star of hope magazine 2014

star of hopewww.starofhope.no

2014 / 2015

Star of Hope

star of hope

SoH magasin2

Arbins gate 10253 Oslo

Tlf: (+47) 22449350Fax: (+47) 22549289

E-post: [email protected]: www.starofhope.no

Konto: 5005 06 89465

ANSVARLIG REDAKTØR:Håkon Skaug

REDAKSJON:Odd Arild NessaMaria PressonTorbjörn HägglundWenche EkornåsvågChristina Wahlberg Krogh

Dersom ikke annet oppgitt: Tekst & foto, Star of Hope

GRAFISK:Benedicte Jensen

FORSIDEFOTO:Kjetil Skårdal Andersen

22

1617

8

INNHOLD

LEDERHåkon Skaug, daglig leder Star of Hope Norge.

SoH magasin 3

FAMILIE SOM RAMMEVERK

Utdanning, fremtidsmuligheter og utvikling er termer vi ofte bruker. Vi snakker mye om det, først og fremst fordi det er viktig, og fordi disse betegnelsene er sentrale i det som skjer i våre prosjekter. Men alt dette skjer ut fra viktige verdier og rammeverk.

Nylig reiste jeg til Kenya for å følge opp prosjektene våre der. Et pilotprosjekt vi starter opp i år er et Exit-program for fanger som skal tilbake til samfunnet. Statistikkene for hvordan det går med disse fangene er dystre. Mer enn 80% av de om løslates havner bak fengselsmurene igjen. Mye av årsaken til dette er skammen de har ført over familiene sine, som igjen har gjort de til utstøtte. En av de jeg traff heter Simon. Simon har sonet for tyveri, og unnslapp så vidt døden da en rasende mobb fanget ham for en ugjerning han ikke hadde gjort. Den brannskadde huden vitnet om brutaliteten i angrepet. Da han slapp ut ville ikke familien hans ha noe med ham å gjøre. Når han beskriver livet sitt nå snakker han likevel om familien sin, den nye familien sin; Star of Hope i Kenya.

Et av rammeverkene du finner i alle våre prosjekter er verdiene som har med familie å gjøre. Vi tror og har erfart at den beste utviklingen skjer i en familiesituasjon. Vi skal være som en familie for både barn og voksne i våre prosjekter. De skal føle seg hjemme, være trygge, bli

sett og tatt vare på, og få oppleve kjærlighet og støtte. For det er det familie handler om. Å ha et trygt rammeverk rundt seg som er der uansett, som både støtter og stiller krav, ler og gråter sammen med deg.

Det begynner å bli en stund siden vi sluttet med barnehjem i Star of Hope. De foreldreløse barna vi har i våre prosjekter har vi i stor grad klart å skaffe fosterfamilier til. Hvorfor? Svaret er det samme. Fordi vi ser best utvikling hos barn som får vokse i nære og trygge relasjoner til andre i en familie. Derfor tilbyr vi også familieråd- givning ved mange av våre sentre. Til tross for at vi ser at familie er det beste, er det dessverre ikke slik at alle familier er gode. Og her kan vi igjen få være med å gjøre en forskjell. Familieoppfølgingen gjennom senteret Maloney i Trinidad og Tobago er et godt eksempel. Her får barna gå på førskole, samtidig som vi følger opp hjemmesituasjonen i samtaler og kursing med foreldrene.

Vi håper at du også vil være en del av denne verdens- omspennende familien, og at denne familien også kan bety noe for deg. På lik linje som det du betyr for den.

«Når han beskriver livet sitt nå, snakker han likevel om familien

sin, den nye familien sin; Star of Hope Kenya.»

SoH magasin4

HISTORIEN OM STAR OF HOPE

Lykke og tyttebærEn historie fra Erik Gunnar på reise til Brasil på 70-tallet

Erik Gunnar Eriksson (1929 – 2006)Svensk evangelist og gründer, oppvokst i Kärrsjö i Sverige. Startet Tältmisjonen i 1966 og iverksatte den sosiale virksomheten i 1969.

Siden 1979 har organisasjonen vært kjent under navnet Star of Hope.

SoH magasin 5

Som når han fortalte om lykke og tyttebær. Armene gikk på kryss og tvers i det han løp frem og tilbake på gulvet i en forestilling som trollbandt både barn og voksne.– Jeg skulle ta med tyttebærsyltetøy til Brasil, det hadde jeg bestemt, begynte han, og demonstrerte hvordan han plukket bærene i skogen når sensommeren gikk over til høst.Husmor Gerd syltet, og kona Karin pakket omsorgsfullt glass med tyttebær i Erik Gunnars reiseveske, liggende blant klær, sko og toalettsaker.Så reiste han. Erik Gunnar ankom Belo Horizonte og konstaterte til sin fortvilelse at denne lørdagen gikk det ikke an å fly videre til Montes Claros og barnehjemmet til Star of Hope. Først mandag var dette mulig. Buss var det eneste alternativet. Han tok en taxi til den nybygde busstasjonen med sine mange etasjer og utganger.– Når jeg stod der og lurte på hvor jeg skulle ta veien, samlet det seg mange folk rundt meg, kunne Erik Gunnar fortelle. Jeg snudde meg rundt og så en lang tykk rød strek etter kofferten min, som lignet mer på blod, helt fra taxien til der jeg stod med bagasjen.Nesten nedtrampet av folkemengden åpnet tyttebær-transportøren sin koffert. Der hadde lokkene på glassene

fløyet av, kanskje av trykket under flyreisen, og syltetøyet veltet ut over skjorter, sko og den fineste dressen.Men tyttebær er tyttebær. Ikke minst i fjerne land hvor denne delikatessen er umulig å få tak i. Så Erik Gunnar la seg på knærne, brettet opp skjortermene og øste tilbake det som var mulig av syltetøyet tilbake i krukkene, satte på lokket, lukket kofferten og satte seg på bussen.– Sur og mismodig var jeg der jeg satt, trøtt også, etter å ha vært på reise i nesten to døgn. På armene størknettyttebærsyltetøyet og livet kjentes tungt, sier han og utrykker det med hele seg.Da bussen endelig stoppet ved veien opp til barnehjemmet hadde det blitt bekmørkt. Han steg ut av bussen og inn i den brasilianske natten, helt utslitt etter den lange reisen.– Da forstår du, sier han og kaster armene opp i været, kom alle barna fra barnehjemmet løpende mot meg, som fikk lov til å vente på meg den kvelden. Ut av mørket kom de mot meg i sine pysjamaser og omfavnet meg og klemte meg nesten flat, det var ingen ende på gleden.– Hvilken lykkefølelse, sier han, og jeg begynte å gråte av lykke. Så fikk jeg ett av mine beste minner, og en påmin-nelse om at det fineste som finnes er å bety noe for andre.

Fra boken «Tro er handling» (1989) Foto: Star of Hope

Erik Gunnar Eriksson var en mester i å dramatisere, det gjaldt også den mest hverdagslige hendelse som han kunne gjøre til noe spennende og interessant.

SoH magasin6

Hun sitter alene under skyggen av et enslig tre på den kenyanske landsbygda. Hundre meter unna ligger skolen, hvor barn fra hele nabolaget

er samlet – hun ønsket virkelig at hun kunne få være en av dem. Om ikke lenge skal hun få et blikk som forandrer alt.

JENTA I SKYGGEN VED TREET

Tekst: Thorbjörn Hägglund Foto: Mats Olsson , Gilbert Ochieng

RAPPORT

Argentina / Brasil / Fillippinene / Ghana / Haiti / Kenya / Romania / Russland / Trinidad

Syv timer tidligere, før den stekende afrikanske solen hadde stått opp, forlater vi Mombasas urbane byliv og reiser mot innlandet mens solen stiger opp i ryggen vår.Etter en god kjøretur innover jungelens smale, svingete grusveier, og videre ut i slettelandskap kommer vi frem til en klynge med hus og hytter omgitt av enorme savanner. Jimba heter plassen hvor vi skal tilbringe rest-en av dagen.Noe av det første vi møter, er Star of Hopes avtrykk etter flere års arbeid på stedet: en skole, en brønn og et vanntårn. Før brønnen ble bygget, hentet landsbybo-erne vann fra den samme elven som et lokalt slakteri pleide å dumpe avfall. Dette gjorde at hele landsbyen var plaget av sykdom, utslett og parasitter. Barna led verst og mange hadde ofte behov for legebehandling, noe som var svært vanskelig da nærmeste helsestasjon lå flere mil unna.

Brønnen endret landsbyen– I fjor var første året vi ikke behøvde å ta et eneste barn til helsestasjonen, forteller Charles Kimweli Mwadundu. Han er lærer i byen og jobber ved Star of Hopes skole som ble innviet i 2009. Nå begynner antallet barn å nærme seg 200, og vi har planer om å bygge flere klasserom, forteller han.

Når skyggene er i ferd med å forsvinne under oss, står barna på rekke og rad foran skolen, spente på hva vi har med oss. Hver av dem skal få utdelt skriveblokk, blyanter og viskelær fra bagasjerommet på bilen. Det er vanskelig å beskrive gleden i øynene når de får utdelt skolemateriellet. Latter og hurrarop fyller plassen, men gleden deles ikke av alle.

SoH magasin 7

Mistet foreldreneEt steinkast lenger borte, under treets skyggefulle grener, har en liten jente betraktet gledesscenene ved skolen. Hun vil så gjerne komme bort, men tør ikke.Flere av oss har lagt merke til henne, men antar at hun har stått og ventet på et søsken. Først etter en stund stilles spørsmålet som skal forandre livet hennes: Hvem er den jenta som har stått der siden vi kom? Vi vinker henne til oss, snart får vi mange svar.Hun sier at hun heter Anna og at hun tror hun er ni år gammel, men er ikke helt sikker. Med Charles som tolk, forteller hun om livet hun så lenge har ønsket seg .Hun har mistet begge foreldrene sine på grunn av AIDS, og bor nå sammen med sin bestefar og sine to mindre brødre. Anna har lenge ønsket å få gå på skolen, men har blitt nektet av sin bestefar. Året før hadde hun nærmet seg skolen, men ble hentet tilbake av bestefaren.Tradisjonens kraft er stor, og den praksis som preger kulturen, går noen ganger på kant med hva som er best. Mye er imot henne. For det første er hun jente, og i sin bestefars øyne hører hun derfor ikke til på skolen. Han ville ha behandlet henne bedre om hun var hans søn-nesønn, men en datters barn anses ikke som et «ekte» barnebarn. Derfor mener han selv at han hadde bedre nytte av Anna som arbeidskraft, til å gjete geiter og ordne i huset for ham. Om et år eller to vil hun bli giftet bort

av bestefaren, i bytte mot penger eller geiter, men denne dagen skal bli redningen for Anna.Et nytt liv kan begynne

Gilbert Ochieng, leder for Star of Hopes arbeid i Kenya, gjør på stående fot en beslutning om å undersøke muligheten for at Anna og hennes to mindre brødre skal få plass ved skolen i Mikindani. Her skal de få et sted å bo, mat og skolegang. Utenfor de kulturelle bindingene til sin bestefar, skal alle få starte på skolen med spesiallærere. Gilbert forklarer for henne på Swahili hva som nettopp har blitt planlagt, og når hun forstår, begynner hun å gråte av glede. Dagen etter forlater vi Kenya, men minnet om Anna og hennes tårer sitter i oss.

Vi er ivrige etter å vite hvordan det har gått. Allerede neste dag får Gilbert klarering fra lederen av landsbyen i Jimba, som har snakket med bestefaren, om at Star of Hope Mikindani kan gi barna en ny start.Gilbert forberedte deres ankomst, og innen en uke får vi tilsendt bilder av søsknene i sitt nye miljø. Uka etter får vi tilsendt bilder av Anna og brødrene i nye skole- uniformer – for første gang ser vi Anna smile.– Anna er nå en del av vår Star of Hope-familie i Mikindani, sier Gilbert. Her er det fremtidshåp for henne og hennes søsken.

SoH magasin8

Lars Christian ble med oss på tur til Haiti, for å besøke skolene som Star of Hope driver. Først og fremst for å spise lunsj sammen med barna, men han kan allikevel ikke fortelle oss

hvordan det smakte.

Tekst: Lars Christian Olsen Foto: Michelle Kapstad

TÔG PÅ TUR


Lars Christian Olsen (26 år) fra Våland i Stavanger.DJ og frontmann i bandet Tôg, musiker og komponist

Hvordan opplevde du møtet med Haiti? Det er et utrolig vakkert land med flott natur, samtidig er det mye nød, og mye som ikke fungerer. Korrupsjon og dårlige politikere er en ting, men det er ikke bare ledere som tyner dette landet. Katastrofene som har rammet de siste årene setter preg på det du ser. Rester etter hus og bygninger som fortsatt ligger nede etter jordskjelvet er fortsatt synlig. I tillegg er det tørke som ødelegger avlinger. Det er tydelig stor nød når menneskene er så desperate etter mat at de må spise frøene som egentlig skal dyrkes til neste års avling. Listen over utfordringer som Haiti står ovenfor er lang.Samtidig må jeg si at det var utrolig mye glede midt oppi all nøden. Haitianerne må jobbe hardt for hver minste ting, ingenting kommer av seg selv. Hvis jeg har det vanskelig i Norge, så kan det ikke sammenlignes med deres utfordringer de står overfor.Jeg kommer fra materialismens hovedstad og kan få alt jeg vil. Neste formiddag ser jeg mer fattigdom enn jeg har sett i hele mitt liv. Samtidig møter jeg barn og voksne som gleder seg over små ting, som er takknemlige for det lille de har. Jeg er helt satt ut. For noen syke kontraster det er i denne verden.

«Det gjorde sterkt inntrykk for en som er oppvokst i Norge - hvor faktisk hver nordmann i snitt

kaster 50 kilo mat i året.»

SoH magasin 9

Så, hvordan var lunsjen på skolene?Lunsjen på skolene virket både næringsrik og god. Ris-en var blandet med bønner slik at den ble mer rik på proteiner, i tillegg var det kylling eller fisk og gulrøtter i tomatsaus. Barna elsket maten og de spiste absolutt alt. Det var ikke et riskorn igjen på en eneste tallerken. Jeg kunne se hvor takknemlige barna var for dette måltidet, det gjorde sterkt inntrykk for en som er oppvokst i Norge hvor vi har alt vi trenger – hvor faktisk hver nordmann i snitt kaster 50 kilo mat i året.Når det gjelder maten, så fikk jeg kun lov til å se på at barna spiste, selv kunne jeg ikke smake, da hadde jeg trolig blitt syk. Men selv om jeg ikke spiste på skolen så ble jeg syk allikevel. Jeg spiste noe kylling på en restau-rant som jeg trodde var skikkelig kokt, men det var den ikke, slik at jeg ble slått ut et par dager med magesykdom.

Hva gjorde sterkest inntrykk på deg?Alle de voksne heltene på skolene, trofaste lærere og kjøkkenarbeidere som gir sine liv for at disse barna skal få utdanning og et godt måltid mat hver dag. Jeg fikk enorm respekt for dem. De ser virkelig hva som trengs, derfor kan de utrette store ting ut ifra det lille de har.Jeg ble også svært imponert over Tony som jobber for Star of Hope i Haiti. Han kunne enkelt valgt seg et bedre liv for seg selv i USA. I stedet velger han bort sin egen velstand og vinning, for å gi seg selv til sitt eget folk som lever i fattigdom. Ville jeg gjort det samme? Det er et spørsmål som jeg har stilt meg flere ganger. Kanskje ikke på samme måten, men som Lunsjbuddy og fadder er jeg med på å utrette noe, det har jeg selv sett at fungerer. Møtet med barna og lærerne satte spor som vil påvirke valgene jeg tar i fremtiden.

Er det et møte som du vil trekke frem?Ja, rektor Alexis ved skolen i Hesse. Han var kanskje 60 år, i alle fall så han slik ut. Han hadde en ryggskade som gjorde at han måtte halte seg rundt på skoleområdet med

en stokk. Jeg var imponert hvordan han kom seg frem på området og hvordan han hang seg på oss når vi fikk en omvisning. Mest av alt husker jeg han som en positiv drivkraft som båndet med barna. Han var som en kul bestefar på skolen. Å komme seg hjem fra jobb var heller ikke noe problem, da fikk han hjelp opp på et esel som red han hjem, akkurat som Jesus. For meg var han helt konge. Han var en mann som hadde møtt mye motgang og store utfordringer, men som fortsatt var en hengiven lærer og leder på skolen. Alle hadde stor respekt for han. I hans alder, med utfordringene han hadde, ville mange satt seg ned og blitt passive, men han kjørte på. For en helt!

Hva håper du at folk i Norge vil gjøre?Det koster oss så enormt lite å legge til en liten avtale. En 50 lapp merker de fleste ikke en gang. En 200 lapp eller 400 lapp er ikke så mye for de fleste heller. Du er med på å utrette noe, med bare å gjøre en liten greie. Ingen kan gjøre alt, men du er med på noe som faktisk fungerer. Star of Hope driver skoler, gir mat og nødhjelp og er en positiv faktor blant et folk som i dag opplever tøffe tider. Her drives ikke kortsiktig u-hjelp, men du er med på å bygge landet og neste generasjon. Disse barna kommer til å bli landets nye ledere, med gode verdier. Jeg har stor tro på at mirakler kan skje, også her.

SoH magasin10

Et normalt ganske så livlig og kaotisk marked ligger i stillhet ved fergekaien i Ormoc City. I det vi sakte glir inn mot kaien er det tydelig at ting ikke er som de en gang var, og kanskje aldri vil bli det heller. Salgsbodene er borte, eller det vil si, de er smadret til pinneved og ligger slengt rundt omkring på området, oppe i trærne og inne i hus hvor de har knust utallige vindusruter på veien.

Kl. 21.10 8. november 2013 snudde livet på hode.


TYFONEN

HAIYAN

Tekst: Håkon Skaug Foto: Star of Hope

Å skulle beskrive stemningen i Ormoc City bare noen få dager etter Hayan traff byen er vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger. I løpet av de snart 15 årene jeg har vært involvert i hjelpe- og utviklingsarbeid, hvorav de siste fem for Star of Hope, har jeg både sett og opplevd mye som har vært tøft. Men dette var noe nytt. Stillheten, sorgen og ødeleggelsene tyfonen etterlot seg var enorme. På gaten satt mennesker som hadde mistet alt. Noen gråt, men de fleste satt og så apatisk ut i luften. Som om de befant seg i et vakuum som de ikke visste om de noen gang ville klare å fylle.

Som Star of Hopes representant på plass, sammen med Gary Coruna fra Star of Hope Filippinene, var vår oppgave å se hva vi best mulig kunne gjøre for å bistå de rammede. Vi hadde allerede tilrettelagt for to skandi-naviske legeteam med feltsykehus som reiste til Roxas City på en øy litt lenger nord. Det ble fort klart for oss at her trengte de det meste. Alt var smadret og knust til småbiter av de kraftige vindstyrkene på over 300 km/t. Vårt fokus ble sykehusene i byen. Som alt annet var det kaotiske tilstander. Det meste var ødelagt, og gangene

«Star of Hope bryr seg om hele mennesket, og vi vil gjøre det som står i vår makt for å hjelpe.»

SoH magasin 11

var fulle av skadde etter tyfonen. Vi så umiddelbart at fase 2 (gjenoppbyggingen) ville bli viktig i dette arbeidet. For hva skjer når det har gått noen uker og dagliglivet skal begynne igjen? Når blitslampene og TV-kameraene er borte? Med så mye å bygge opp ville det fort gå tomt for materialer, og sykehusene hadde behov for spesialutstyr som ville være vanskelige å skaffe selv i en situasjon uten en naturkatastofe. Sammen med organisasjonenHuman Bridge la vi en plan på hvordan vi kunne hjelpe til i fase 2. Takplater og syke-husutstyr ble vårt fokus. Til nå har vi sendt rundt 100 tonn med utstyr, og nye 50 tonn vil være på plass når du leser dette. Det er lett å glemme når TV-kameraene er borte, og nyhetsfokuset naturlig nok er flyttet et annet sted. Men da er det enda

viktigere at vi fortsetter arbeidet, og ikke lar tyfonofrene kjempe alene. I Star of Hope anser vi det som vår plikt å hjelpe der vi kan, og Ormoc City er vår mulighet til å oppfylle vår plikt. Ikke fordi vi motiveres av pliktfølelse,

men fordi hjertene våre lider med de som er rammet. Det vil ta år før situasjonen normaliserer seg. Det vet vi fra andre katastrofer vi har bidratt ved. En ting er det materielle, noe annet er sorgen, savnet, frykten og traumene som må bearbeides. Star of Hope bryr seg om hele mennesket, og vi vil gjøre det som står i vår makt for hjelpe. Vi vet at når verden raser

sammen er det likevel noe du ikke kan ta fra et menneske; verdier, kunnskap, tro og verdighet. Dette skal vi bygge sammen med lokalsamfunnet, i tillegg til de materielle tingene. Sammen, skulder mot skulder, skal vi klare det.

SoH magasin12

Kjetil Skårdal Andersen

Fotograf Kjetil Skårdal Andersen går på toårig fotostudie på Nordic School of Photography i Oslo. Han er fra Drangedal og gikk på Medier- og kommunikasjon vedHjalmar Johansen videregående skole i Skien. Han ble med oss som frivillig på en tur til Filippinene i høst. Han har tidligere vært med oss på reise til Romania, hvor han tok bilder til fjorårets magasin.

Kjetil Skårdal Andersen22 år, Oslo

BILDEDOKUMENTAR FILLIPPINENE

I området Taytay, Rizal, som ligger i utkanten av Metro Manila, har Star of Hope arbeidet i 25 år. Siden starten har området utviklet seg fra å være en stor søppelplass til å bli en liten, dog fattig, forstad til Metro Manila. Fotograf Kjetil Skårdal Andersen fikk ta del i både skolehverdagen og dagliglivet til menneskene som bor i Taytay, Rizal. Til tross for at fattigdommen er stor og hverdagen krevende og vanskelig for de fleste, finnes håpet om en bedre fremtid og gleden over fremgang forankret i lokalmiljøet; med skolen som midtpunkt.

SoH magasin 13

SoH magasin14

SoH magasin 15

SoH magasin16

Vi treffer Gani Coruna under et tre i skolegården, mens 1100 barn er på vei inn i klasserommene sine, og 1100 andre barn har gjort unna skoledagen og er på vei hjem. Det myldrer av liv, latter og lek rundt oss. Siden 1979 har familien Coruna jobbet for at barn på Filippinene skal få en ny sjanse i livet gjennom Star of Hope. Historien– Mot slutten av 1987 fikk jeg en telefon fra borger- mesteren i San Juan, bydelen vi befinner oss i nå. Han fortalte at de skulle flytte et slumområde til en annen del av byen, hit til Taytay, og lurte på om vi kunne tenke oss å starte en skole for barna, da det ikke fantes tilbud her. Vi kunne til og med få bruke en av byens tomter, forteller Gani. I 1989 var byggingen ferdig og innvielsen av barneskolen ble en fest for alle de som bodde i området. Siden den gang har skolen vokst, og i tillegg til den opprinnelige barneskolen, er også ungdomsskole og videregående skole på plass. Gani drømmer også om å få på plass barnehage og college. – Vi opplevde et lite gjennombrudd i fjor. Siden skolen har stått på byens tomt, og vi i utgangspunktet hadde en avtale på 25 år, har vi vært litt forsiktige med å legge langsiktige planer. Men i 2013 fikk vi overta tomten, og nå eier Star of Hope hele prosjektet selv. Det betyr at vi nå kan gjøre akkurat det vi vil, uten bekymring for å miste tomten.

FremtidenTegninger og budsjett er allerede på plass, og nå mangler bare pengene til å gjennomføre. 300 førskolebarn og 300 collegestudenter skal det være plass til. I tillegg skal et nytt internat huse 100 jenter som er reddet ut av seksuelt misbruk i familiene sine eller trafficking. Men det er fremtiden. Når vi ser tilbake på de foregående 25 årene er det inspirerende tall Gani snakker om. – Mer enn 77 000 barn har gått på denne skolen. Ikke alle har tatt eksamen, men det er 77 000 mennesker som har lært å lese, skrive og regne. De har fått holdninger og verdier i livet som ingen kan ta fra dem, som kan hjelpe dem resten av livet! Det er stort å få være med på. Ganis kjærlighet til barna skinner gjennom når han snakker. For ham er det ikke bare tall, men 77 000 enkeltindivider han kjenner, og som han har fulgt gjennom livet. I dag er det fest. Barn i fargerike kostymer danser for oss i en forestilling som varer i 4 timer. Det er taler, hilsener og mange som skal takkes. Tidligere elever kan fortelle om hva dette har betydd for dem, og oppmuntrer dagens elever til å fokusere på skolearbeidet. De kan nemlig vitne om hva det betyr med utdannelse. Det betyr alt.

I januar 1989 var det fest i slumområdet rundt den store søppelfyllinga i Taytay, Rizal. Endelig var det kommet en skole som de fattige barna i området kunne gå på. En skole som kunne gi nye fremtidsmuligheter for familiene som bodde og jobbet på det enorme søppelfjellet. Men historien om skolen startet før dette. Med en mann og

hans familie, fullstendig overgitt til å utrette en forskjell i landet sitt.

25 ÅRS JUBILEUM FOR SKOLEN I TAYTAY, RIZAL, FILIPPINENE


SoH magasin 17


5. april satt jeg plutselig på et fly til Haiti. Sammen med Lars Christian Olsen og Håkon Skaug skulle jeg ut på et veldig kort, men betydningsfullt eventyr til et land jeg knapt hadde et forhold til. Oppdraget mitt for de neste dagene var jeg heller ikke så erfaren med, men jeg hadde noen timer i lufta til å memorere kamerainnstillinger, mentalt forberede meg på et nytt og spennende land, og repetere noen nyttige franske fraser. Da vi landet ble vi møtt med deilig karibisk musikk av et sjarmerende live-band, sola som skinte og en varme jeg sårt hadde lengta etter. Tony Boursiqout, en av Star of Hopes ansvarlige i Haiti, og en helt av en mann, hentet oss og tok oss med til stedet vi skulle bo de neste dagene. Det var mye inntrykk å ta inn bare fra flyplassen til hotellet. Det er allerede fire år siden jordskjelvet, men ettervirkningene var veldig synlige. Mye av Port-au-Prince ligger i ruiner og det arbeides iherdig med oppbygning av hus og forretninger. Mange hundre tusen mennesker bor fortsatt i telt og midlertidige brakker. Vi kjørte fra de fattigste strøk til de nyere og staslige bygningene på et øyeblikk, og jeg skjønner fort at denne hovedstaden dessverre er som veldig mange andre byer i verden med sine store økonomiske kontraster. Vi møtte en mindre brautende, men likevel kraftig kontrast da vi kjørte til de forskjellige skolene Star of Hope driver. Fra å se de fargerike og forholdsvis ressurssterke skolene, til å besøke et hus i nærheten der en barmhjertig bestemor og hennes ni barnebarn knapt har mat og ly, går følelsene virkelig i berg- og dalbane. I

en av byene der en av skolene ligger, møtte vi mennesker som lever i tørketid og mangler mange andre ressurser. Men gleden i den tilsynelatende håpløsheten var den overveldende takknemligheten over at barna deres får den utdanningen de sårt trenger, og ikke minst får nok med mat og drikke i løpet av skoledagen. Og det var ikke bare foreldre og lærere som var takk-nemlige for skolene; jeg tror aldri jeg har møtt barn som har uttrykt så stor takknemlighet for muligheten til å sitte på skolen og lære bak en pult. De sang, leste dikt, og hadde hengt opp banner bare for at vi kom. Glisene satt som støpt hele dagen. Jeg fikk møte fadderbarnet mitt, og da jeg spurte henne hva favoritt faget hennes var, ramset hun opp omtrent alle fagene hun hadde. Det var deilig å se at hun trivdes, og at hun har så dedikerte lærere som vil at hun skal blomstre. Et spesielt godt øyeblikk var å se rektoren på en av skolene hoppe tau med barna. Jeg vet ikke hvem som syns det var mest gøy, barna eller rektoren..! Gleden og takknemligheten deres er inspi-rerende. Det å få lov til å dokumentere dette på film, og at det kan være med på å gi dem en bedre fremtid, gjør meg glad langt inn i hjerterota. Takknemlighet er en ting, og dette var de gode på, men lærerens engasjement i ønsket om fremgang var like, om ikke mer, inspirerende. Jeg er glad for å ha møtt ansiktene til de som ser forbedringspotensialet i Haiti og som virkelig gjør jobben for å oppnå denne fremgangen. Takk for meg Haiti! Håper det ikke blir så lenge til neste gang.

Anna Michelle Kapstad(28 år) fra Sandefjord. Hun er grafisk designer og freelance fotograf.

Reisebrev fra Haiti, april 2014

ETBETYDNINGSFULLTEVENTYR

SoH magasin18


UT AV ISOLASJONEN

Siden starten i 1981 har vi gitt skolegang, helsehjelp, rent vann, hus og styrket rettighetene til Argentinas urbefolkning. Urbefolkningen har lenge levd som rettsløse, utstøtte og fattige mennesker i samfunnet. Det har vært et krevende og tøft arbeid,

men nå, mer enn 30 år etter, kan vi se tydelige forandringer.

– Vi har virkelig lykkes med vårt arbeid, sier Kenth Johansson, leder for Star of Hopes samarbeidspartner i Argentina, El Buen Pastor. Vi har ikke bare gitt mat og hjelp, men vi har lært menneskene som tilhører minoritetsgruppen Qom å skaffe det de trenger selv. Den nye generasjonen som vokser opp vet at de betyr noe, og at de har en plass i samfunnet. De er sterke og smarte, og har vilje til å stå på – det er ingen som kan ødelegge for dem, forsetter han.

Levde i isolasjon

Når Kenth og Alba Johansson kom til Saenz Pena og ur-befolkningens reservat for mer enn 30 år siden, så situas-jonen dramatisk annerledes ut. Qom-folket levde isolert og hadde lite. De bodde i skur og telt på mark som ingen andre ville ha. Arbeidsløsheten var skyhøy og det samme var spedbarnsdødeligheten. Nesten ingen barn gikk på skolen. På grunn av diskriminering opplevde Qom-

folket seg ikke som en del av det Argentinske samfunnet. Alba Johansson, som selv tilhører minoritetsgruppen Guarani, forteller:– Vi kontaktet barnas foreldre og fortalte dem om viktig-heten av utdanning, hva det betyr på sikt for familien. Vi gav dem mat, skolemateriell og sendte dem til helse- klinikken. Gjennom yrkesskolen har vi også kunnet gi foreldrene en yrkesutdanning.

Viktigheten av utdanningI dag er det ingen som stiller spørsmål til om barna fra Qom skal gå på skolen, nå er det en selvfølge. Av de som

får fadderstøtte går de fleste ferdig grunnskolen, og flere og flere går videre til gymnas og høyskole. I dag finnes det folk fra Qom som sitter på viktige posisjoner i samfunnet.Nå kan vi se tilbake på et livsverk som har gitt resultater. I stedet for å leve i isolasjon går Qom-folket mot å bli et respektert folk i det Argentinske samfunnet. Spedbarnsdødeligheten har minsket drastisk, det samme har underernæring hos barn. Nå går alle barna fra urbefolkningen på skolen, og blant barna som har vokst opp med støtte fra Star of Hope finner du nå syke-pleiere, lærere, politi, arkitekter – i 2012 uteksaminerte Qom-folkets første advokat.

SoH magasin 19

SoH magasin20


EN OASEI SLUMMEN

Livet i slummen er svært vanskelig for mange og når barna kommer til skolen mandag morgen, har mange av dem ikke spist skikkelig i løpet av hele helgen. I noen tilfeller kommer også noen små barn i samme klær som de hadde på seg fredagen før.I nært samarbeid med de sosiale myndighetene har Star of Hope jobbet med å hjelpe barnas familier, i tillegg til opplæring av foreldre omkring grunnleggende spørsmål rundt hygiene og næring.

Lovordene rundt Star of Hopes førskolevirksomhet i Brasil har skapt en unik situasjon, hvor myndighetene er klare til å satse store ressurser på førskoler i organisasjonens regi. Skolebygningen i Saô Paulo er hundre prosent finansiert av kommunen, men det er Star of Hope som har utformet den sammen med statsarkitekten.

– Skolen er bygget akkurat slik vi vil ha den. Vi har til og med fått til toaletter der alt inventar er i barnas høyde, forteller tidligere generalsekretær Lennart Eriksson.Lennart var på plass under innvielsen av skolen, og fikk med egne øyne se resultatet av arbeidet.– Atmosfæren rundt skolen er helt fantastisk; miljøet, gleden hos barna og engasjementet hos personalet. Alle ansatte er velutdannede ildsjeler som vi har håndplukket til skolen.

Virksomheten har sine røtter i nordisk førskole- pedagogikk, hvor ledelsen også har utformet en manual på 122 sider for hvordan arbeidet skal drives på beste måte. I tillegg har det blitt lagt ned utallige timer frivillig

innsats for å få førskolemiljøet så varmt og innbydende som Star of Hope vil ha det.

Lennart forteller om den totale kontrasten mellom skoleområdet og de omkringliggende slumkvartalene, hvor slitne teglsteinsskur ligger tett sammenpresset, og bygget så langt ut mot veien at det ikke finnes noe fortau.– Vi kjørte i 30 minutter på skitne grusveier så langt øyet kunne rekke, forteller han. Og så kommer vi frem til denne vakre plassen, med skolegård og lekeplass og grøntområde, som en oase midt i slummen.

Slumområdets smårollinger står spent med sine foreldre foran hovedinngangen til skolen, fulle av forventning i morgensolen. Når porten åpnes til skolen, åpnes også en ny verden for dem. En oase av lys og farger, lek og læring, musikk – og masse kjærlighet. Vi har besøkt Jardim Fantális, vår nyeste førskole i Brasil.

SoH magasin 21


GLEDE OG TRYGGHET FOR BARNA I MALONEYTekst: Maria Presson Foto: Dennis Thern

I det jeg åpner døren til førskolen møtes jeg av sang og latter. Barna har akkurat begynt å øve til en opp- visning de skal ha for oss besøkende. Alle barna fra de fire kullene er samlet i ulike grupper, noen synger og andre danser. Her er det ingen sjenerte barn, alle kommer frem for å hilse, og alle viser stolt sine fer-digheter.Det siste året har førskolen flyttet fra mindre lokaler til en kirke som heter Red Hill Dábadie, som ligger en 10 minutters kjøretur fra den gamle skolen. Her er det bedre plass, og fellesrommet er stort og perfekt til lek. I rommet ved siden av ligger et kjøkken hvor lunsjen til barna forberedes. I andre etasje er det fem klasserom som brukes i undervisningen.– Mottoet vårt er «Putting your best foot forward» (sett din beste fot først) og vi arbeider ut ifra dette i alt vi gjør, vi vil at barna skal lykkes, selv med det utgangspunktet de har, sier Rosanne Galera, som er lærer ved førskolen.Barna synger sanger, klapper i hendene og tramper i gulvet med bena. Sang, dans og bevegelse brukes mye for å utvikle motorikken, i tillegg lærer barna seg å være gode mot hverandre, vise respekt, og ha god hygiene.

– For oss er den personlige utviklingen viktig, vi ønsker å se hele barnet med ånd, kropp og sjel. Vi vil at disse barna skal kjenne seg trygge i et miljø hvor de kan lære, sier Rosanne.Alle disse barna kommer fra fattige kår. Ingen av dem har vann eller toaletter hjemme, og de fleste lever med

foreldre uten fast inntekt. Familiene får fast oppfølging gjennom kurs og hjemmebesøk, et tiltak for å hjelpe dem å bedre situasjonen. Førskolen gir både familiene og barna håp for et bedre liv. De offentlige førskolene i Trinidad er avgiftsbelagt, og mange fattige har ikke mulighet til å betale. Grunnskolen er gratis, men alle barn må ha grunnleggende kunnska-per som å kunne lese, skrive og regne for å få lov til å begynne. Uten disse kunnskapene faller de utenfor allerede fra starten. Jeg drar fra førskolen med en stor glede i hjerte over å ha truffet så mange engasjerte lærere, glade og trygge barn.


SoH magasin22

EN FAMILIES KAMP FOR RETTFERDIGHET

Tekst: Odd Arild Nessa Foto: Kjetil Skårdal Andersen

Blant flere velbygde og solide hus utenfor Iasi, ligger et lite ustelt murhus som skiller seg ut i mengden. Familien er nesten

helt vanlig, men ikke nødvendigvis i øynene på naboer.

Fremmede i eget landVi møter den lille familien utenfor murhuset en solrik vårdag i april. –Theodora er en gave fra Gud, hun er en stor velsignelse, sier pappa Cristian. Han kaster et varmt blikk på den lille jenta med Downs syndrom som løper rundt i grusen med en liten trillevogn. Den lille jenta på snart 3 år setter seg ned, gnager litt på en stein mens moren iherdig prøver å lære henne manerer.Cristian forteller om lykkelige dager da Lilliana ble gravid. Selv om de kjempet for tilværelsen med han som arbeidsledig, gledet de seg til at barnet skulle komme. –Vi fikk sjokk da Theodora ble født. Jeg ble deprimert, vi visste ikke hvordan vi skulle takle situasjonen, sier mamma Lilliana. Hun holder et ekstra godt øye til datteren da en bil passerer.

Faren forteller videre hvordan de har blitt ignorert etter at de fikk lille Theodora, og at i Romania blir du sett ned på hvis du får et barn med spesielle behov som Theodora.–Staten har ikke noe tilbud til familier som er i en slik situasjon som oss, det er heller ingen økonomisk støtte å hente, sier han. –Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, det ble starten på en vanskelig tid, sier Cristian og holder deres 10 måneder gamle sønn Michail i armene.Møtet med familie og naboer var heller ikke enkelt. –Vi har liten kontakt med naboene våre, sier Cristian. En gjeng med nabounger står bak en port og følger nysgjerrig med på hva som skjer. Han forteller også

at noen mennesker i dette landet er redd for at de skal bli smittet av en sykdom hvis de kommer i fysisk kontakt med noen med Downs syndrom. Noen tror også at det er en straff fra Gud. –Lillianas bror mener at Theodora aldri skulle ha vært født, han er sterkt imot oss som familie, legger han til. Cristian peker oppover mellom husene i nabolaget og sier at Lillianas foreldre bor i nærheten av dem, men at de har fått liten støtte. –Lillianas foreldre har ikke støtt oss bort, men det er liten praktisk hjelp å få. Jeg spør om Theodora kunne vært sammen med besteforeldrene en dag, men dette er helt utenkelig.

Håp i urettferdigheten Etter at Theodora var født, fikk familien høre om Star of Hopes senter i Iasi gjennom sykehuset. De fleste som får et barn med funksjonsnedsettinger blir automatisk tipset om å ta kontakt med senteret, som er det eneste tilbudet, forteller guiden vår Alina fra Star of Hope Romania. –På senteret har vi blitt møtt med kjærlighet og verdighet, det har betydd veldig mye for oss, sier Cristian, og fortsetter, jeg aner ikke hva vi skulle ha gjort hadde det ikke vært for hjelpen vi får der.De er glade for den ene dagen i uken Theodora får behandling ved senteret, hvor spesialpedagog og fysio-terapaut følger henne tett opp. Her har hun lært å sosialisere med andre, og får nødvendig stimulans for en

SoH magasin 23

god og sunn utvikling. –Vi har sett en god utvikling hos henne etter at hun kom til senteret, Theodora er en smart jente, sier Cristian. Jeg spør foreldrene hva de drømmer om for Theodora. Lilliana er ikke i tvil; –min drøm er at Theodora en dag skal bo i eget hus og klare seg selv.

Engasjerer segArbeidet blant funksjonsnedsatte barn har vært et satsingsområde for Star of Hope siden institusjonene fra kommunisttiden kom frem i lyset. Siden 1989 har arbeidet spilt en viktig rolle for disse familiene.

Lilliana forteller at hun har engasjert seg i oppstarten av en ny organisasjon som skal jobbe med å fremme lovverket og rettigheter for familier og barn i en slik situasjon. Arbeidet ble startet i desember med utgangspunkt i senteret i Iási og allerede har organisasjonen 1000 medlemmer. –Vi drømmer om at denne organisasjonen skal bidra til å forandre statens og samfunnets holdninger til barn med funksjonsnedsettinger, sier Lilliana. –Veien er lang, men vi blir flere og flere som kjemper sammen, da kan vi ikke gi opp.

SoH magasin24


Inger Lilja, 64 år. Spesialpedagog, arbeidet 20 år innen rehabilitering.

Jobbet i Star of Hope siden 1997. Har jobbet i Latvia, Romania, Moldova, Kina og de siste 3 årene heltid i

Russland.

Det finnes et Russland som vi ofte leser om i avisene, med sterke ledere på toppen. Det kan noen ganger være vanskelig for oss i demo-kratiske land å forstå de politiske beslutninger som blir tatt.

Men det finnes også et annet Russland som vi ikke alltid ser. Et Russland der mennesker må kjempe for å overleve, med lave lønninger og et dårlig sosialt sikkerhetsnett. Et land der det bor helt vanlige mennesker, som du og jeg. Mennesker som ikke har de ringeste muligheter til å påvirke sin tilværelse, i verken stort eller smått. I dette landet er det ikke lett å være annerledes, hvor barn med funksjonsnedsettinger havner på institusjoner langt vekk fra sivilisasjonen. Det er dette som ligger til grunn for vårt arbeid i Russland. Siden 2002 har Star of Hope vært involvert i byen Nizhny Novgorod som ligger ca. 40 mil øst for Moskva. Sammen med utdanningsdepartementet og sosialforvaltningen, har vi bidratt til å utdanne mange lærere og ansatte i sosialomsorgen. Emner innen autisme, AKK (alternativ og komplimenterende kommunikasjon for barn som mangler talespråk), pedagogiske konsekvenser av CP-skader og andre temaer..

Etter å ha arbeidet 7 år i Nizhny Novgorod ble vi i 2009 invitert til Kaluga, en by som ligger 18 mil sør for Moskva. I dag samarbeider vi med universitetet i Kaluga innen fagene sosionom, pedagogikk og psykologi. Tanken er at alle studenter skal få grunnkunnskap om funksjonsnedsettinger innen de avslutter utdanningen sin. Det er studentene som er fremtidens håp. Det er bare de som kan forandre holdningene i samfunnet. Universitetet har også koblet på en førskole og en skole til vårt samarbeidsprosjekt. På førskolen er det barn med Downs syndrom og autisme. Disse skal fungere som et pilotprosjekt og en modell i regionen. Sammen skal vi arrangere seminarer for andre skoler som vil åpne dørene for alle barn. Et lite håp er tent. Til tross for at det er en massiv jobb å endre holdningene og arbeidsmetodene i det russiske samfunnet, tror jeg vi gjør en forskjell med vår tilstedeværelse i prosessen. Vi er med og åpner øyne. Vi bekrefter foreldre og gir de verktøy. Vi bidrar med kunnskap og erfaringer. Vi har tross alt vært i samme situasjon i Skandinavia for noen tiår siden.

ET KOMPLISERT

LAND

SIDEN SIST

KENYA: Gunnar Water For noen år siden fikk leder Gilbert Ochieng en idé. I Kenya, som i mange andre land, er vann fra springen udrikkelig, men det finnes unntak. Det viste seg at den gamle brønnen ved Mikindanis skole var en av dem. Gilbert sendte en prøve til et laboratorium og fikk bekreftet at vannet var drikkende. Nå kan du kjøpe Gun-nar Water på flaske, oppkalt etter Star of Hopes grunn-legger Erik Gunnar Eriksson. En foretaksidé i sin spede begynnelse, men nå har salget startet for alvor og skolen kan glede seg over en bra ekstrainntekt.

ROMANIA: Skole blant sigøynereStar of Hope Romania har startet et pilotprosjekt i en sigøynerlandsby utenfor Dorohoi. Prosjektet går ut på å ruste opp en skole, og sørge for næringsrik mat til barna som går der. Det skal også bygges et tilhørende dusj og baderomsanlegg i kjelleren, for å øke fokuset på hygiene. Målet er å høyne nivået på skolevirksomheten slik at foreldre og barn ser viktigheten av utdanning.

GHANA: Oppussing i Osae KroduaPå skolen i Osae Krodua går det 175 barn hver dag. Skolen, som ble bygget i 1985, inneholder 6 klasserom, kjøkken, et vannreservoar og toaletter. Den siste tiden har skolen blitt oppgradert, og i dag står den skinnende og nymalt og smiler til barna som kommer dit hver dag. Arbeidet ble gjort mens barna hadde en uke ferie, og overraskelsen og gleden var stor hos barna når de så hva som hadde skjedd.

HAITI: Lekeplass i Dano, Bois Negresse og JeantonLek er en viktig del av barndommen, og som et ledd i utviklingen av prosjektene våre på Haiti har vi satt i gang opprustingen av lekeplassene på skolene. Først ute var Dano og Bois Negresse. Her er det nye og fine lekeplasser for barna. Leking bidrar til bedre motorikk, samt samhandling mellom barna. Neste prosjekt ut, som settes i gang i disse dager, er Jeanton. Barna gleder seg veldig til å få et sted som er tilrettelagt slik at de kan boltre seg.

FILIPPINENE: Ferdigstilling av skolen i InfantaSiden 2009 har Star of Hope drevet en skole i Infanta Quezon på den Filippinske Østkysten. Ved påsketider i år var de to siste klasserommene endelig ferdige, og vi kan nå huse hele grunnskolen under samme tak. Skolen brukes også som tilfluktssted ved flom, og med to ekstra klasserom kan vi tilby hjelp til enda flere mennesker. Skolen ble ferdigstilt takket være ungdomsgruppen i Sentrumskirken på Strømmen.

SoH magasin 25

På en gård jeg jobber, kommer det til stadighet nye kalver, og noe av det mest givende i jobben er å følge med på kua og kalven. Ganske raskt er kua over den lille kalven for å få den opp på beina. Med lokkende rauting, og for-siktige dytt i siden stavrer den lille kalven beina sine i alle retninger omtrent som Bambi på isen. Etter noen mislykkede forsøk tar kalven det første skrittet, og ikke lenge etter løper den rundt inne i bingen med halen i været. For en begivenhet!Initiativet stammer fra det latinske ordet «initiare», som betyr «begynnelse», eller «første skritt». Enten vi snakker om Martin Luther Kings kjente tale «I have a dream» eller ungene som selger saft på hjørnet for å samle inn penger til barnehjemsbarn, begynner alt fordi noen tar det første skrittet. Det ser kanskje ikke pent ut i starten, og man vil møte frustra-sjon og motstand. Men når man fortsetter å gå, opplever man at ting løser seg, resultatene kommer, og det som

begynte som et initiativ og en drøm langt i det fjerne har plutselig blitt virkelighet.Gjennom de to siste årene har ungdomsarbeidet jeg leder opplevd at det lille initiativet har blitt en virkelighet.

Vi har samlet inn penger til nye klasserom i Filippinene. En rekke ungdommer har blitt personlige faddere, og ungdommene har på eget initiativ samlet inn penger. I fjor sommer reiste 7 av ungdommene til Filippinene. De besøkte arbeidet i Manila og Infanta. Der møtte vi barn som får mulighet til å gå på skole, familier som slipper å

sende ungene ut for å tjene penger, ofte til prostitusjon og menneskehandel. Da er plutselig vårt lille initiativ av uendelig verdi - fordi disse menneskene får et verdig liv!Om du er en støttende ku, eller en stavrende kalv på vei til å ta dine første skritt, vil jeg bare si at jeg heier på deg – du er grunnen til at vi kan forandre verden!

«Du er grunnen til at vi kan forandre verden!»

Tekst: Robert Østreng

LENGE LEVE INITIATIVET

SoH magasin26

SoH magasin 27

I flere land i Øst-Europa har vi engasjert oss i arbeidet for barn med funksjonsnedsettinger.Vi har også et utstrakt arbeid for kunnskapsoverføring for personal- og myndighetspersoner i utviklingen av funksjonsnedsatte barn. Dette hadde vi heller ikke klart uten våre dyktige lokale medarbeidere. Jeg sitter igjen med mange opplevelser etter nesten 20 års engasjement for Star of Hope. De personlige møtene med de ansatte, men ikke minst barna i alle landene jeg har besøkt, har gitt meg mange sterke inntrykk. For noen år tilbake møtte jeg Jenelin, som daglig kommer rett fra søppelfyllinga. Hun vasket seg i et skur og kom ut i ren skoleuniform, klar for en ny dag på skolen. Jeg har sett mye nød, men heldigvis også mye håp og glede. Jeg har også møtt lærere som selv har gått på en av våre skoler, som nå har fått seg en utdannelse og er tilbake og underviser barna i samme miljø de selv vokste opp i. Dette gjør meg stolt og ydmyk. Store ting skjer når lokale medarbeidere får redskaper som virker. Når alt dette er sagt, uten ditt engasjement hadde vi ikke klart det. Du er den viktigste årsaken til at vi kan hjelpe 30 000 barn hver dag. Takk for at vi får være et redskap for ditt engasjement. Og, takk til Erik Gunnar for at han var så fremsynt.

I dag viser forskning at utdanning er det viktigste redskapet for å bekjempe fattigdom. Men lenge før dette ble forsket på, satset vi på førskole, grunnskole og ungdomsskole ledet av lokale arbeidere.

Helt siden 70-tallet har vi satset på nasjonale medarbei-dere, noe som den gang ikke var god bistandspolitikk. Da skulle det alltid være en europeer på plass. Her var vår grunnlegger Erik Gunnar Eriksson fremsynt. Hans oppdagelse av dyktige lokale ildsjeler med utdannelse og med hjerte på rett plass, var nøkkelen som åpnet dørene for Star of Hope. De lokale ansatte kjente kulturen, de hadde kunnskapen og språket, og ikke minst hadde de øyne til å se hva som behøvdes for å hjelpe sine egne. Vi gav dem redskapene og utstyret, de gjennomførte den lokale jobben. Etter mer enn 40 års erfaring har dette valget som Erik Gunnar tok, vist seg å være det riktige. I dag er dette et uoffisielt krav som stilles til alle som driver lokalt hjelpearbeid i utviklingsland. Star of Hope har i dag bare lokale ansatte i våre prosjekter, det er noe vi er svært stolte av. Oppfølging og rapportering er en selvfølge, så for oss her hjemme har det alltid hvert viktig med trofaste partnere som kan vise til gode regnskaper med revisjon. På vårparten feiret vi 25-års jubileum på vår store skole i utkanten av Manila. Ufattelige 77 000 barn har fått utdanning ved denne skolen. Når katastrofer rammer, nå sist med tyfonen Hayan, bistår vi der vi kan. I byen Ormoc hjelper vi nå tre sykehus med utstyr og tak over hodet for befolkningen. Dette hadde vi ikke klart uten våre lokale medarbeidere.

REDSKAP SOM VIRKER

LEDERFred Thornes, Vice President SoH International

Returadresse:

Star of HopeArbins gate 10253 Oslo

star of hope magazine 2014

Documents

fr barna g p frskole

ser best utvikling hos

unnslapp s vidt dden

erik gunnar p reise

rasende mobb fanget

star of hope kenya

star of hope

star of hopewww