munnen hennes og nedpå den lille, grønne boken som ligger oppslått. Hun stirrerpå rosen på den hvite siden. Kronbladene er tykke og fargendyp. Det er en vakker rose, og der kronbladene åpner seg,ser den ut som et lite hjerte. Kanskje et hjerte som blør, ten-ker den lille piken. Faktum er at akkurat da, i nettopp denbyen, blør de fleste hjerter og henger i silketråder fra trærne,som utsmykning eller bønner. Men den lille piken må ikkefå vite det.

Den unge piken lukker boken og putter den ned i forkle-lommen. Et øyeblikk tenker hun over hva hun vil komme tilå trenge på reisen. Hun finner frem en saks fra en av skuf-fene og surrer et rødt bånd rundt den skarpe tuppen. Den vilkomme til nytte når hun finner rosen. Stengelen vil kanskjevære tykk og seig. Tenk å reise hele den lange veien og opp-dage at man ikke klarer å plukke rosen. Hun stikker sakseni forklelommen.

Hun står ved døråpningen og strekker seg på tå for åtrekke en linje. Foran henne går et esel over jordet, repet sle-per langs marken. Hun ser utover de flate takene på de hvit-kalkede, små husene, over sitronlundene og oliventrærne,over den humpete veien, gjennom hvelvingene i kirketår-net og opp mot åsene. Rosens tørre, tornete stengel begyn-ner en meter fra føttene hennes. Hun tar et skritt frem motden. En mann dukker frem fra den bevrende heten. Han ergrønnkledd. Den lille piken smiler.

Adem Berker ser en pike som står i døråpningen til en hytte.Han kommer nærmere og legger merke til det svarte hårethennes, svart som kull, og de svarte øynene. Solen er sterkog skinner i striper. Den unge piken neier idet han går inn ihuset, så strekker hun frem hånden. «Maroulla», sier hun.Pikens hånd er fremdeles utstrakt. Adem rører seg ikke. Han

10

betrakter henne på samme måte som et menneske ser på etgammelt fotografi. Han flytter blikket ned til der hvor morenhennes ligger gjennomvåt av blod. Plutselig ser han seg til-bake, som om han venter på en eller annen. Han huker segned, sjekker den døde kvinnens puls og reiser seg igjen. Hanblåser opp kinnene og puster langsomt ut. Så, mens han lyt-ter til det ensformige mantraet på radioen, reiser han seg ogslår den av. Nå er det bare koret av sikader som fyller rom-met. Blikket hans glir gjennom kjøkkenet og stanser opp etøyeblikk ved et eller annet på benken. Han går forbi piken ogløfter opp en flaske. Innholdet er gjennomsiktig som vann,men beveger seg langsommere når han tipper på flasken. Hanskrur av korken og løfter flasken til nesen. Anisfrø. Ouzo.Han åpner noen skapdører, på jakt etter glass. «Siste dørtil venstre», sier den unge piken. Hun venter et øyeblikk, sågår hun bort til der han står, klatrer opp på benken og fin-ner frem et stort keramikk-krus fra skapet. Adem tar krusetog snur seg mot kjøkkenbordet, der det står to pinnestoler.Han setter seg og skjenker ouzo i kruset, litt mer enn halv-fullt. Han kommer til å trenge det. Adem gnir tommelen overskjeggstubbene på haken. Han har ikke barbert seg på noendager. Han tar en slurk av ouzoen. Adem rynker pannen oggnir seg i tinningene med tommel og langfinger. Han tar avseg luen og legger den på bordet.

Piken snur seg mot ham. «Når legger vi ut på reisen vår?»spør hun. Han ser på det tykke håret hennes som lekker ned-over kinnene som olje, og øyevippene som kaster små skyg-ger mot den myke huden under øynene. Han forstår ikkehva hun mener. Han gnir seg i øynene og skjenker opp merouzo. Han ser på henne. Hun kan ikke være mer enn femår, kanskje seks. Rundt livet har hun et forkle. Han orkerikke å se på henne. Hun stirrer forventningsfullt på ham; etblikk så varmt og uskyldsrent at det stikker ham i hjertet.Han kaster et nytt blikk bort på moren på gulvet, og tilbake

11

på de mørke, spørrende øynene. Adem kjenner at han blirkvalm. Han svelger i seg litt mer ouzo. Han ønsker at hankunne tatt henne med seg til et trygt sted. Men hvor? Fareneer for mange og store. De kunne komme til å ta henne tilfange, voldta henne, drepe henne. Det vil være tryggere forhenne å bli værende her. De vil ikke komme tilbake for ågjennomsøke huset, dette var en del av hans territorium.

Adem skjenker opp et nytt glass ouzo. Nå sitter den ungepiken på den andre stolen og ser på ham. Bena hennes dinglerunder bordet. Hun drikker av et glass, melk med rosenvann.

Adem reiser seg brått, tar på seg luen og retter på jakken.Piken reiser seg. Han gnir seg i øynene igjen og ser ut gjennomdøren på byen han har foran seg. Han forlater huset uten å siet ord, som om han spaserer ut fra en grusom film på kinoeni Istanbul. Han lar pikebarnet stå igjen i døråpningen.

Han vet ikke hvor desperat hun ønsker at han skal kommetilbake.

Byens hjerte begynner å slå igjen, men på en annen måtedenne gangen. Nå er alt annerledes. Et lite stykke utenforbyen står Koki i døråpningen til huset sitt. Hun venter frem-deles på sønnen sin. Hun titter ut mellom greinene på sitron-trærne. Han skulle vært tilbake for flere timer siden. Han drosammen med de andre guttene grytidlig på morgenen, etterat de hadde hørt lyden av fly og bomber. De ville finne uthva som hadde skjedd, og hun hadde tryglet ham om ikke ågå. Hun hadde aldri klart å holde ham tilbake, uansett hvormye hun prøvde. Han hadde alltid vært mye eldre enn hanvar av år, og en altfor fri sjel, akkurat som faren hadde vært.Ettersom han var halvt tyrkisk og halvt gresk, hadde hanvært nødt til å leve midt mellom to verdener. To verdenersom var så like, og likevel så langt fra hverandre. Resultatetvar at han hadde levd i et verken eller, på et sted som verkenbefant seg på den ene eller den andre siden. Han rant som

12

elven som skiller byen fra landsbyen. Han ble det flommendevannet. Og Koki hadde alltid vært inderlig glad i ham, oghan hadde vært glad i henne og vist det med omfavnelser ogkyss og en latter som slukket verdens tørke. Men på en ellerannen måte visste hun hele tiden at hun bare kunne holdepå ham den korte tiden det tar for vann å renne bort mel-lom fingrene. Det sto skrevet i uttrykket i øynene hans og imåten han gikk på, som om han hadde steder å dra til. Oghan vokste seg så høy, for høy for denne byen, og han min-net mer om en mann enn om en gutt på elleve, og når hanløp, å, når han løp, da så han ut som om han raskt kunnekomme til å fly.

Hun traver frem og tilbake. Radioen står på, men barelavt, og en svak stemme gjentar beroligende forsikringer. «Fåikke panikk. Vi har jagd dem på havet. Invasjonen var mis-lykket. De klarte det ikke.» Men i det fjerne hadde hun hørtløpende føtter og desperate ord som runget over byen. «Dekommer! Løp! Tyrkerne kommer!» Hun fikk seg ikke til åtro på det. Hun ville aldri dra sin vei uten sønnen. Hvorforvar han ikke kommet tilbake?

Hun stirrer fremfor seg, venter på sønnens velkjente,skøyeraktige smil. «Invasjonen var mislykket», gjentar radio-stemmen. Koki presser fingrene mot pannen og lukker øynene.Hjernen går i spinn, skremmende tanker får fantasien til åløpe løpsk. Hun river seg i håret med begge hender. Nå kom-mer det mer merkverdige lyder fra byen bortenfor. En laste-bil buldrer. Lyden av noe som blir knust eller faller. Menhun kan ikke være sikker. Det er for langt borte. Hun går tilradioen og rister den. «Hva er det som foregår?!» skriker hunmot den. «Hva i helvete er det som foregår?!» Hendene hen-nes skjelver, og øynene fylles av tårer. Hun skrur raskt overtil den tyrkiske stasjonen. Der er det bare hvit støy, akkuratsom før. Hun rister den igjen. Ingenting. «Vær så snill», sierhun til den, «vær så snill!» Hun rister den hardere, og en

13

stemme høres i bruddstykker. «Tyrkiske tropper … invaderteøya Kypros … gått i land … Kyrenia. Invasjonen har værtvellykket …» Selv om det stadig blir varmere, føler Koki athun blir kald. Hun griper radioen og kaster den i gulvet, denblir smadret mot hellene, og stemmen tier med et knas. Hunløper bort til døren og roper sønnens navn: «Agori, Agori,vær så snill, hvor er du?» Men hennes egne ord slår tilbakemot henne, svake og ensomme. Det er bevegelser i det fjerne,og lyden av skuddsalver, og flere skudd, mye nærmere. Kokiriver seg i håret igjen. Så løper hun. Hun bare løper. Utenå vite hvor hun skal ta veien eller hvor hun skal lete. Byensuser forbi henne i et virvar av farger. Det går rundt i hodet.Hun løper og løper, forbi husene, ser til venstre og høyre,over jordet, og plutselig, der på marken, i skyggen fra frukt-hagen, ser hun to føtter. Hun løper mot dem og ser ned. Hunstivner.

Der ligger sønnen hennes. Der ligger sønnen hennes.Der, med lukkede øyne og en rose pent plassert på brys-

tet. Koki faller ned på kne. Hun dytter i ham og rister ham iarmen. Hun løfter opp rosen og ser at den skjuler et blodighull. Hun legger øret mot brystet hans. Ingenting. Tomt. Hunslår armene om kroppen hans og gråter inn i magen hans.«Agori», sier hun, «Agori, Agori, du må våkne.» Hun for-søker å løfte ham. Kroppen hans letter bare så vidt fra bak-ken. «Agori», trygler hun, «stå opp, vi må komme oss vekkherfra, kjære deg. Vi må komme oss vekk.» Hun ser på ham.Kanskje han vil snakke. «Si noe, vær så snill.» Men ansiktethans er urørlig og fredfullt. Leppene er fremdeles røde.

Hun kysser ansiktet hans og stryker ham over håret, ogtårene hennes flommer i strie strømmer, med havets vrede.Hun kan ikke ta ham med seg. Hun kan ikke begrave ham.Hun tar et gullkjede og et krusifiks som hun har rundt hal-sen, kysser det og legger det på brystet hans. Hun leggerseg ned ved siden av ham og blir liggende der en stund med

14

hodet på skulderen hans mens hun holder ham i hånden.Indre smerte får kroppen hennes til å riste. Hun kunne barelukke øynene og aldri våkne igjen. Hun ønsker at dette livetvar over. Hun blir der i ti minutter, femten, kanskje mer.Hun holder hardere om hånden hans og ber, ønsker at sje-len hans må bli satt fri, at den må være trygg, nær Gud. Hunblir værende der mens krigens lyder passerer over dem, mensessensen av det livet de hadde levd, glir forbi. Lyden av lat-ter i det fjerne. Minnene danser rundt dem i sollyset. Der erhan, under sitrontrærne, bare ett år gammel, i ferd med ålære å gå. Og nå er han der, fem år gammel, på en sykkel. Ogder borte, som sjuåring, med en sprettert i hånden. Og der,elleve år, så sent som i går morges, strålte stolt med en kurvmoreller til henne. Han løper og ler, han roper på henne. Hunhører stemmen hans. Den strømmer forbi som lyden fra enelv. Den kommer til henne, så toner den bort, lik lyden frahavet. Men det glir en følelse gjennom sinnet hennes. Hjertetslår hardere, og plutselig blir hun fylt av redsel.

Koki ser seg omkring. Hun hører lyden av skuddsalver ogser en røykstrime i det fjerne. Hun holder om sønnens ansiktog kysser ham på kinnet. «Farvel», sier hun, «for denne gang,bare for denne gang», og snubler seg tilbake til hjemmetderes.

Koki sitter på kjøkkengulvet med et krusifiks i hånden. Hunhar spisset enden, den enden der Jesu føtter er samlet. For ålage en kniv. «Fra dette øyeblikk av er deres land en ødemarkog deres liv lagt øde. Deres barn …»

Hvordan kunne hun ønske noe slikt over sine naboersbarn, døtrene til kvinner som var til stede da hennes egensønn ble født? Hvem var hun nå, som følte et slikt hat? Hunvugger frem og tilbake over krusifikset og gjentar Matteus5,22 tre ganger. «Den som blir sint på sin bror, skal væreskyldig for domstolen.»

15

Det hjelper ikke. Fiendskapen brenner i strupen, bakøynene, i de sprukne fingertuppene på høyre hånd, sompresser seg inn i den gullbelagte glorien av tre.

Hun holder krusifikset som en kniv, tærne er begravd istoffet som folder seg rundt brystene hennes. Hun overveierdet hele et øyeblikk mens morgensolen skinner på Kristiutskårne trekk. Eller er det gløden fra ilden som kaster sliktet djevelsk lysskjær? Luften er fylt av lukten fra en brennendekirke: treverket, røkelsen, stearinlysene, ikonenes kjød. Hunkan se ham, igjen, som om han var i live fremdeles. Han kom-mer løpende mot henne. Kommer hjem for å spise middag.Om bare de tyrkiske soldatene hadde visst hva han het.

Ikke alle tyrkere er mordere, hører hun seg selv si, menstemmen er fjern og kommer fra munnen til en kvinne hunen gang hadde vært. Koki tenker på sin sønns døde kroppog grøsser. Hvorfor hadde hun gått derfra? Hvorfor var hunikke blitt værende der til de drepte henne? Nå tviholder hunså intenst om det spissede korset at fliser graver seg inn ihåndflaten, men det virker ikke som om hun enser det.

Lydene kommer nærmere. Koki burde komme seg vekkfør de når frem til henne. «Det er ikke vennene våre som ermordere, det er en eller annen barbarisk rase», sier hun høytog tenker på de tyrkisk-kypriotiske barna som sønnen hen-nes i sin tid hadde lekt med ved brønnen, og på mannen somhun hadde elsket. De hadde ikke drept sønnen hennes. Såhvorfor kunne hun nå se sin sønns blod på hendene deres?Hvordan kunne hun hate dem?

Agori! Agori! Agori! Hun kan ikke skrike, eller røre seg,eller gråte. Blodet har frosset i årene hennes. Monsteret laen rose på kroppen hans. En rose på kroppen hans! En rosepå kroppen hans! Han la en rose på sønnens kropp og gikksin vei. Hun vugger over korset. Hun presser krusifikset motbrystet til huden gir etter.

«Må djevelen ta dere. Må dere få et svart og formørket

16

liv.» Koki vugger som havet, som om en ytre kraft får hennetil å gjøre det. Hun kan ikke føle smerten i sitt eget bryst,så hun presser krusifikset enda hardere mot kroppen. Kraf-ten får treverket til å gi etter. Hvorfor bruker hun ikke barekniven?

Koki hører en lyd. Hun glir inn bak dørkarmen og titterut. Rett frem ser Koki at gamle Vasos piler ut fra huset sitt ogsuger tak i konen og den mest premierte vannmelonen hanhar. Han stapper den ene under høyrearmen, selv om denhar vokst seg så enorm at den til stadighet sklir ut av bon-dens faste grep, og griper den andre, sin kjære, gamle Maria,som har samme diameter, rundt livet. Han hører hjemme i enliten verden og tror fremdeles at jorden er flat og at en koppgresk kaffe og en sigarett er den beste medisin mot hva detskal være. Frem til i dag trodde Maria at himmelen var forbe-holdt dem som fastet ved påsketider. Hun mente at engelsk-menn snakket kaudervelsk ispedd greske ord. For henne vardenne byen verden.

I dette øyeblikk spytter Maria hysterisk mot himmelen. «Ihelvete!» roper hun til Gud på sin trone. «Må du falle ned ihelvete! For det er dit vi er på vei!» Hun klemmer armene motmagen og åpner munnen i et pinefullt, taust skrik. Ansiktethennes strekker seg til slike proporsjoner at foldene mellomrynkene trer frem som hvite fugleklør. Nå griper ektemannenhenne i armen og drar i henne med fornyet inderlighet. Svek-ket av sine egne følelser, gir hun litt etter og subber av stedsammen med ham, men så fort hun får se gløden på himme-len og nærmer seg den lille grinden som ville føre henne bortfra hjemmet, ombestemmer hun seg. Hun løfter den svartekjolen over knærne og løper inn i huset igjen. Koki ser på detsom skjer, og etter et øyeblikk kommer Maria til syne igjen.I alt kaoset har hun klart å dra med seg en havabbor somhun sannsynligvis hadde lagt på benken for et kvarters tidsiden for å lage lunsj, og en bibel. «Jesus og Maria!» skriker

17

hun mens hun står der som en skrubbsulten måke og tvihol-der på boken og fisken, «senk din hånd og hjelp oss, la demikke ta huset vårt!»

«Hold munn, kvinne!» peser ektemannen med et ansiktlike rødt som hjertet av den frukten han holder under armen.«Vi vil være tilbake igjen før vi har rukket å spise opp dennevannmelonen!»

Men det får henne til å hulke enda mer, og den gamlebonden sliter med å holde farten oppe. Maria stanser igjen.Munnen hennes er bare en smal stripe. Et øyeblikk får dissekonturene av hardt arbeid og høy alder og den plutseligeutmattelsen det til å virke som om hun har vokst opp av denlille jordlappen på samme måte som et av de gamle sitron-trærne. Anklene hennes, som bare så vidt er synlige undersømmen på blondeunderkjolen, har samme farge og struktursom to trestammer, nedstøvet av tørr terrakottajord. Ansik-tet er urørlig, kroppen stiv, armene svakt løftet med de togjenstandene som hun har klart å få med seg i hver sin hånd.Blikket hennes søker mot ham, og med et desperat blikktrygler hun: «Hent noe, og hent noe annet!»

«Vi kommer snart tilbake», lyder svaret hans, men hun vilslå rot der hun står. Hun ser på ektemannens nervøse føtterog deretter på de patetiske eiendelene deres.

«Alt jeg har å vise til av all den jord min bestefar eide, avalt kveg vi har alet frem og slaktet, er en vannmelon, en fiskog en bibel.»

Koki ser på mens den gamle mannen haler og drar ikonen sin med større kraft, og til slutt forsvinner de baksitronlunden.

Nå kan Koki høre at noe kravler i tornebuskene, fra vest,der hjemmet til Loizou tipper over åskanten. Det lille, hvitehuset hadde alltid sett ut som om det kom til å skli utforKyrenias skrenter og ned i dalen. Det meste av tiden, med sjuhylende unger ute på markene, og med storesøsteren Yiolas

18

konstante sang, hadde naboene, i sitt stille sinn, håpet på atdet ville gjøre det.

Nå er det bare tausheten som bibringes, og taushetensekko, som den trøstesløse klangen fra en ubrukt kirkeklokke.Overalt rundt Koki er det stille og fredelig, bare lyden fra toløpende føtter nærmer seg.

Koki skjelver og vugger frem og tilbake over korset. I nesteøyeblikk kommer den eldste datteren, Yiola, til syne, halvveiskravlende, halvveis løpende. Det glatte håret er blitt matt,øynene er røde, skjørtet istykkerrevet. Frem til i dag troddeYiola at Gud heller lyttet til musikk enn til bønner, og tonerdrev gjennom luften som ynkelige kronblader. Hun troddeat hun kom til å bli sydame og gifte seg med en gartner ogfå massevis av barn som kom til å arbeide ute på markene.

Yiola stanser idet hun kommer frem til noen busker. Mel-lom gisp og hulk bøyer hun seg ned og gnir hendene ned i denrøde jorden på marken. Hun gjentar bevegelsen tre eller fireganger, og hadde man sett henne bakfra, ville det på avstandha sett ut som om det var en normal dag, og at hun vasketsin bestemors svarte enkeklær i kobberbaljen.

Det eiendommelige er at under denne maniske skrubbin-gen stanser plutselig hele den buktende kroppen hennes opp.Så kneler hun fredfullt i bønneposisjon, åpner håndflatenemot ansiktet og ser lengselsfullt på dem, som om de skullevært to midnattsblomster. Koki stirrer nysgjerrig på den ungepikens ansikt idet hun åpner munnen; det kan virke som omhun skal til å synge. «Faen!» sier hun i stedet. «Faen!» gjentarhun.

Nå er knærne hennes begravd i jorden, og hun går i gangmed å gni den samme jorden inn i ansiktet med hektiskebevegelser. Problemet er at tårer hele tiden skyller den vekkigjen, og det får henne til å klore rasende i jordsmonnet ogansiktet. «Gjør meg stygg!» roper hun og gaper så høyt atdet renner spytt nedover haken hennes. Plutselig legger Koki

19

merke til to menn i grønne uniformer som nærmer seg Yiola.Koki finner styrke til å bevege seg. Åndedrettet hennes blirraskere. Hun kan ikke bli værende, snart vil de komme hit.

Hun stikker krusifikset under kjolen slik at det blir lig-gende flatt mot magen, og reiser seg. Koki er bare 27år og ung fremdeles, den fiolette kjolen hennes flommerrundt anklene, og det uvanlige røde håret hennes bruserrundt henne som ild. Hun er fast bestemt på at hun selvvil bestemme hvordan hun skal dø. Men akkurat idet hunskal til å gå ut av huset, kommer hun på et eller annetog stormer inn på soverommet. Hun leter under sengen ogdrar frem et sølvskrin. En boks der hun oppbevarer spa-repengene sine og andre gjenstander som har affeksjons-verdi. Hun kan høre at soldatene nærmer seg, støvlene deresknaser mot grusen. Hun reiser seg og løper ut gjennombakdøren.

Koki beveger seg raskt gjennom de spredte skyggene isitronlunden og snubler i en vannmelon. En vannmelon somer litt sprukken på midten, og ved siden av ligger det enfisk. De tørre tornene på marken borer seg inn i håndfla-tene og knærne hennes. Hun reiser seg og tørker av hen-dene på kjolen. En sitron faller til bakken, og det høres ensvak rasling idet den treffer dødt ugress. Hun stivner et litesekund mellom to hjerteslag. Hun ser ned. Hvor er Bibelen?tenker hun. Hun legger seg ned på hender og knær igjen ogleter rundt seg. En vannmelon og en fisk, men ingen bibel.Koki tar vannmelonen i armene sine og fortsetter å løpe motMarias ovner som står pent og ryddig plassert i enden avsitronlunden.

Ovnene stirrer på henne med gapende kjefter. Hun løfterpå kjolen og klatrer inn i den bakerste. Hun plasserer vann-melonen ved siden av seg og lukker døren. Veggene er fort-satt varme, som en sovende kropp. Hun er omsluttet av denmyke, søte duften av aske og brød. Den varmer henne som

20

døden når livet er kaldt, og et øyeblikk virker mørket evig.Hun sover.

Da kommandanten, Serkan Demir, kommer inn i Kokis hussammen med en annen soldat, er huset tomt. Serkan går meden rygg så stiv og strunk som en jernstang. Han gir soldatensom følger ham ordre om å gjennomsøke kjøkkenet, sove-rommet og badet, og ta en titt under sengen. Han må dunkefoten mot hver eneste gulvplanke i tilfelle det er en kjeller der,og undersøke taket med geværløpet, for å finne løst treverkog gjemmesteder, så må han gjennomsøke området rundthuset. «Det er viktig å gå metodisk tilverks», sier Serkan medhaken høyt hevet, uten noen gang å se soldaten inn i øynene.Han stryker fingeren over en hylle og ser på et fotografi aven ung gutt.

Dette er det siste huset, med unntak av det som ligger ibunnen av bakken. Dit har han sendt Berker. Nå er byenerobret. Han titter ut og undrer seg over det som nå tilhørertyrkerne. Morgensolen henger over kirketaket, og skyggeneer lange. Den andre soldaten beveger seg gjennom huset oggår for å lete ute.

Serkan smiler igjen. Han ser seg omkring, på det som nå til-hører dem. Ser på det de har! De eier det. Hver eneste tommeland, hver eneste håndfull jord, hvert eneste hus, hvert enesteornament, alt som finnes der, stort og smått, er deres. Hanføler seg oppstemt og går ut på kjøkkenet, stikker hånden inni skapet og drar frem en tallerken full av tykke skiver medsalt svinekjøtt. Han smeller tallerkenen i kjøkkenbordet ogstirrer på grisekjøttet.

Ute er det noen som roper. Han løfter hodet og ser utgjennom kjøkkenvinduet. En mann løper. Soldaten utenforstår stivfrossen med riflen i skjelvende hender. Serkan spar-ker vekk en stol, løper ut, sikter og skyter den løpende man-nen i ryggen. Mannen stivner og faller hodestups i bakken.

21

Uten å senke geværet snur Serkan seg rundt, stikker munnin-gen inn i brystet på soldaten og tvinger ham ned på marken.Soldaten gisper etter luft og ser engstelig opp på komman-danten. «Nøler du igjen, river jeg hjertet ut av kroppen pådeg! Kom deg vekk, så jeg slipper å se deg.» Soldaten kaverseg opp, senker hodet og fortsetter å lete rundt huset.

Serkan går tilbake til kjøkkenet og fortsetter å lete i ska-pet. Det er et stort sesambrød der, og en krukke med grønneoliven. Serkan undersøker olivenene. De er marinert i kori-ander, hvitløk, sitron og olivenolje. Han løfter krukken opptil nesen. Han trekker pusten dypt. Det lukter som hjemme.Han plasserer brødet og olivenene på bordet og skyver detsalte svinekjøttet til side.

Så setter han seg på en stol ved kjøkkenbordet, som om detskulle vært hans eget hus, river av en brødbit og dypper deni olivenoljen. Føttene hans hviler på stolen ved siden av. Hannyter smaken av olivenoljen på det myke brødet. Han stap-per en oliven i munnen, legger merke til hvordan det knaseri tørket koriander, og det skarpe stikket av fersk hvitløk somgår oppover langs kjevebenet. Han tar steinen ut av munnenmed tommel og pekefinger og legger den på bordet.

Den andre soldaten kommer tilbake og rister på hodet.«Ingen», sier han.

Serkan grynter. «Ingen andre, mener du.» Soldaten serned på føttene sine og venter ikke på å bli tilbudt å sitte.Kommandanten synker lenger ned på stolen, og soldatensnur seg og blir stående ved døråpningen med riflen langssiden.

Serkan ser seg omkring og oppdager en radio på gulvet.Han bøyer seg ned, ser nærmere på den, tar tak i det øde-lagte panelet og forsøker å stille den inn på en stasjon. Tilslutt høres en gresk stemme. «Ikke få panikk, vi jagde dempå havet.» Serkan smiler. «Hjernetomme idioter. Jeg er herallerede.» Så lar han blikket gli over veggene. Jomfru Marias

22

ansikt stirrer ned på ham. «Ikke engang hun kan hjelpe derenå.»

Adem går vekk fra huset og den lille piken for å se segomkring i den ødelagte byen. Han husker stedet slik det engang var, summende av liv og røre. Han orker ikke å se påde tomme hjemmene. Hva gjør han her? Har han gjort enfeil? Kanskje han ikke skulle ha kommet tilbake. Men hanvar nødt til det. Han var nødt til å forsøke.

Han husker reisen til Kypros. I et vell av svarte bølger. Utepå det mørke havet. Dypt som lyset. Skipet steg og falt. Stegtungt som hete og falt lett som regn, så forstanden og magenikke kunne unngå å gjøre det samme. Det var i dette kaosetat sjelen hans gikk seg vill, at han var tosket nok, eller men-neskelig nok, til å tro at det faktisk var bølgene som steg ogsank.

Da han sto ved rekken mens de forlot havnen i Tasucu,hadde det stått en yngre mann ved siden av ham med senkethode, så hadde han sett opp, og ned igjen. Fingrene hans droi jakkekragen. Foten dunket mot gulvet, ikke rytmisk, menmanisk.

Adem stakk hånden i lommen og dro frem en sigarett-pakke. Han trakk én litt ut og bød den unge mannen. «Jegrøyker ikke, min herre», sa den unge mannen, men token likevel og stakk den i munnen. Adem tente en fyrstikk.Mannen tittet raskt ned på Adems emblem.

«Du er sersjanten min», sa mannen.Adem nikket. «Min befalhavende er Serkan Demir,

kaserne nummer 76», sa han.Den unge mannen nikket. Adem registrerte at mannen

faktisk bare var en guttunge. Kanskje femten eller sekstenår. Han var i stemmeskiftet fremdeles. Gutten slengte denurøkte sigaretten i sjøen. En mørkeblå bris strøk over ansik-tene deres. Gutten var svett i pannen. Den tyrkiske havnen

23

gled bort og ble gradvis svart, og snart hang lysene fra devuggende krigsskipene som ildfluer i mørket. Fire timers reiseover vannet, så ville de være fremme i Kyrenia.

På dekk, litt lenger borte, satt andre soldater på trekas-ser og snakket. I det uendelige mørket stirret bare det svakeflimmeret fra sigarettglør ut mot havet, som øyne. «Gre-kerne har like mange perler som det finnes sandkorn oglike mye vin som det er vann i havet. De går med silke-kjoler og diamantspenner på skoene mens tyrkerne går medgeiteskinnskapper», sa en av tyrkerne til de andre.

«Kirkene deres er kantet med gult gull som drypper frataket som voks, og prestene har glitrende kjeder med røderubiner rundt halsen, mens våre moskeer er laget av leire ogstein», sa en annen.

«Tyrkerne har ikke engang en moské, de er nødt til å bepå sine knær ute på de solsvidde markene, og de må spisedruene som allerede har falt fra vinrankene.»

«Ja», nikket den første, «og de gråter ikke engang når deskjærer løk, så forkomne er de blitt.»

«De kan ikke drikke nytrukket myntete, for mynten blirstjålet av grekerne som tørker den i solen og har den i salatensin.»

«Og når de slakter en ku, får tyrkerne bare skrotten.»«Og de tyrkiske barna får ingen næring, for grekerne bader

i bassenger av melk og stiger opp av dem med hud så hvitsom månen», sa den eneste mannen som ikke hadde sagt noetil nå. De andre mennene lo.

«Det er latterlig», sa én. «Hvor skulle de kunne få tak iså mye melk, da måtte det finnes like mange kuer som detfinnes stjerner!» De andre mennene holdt seg på magen, oglatteren feide lavt som en hauk utover havet.

Gutten og Adem vekslet et raskt blikk. Adem lente seg overrekken på dekk og så på det sølvskimrende lyset fra månenpå bølgetoppene. Den unge gutten dro i kragen sin igjen.

24

Adem tittet bort på mennene på kassene. «Folk er villige tilå tro på hva som helst», hvisket han til gutten med en dis-kret fiendskap som veltet frem fra et sted langt nede i stru-pen. Plutselig sendte gutten ham et blikk som om han ikkehadde sett ham før nå. «Har du noen gang vært på Kypros?Har du familie der?» spurte Adem fort, og da gutten åpnetmunnen for svare, avbrøt Adem ham. «Det er vakkert der»,sa han bestemt.

«Nei til Enosis!» En mann reiste seg og trampet medføttene.

«Vi skal hjelpe våre tyrkiske kamerater, våre brødre, så defår beholde sitt land», ropte en annen. «De skal ikke bli jagdbort av grekerne.»

«Kypros tilhører osmanene!» ropte en yngre mann pårundt femten år som sto med en rifle i hånden. «Lengeleve taksim! Lenge leve taksim!» sang mennene. «Taksim!Taksim! Taksim!» Stemmene deres drev utover havet.

Gutten så på Adem igjen. Adem tenkte seg om et øyeblikk.En sørgmodig mine bredte seg over ansiktet hans. «På gatener det ikke engang mulig å se forskjell på en greker og entyrker. De drikker vann fra de samme brønnene, melk frade samme kuene, oppdrar de samme barna.» Stemmen hansdøde hen et lite øyeblikk mens han bet tennene sammen.«Livet mitt kunne vært helt annerledes.»

Gutten så på ham og knep øynene sammen i et kraf-tig vindkast. Han lente seg interessert fremover, men Ademskrapte ubekvemt med føttene og så utover havet.

Det virket som om det gikk veldig lang tid før noen av demsa noe mer. Allerede før toppen av solen kom til syne, haddehimmelen og havet skiftet farge mange ganger: fra svart tilfiolett, til marineblått, til rødt, til et rosa skjær som nå lå istriper over horisonten.

«Hva heter du?» spurte Adem.«Engin», svarte den unge gutten.

25