Helt alene

Mary Higgins Clark

Helt aleneOversatt av Elsa Frogner

Mary Higgins ClarkOriginalens tittel: I’ll walk alone

Oversatt av Elsa FrognerCopyright © 2011 by Mary Higgins Clark

Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB.All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2012

ISBN 978-82-02-32588-6

1. utgave, 1. opplag 2012

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om pastor Joseph A. Kelly, S.J.1931–2008

Always a twinkle in this Jesuit’s eyeAlways a smile on his handsome faceAlways faith and compassion overflowing his soulHe was the stuff of which saints are madeWhen all heaven protested his absenceHis Creator called him home

1

Fader Aiden O’Brien tok imot skriftemål i den nedre St.Francis of Assisi-kirken i West Thirty-first Street på Man-hattan. Den 78 år gamle fransiskanermunken likte den al-ternative måten han kunne forvalte sakramentet på, det atden som skriftet, fikk sitte i Forsoningsrommet sammenmed ham og slapp å knele på den harde benken i skrifte-stolen med et forheng som skjulte hans eller hennes iden-titet.

Men han følte at den nye måten ikke virket når han engang iblant satt ansikt til ansikt med en person og mer-ket at denne ikke fikk seg til å betro ham det han kanskjeville ha tort å si i mørket.

Det var dette som hendte denne kjølige, forblåste etter-middagen i mars.

I løpet av den første timen han hadde sittet i rommet,var det bare dukket opp to kvinner, begge trofaste sogne-barn og begge i midten av 80-årene. Og deres synder – omde da noen gang hadde begått noen – lå langt tilbake itid. I dag hadde en av dem tilstått at hun som åtteåringhadde løyet for moren. Hun hadde spist to muffinser, ogbeskyldt broren for å ha tatt den som var vekk.

Mens fader Aiden satt med sin rosenkrans frem tilhan kunne forlate rommet, gikk døren opp, og en slankkvinne som så ut til å være i begynnelsen av 30-årene,kom inn. Uttrykket var vaktsomt, og hun kom langsomtmot stolen tvers overfor hans. Hun satte seg nølende. Detrødbrune håret hang løst om skuldrene. Den pelskantete

7

drakten var tydelig kostbar; det samme var de høyhæltelærstøvlettene. Øreringer i sølv var de eneste smykkenehun bar.

Fader Aiden satt rolig og ventet. Da den unge kvinnenikke sa noe, sa han oppmuntrende: «Hvordan kan jeghjelpe deg?»

«Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.» Kvinnens stemmevar lav og behagelig, uten antydning til aksent som kunnerøpe hvor hun kom fra.

«Du kan umulig si meg noe jeg ikke allerede har hørt,»sa fader Aiden mildt.

«Jeg …» Kvinnen tidde, så kom ordene fossende. «Jegvet om et mord noen har tenkt å begå, og jeg kan ikke fåstanset det.»

Med et skrekkslagent uttrykk slo hun hånden for mun-nen, så reiste hun seg fort. «Jeg skulle ikke ha kommethit,» hvisket hun. Stemmen skalv av sinnsbevegelse da hunfortsatte: «Tilgi meg, fader, for jeg har syndet. Jeg tilstårat jeg er innblandet i en pågående forbrytelse, og i et mordsom snart vil bli begått. Du kommer sikkert til å lese omdet i avisene. Jeg ønsker ikke å ta del i det, men det er forsent å stoppe det.»

Hun snudde seg, og med fem skritt hadde hun håndenpå dørklinken.

«Vent!» ropte fader Aiden og strevde for å reise seg.«Snakk med meg. Jeg kan hjelpe deg.»

Men hun var vekk.Var kvinnen psykotisk? undret fader Aiden. Var det

mulig at hun hadde ment det hun sa? Hvis så var tilfellet,hva kunne han gjøre med det?

Dersom hun fortalte sannheten, kan jeg ikke gjøre noemed det, tenkte han og sank ned i stolen igjen. Jeg vet ikkehvem hun er, eller hvor hun bor. Jeg kan bare be om athun er et irrasjonelt menneske, og at dette scenarioet eren slags fantasi. Men hvis hun ikke er irrasjonell, er hungløgg nok til å vite at jeg er bundet av taushetsplikten.Kanskje hun på et eller annet tidspunkt har vært en prak-

8

tiserende katolikk. Ordene hun brukte: «Tilgi meg, fader,for jeg har syndet,» var måten et skriftebarn pleide å be-gynne sine bekjennelser på.

I noen lange minutter ble han sittende alene. Da kvin-nen gikk, ble det grønne lyset over døren til Forsonings-rommet automatisk aktivert, noe som betydde at enhversom ventet utenfor, kunne ha gått rett inn. Han grep segi å be inderlig om at den unge kvinnen kom tilbake, mendet gjorde hun ikke.

Egentlig skulle han forlate rommet klokken seks, menklokken var nærmere halv syv da han ga opp håpet omat hun kom tilbake. Til slutt, tynget av år og den åndeligebyrden i rollen som skriftefar, stemte fader Aiden beggehendene mot armlenet og reiste seg langsomt. Det skjæ-rende stikket i de giktiske knærne fikk ham til å gjøre engrimase, og han ristet på hodet da han begynte å gå motdøren. Men han stoppet et øyeblikk foran stolen der denunge kvinnen hadde sittet.

Hun var ikke gal, tenkte han sørgmodig. Jeg kan barebe om at hvis hun virkelig kjenner til at et mord vil bli be-gått, vil hun gjøre det samvittigheten forteller henne. Hunmå hindre det.

Han åpnet døren og så to mennesker tenne lys foran sta-tuen av Den hellige Antonius i kirkens atrium. En mannsom knelte på bønneskammelen foran Den hellige Anto-nius’ helgenskrin, hadde ansiktet begravd i hendene. FaderAiden nølte og undret på om han skulle spørre den besø-kende om han ønsket å skrifte. Men så slo det ham at denkunngjorte tiden for skriftemål var over for nesten halv-annen time siden. Kanskje denne besøkende ba om en tje-neste, eller det kunne være at han takket for å ha fått en.Den hellige Antonius’ helgenskrin var et yndet sted formange av kirkens besøkende.

Fader Aiden gikk gjennom atriet og til døren som førtetil passasjen inn til munkeklosteret. Han merket ikke detintense blikket til mannen som ikke lenger var hensunketi bønn, men som hadde snudd seg, skjøvet de mørke bril-

9

lene opp og nå gransket ham inngående, merket seg dethvite håret og det langsomme ganglaget.

Hun var bare der inne i mindre enn et minutt, tenkteiakttageren. Hvor mye fortalte hun den gamle presten?undret han. Kan jeg tillate meg å ta sjansen på at hunikke betrodde seg til ham? Mannen kunne høre at kirkensytterdører gikk opp, og lyden av skritt som nærmet seg.Med en rask bevegelse satte han på seg solbrillene igjenog trakk opp frakkekragen. Han hadde allerede notert segfader Aidens navn på døren.

«Hva skal jeg gjøre med deg, fader O’Brien?» spurtehan sint seg selv idet han feide forbi de besøkende som nåkom inn i kirken.

Akkurat i dette øyeblikket hadde han ikke noe svar.Det han ikke var klar over, var at han – iakttageren – selv

ble iakttatt. Den 66 år gamle Alvirah Meehan, vaskehjel-pen som var blitt spaltist og kjent forfatter, og som haddevunnet 40 millioner dollar i lotto, var også der. Hun haddehandlet i Herald Square, og på vei hjem til Central ParkSouth hadde hun spasert de få kvartalene til kirken for åtenne et lys foran Den hellige Antonius’ helgenskrin ogyte litt ekstra til de fattige. Dette fordi hun nettopp haddemottatt en uventet utbetaling av royalties for selvbiogra-fien From Pots to Plots.

Da hun fikk se mannen som tilsynelatende hadde sitteti dyp bønn foran helgenskrinet, avla hun et lite besøk igrotten til Madonnaen fra Lourdes. Da hun et par minut-ter senere fikk se fader Aiden, som var en gammel venn,forlate Forsoningsrommet, hadde hun vært på nippet til åløpe frem og hilse på ham. Men til hennes forbauselse fikkhun se at den mannen som øyeblikket før hadde vært såoppslukt av å be, plutselig spratt opp og skjøv solbrilleneopp i pannen. Ikke til å ta feil av; han fulgte fader Aidenmed blikket, der han gikk i retning av klosterdøren.

Alvirah slo fra seg enhver tanke om at mannen kanskjehadde ønsket å skrifte for fader Aiden. Nei, han ønsket åse inngående på ham, tenkte hun og fulgte med da man-

10

nen igjen satte brillene på plass og trakk opp frakkekra-gen. Selv hadde hun tatt av seg brillene, så han var forlangt unna til at hun kunne se ham tydelig, men på av-stand vurderte hun ham til å være cirka 1,85 meter høy.Ansiktet lå i skygge, men hun så tydelig at han var hellertynn. Da hun passerte ham ved statuen, hadde hun fåttinntrykk av at det ikke fantes et eneste grått hårstrå i densvarte hårmanken. Ansiktet hadde han skjult i hendene.

Hvem vet hva som rører seg i folk? sa Alvirah til segselv og holdt øye med den fremmede, som nå gikk rasktmot nærmeste utgangsdør. Men så pass vet jeg, tenktehun. Straks fader Aiden forlot Forsoningsrommet, gjordeden karen seg kjapt ferdig med det han hadde å si til Denhellige Antonius.

2

Det er 22. mars. Hvis lille Matthew lever, er han fem åri dag, tenkte Zan Moreland idet hun åpnet øynene og bleliggende urørlig i flere minutter mens hun kjempet mot tå-rene som ofte gjorde puten våt i løpet av natten. Et fortblikk på klokken på kommoden fortalte henne at den varet kvarter over syv. Hun hadde sovet i nesten åtte timer.Årsaken var selvfølgelig at hun hadde tatt en sovepille dahun la seg, en luksus hun nesten aldri tillot seg. Men tan-ken på fødselsdagen hans hadde gjort at hun nesten ikkehadde sovet skikkelig hele uken.

Den stadig tilbakevendende drømmen om å lete etterMatthew kom stykkevis tilbake til henne. Denne gangenhadde hun igjen vært i Central Park og lett og lett etterham, ropt på ham, bønnfalt ham om å svare. Yndlings-leken hans hadde vært gjemsel. I drømmen sa hun til segselv at egentlig var han ikke savnet. Han gjemte seg bare.

Men han var savnet.Hvis jeg bare hadde avlyst avtalen jeg hadde den dagen,

tenkte Zan enda en gang. Barnevakten, Tiffany Shields,hadde innrømmet at mens Matthew sov, hadde hun plas-sert barnevognen slik at han ikke fikk solen rett i ansiktet,og så hadde hun lagt et pledd ut på gresset og selv falt isøvn. Ikke før hun våknet, var hun blitt klar over at hanikke lenger lå i vognen.

Et eldre vitne hadde ringt politiet etter at hun leste over-skriftene om den savnede lille pjokken. Hun kunne for-telle at hun og hennes mann hadde luftet hunden i parken

12

og lagt merke til den tomme barnevognen nesten en halvtime før barnevakten fortalte politiet at hun hadde settetter. «Jeg tenkte ikke noe over det akkurat da,» sa vitnetog hørtes oppskaket og sint ut. «Jeg tenkte bare at noen,kanskje moren, hadde tatt barnet med seg til lekeplassen.Det falt meg ikke inn at den unge damen overhodet pas-set på noen. Hun var borte for denne verden.»

Til slutt hadde Tiffany også innrømmet at fordi Matt-hew sov da de forlot leiligheten, hadde hun heller ikke tattseg bryet med å feste sikkerhetsselen.

Klatret han ut på egen hånd, og så var det noen sommerket at han var alene, og leide ham bort? spurte Zan segselv. Spørsmålet kjentes sløvt av gjentagelse. Det er mangemenneskelige rovdyr som tusler rundt der. Men kjære Gud,ikke la det være slik.

Over hele landet og på Internett hadde det vært bilderav Matthew. Jeg tryglet om at et eller annet ensomt men-neske hadde tatt ham med seg, og etterpå ikke våget å inn-rømme det, men at vedkommende til slutt ville stå frem.Eller etterlate ham på et trygt sted der han ville bli fun-net, tenkte Zan. Men etter nesten to år kom det ikke denminste antydning om hvor han kunne befinne seg. Og nåhar han antagelig glemt meg.

Hun satte seg langsomt opp og strøk det lange, rødbrunehåret tilbake. Selv om hun jevnlig trente, kjentes kroppenstiv og verkende. Anspenthet, hadde legen sagt til henne.Den lever du med døgnet rundt. Hun lot føttene gli ned pågulvet og strakte på seg. Så reiste hun seg og gikk bort tilvinduet. Idet hun skulle til å lukke det, registrerte hun ut-sikten denne morgenen over Frihetsgudinnen og havnen.

Dette var utsikten som hadde fått henne til å leie denneleiligheten et halvt år etter at Matthew forsvant. Hun måttevekk fra bygningen på East Eighty-sixth Street, der dettomme rommet med den lille sengen hans og alle lekenevar daglige piler som gjennomboret hjertet hennes.

Da var det hun innså at hun måtte prøve å få noe somminnet om en normaltilstand inn i livet igjen, og hun brukte

13

all sin energi på det lille firmaet innenfor interiørdesignsom hun hadde startet da hun og Ted ble separert. Dehadde vært sammen i så kort tid, og hun hadde ikke en-gang visst at hun var gravid, da de skilte lag.

Før ekteskapet med Ted Carpenter hadde hun vært sjefs-assistent for den berømte designeren Bartley Longe. Selvden gangen var hun blitt anerkjent som en av bransjensnye, lysende stjerner.

En anmelder som visste at Bartley hadde overgitt et heltprosjekt i hennes hender mens han selv var på en lengreferie, hadde skrevet om hennes slående evne til å mikse ogkombinere stoffer og farger og møbler til et hjem som re-flekterte eierens smak og livsstil.

Zan lukket vinduet og skyndte seg til klesskapet. Hunlikte å sove på et kaldt rom, men den lange T-skjorten varingen beskyttelse mot trekk. I dag hadde hun med fulltoverlegg sørget for å ha det spesielt travelt. Nå strakte hunseg etter den gamle badekåpen som Ted hadde avskydd,og som hun selv med en latter hadde kalt sin personligesutteklut. For henne var badekåpen blitt et symbol. Nårhun sto opp og rommet var iskaldt, ble hun varm som enristet brødskive i samme minutt som hun tok den på seg.Kald til varm; tom helt til det rant over; Matthew sav-net; Matthew funnet; Matthew i armene hennes; Matthewhjemme hos henne. Matthew hadde elsket å krype innunder badekåpen sammen med henne.

Men ikke mer gjemsel, tenkte hun og blunket vekk tå-rene mens hun strammet beltet og stakk føttene ned i etpar plastsandaler. Var det gjemsel han hadde prøvd å lekehvis han selv hadde klatret ut av barnevognen? Men etbarn uten tilsyn burde ha blitt lagt merke til av andre men-nesker. Hvor lang tid gikk det før noen tok ham i håndenog forsvant med ham?

Det hadde vært en usedvanlig varm junidag, og det haddemyldret av unger i parken.

Ikke kom inn på det, advarte Zan seg selv mens hungikk bortover gangen til kjøkkenet med kurs for kaffetrak-

14

teren. Den var satt på til klokken syv, og nå var kannenfull. Hun skjenket seg en kopp, og åpnet kjøleskapet forå ta ut skummet melk og boksen med fruktblanding hunhadde kjøpt i matbutikken like i nærheten. Men så tenktehun seg litt om, og droppet frukten. Bare kaffe, tenkte hun.Det er alt jeg har lyst på akkurat nå. Jeg er klar over atjeg burde spise mer enn jeg gjør, men akkurat i dag harjeg ikke tenkt å begynne med det.

Mens hun nippet til kaffen, vurderte hun dagens avta-ler. Etter en tur innom kontoret skulle hun møte arkitek-ten for noen høyblokker ved Hudson River – selveierleilig-heter som var absolutt helt makeløse. De skulle diskutereinnredningen av tre visningsleiligheter – et viktig kupp forhenne hvis hun fikk oppdraget. Hovedkonkurrenten villevære hennes gamle arbeidsgiver, Bartley, en mann som vardypt fortørnet over at hun hadde startet sitt eget firmaistedenfor å komme tilbake for å jobbe for ham.

Du har kan hende lært meg masse, tenkte Zan, men detmotbydelige temperamentet ditt var ikke noe jeg ønsket åleve med fra dag til dag. For ikke å snakke om hvordandu la an på meg. Så prøvde hun å stenge ute minnet omden pinlige dagen da hun brøt fullstendig sammen inne påBartleys kontor.

Hun tok kaffekoppen med seg ut på badet, satte den fraseg på benken og stilte inn dusjen. Det dampende vannetfjernet noe av anspentheten i musklene, og etter at hunhadde helt sjampo i håret, masserte hun hodebunnen medfingertuppene. Enda et knep for å redusere stress, tenktehun ironisk. Egentlig er det bare én måte jeg kan reduserestresset på.

Nei, det får du ikke lov til å tenke på, advarte hun segselv enda en gang.

Da hun hadde tørket seg, satte hun opp farten og frot-terte håret raskt tørt, og så – etter igjen å ha tatt på segbadekåpen – påførte hun maskara og ga munnen et lettstrøk med leppestift. Det var alt. Matthew har Teds øyne,tenkte hun, den herlige, mørkebrune nyansen. Jeg pleide

15

å synge den kjente sangen om vakre, dypbrune øyne forham. Håret hans var så lyst, men jeg tror det holdt på åendre seg til rødt. Jeg lurer på om han vil få den klarerødfargen jeg hadde som barn. Jeg hatet den. Jeg sa tilmamma at jeg så ut som Anne fra Green Gables, tynn somen bønnestengel og med det skrekkelige gulrothåret. Menpå ham ville det vært bedårende.

Moren hadde påpekt at da Anne vokste seg til, var krop-pen blitt rundere, og håret hadde mørknet og fått en varm,rødbrun nyanse.

Mamma pleide å erte og kalle meg Annie, husket Zan.Det var enda et minne hun ikke burde hengi seg til i dag.

Ted hadde insistert på at de spiste middag sammen ikveld, bare de to. «Melissa vil forstå,» hadde han sagt dahan ringte. «Jeg vil minnes den lille gutten vår med deteneste andre mennesket som vet hva jeg føler på fødsels-dagen hans. Vær så snill, Zan.»

De skulle møtes på Four Seasons klokken halv åtte. Deteneste problemet ved å bo i Battery Park City er trafikk-korken til og fra sentrum, tenkte Zan. Ikke tale om at jeggidder å dra hjemom for å skifte, og jeg ønsker heller ikkeå slepe med meg et klesskift til kontoret. Nei, jeg tar densvarte drakten med pelskrage. Den er pyntet nok for kvel-den.

Et kvarter senere var hun ute på gaten – en høy, smek-ker ung kvinne på 32 år, iført svart drakt med pelskantetkrage og høyhælte støvletter, mørke solbriller og med skul-dervesken i hånden. Det rødbrune håret danset om skuld-rene hennes da hun tok et skritt ned fra fortauskanten forå praie en drosje.

3

Under middagen hadde Alvirah fortalt Willy om den pus-sige måten den mystiske mannen hadde betraktet deresvenn fader Aiden på da han forlot Forsoningsrommet, ogved frokosten brakte hun temaet på bane igjen. «Jeg drømteom den karen i natt, Willy,» sa hun, «og det er ikke noegodt tegn. Når jeg drømmer om en person, betyr det van-ligvis at det kommer til å bli bråk.»

De satt fortsatt iført morgenkåper ved det runde bordeti spisekroken i Central Park South-leiligheten. Som hunallerede hadde påpekt for Willy, var det en typisk mars-dag der ute, kald og forblåst. Vinden fikk møblene på bal-kongen til å skrangle, og tvers over gaten kunne de se atCentral Park lå nesten helt forlatt.

Willy så kjærlig over bordet på kvinnen han hadde værtgift med i 45 år. Ikke så rent få kommenterte at han medsin størrelse og snøhvite hårmanke var en tro kopi av av-døde Tip O’Neill, den legendariske formannen i Represen-tantenes hus. Dessuten – som Alvirah pleide å si – haddeWilly også verdens blåeste øyne.

Og i hans kjærlige øyne var Alvirah vakker. Han ensetikke at uansett hvor hardt hun strevde, prøvde hun be-standig å ta av fem, seks kilo eller mer. Heller ikke la hanmerke til at bare en uke etter at hun hadde farget håret,ble de grå hårrøttene synlige i hårfestet, dette håret somnå – takket være Dale of London – hadde en dempet rød-brun farge. I gamle dager, før de vant i lotto, den gangenhun farget håret selv i vasken på badet i leiligheten i Qu-

17

eens, hadde det hatt en nyanse som nærmest måtte kallesflammende oransje.

«Skatten min, så vidt jeg kan skjønne, hadde denkaren trolig bare prøvd å manne seg opp til å skrifte.Og da han fikk se fader Aiden på vei bort, prøvde hanå bestemme seg for om han skulle ta ham igjen ellerikke.»

Alvirah ristet på hodet. «Det er mer ved det enn somså.» Hun strakte seg etter tekannen og skjenket seg endaen kopp te. Ansiktsuttrykket forandret seg. «Du vet vel atdet er lille Matthews fødselsdag i dag. Han ville ha værtfem år gammel.»

«Eller han er fem år gammel,» rettet Willy henne. «Jeghar også intuisjon, Alvirah. Og jeg sier at den lille guttenlever et eller annet sted.»

«Vi snakker om Matthew som om vi kjenner ham,» suk-ket Alvirah og slapp en sukett ned i koppen.

«Jeg føler at vi kjenner ham,» sa Willy sindig.De satt tause en liten stund, og begge mintes den spesi-

elle dagen for nesten to år siden, da Alexandra Morelandringte henne etter å ha lest Alvirahs spalte i New YorkGlobe om den savnede lille gutten. «Mrs. Meehan,» haddehun sagt. «Jeg kan ikke få sagt deg hvor mye Ted og jegsetter pris på det du skrev. Hvis Matthew ble tatt av ensom intenst ønsket seg et barn, fikk du frem i artikkelenhvor desperat vi ønsker ham tilbake. Forslagene du kommed om at noen kunne etterlate ham på et trygt sted ogunngå å bli fanget inn av overvåkingskameraer, kan ut-gjøre den viktige forskjellen.»

Alvirah hadde verket av fortvilelse for henne. «Den stak-kars jenta er enebarn,» hadde hun sagt til Willy, «og hunmistet begge foreldrene da bilen deres krasjet på vei for åhente henne på flyplassen i Roma. Og så blir hun sepa-rert fra ektemannen før hun er klar over at hun er gravid,og nå er den lille gutten hennes forsvunnet. Hun må værekommet til det stadiet der hun ikke har lyst til å stå oppom morgenen. Jeg sa at hvis hun noen gang føler trang til

18

å snakke med noen, må hun endelig ringe meg. Men detgjør hun nok ikke.»

Men så fikk Alvirah kort tid etter se et oppslag i Postom at Zan Moreland var gått tilbake til å jobbe heltidi sitt personlige designfirma, Moreland Interiors, på EastFifty-eighth Street. Alvirah ga straks beskjed til Willy omat leiligheten deres trengte en skikkelig overhaling.

«Men jeg synes ikke den ser så ille ut,» var Willys kom-mentar.

«Den er slett ikke ille, Willy, men vi kjøpte den møblertfor seks år siden, og det at alt er hvitt – både gardiner,tepper og møbler – får meg noen ganger til å føle at jegbor midt inne i en snøball. Det er synd å kaste bort pen-ger, men i dette tilfellet tror jeg det er det riktige å gjøre.»

Resultatet var ikke bare en forvandlet leilighet, menogså et nært vennskap med Alexandra «Zan» Moreland.Nå kalte Zan dem surrogatfamilien hennes, og de møttesofte.

«Ba du Zan spise middag med oss i kveld?» var spørs-målet Willy stilte henne nå. «Ja, for denne dagen må jo væreforferdelig for henne.»

«Jeg spurte, og til å begynne med sa hun ja,» svarteAlvirah. «Men så ringte hun meg tilbake. Hennes tidli-gere ektemann ønsker å være sammen med henne, og hunsyntes ikke hun kunne avslå. De møtes på Four Seasons ikveld.»

«Jeg begriper ikke hvordan de to kan trøste hverandrepå Matthews fødselsdag.»

«På den annen side er det et nokså offentlig sted, og Zaner altfor hard mot seg selv når det gjelder å vise følelser.Når hun snakker om Matthew, skulle jeg ønske hun tillotseg å gråte en gang iblant, men det gjør hun aldri. Ikkeengang når hun er sammen med oss.»

«Jeg vedder på at hun gråter seg i søvn mang en natt,»sa Willy, «og jeg er enig i at det ikke vil gjøre henne noegodt å være sammen med eksmannen i kveld. Hun fortalteoss at hun er sikker på at Carpenter aldri har tilgitt henne

19

at hun sendte Matthew ut med en så ung barnevakt. Nåfår jeg bare håpe at han ikke bringer det på bane igjen ikveld.»

«Han er – eller var – Matthews far,» sa Alvirah, og såtilføyde hun mer til seg selv enn til Willy: «Etter hva jeghar lest, er det ofte slik at foreldre – selv om de ikke er tilstede – gir den ene forelderen skylden hvis et barn forsvin-ner, enten det nå gjelder en skjødesløs barnevakt, eller atmor eller far var borte når hun eller han egentlig haddeønsket å være hjemme den dagen. Nå får jeg bare be tilGud om at Ted Carpenter ikke tar seg et par drinker ogbegynner å overhøvle Zan i kveld.»

«Ikke tro det verste, elskling,» sa Willy advarende.«Jeg vet hva du mener.» Alvirah vurderte for og imot,

og så strakte hun seg etter den andre halvparten av det ri-stede rundstykket. «Men du vet jo hvor sant det er at nårjeg føler fremtidig trøbbel, ja – så kommer det bestandig.Og nå vet jeg bare at uansett hvor umulig det kan virke,kommer Zan til å bli truffet skikkelig hardt enda en gang.»

4

Edward «Ted» Carpenter nikket taust til resepsjonistenidet han med raske skritt passerte inngangsområdet i kon-torsuiten i 30. etasje i West Forty-sixth Street. Veggene derinne var fylt med bilder av nåværende og tidligere berømt-heter som hadde vært kunder i løpet av de siste 15 årene.På bildene hadde alle skrevet personlige hilsener til ham.Vanligvis tok han til venstre og inn til det store rommetder de ti PR-assistentene hans arbeidet, men i dag valgtehan å gå rett inn på sitt private kontor.

Han hadde gitt sekretæren, Rita Moran, beskjed om athun ikke fikk nevne sønnens fødselsdag for ham, og athun heller ikke skulle ta aviser med på jobben. Men dahan nærmet seg skrivebordet hennes, var Rita så oppsluktav å lese et nyhetsoppslag på Internett at hun ikke engangså ham da han bøyde seg over henne ved datamaskinen.Et bilde av Matthew fylte skjermen. Da hun endelig hørteTed, så hun opp. Ansiktet ble sprutrødt da han bøyde segover henne, grep musen og slo av. Med forte skritt fort-satte han inn på sitt eget kontor og tok av seg frakken. Menfør han hengte den opp, gikk han bort til skrivebordet også på det innrammede bildet av sønnen. Det var tatt daMatt fylte tre år. Selv da lignet han på meg, tenkte Ted.Med den høye pannen og de mørkebrune øynene kunnealle se at han var min sønn. Når han vokser opp, vil hantrolig ligne meg enda mer, tenkte han idet han med en sintbevegelse la fotografiet med bildesiden ned. Så gikk hanbort til skapet og hengte opp frakken. Fordi han skulle

21

møte Zan på Four Seasons, hadde han valgt å ta på segmørkeblå dress istedenfor sportsjakke og langbukser, somhan foretrakk.

Under middagen kvelden før hadde Melissa Knight, somvar den viktigste kunden hans, blitt synlig oppskaket dahan fortalte at han ikke kunne ledsage henne til en ellerannen tilstelning nå i kveld. «Du har en date med ekskona,»var kommentaren hennes, og tonefallet var både engsteligog sint.

Han hadde ikke råd til å støte fra seg Melissa. De treførste albumene hennes hadde alle solgt mer enn en millioneksemplarer, og takket være henne valgte også andre be-rømtheter å undertegne kontrakter med PR-firmaet hans.Men en eller annen gang underveis hadde Melissa forels-ket seg i ham – eller hun innbilte seg at hun hadde gjortdet.

«Du kjenner planene mine, prinsesse,» hadde han sagtog prøvd å holde stemmen lav og rolig. Og så hadde hantilføyd med den bitterheten han ikke klarte å skjule: «Ogdu bør faktisk forstå hvorfor jeg møter moren til min sønnpå hans femte fødselsdag.»

Melissa var straks blitt full av anger. «Jeg beklager, Ted.Jeg er fryktelig lei meg. Selvfølgelig vet jeg hvorfor du skalmøte henne. Det er bare det at …»

Tanken på ordvekslingen kjentes som et gnissende sår.Melissas mistanke om at han fortsatt var forelsket i Zan,ville ikke gi seg, og det var en sjalusi som med jevne mel-lomrom fikk henne til å eksplodere. Og den ble stadigverre.

Zan og jeg skilte lag fordi hun sa at ekteskapet vårt barevar en følelsesmessig reaksjon på at foreldrene hennes dødeså brått, tenkte han. Hun var ikke engang klar over at hunvar gravid da vi ble separert. Og det var mer enn fem årsiden, så hva har Melissa å være så opprørt over? Jeg harikke råd til at hun blir sint på meg. Hvis hun skulle finnepå å gå sin vei, vil det bety slutten på dette stedet. Da villehun ta alle sine venner med seg, og dermed må vi vinke

22

farvel til de mest lukrative klientene vi har. Hvis jeg bareikke hadde kjøpt denne fordømte bygningen. Hva tenktejeg på?

En stillferdig Rita kom inn med posten. «Melissas revi-sor er en drøm,» sa hun med et forsiktig smil. «Den må-nedlige sjekken og dekning av alle utgifter kom inn i mor-ges akkurat som den skulle. Skulle vi ikke ønske at alleklientene våre var slik?»

«Jo, det skal jeg love,» sa Ted hjertelig, for han visste atRita var blitt lei seg fordi han var så brysk da han kom.

«Og revisoren vedla et notat som sier at du kan regnemed å høre fra Jaime-boy. Han har nettopp sparket PR-firmaet sitt, og Melissa har anbefalt deg. Det vil bety endaen super klient for oss.»

Ted følte oppriktig sympati nå da han så opp på Ritasplagede ansikt. Hun hadde jobbet for ham de siste 15 årene,helt siden han som kjepphøy 23-åring hadde startet PR-firmaet. Hun hadde vært til stede da Matthew ble døpt,og i de første tre bursdagsselskapene. Rita var i slutten av40-årene, barnløs og gift med en stillferdig skolelærer, oghun frydet seg over all spenningen i forbindelse med deresberømte klienter. Hun hadde også vært vilt begeistret nårhan tok Matthew med seg til kontoret.

«Rita,» sa Ted. «Selvfølgelig husker du at det er Matt-hews fødselsdag i dag, og jeg vet at du har bedt om at hanmå komme hjem. Nå må du be om at vi et år fra nå avkan feire den neste fødselsdagen sammen med ham.»

«Å Ted. Det skal jeg,» sa Rita inderlig. «Det skal jeg.»Da hun gikk ut igjen, satt Ted og stirret i et par minutter

på den lukkede døren før han med et sukk strakte seg ettertelefonen. Han var sikker på at hushjelpen til Melissa villeta den og overbringe en melding. Melissa og han haddedeltatt på en filmpremiere med rød løper og det hele kvel-den før. Men det var Melissa som tok telefonen på førstering.

«Ted.»Det at navnet og nummeret hans kom opp på skjermen

23

hennes, ga ham fortsatt en støkk. Ikke den slags service derjeg vokste opp i Wisconsin, tenkte han. Men på den tidenhendte det neppe i New York heller. Han tvang stemmentil å høres munter og glad ut da han hilste. «God morgen,Melissa, hjertedronningen min.»

«Og jeg som trodde du hadde det for travelt med å leggeplaner for kvelden til å ringe meg i dag.» Som vanlig vartonefallet furtent.

Ted motsto fristelsen til å slenge på røret. Isteden, ogmed det rolige tonefallet han brukte når den mest betyd-ningsfulle klienten hans var både umulig og ufølsom, sahan: «Middag med eksen vil ikke ta mer enn et par timer.Det betyr at jeg forlater Four Seasons cirka klokken halvti. Kunne du tenke deg å sette av tid til meg et kvarters tidsenere?»

To minutter senere, sikker på at han igjen var på god-fot med Melissa, la han på og hvilte hodet i hendene. Ågud, tenkte han, hvorfor må jeg finne meg i henne?

5

Med bladene under armen låste Zan opp døren til det lillekontoret hun leide i Design Center. Hun hadde lovet segselv at hun ville unngå alt som måtte stå om Matthew imedia, men straks hun passerte aviskiosken, hadde hunikke klart å la være å kjøpe to av de mest kjente kjendis-magasinene, de som høyst sannsynlig ville varte opp medoppfølgingshistorier. På Matthews fødselsdag i fjor haddebegge hatt omfattende sammendrag om kidnappingen.

Og så sent som i forrige uke knipset noen bilde av henneda hun var på vei til en restaurant i nærheten av leilighe-ten i Battery Park City. Hun var bittert klar over at dettrolig kom til å bli brukt i en eller annen sensasjonell ar-tikkel i et blad som hadde planer om enda et oppkok omMatthews forsvinning.

Med en vant bevegelse slo Zan på lyset og så det vel-kjente kontoret, med flere stoffruller stablet opp mot denakne, hvite veggene og med teppeprøver strødd utovergulvet. Hyllene var fulle av tunge bøker med stoffprøver.

Da hun og Ted gikk hver sin vei, hadde hun begynt sittdristige vågestykke som interiørdesigner på dette lille kon-toret, og etter hvert som tilfredse kunder anbefalte hennetil sine venner, hadde hun valgt å beholde det samme kon-toret. Det antikke skrivebordet var omgitt av tre stoler iedwardiansk stil, og hun hadde plass nok til å tegne skisserog foreslå design til private boliger og værelser, og leggefrem mulige fargekombinasjoner kunden kunne vurdere.

Det var her i dette rommet at hun iblant kunne la være

25

å tenke på Matthew i timevis, og på den måten tvinge dentunge, uavklarte smerten ved å miste ham tilbake til detubevisste. Hun visste at det ikke ville bli tilfellet i dag.

Resten av kontorsuiten besto av et kontor som så vidtvar stort nok til å romme en datapult, arkiv, et bord til denuunngåelige kaffetrakteren, pluss et lite kjøleskap. Kles-skapet befant seg midt imot toalettet. Assistenten hennes,Josh Green, hadde med ironisk nøyaktighet lagt merke tilat skapet og toalettet var nøyaktig like store.

Hun hadde stått imot Joshs forslag om at de leide suitenved siden av da den ble ledig, for hun ønsket å holdede faste utgiftene på et absolutt minimum. På den måtenkunne hun se seg i stand til å leie enda et detektivbyråsom hadde spesialisert seg på å finne savnede barn. Denbeskjedne livsforsikringen hun hadde overtatt etter for-eldrene, ble oppbrukt det første året Matthew var savnet.Pengene var gått med til private etterforskere og synskesjarlataner, men ingen var kommet med det minste bevissom kunne føre til at hun fant ham.

Hun hengte opp jakken. Pelskanten på kragen minnethenne igjen på at hun skulle spise middag med Ted i kveld.Hvorfor gidder han? var det utålmodige spørsmålet hunstilte seg selv. Han bebreider meg for at jeg lot Tiffany Shi-elds ta Matthew med seg i parken. Men han elsket Matt-hew dypt og inderlig, og ingen anklager om skyld kunnevære større enn den selvbebreidelsen hun bar med seg hvereneste dag.

For å få det overstått åpnet hun sladrebladene og gløttetfort på dem. Som hun hadde regnet med, viste et av demdet bildet som var blitt oversendt media da han forsvant.«Er Matthew Carpenter fortsatt i live og feirer sin femtefødselsdag i dag?» lød overskriften.

Artikkelen endte med uttalelsen Ted var kommet medden dagen Matthew forsvant, en advarsel til foreldre omat de ikke måtte overlate barna til en ung barnevakt. Zanrev ut siden, krøllet den sammen og kastet begge bladene ipapirkurven. Så lurte hun på hvorfor hun hadde utsatt seg

26

selv for artikler av denne typen, og gikk med raske skrittbort til det store skrivebordet og satte seg ned.

For hundrede gang i løpet av de siste ukene rullet hunut tegningene hun ville gi til Kevin Wilson, arkitekt og del-eier av den 34 etasjers høye boligblokken med utsikt motden nye gangveien som strakte seg langs Hudson River påden nedre vestsiden. Hvis hun fikk jobben med å møblerede tre visningsleilighetene, ville det ikke bare være et stortgjennombrudd, det ville bli hennes første direkte konfron-tasjon med Bartley Longe.

Det var fortsatt ufattelig for henne at den arbeidsgive-ren som hadde verdsatt henne så høyt den gangen hun varassistent, nå hadde lagt henne for hat. Da hun begynte åarbeide for ham for ni år siden, like etter at hun haddeavlagt eksamen ved FIT, The Fashion Institute of Tech-nology, hadde hun full av iver godtatt den krevende ar-beidsdagen og funnet seg i det dynamiske temperamentet.Dette fordi hun visste at hun lærte mye av ham. Bartleyvar den gangen en skilt mann i begynnelsen av 40-årene,og en mann som stadig var å se på byen. Ekstremt vans-kelig hadde han bestandig vært, men det var først da hanbegynte å oppvarte henne, og hun gjorde det klart at hunikke var interessert i noe i den retningen, at han begynteå plage henne med bitende sarkasme og endeløs kritikk.

Jeg utsatte stadig å hilse på mor og far som bodde iRoma, tenkte Zan. Bartley ville blitt rasende om jeg sa atjeg ønsket et par ukers ferie, så jeg utsatte den turen i seksmåneder. Da jeg omsider fortalte ham at nå dro jeg entenhan likte det eller ikke, var det for sent.

Hun hadde befunnet seg på flyplassen i Roma da bilenfaren hadde kjørt på vei for å hente henne, hadde krasjet iet tre og drept ham og moren øyeblikkelig. Obduksjonenhadde vist at faren hadde fått et hjerteanfall ved rattet.

Ikke tenk på dem i dag, advarte hun seg selv. Konsen-trer deg om arbeidet. Bartley kommer til å legge frem sineplaner, og jeg vet hvordan han tenker. Jeg skal slå ham ihans eget spill.

27

Bartley hadde utvilsomt tenkt å legge frem design forbåde tradisjonell og ultramoderne stil, pluss en skisse somkombinerte elementer fra begge. Nå konsentrerte hun segom å se om det var mulig å forbedre de skissene og far-geprøvene hun hadde tenkt å vedlegge.

Som om det betydde noe. Som om noe annet enn Matt-hew betydde noe.

Hun hørte en nøkkel bli dreid om i låsen. Josh var der.Assistenten hennes hadde også eksamen fra FIT. Han varen oppvakt 25-åring som lignet mer på en skolegutt enn enbegavet interiørdesigner, og for Zan var han nesten somen yngre bror. Det hjalp faktisk at han ikke var begynthos henne da Matthew forsvant. Josh og hun hadde fun-net tonen.

Men ansiktsuttrykket hans i dag fikk Zan til å skjønneat bekymringen hun så, var annerledes. Josh hilste ikkefør ordene kom: «Jeg ble sittende her i går fordi jeg villese nærmere på de månedlige kontoutdragene, og jeg villeikke ringe fordi du sa at du skulle ta en sovepille. MenZan, hvorfor kjøpte du en enveis billett til Buenos Airestil neste onsdag?»