P.C. Cast og Kristin Cast

SkjultHouse of Night

Bok 10

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin CastOriginalens tittel: HiddenOversatt av Gry Wastvedt

Copyright 2012 © P.C og Kristin CastPublished by agreement With Ulf Töregaard Agency AB.

Originally published in the United States of Americaby St. Martin's Press, LLC

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

Utgitt første gang i innbundet utgave 2013.

ISBN 978-82-02-43546-21. utgave, 1. opplag 2014

Seriedesign: Cara E. PetrusOmslagsdesign: Elsie Lyons

Omslagsfoto: © Herman Estevez (jente), © Tony Watson/Arcangel Images (lyn), © EPG_Europhotographics/Shutterstock.com (tre)

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Lativa 2014

Satt i Sabon 10,5/13,5 og trykt på Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Acr422062886386368-29642.pdf 1 06.11.13 10:25

Denne boken er til de av dere som har begått feil,som er modige nok til å rette dem opp,og kloke nok til å lære av dem

Takk

Kristin og jeg vil gjerne takke familien vår på St. Martin’s.Vi er så glade for at laget vårt er like begeistret for denverdenen vi beskriver i House of Night, som vi selv er! Enspesiell TAKK til vår hardtarbeidende stab for at de kla-rer å holde de korte tidsfristene! Dere er fantastisksaus!

Og nok en gang må vi gi uttrykk for vår begeistringover innbyggerne i Tulsa. Deres støtte og entusiasme forHouse of Night gjør oss ydmyke og rører oss dypt. Vi erstolte over å si at vi hører hjemme i Tulsa.

Takk til deg, CZ. Du vet hvorfor. XXXOOOSom alltid takk til vår venn og agent Meredith Bern-

stein, for uten henne ville det ikke vært noe House ofNight. Vi hjerter deg!

Kapittel 1

LenobiaLenobia sov så urolig at den velkjente drømmen fikk etdrag av virkelighet over seg som gjorde at den flyktige un-derbevisstheten og fantasiene helt fra begynnelsen av føl-tes altfor hjerteskjærende virkelige.

Det begynte som et minne. Tiår, og så århundrer, svanttil Lenobia igjen var ung og naiv og befant seg i laste-rommet på skipet som hadde brakt henne fra Frankriketil Amerika – fra den ene verdenen til den andre. Detvar under den reisen Lenobia møtte Martin, mannen somskulle ha vært hennes partner resten av livet. Men iste-den døde han ung og tok med seg hennes kjærlighet i gra-ven.

I drømmen kunne Lenobia merke at skipet rullet lett,og hun kunne kjenne lukten av hester og høy, hav og fisk– og Martin. Alltid Martin. Han sto foran henne og kik-ket ned på henne med olivengrønne og ravgule øyne somvar fulle av bekymring. Hun hadde akkurat fortalt hamat hun elsket ham.

«Det er umulig.» Drømmeminnet utspilte seg i hukom-melsen hennes da Martin strakte fram armen, grep hån-den hennes og løftet den forsiktig. Han løftet sin egen armtil de to var side ved side. «Ser du forskjellen, du?»

9

Den drømmende Lenobia kom med et kort, ordløstsmerterop. Lyden av stemmen hans! Den tydelige kreol-aksenten – dyp, sensuell, unik. Det var på grunn av denbittersøte lyden av stemmen hans og den vakre aksentenat Lenobia hadde holdt seg unna New Orleans i over tohundre år.

«Nei,» hadde den unge Lenobia svart på spørsmålethans mens hun stirret på armene deres – en brun, en hvit– der hvor de rørte ved hverandre. «Det eneste jeg ser, erdeg.»

Fremdeles i dyp søvn rørte Lenobia, ridekunstlærer påTulsa House of Night, rastløs på seg, som om kroppenprøvde å tvinge henne til å våkne. Men denne nattenadlød ikke sjelen hennes. Denne natten var det drømmeneog det som kunne ha vært, som bestemte.

Rekken av bilder og minner endret seg og ble til enny scene, fremdeles i lasterommet på det samme skipet,fremdeles sammen med Martin, men noen dager senere.Han rakte henne en lang skinnremse bundet til en liten,dypt safirblå pose. Martin hengte den rundt halsen hen-nes. «Denne gris-gris beskytte deg, chérie.»

På et blunk endret minnet seg, og tiden ble spolet framet århundre. En eldre, klokere, mer kynisk Lenobia holdtskinnposen som var i ferd med å gå i oppløsning, i hen-dene sine da den brast og innholdet rant ut – tretten ting,akkurat som Martin hadde sagt – men nesten alle varblitt nær ugjenkjennelige i løpet av de hundre årene hunhadde båret den rundt halsen. Lenobia husket en svakduft av einer, den glatte overflaten på en stein av leire førden ble til støv, og de små duefjærene som hadde smuld-ret opp mellom fingrene hennes. Men best husket Leno-bia bølgen av glede som hadde strømmet gjennom henneda hun midt mellom alle de oppsmuldrende minnene om

10

Martins kjærlighet og ønske om å beskytte henne, haddeoppdaget noe som tiden ikke hadde klart å ødelegge. Detvar en gullring – med en hjerteformet smaragd omringetav ørsmå diamanter.

«Din mors hjerte – ditt hjerte – mitt hjerte,» hadde Le-nobia visket da hun dro den over knokkelen på ringfinge-ren sin. «Jeg savner deg fremdeles, Martin. Jeg har aldriglemt. Jeg sverget at jeg aldri ville glemme.»

Og så ble alle drømmeminnene spolet igjen, og ogsådenne gangen tok de Lenobia med tilbake til Martin, mendenne gangen var de ikke til sjøs, hvor de fant hverandre ilasterommet og ble forelsket. Dette minnet var mørkt oggrusomt. Selv i drømme visste Lenobia hvor hun var, ognår det var: New Orleans, 21. mars 1788, kort etter sol-nedgang.

Stallen hadde eksplodert i flammer, og Martin haddereddet henne, båret henne ut av flammehavet.

«Å nei! Martin! Nei!» Lenobia hadde skreket til hamda, nå klynket hun bare, mens hun strevde for å våknefør hun måtte gjenoppleve den grusomme slutten på detteminnet.

Hun våknet ikke. Isteden hørte hun den eneste hunnoensinne hadde elsket, gjenta de ordene som hadde fåtthjertet hennes til å briste to hundre år før, og nå føltes detpå nytt som om såret var helt rått og ferskt.

«For sent, chérie. Denne verdenen for sent for oss. Menjeg se deg igjen. Min kjærlighet til deg ender ikke her. Minkjærlighet til deg, den ender aldri … finner deg igjen, ché-rie. Det sverger jeg på.»

Da Martin fanget det onde mennesket som haddeprøvd å gjøre henne til sin slave, og så gikk tilbake inn iden brennende stallen sammen med ham for på den måtenå redde Lenobias liv, klarte ridekunstlæreren endelig å

11

rive seg løs fra søvnen med et hjerteskjærende hikst. Hunsatte seg opp i sengen, og med en skjelvende hånd strøkhun det gjennomsvette håret vekk fra ansiktet.

Lenobias første våkne tanke gikk til hesten hennes. Detpsykiske båndet mellom dem fortalte henne at Mujaji varoppskjørtet, nærmest panisk. «Så, så, min skjønne. Sovbare videre. Det går bra med meg.» Lenobia sa det høytog sendte beroligende tanker til den svarte merra som hunhadde et så spesielt bånd til. Hun fikk dårlig samvittig-het for at hun hadde gjort henne oppskjørtet, og bøydehodet og fingrene og snurret på smaragdringen på ring-fingeren.

«Nå må du slutte å være så tåpelig,» sa hun strengt tilseg selv. «Det var bare en drøm. Jeg er helt trygg. Jeg erikke tilbake til den gangen. Det som skjedde da, kan ikkeskade meg mer enn det allerede har gjort.» Det var en løgnhun fortalte seg selv. Jeg kan bli såret igjen. Hvis Martinhar kommet tilbake – virkelig kommet tilbake – så kanhjertet mitt bli såret igjen. Enda et hikst unnslapp Leno-bia, men hun presset leppene sammen og tvang følelseneunder kontroll.

Det er jo ikke sikkert at han er Martin, sa hun be-stemt, logisk, til seg selv. Travis Foster, den nye mannensom Neferet hadde ansatt som hennes assistent i stallen,var bare en pen adspredelse – han og den store, vakrepercheronmerra hans. «Og det var nok akkurat det Ne-feret tenkte da hun ansatte ham,» mumlet Lenobia. «Forå distrahere meg. Og det er bare en tilfeldighet at han haren percheronmerr.» Lenobia lukket øynene og stengte uteminnene som strømmet mot henne fra fortiden, så gjen-tok hun høyt: «Det er jo ikke sikkert at Travis er reinkar-nasjonen av Martin. Jeg vet at jeg reagerer uvanlig sterktpå ham, men det er fordi det er lenge siden jeg har hatt

12

en elsker.» Du har aldri hatt en menneskelig elsker – fordet sverget du på at du aldri ville, minnet samvittighetenhennes på. «Så jeg er egentlig overmoden for å ta meg envampyrelsker, selv bare for en kort stund. Og den typendistraksjon vil bare gjøre meg godt.» Lenobia forsøkte åholde tankene opptatt med å først se for seg en rekke av depene Erebussønnene for så å avvise dem, for hun så ikkefor seg de sterke, muskuløse kroppene, men whiskybruneøyne med et hint av olivengrønt og et smil på lur …

«Nei!» Hun ville ikke tenke på det. Hun ville ikke tenkepå ham.

Men hva om Travis virkelig har Martins sjel? hvisketLenobias frittflygende tanker oppmuntrende. Han sver-get på at han ville finne meg igjen. Kanskje han har gjortdet. «Og så, da?» Lenobia reiste seg og begynte å vandrehvileløst fram og tilbake. «Jeg vet altfor godt hvor skjøremenneskene er. Det skal ikke mye til før de blir drept, ogslik verden er i dag, er det enda farligere enn det var i1788. Min kjærlighet har endt i hjertesorg og flammehavén gang allerede. Én gang var for mye.» Lenobia stansetog la ansiktet i hendene fordi hun i sitt hjerte visste sann-heten, og den ble pumpet gjennom kroppen og sjelen hen-nes, ble virkelighet. «Jeg er en feiging. Hvis Travis ikkeer Martin, vil jeg ikke åpne meg for ham – jeg vil ikke tasjansen på å elske et annet menneske. Og hvis han er Mar-tin som har kommet tilbake til meg, så orker jeg ikke detuunngåelige, nemlig at jeg vil miste ham igjen.»

Lenobia satte seg tungt i den gamle gyngestolen hunhadde plassert ved vinduet. Hun likte å sitte der og lese,og hvis hun ikke fikk sove, vendte vinduet østover, slik athun kunne se på soloppgangen og se ut over anlegget vedsiden av stallen. Selv om Lenobia så ironien, kunne hunikke noe for at hun nøt å se morgenrøden. Vampyr eller

13

ikke, innerst inne ville hun alltid være den jenta som els-ket morgener og hester og en høy mann med cappuccino-farget hud som døde altfor ung for lenge siden.

Hun hang med skuldrene. De siste tiårene hadde hunikke tenkt så mye på Martin. Dette nyvekkede minnet varsom et tveegget sverd – på den ene siden elsket hun å tenkepå smilet hans, duften hans, følelsene hans berøring vek-ket. På den andre siden vekket minnet også en tomhet ihenne som han hadde etterlatt seg. I over to hundre århadde Lenobia sørger over en tapt mulighet – et bortkas-tet liv.

«Vår framtid ble brent bort for oss. Ødelagt av hatetsflammer, besettelse og ondskap.» Lenobia ristet på hodetog tørket øynene. Hun måtte få kontroll over følelsene sineigjen. Ondskapen brente fremdeles en skårgang gjennomdet som var Lyst og godt. Hun trakk pusten dypt for åsamle seg og vendte tankene mot noe som alltid klarte å roehenne: hestene – særlig Mujaji. Lenobia følte seg roligerenå og søkte ut med en helt spesiell del av sjelen som Nyxhadde rørt ved da hun ga henne et sterkt forhold til hesterden gangen den seksten år gamle Lenobia ble merket. Hunfant merra si uten problemer, og fikk øyeblikkelig dårligsamvittighet da hun så sin egen uro gjenspeilet i Mujaji.

«Så, så,» roet Lenobia og gjentok de beroligende or-dene høyt mens hun sendte dem til merra. «Jeg er baredum og synes synd på meg selv. Det går over, det loverjeg deg, søte venn.» Lenobia sendte sin nattfargede hesten strøm av vennlighet og kjærlighet, og som alltid bleMujaji rolig igjen.

Lenobia lukket øynene og pustet lettet ut. Hun kunnese for seg merra, svart og vakker som natten, som ende-lig roet seg, hang litt på det ene bakbeinet og falt inn i endrømmeløs søvn.

14

Ridekunstlæreren konsentrerte seg om hesten, ogstengte ute uroen som den unge cowboyen hadde bragtmed seg. I morgen, lovet hun seg selv søvnig, i morgen skaljeg si klart fra til Travis at vi aldri vil være noe annet ennarbeidsgiver og ansatt. Fargen på øynene hans og følelsenehan vekker i meg, alt det vil bli lettere å bære hvis jeg dis-tanserer meg fra ham. Det må det … det må det …

Endelig klarte Lenobia å falle i søvn.

NeferetSelv om katten ikke var bundet til henne, kom Shadow-fax villig da Neferet kalte ham til seg. Undervisningen varheldigvis over for natten, så da den store rasekatten møttehenne midt ute på plenen foran huset, var det dunkelt ogtomt – ingen ynglinger i nærheten; Dragen Lankford varogså borte, men antakelig bare for en kort stund. Hunhadde bare sett noen få av de røde ynglingene da hun varpå vei ut hit. Neferet smilte fornøyd ved tanken på hvordanhun hadde klart å få de røde rømlingene tilbake til Houseof Night. For et fantastisk, kaotisk potensial de represen-terte – særlig etter at hun hadde sørget for at Zoeys sirkelville bli brutt, og bestevennen hennes, Stevie Rae, ville blihelt knust av fortvilelse på grunn av tapet av elskeren.

Vissheten om at hun hadde sørget for at framtiden villebringe Zoey smerte og lidelse, var en utrolig glede forNeferet, men hun var altfor disiplinert til å godte seg førofferritualet var ferdig og hennes ordre ble satt ut i livet.Selv om skolen var uvanlig stille denne natten, nestenhelt folketom, var sannheten den at hvem som helst bråttkunne dukke opp i idrettsbygningen. Hun måtte arbeidefort og stille. Det ville bli nok av tid til å glede seg overfruktene av arbeidet senere.

Hun snakket lavt til katten, lokket ham nærmere, og

15

da han vær nær nok, huket hun seg ned til hun var påhøyde med den. Neferet hadde trodd at han ville væremistroisk til henne – katter vet ting. Det var mye vanskeli-gere å lure katter enn mennesker, ynglinger og til og medvampyrer. Neferets egen katt, Skylar, hadde nektet å blimed henne til den nye takleiligheten i Mayo-bygningen oghadde valgt å bli værende i skyggene på House of Nightisteden og holde henne under vaktsom oppsikt med destore, grønne øynene sine.

Shadowfax var ikke sky.Neferet lokket. Shadowfax kom nærmere, og til slutt

var han helt borte hos henne. Den store katten var ikkevennlig – han gned seg ikke inntil henne for å merke hennemed duften sin – men han kom bort til henne. Hans lydig-het var det eneste Neferet var opptatt av. Hun ville ikkeha hans kjærlighet; hun ville ha hans liv.

Tsi Sgili, det udødelige Mørkets gemal og tidligere yp-persteprestinne på House of Night, følte bare et vagt an-strøk av anger da hennes venstre hånd strøk over rasekat-tens grå, tigerstripete rygg. Pelsen hans var myk og tykkover den smidige, atletiske kroppen. Akkurat som Dra-gen, krigeren han hadde valgt som sin, var Shadowfaxmektig og på høyden i livet. Det var synd at han trengtestil et viktigere formål. Et høyere formål.

Neferets motforestillinger førte ikke til at hun nølte.Hun brukte sin gudinnegitte tilknytning til katter for å ka-nalisere varme og trygghet gjennom hånden og inn i denallerede tillitsfulle katten. Mens den venstre hånden klap-pet ham, oppfordret ham til å skyte rygg og begynne åmale, snek den høyre hånden seg rundt, og med den bar-berbladskarpe athamekniven skar hun fort og rent overstrupen på Shadowfax.

Den store katten lagde ikke en lyd. Det rykket litt i

16

kroppen, som om den forsøkte å komme seg vekk frahenne, men hånden hennes knyttet seg i pelsen hans ogholdt ham så tett inntil seg at blodet hans rant, varmt ogvått, utover kjolelivet på den grønne fløyelskjolen.

Mørkets tråder som alltid hang rundt Neferet, bevretog skalv i forventning.

Neferet brydde seg ikke om dem.Katten døde raskere enn hun hadde trodd, og det

var hun glad for. Hun hadde ikke ventet at han villese på henne, men krigerkatten holdt blikket hennes selvlenge etter at den hadde falt sammen på sandgulvet innei idrettsbygningen og ikke lenger kunne kjempe imothenne. Den lå der og pustet grunt, vred litt på seg, og stir-ret.

Hun arbeidet fort mens katten fremdeles var i live, ogbegynte å framsi formularet. Hun brukte bladet på den ri-tuelle athamekniven og tegnet en sirkel rundt den døendekroppen til Shadowfax slik at blodet samlet seg nede isporet, som i en slags rød miniatyrvollgrav.

Så presset hun den ene håndflaten ned i det friske,varme blodet, reiste seg rett utenfor sirkelen, hevet beggehendene i været – den ene blodig, den andre holdt denrødfargede kniven – og messet:

«Med dette offeret befaler jegat Mørket skal ledes av min hånd.Aurox, adlyd meg!Bind Refaims død med dette bånd.»

Neferet tidde litt, og lot de klisne trådene av kaldt mørkestryke mot henne og samle seg rundt sirkelen. Hun følteiveren, trangen, begjæret, faren i dem. Men mest av altfølte hun deres kraft.

17

For å fullføre formularet dyppet hun kniven i blodet ogbrukte den til å skrive i sanden og dermed avslutte besver-gelsen:

«Ved å betale med blod, smerte og kivtvinger jeg redskapet til å være min kniv!»

Hun holdt fast ved bildet av Aurox i tankene da huntrådte inn i sirkelen, hogg kniven inn i kroppen til Sha-dowfax og spiddet ham til gulvet, samtidig som hun slappmørkets tråder fri slik at de endelig kunne få sitt festmål-tid bestående av blod og smerte.

Da katten var helt tømt for blod og fullstendig død,talte Neferet igjen. «Offeret er gitt. Besvergelsen er gjort.Gjør som jeg befaler. Tving Aurox til å drepe Refaim.Tving Stevie Rae til å bryte sirkelen. Gjør det slik at av-sløringsritualet mislykkes. Nå!»

Som et reir av sydende slanger gled Mørkets undersåt-ter ut i natten, bort fra idrettsbygningen i retning av enlavendelgård og et ritual som allerede var i gang der.

Neferet stirret etter dem og smilte fornøyd. En tråd, liketykk som underarmen hennes, for ut av døren som gikkfra idrettsbygningen og inn i stallen. Neferets oppmerk-somhet ble trukket i dens retning av den dempede lydenav glass som knustes.

Nysgjerrig fulgte Tsi Sgili etter. Hun var nøye med ikkeå lage noen lyd, og hun hyllet seg selv inn i skygge før hunkikket inn i stallen. De smaragdgrønne øynene ble storeav overrasket glede. Den tykke Mørkets tråd hadde værtuforsiktig. Den hadde skjøvet en av gasslyktene som hangpå en spiker, ned fra veggen, ikke langt fra de nøye opp-stablede høyballene som Lenobia alltid valgte med omhutil dyrene sine. Neferet stirret fascinert da først én høy-

18

balle ble antent, spraket litt før den flammet opp, og i etmektig svosj! antente resten av høyballene som snart stoi lys lue.

Neferet stirret ned på den lange rekken av lukkede bok-ser av tre. Hun kunne bare så vidt se de vage silhuettenetil noen av hestene. De fleste sov. Noen spiste sakte; dehadde allerede roet seg for den forestående soloppgangenog hvilen solen ville gi fram til solnedgang, da ynglingeneville komme og de endeløse timene begynne igjen.

Hun kikket på høyet over skulderen. En hel balle varoppslukt av flammer. Røyklukten kom drivende bort tilhenne, og hun kunne høre sprakingen da ilden, som etvilldyr som hadde slitt seg løs, åt og vokste.

Neferet snudde seg vekk fra stallen og lukket den tykkedøren mellom den og idrettsbygningen godt igjen. StevieRae er sannsynligvis ikke den eneste som vil sørge etterdenne natten. Det var en hyggelig tanke, og hun forlotidrettsbygningen og kaoset hun hadde forårsaket der, utenå legge merke til den lille, hvite katten som trasket bort tilShadowfax’ urørlige kropp, krøllet seg sammen ved sidenav ham og lukket øynene.

LenobiaRidekunstlæreren våknet med en ekkel fornemmelse av atnoe grufullt var i gjære. Forvirret dro hun en hånd overansiktet. Hun hadde sovnet i gyngestolen ved siden avvinduet, og det at hun våknet så brått, føltes mer som etmareritt enn virkelig.

«Dette er bare tåpelig,» mumlet hun søvnig. «Jeg måforsøke å samle meg igjen.» Meditasjon hadde hjulpethenne med å roe tankene før. Resolutt trakk hun inn endyp, rensende pust.

Det var på grunn av det dype draget hun kjente luk-

19

ten – brann. En brennende stall, for å være helt korrekt.Hun presset kjeven sammen. Forsvinn, dere spøkelser frafortiden! Jeg er for gammel til å være med på denneleken. Men så hørte hun en illevarslende spraking somfikk henne til å riste av seg den siste rest av søvn somhadde sløvet sansene hennes, skyndte seg bort til vinduetog trakk de tunge gardinene til side. Ridekunstlærerenkikket ned på stallen sin og gispet av skrekk.

Det hadde ikke vært en drøm.Det hadde ikke vært noe hun innbilte seg.Det var faktisk et virkelig mareritt.Flammene slikket langs siden på bygningen. De doble

dørene helt i utkanten av synsranden hennes ble slengtopp innefra, og mot en bakgrunn av røyk og slikkendeflammer kunne hun se silhuetten av en høy cowboy somførte med seg en grå percheron og en nattsvart merr.

Travis slapp merrene og husjet dem ut, vekk fra denbrennende stallen, og så snudde han og sprang inn i dengapende munnen av flammer igjen.

Alt i Lenobia ble vekket til live da synet slukket hennesredsel og tvil.

«Nei, Gudinne. Ikke en gang til. Jeg er ikke en reddjentunge lenger. Denne gangen vil det ende annerledes!»