geir gulliksen_boyde_knaer

Bøyde knær

T YPE-IT AS, 10.07.2012ORDRE: 26474 (s . 1 av 206)

Geir Gulliksen

Bøyde knærRoman


Utgitt med støtte fra Digni og Norad

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med med 11/13 pkt. Adobe Garamond hosType-it AS, Trondheim 2012

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6Printed in Sweden

Scandbook AB, Falun 2012

ISBN 978-82-03-35266-9


– an offering up of self


Innhold

1 Et uferdig ansikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Hun som løper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 En fars bekymringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Hun som bøyde seg (første del) . . . . . . . . . . . . . 315 Hun som ikke bøyde seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 556 Over og under . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 577 Hun som bøyde seg (andre del) . . . . . . . . . . . . . 658 Et tynt lite skrik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 839 Da jeg ble kvinne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

10 Hun skulle si ham hvem han var . . . . . . . . . . . . . 10011 En annen indre historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11212 Der jeg var mest følsom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12313 Betroelse i et lite rom . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13414 Hun som lot seg falle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13715 En kirke av regn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14416 Han som gråt under et tre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16717 Discovering Secondary Mathematics . . . . . . . . . . . 18018 Din velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19019 Å gi seg selv bort. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198


1 Et uferdig ansikt

Noen så ham fra veien da han gikk og passet onkelens gei-ter. Onkelen hadde sendt sine egne sønner på skolen og farenhans skyldte onkelen en tjeneste og derfor gikk han her. Hanlikte det ikke, han var for voksen til å gå med geitene. Jen-ter og småunger passet geiter, og han var verken jente ellersmåunge. Han var nettopp blitt kriger. Han veide det langespydet sitt i hånden, han var ikke vant til å bære det ennå.Spydet var tungt og fremmed som om det tilhørte en annen.Han kjedet seg, han ventet på at livet skulle begynne, han for-søkte å finne noen å tilbringe de lange dagene sammen med.Han drev geitene fra den ene siden av dalen til den andre.Da han og den trippende flokken av magre geiter nærmetseg riksveien, kom det en bil. Den var nyere og blankere ennde andre bilene som kjørte forbi, den lignet en leiebil. Noeninne i bilen måtte ha fått øye på ham, den saktnet farten ogsvingte ut til siden. Han drev geitene foran seg som om hanikke hadde lagt merke til bilen. Han løftet spydet høyere.Han antok at han ble betraktet av dem som satt bak de mørkeglassene, for det fantes ikke noen andre enn ham selv ogde lettskremte geitene å se på her.

De som satt inne i bilen rullet ned rutene slik at han var nødttil å se på dem. To av dem var hvite, men han som kjørte bilenropte til ham på hans eget språk. Han hadde skjorte og arm-

9


båndsur på seg, som om han bodde i byen. Han spurte hvorDavid ole kom fra. Så spurte han hvem som eide geitene. Såspurte han hva David ole het, og hva faren hans het, og hvaonkelen het. Han spurte hvor David ole hadde tenkt seg, ogom det virkelig var bedre beite for geitene på den andre sidenav dalen. David ole svarte bekreftende på dette, selv om hanlangt fra var sikker. Tvert imot kunne det være mye dårligerebeite dit han var på vei, men det kunne han ikke si noe omtil den andre. Og så spurte den andre om David ole var vil-lig til å la seg bli fotografert.

– Hvorfor det?– De tar bilder av alt. De så deg på lang avstand.– Hva skal det brukes til? Kommer det på internett?Den andre smilte forbi ham. David ole måtte snu seg for

å se etter om det sto noen andre der som kunne forstå hvade sa, og det gjorde det selvfølgelig ikke. Han ergret seg overseg selv, han følte seg yngre enn han ville være.

– De vil bare ha et bilde av en ung kriger med et langtspyd. Er det greit for deg, eller?

– Selvfølgelig. Men hva skal jeg gjøre?– Bare stå der du står. Hold spydet i hånden og se inn i

kamera.Og det gjorde han. Passasjerene kom ut, en mann og en

kvinne. Det var kvinnen som tok bildet, mannen så beklemtut, som om han hadde vondt i magen. Etterpå viste kvinnenbildet til David ole, hun holdt kameraet frem og lot ham sebildet av seg selv i displayet. Det var for lyst på himmelen tilat han kunne se ansiktet sitt ordentlig. Kvinnen sa noe til hamog lo høyt og uanstrengt med gapende munn. Han som sattved rattet strakte hånden ut fra det åpne vinduet, David olegikk frem til bilen og tok imot en krøllete seddel. Så kjørtebilen videre, og han drev geitene over veien. Han gikk raskt,han var redd for at noen som kjente ham skulle komme og

10


ta ham igjen. Samme kveld kom han frem til Kimana, og derhendte det noe med ham. Først ble han kjent med Moringe,og så ble han kjent med Naisoi, og så fikk livet hans retning.Riktig nok en retning han aldri hadde forestilt seg, alt bleannerledes enn han hadde trodd, og han tenkte ikke på detbildet igjen eller på dem som satt i den bilen. Han tenkte ikkepå at ansiktet hans kom til å bli betraktet senere av andresom ikke ante hvem han var, og som han selv ikke visste ateksisterte.

Men slik var det, en annen ble sittende og betrakte ansiktethans. David ole sto med spydet plantet i bakken, skyene drevtungt over himmelen bak hodet hans og geitene kom ikkemed på bildet. Han sto og betraktet fotografen, eller kameraethennes, slik at blikket hans kom til å møte blikket til enhversom senere betraktet bildet av ham. Jeg satt og så på ham, jegmøtte det alvorlige blikket hans, det var et helt nakent blikksom lot seg bli sett inn i. Et uferdig ansikt, tenkte jeg. Menuferdig sett fra hvem? I speilet ser mitt eget ansikt alltid fer-dig og komplett ut. For meg selv var jeg moden og avsluttetallerede mens jeg var barn, men for dem som er eldre ennmeg virker jeg antakelig alltid umoden, uferdig, begrenset.En tjuefemåring ser uberørt og barnslig ut for en annen somer ti år eldre. En femtiåring er fortsatt uavsluttet og uvitendenår hun eller han blir betraktet av en som er sekstifem. Ogsekstifemåringen er fortsatt en slags ungdom når hun ellerhan stirrer selvsentrert og freidig inn i ansiktet på en som ertjue år eldre enn seg selv. Om de døde kunne se oss, ville vihatt uferdige ansikter alle sammen. Det eneste ferdige ansik-tet er et sammenrast ansikt, upersonlig og i oppløsning, all-ment og uforståelig, i ferd med å bli tatt opp i helheten, i ferdmed å bli til alle, til alt.

Det uferdige er det eneste som lar seg bli tenkt på.


2 Hun som løper

Jeg vet ikke ennå hva hun heter i romanen, i det jeg ten-ker meg som den indre historien, men jeg tror det er Naisoi.Hun var fra Kimana, hun hadde aldri vært noen andre ste-der, og hvis hun ikke gikk videre til secondary school villehun aldri komme seg noe annet sted. Det ønsket hun seg merenn noe annet, tror jeg. Hun var nettopp blitt ferdig på pri-mary school, og nå hadde faren hennes begynt å snakke omhva som skulle skje. Med henne. Hva skulle skje med henne?Hun var den nest eldste datteren i familien, og de kjente ikkemange som hadde gått videre på secondary school, men detville altså hun, og det var altfor dyrt. Da måtte hun på inter-natskole, og de hadde ikke råd til det. Faren hennes var pla-get og bekymret, han gikk rundt seg selv, han jamret seg ogristet på hodet fordi datteren hans ønsket seg noe så umulig.Andre fedre ville bare avvist det, men det var noe med henne,eller det var noe med ham og moren, de to som var foreld-rene hennes, de pleide å høre på datteren sin.

Det var ikke så vanlig. Hun visste at andre lo av ham, bleforskrekket over ham, snakket høyt til ham på lang avstand.Han hadde skapt ergrelse og vantro rundt seg mange gangermens hun vokste opp fordi han lot henne si hva hun ville.Men Naisoi var ikke vanlig, hadde hun hørt faren sin si, ogdet var noe selvfølgelig over måten han sa det på, selv omstemmen hans ble tykk når han sa det. Hun ble overrasket

12


da hun hørte det, men merkelig nok ikke så ille berørt. Hunvar ung, hun visste nesten ingenting om seg selv, men hunhadde aldri plaget seg selv med tvil eller usikkerhet, hun varikke vant til å sitte og gnage på om hun burde ha gjort detene eller det andre, om hun var god nok eller ikke, om hunvar den hun burde være eller om hun heller skulle vært enhelt annen. Aldri. Hun så seg rundt, vurderte det hun så ogvar ikke redd. Slik tror jeg det var. Men alt dette forandretseg da David ole kom, slik tror jeg også at det var.

Moringe så ham først. Aller først hørte han bare geitene. Degeitene David ole gikk med hadde bjeller rundt halsen ogkunne høres på lang avstand, lenge før han kunne se dem. Detvar ikke vanlig med bjeller på geitene i Kimana, og Moringeforsto først ikke hva han hørte. Han ble stående med åpenmunn. Da han fikk øye på det første lille skjeggete vippendehodet som stakk frem mellom buskene, trodde han fortsatt atnoe var i ferd med å hende i livet hans som aldri hadde hendtmed ham før. Han var klar for et mirakel, eller i hvert fall enslags hendelse av omveltende karakter, som om en trollmannskulle komme. Og så var det bare geiter. Riktig nok frem-mede geiter med små bjeller rundt halsen, de strømmet innover sletta der han bodde. Og det var mange av dem, flok-ken delte seg rundt ham som om han var et slags tre. Han,Moringe, han sto stille som en enslig liten busk midt i flokkenav vandrende geiter. De brydde seg ikke om ham og fortsattevidere med klingrende bjeller. Til slutt kom han som passetpå dem, en ung kriger med rødfarget hår. Moringe hilste påham som om han allerede var blitt kriger selv. Det skulle hansnart bli, faren hans hadde begynt å snakke om at det snartvar tid for omskjæring. Moringe selv syntes at det begynte åhaste, han hadde for lengst reist seg opp i seg selv, han villeikke være et barn lenger.

13


Han så på spydet som den andre holdt, det så tungtut.

Han som het David ole spurte om det var mange som boddei området, og Moringe pekte ut de nærmeste boplassene,forklarte hvem som bodde der. Han snakket om familieneog tilhørigheten deres til andre klaner. Så fortalte David olehvor han selv kom fra, men han sa det litt kort, som om hanforventet et spørsmål, en bekreftende lyd eller en kommen-tar som kunne få ham til å fortsette. Og Moringe ergret segover at han ikke klarte å lede samtalen videre. Det burde hanha gjort, det var slik det skulle gjøres. De så på hverandre,noe uklart kom opp mellom dem, og David ole gjorde noemed ansiktet sitt, huden strammet seg rundt munnen. Og såspurte han, som om Moringe var en voksen mann, hvor hankunne gå med geitene sine. Moringe pekte litt vagt og sam-tidig altfor bestemt ut i den retningen der han var vant tilå gå med sin egen families geiter. David ole så overrasket påham, han hadde ikke ventet å få svar med det samme. Hanhadde trodd at Moringe kom til å gå til faren sin, eller til deeldre, og kanskje ta med seg David ole for at han skulle fåspørre selv.

– Her? sa han. – Er du sikker?– Selvfølgelig. Det er godt beite her.– Har dere ikke geiter her selv?Det hadde de. Akkurat nå gikk geitene deres lenger inne

i dalen, en av de yngre brødrene til Moringe passet på demder, men om noen få dager ville faren hans ganske sikkertbestemme seg for at geitene skulle drives hit igjen. Og dakom denne store flokken til å ha spist opp alt som deres egnedyr skulle leve av, antakelig. Moringe prøvde å skjønne hvormange geiter David ole hadde med seg, det måtte være overtretti dyr. Hvor lang tid ville de bruke på å gnage i seg alt som

14


var på busker og trær? Antakelig ikke mer enn et par dager.Men nå hadde han sagt det, og han kunne ikke ombestemmeseg, særlig ikke når han ble spurt om han var sikker på dethan selv hadde sagt.

– Du kan ha dem her nå, sa han, – mens jeg går og snakkermed de eldre. Det var det jeg mente.

– Jeg skjønner. Jeg kan gjerne bli med deg og snakke meddem selv.

– Jo. Men du må vel være her med geitene?– Jeg tenkte at noen av ungene her kunne se etter dem for

meg så lenge.David ole kom nærmere, og de sto nesten inntil hverandre.

Moringe ble glad da han skjønte at de var nesten like høye,og han rettet seg opp for å unngå at den andre skulle se nedpå ham. Det ansiktet han stirret inn i var så alvorlig at han blealvorlig selv også. David ole snakket lavt for at ingen andreskulle høre ham, og nå oppdaget Moringe at de yngre søsk-nene hans sto og så på dem sammen med de andre ungenesom var så små at de fikk drive fritt omkring. De glodde pågeitene som hadde begynt å spre seg utover sletta – kling-rende, ivrige, og likevel forsiktige, de skremte hverandre sta-dig, skvatt til eller ble stående og lytte. Ungene lot som omde stirret på geitene, men de var mest opptatt av David ole,og mens de så på ham ble ansiktene deres mørke og alvorlige,grunnende, som om uttrykkene deres også etterlignet uttryk-ket hans.

David ole. Han må ha båret på noe, en krenket og ubekvemoppmerksomhet, en slags selvhøytidelighet som smittet overpå alle som kom i nærheten av ham. Og han, Moringe, måvel ha pustet dypere inn av dette enn noen andre? Det skjeddenoe med ham, syntes han selv. Han ville være i nærheten avDavid ole, han ville fortsette å se inn i det alvorlige ansik-

15


tet hans. De gangene David ole snudde seg mot ham og lotblikket gli over ham var det som en varm hånd la seg overMoringes eget ansikt. Han kunne ikke se klart lenger, og hantrengte ikke å se klart heller, han ble varm og trygg som omhan hadde lagt seg ned for å sove. Eller. Noe som lignet ømhet.Men i så fall visste han ikke om han mottok ømhet eller omden ble vekket i ham, og dette slo så sterkt opp i ham at hanville overøse den andre med sin egen varme, han hadde lysttil å legge armen over skulderen på David ole og trekke haminntil seg.

Det var nytt, og han kunne ikke huske å ha kjent det før. Tid-ligere den morgenen visste han ikke at David ole eksisterteengang, og nå gikk de ved siden av hverandre og snakketsammen. De snakket lett, de ble ivrige, de stanset og så påhverandre fordi den ene måtte forklare noe for den andre. Ogover øynene til David ole gikk et drag av seriøsitet, eller skam,eller selvbevissthet, en oppsvulmet intensitet som appellertesterkt til Moringe. En annen ville oppfattet det som umod-enhet. Men Moringe bestemte seg for at han ville beskytteDavid ole, han ville ta seg av ham og alltid være i nærhetenav ham.

Halvveis til boplassen ble de møtt av faren til Moringe og etpar andre voksne menn. De hilste på David ole og tok hammed seg til de eldre. De trengte å vite hva han ville, og hvorlenge han hadde tenkt å oppholde seg her. De måtte bli enigemed ham om hvor han kunne gå, han som hadde så mangedyr med seg. De ville demonstrere sin gjestfrihet for ham ogsamtidig unngå at han lot geitene sine beite i områder somfolk betraktet som sine egne. Moringe fikk ikke bli med dem,de gikk uten å lage plass for ham mellom seg, han ble hen-gende bak og til slutt stoppet han. Faren hans så ikke på ham

16


engang. Slik tok de David ole fra ham, syntes Moringe, utenå bry seg om at det var han som hadde møtt David ole førstog tatt imot ham.

David ole gikk lett og raskt sammen med mennene, medspydet i den ene hånden og staven i den andre. Han virketmindre og yngre nå. Og kanskje var det ikke synlig for andre,dette som Moringe hadde sett i David ole. Kanskje hadde detbare vist seg for ham, og ikke for de andre. Slike tanker sloopp i ham, tror jeg, uklart og hissende, og han ble ute av segpå en måte han ikke likte. Han gikk tilbake til småsøsknenesine og jaget dem vekk, han ville være alene om å passe dissegeitene som gikk med klingrende bjeller rundt halsen.

Det var desember. Ungdommene som passet kuene og gei-tene for familiene sine pleide å møtes ute på slettene. Detilbrakte dagene der fra det lysnet om morgenen til det blemørkt. De hjalp hverandre, guttene delte mat med de andreguttene, jentene delte med hverandre. Det var skoleferie foralle som gikk på skole, og de andre som alltid gikk her fikkstørre selskap enn vanlig. Mange av dem var nesten voksne,men de siste dagene hadde de løpt etter hverandre som omde var barn alle sammen. De som pleide å være på skolenhadde ansvar for færre dyr og kjente ikke dyra like godt somde andre. De var ikke vant til å gå her hver eneste dag. Van-ligvis var de bare sammen med andre ungdommer som ogsågikk på skolen. De satt inne hele dagen i skyggefulle klas-serom, mens de som ikke gikk på skolen alltid var her. Dekjente dyra bedre, de visste hvilke individer som var nervøseog pleide å stikke av fra flokken, og de kunne fortelle hvordet sist var blitt sett løver. Moringe hadde sluttet på skolenetter de fire første årene, men noen av de andre hadde aldrivært på skole, foreldrene deres ville det ikke eller de passetkanskje ikke til det.

17


Og nå, bare noen dager inn i skoleferien var forskjellenemellom dem blitt mindre merkbare. Andre forskjeller opp-sto, nye grupperinger. De eldste trakk seg litt vekk fra deminste. Av jentene var det Seliin og Simu og Hannah ogNaisoi. Av guttene var det Sabore og Lambui og Joseph ogSaitoti og Moringe. Moringe og Naisoi hadde lekt sammensiden de var ganske små, og selv om de var kommet bort frahverandre etter at hun begynte på skolen, var det ham hunpleide å søke til nå. Han hadde begynt å vente på hennenår hun gikk ut om morgenen, men i dag løp han ikke len-ger, han gikk i utkanten, ganske langt vekk fra de andre.Hver gang noen av dem kom i nærheten av ham, snuddehan seg og gikk i en annen retning. Naisoi sto og så etterham. Han måtte ha merket blikket hennes, tenkte hun. Oglike etter slo han med kjeppen hardt over ryggen på de firekyrne til faren sin, slik at han kunne komme seg lengervekk.

Naisoi ropte etter ham. Hun var sikker på at han kunne hørestemmen hennes, men han snudde seg ikke. To dager tidli-gere, da regnet øste ned over mennesker og dyr, hadde hanløpt etter henne. Han hadde prøvd å holde henne igjen dahun ville gjemme seg inne i buskene. Og så hadde han kom-met etter henne, på alle fire inn under de stikkende greinene.Han hadde forsøkt å få henne til å være der inne, under detetteste buskene, sammen med ham. Men hun hadde drattseg løs og krabbet ut igjen. Hun løp rundt trærne og oppoverden lille steinete åsen. Det var lett å snuble der, særlig når detvar glatt, men hun var raskere enn ham. Hun måtte skifteretning ofte for ikke å bli tatt igjen. Og så hadde hun hørtham rett bak seg, pusten hans, sandalene som slo i bakken ogskled på de våte steinene. Hun var blitt redd for at han skullefalle, hun stoppet og snudde seg mot ham. Og da stoppet han

18


også. De sto og så på hverandre, regnet rant nedover ansik-tet på henne, og hun ville ikke løpe mer, det føltes barnslig.Hun ville at det skulle skje noe mer, at et eller annet skulleflytte seg mellom dem. Men Moringe sto bare og smilte ogventet på at hun skulle begynne å løpe igjen. Hun bestemteseg for å hjelpe ham. Hun gjorde et utfall som om hun villestyrte av sted, men stoppet igjen. Det var nok. Han kastetseg frem og holdt henne fast. Han tok rundt armene hennes,og hun ga ham motstand, hun bøyde seg frem og holdt igjenmed føttene slik at han måtte dra henne tettere inntil seg forikke å miste tak. Kroppene deres deiset inn i hverandre, detvarte bare et øyeblikk, ansiktet hennes møtte ansiktet hans,den åpne munnen hans gled over kinnet på henne, og hunkjente pusten hans på seg, den var fremmed og varm. Også slapp han taket i henne og så måtte hun begynne å løpeigjen.

Senere den dagen hadde han tatt etter henne for å få hennetil å gå samme vei som ham. Og mens de satt der og hvilte,kastet hun steiner utover sletta. Han kastet også. De satt ogkastet småstein i samme retning, de steinene han kastet laseg like i nærheten av hennes, de knipset inn i hverandre.Og senest i dag tidlig hadde han ventet på henne som van-lig, og de hadde gått ut sammen. Moringe gikk som vanligmed kuene, og Naisoi passet to søyer som ventet lam. Menså, litt utpå dagen, var han blitt borte. En av brødrene hanshadde tatt over kuene og Moringe var ikke lenger å se. Ognå, når han endelig kom tilbake til de andre, ville han ikkesnakke med henne. Han gikk for seg selv og ville ikke sepå henne, og han lot som han ikke hørte at hun ropte påham.

Hun snudde seg og gikk, og så kom Hannah etter henne.Hannah hadde vært i nærheten hele tiden, det var hun ofte.

19


Hun kunne være i nærheten uten at noen la merke til henne,men nå kom hun og tok Naisoi i armen og sa

– Ville ikke Moringe komme til deg?– Han skulle visst en annen vei.– Du vet vel hvorfor?– Nei.– Vet du ikke?– Nei?– Men du vet om ham som kom hit før i dag, han som er

fra Kalivu?– Ja.– Du vet at han heter David ole? Du vet at han har med

seg mange dyr? Du vet at han har festet små klokker rundthalsen på geitene sine, slik at de alltid kan høres? Men hanfår ikke være her, de eldre har sagt at han må gå videre i mor-gen.

– Ja. Jeg har sett ham.– Moringe hjalp ham med geitene. Han hjalp ham å lage

innhegning til dyrene hans for natten også, og han har gåttsammen med ham i hele ettermiddag. Han vil bare være inærheten av David ole nå.

– Hvorfor det?– De går og snakker sammen. De går som voksne menn,

eller som eldre menn. Du vet når de eldre står og snakkermed hverandre og streker i sanden med hver sin stokk. Degår ved siden av hverandre på den måten, og de snakker lavtsammen for at ingen skal høre hva de sier.

– Hva snakker de om?– Jeg vet ikke, de vil ikke ha noen andre nær seg.– Men du har kanskje hørt noe likevel.– Jeg hørte noe av det David ole sa.– Og hva var det?– Han snakket akkurat som en av de eldre. Han sa Du

20


vet hvem som spiser av kua først, du vet hvem som først fårsmake på kjøttet. Og Moringe gikk bare og smilte og ristet påhodet og sa ingenting. Og da sa David ole Kniven. Han saDet er kniven som får smake kjøttet først, visste du ikke det,sa han. Og Moringe lo og ristet på hodet som om han aldrihadde hørt den gåten før, og det syntes jeg var merkelig, forden har jo alle hørt. Og så sa David ole noe annet som jegikke forsto.

– Si det da.– Jeg vet ikke, jeg forsto det ikke.– Jo, men hva sa han?– Han sa at den som tenner bålet for en annen står over

den andre, tror jeg. Eller noe lignende. At den som får bålettent for seg alltid må bøye seg for den som har tent det.

– Sa han det?– Ja.– Hva mente han med det?– Jeg vet ikke, sier jeg jo. Jeg tenkte at det kanskje er noe

de pleier å si i Kalivu. De som bor i Kalivu er annerledes ennoss. Og jeg tror ikke Moringe forsto det heller, han var så rari ansiktet.

– Moringe er ofte rar i ansiktet. Det betyr ingenting.– Det vet vel du best, du som er så mye sammen med ham.– Ja, jeg gjør det.

Sent på ettermiddagen kom de eldre guttene hjemover medkuene. De pleide å la flokkene beite ved siden av hver-andre den siste timen, og de satte seg sammen med Nai-soi og de andre jentene. Moringe og David ole kom ogsåog satte seg sammen med dem. Men så begynte Josephog Sabore å løpe etter Seliin, og da reiste mange av deandre seg også og begynte å løpe etter hverandre. Detvar denne måten de hadde lekt på de siste dagene, barns-

21


lig og skrålende. Hannah kom og slo Naisoi på skulderenog ba henne være med. Naisoi reiste seg og så på Moringeog sa

– Kommer du også?Men han ristet på hodet og snudde seg til David ole.

Hun hørte ham si at det bare var småunger som løp på denmåten. Da snudde hun seg og løp etter de andre. Hun løpså raskt hun kunne, og snart tok hun igjen Joseph. Hun løpforbi ham og ropte til ham, men han kom ikke etter henne,han var bare opptatt av Seliin. Han konkurrerte med Saboreom Seliin, og det var blitt vanskelig for ham, for alle vissteat Seliin allerede var kjæreste med Sabore. Nå ville Josephat hun skulle bli kjæreste med ham også. Naisoi fortsatteå løpe, hun følte at hun skjemte seg ut da hun løp etterJoseph uten at han snudde seg etter henne. Men så hørtehun at noen kom bak henne. Hun løp fortere, og fortsattei samme retning som dagen før. Og uten å snu seg løp hunoppover den lille haugen, hun plasserte føttene treffsikkertpå skarpe steiner, tok sats fra den ene til den andre, opp-over, oppover, helt opp til de enslige akasietrærne, og selvom hun var raskere enn hun pleide, hørte hun pustingenbak seg akkurat som dagene før. Han kom nærmere, hantok henne igjen, men da hun stoppet og snudde seg, var detikke Moringe som kom bak henne. Det var han fra Kalivu,David ole. Han sto nedenfor henne og pustet tungt, kanskjefordi han hadde løpt med spydet sitt i hånden hele veien, oghan sa

– Hvorfor løper du?og hun svarte– Fordi det er morsomt,og han sa– Hvis det er morsomt å løpe fra meg, hvorfor stoppet du

da?

22


og hun sa– Jeg visste ikke at det var du som løp etter meg, jeg trodde

det var Moringe,og han sa– Må du stoppe for at Moringe skal ta deg igjen?og hun svarte– Ja, akkurat som jeg måtte stoppe for deg.Og da lo han til henne, og kanskje hun kjente det samme

som Moringe hadde kjent tidligere på dagen, for nå ble Davidole alvorlig igjen. Han sluttet å le og så liksom stivt på hennemed et ansikt hovent av alvor og selvhøytidelighet. Og nå vardet hun som så på ham. Det var som han ba henne om det,som om han fikk henne til å gjøre det. Han hadde løpt etterhenne helt opp til toppen av haugen, løpt etter henne for åta henne igjen, ikke for å se på henne men for at hun skullese på ham. Han var en som ville bli sett på, en som trengteå bli sett på, av henne eller av hvem som helst annen. Hvergang han kom i nærheten av noen, ville han få dem til å sepå seg. Hun kjente det, at øynene hans lot seg bli sett inni. Hun hadde aldri opplevd det før, men hun likte det. Hunlikte at han likte å bli sett på, og at det var hun som gjordedet, og det kom en slags sødme over ham, eller i henne selv.Det var noe sterkt og drivende i det som hun ikke visste hvahun skulle gjøre med, og hun sa

– Hva er det?og da gikk han frem til henne, tok rundt det ene håndled-

det hennes og sa– Hva pleier Moringe å gjøre?og hun visste ikke hva han mente. Og dette var noe annet,

allerede, at han tok i henne og holdt henne fast.– Hva pleier Moringe å gjøre med deg når du stopper og

venter på ham?Han holdt litt for hardt i henne. Og han ble støtt og litt

23


grøtete i stemmen, som om det var hun som holdt hardt iham, og hun rev seg løs og begynte å løpe igjen. Hun løp såfort vekk fra ham som hun kunne. Hun løp tilbake den veienhun hadde kommet, ned bakken og rundt den lille haugen.Der snudde hun seg for å se om han kom etter. Men detgjorde han ikke, nå var han borte. Hun sto og ventet, og hunkunne ikke se ham. Hun kunne ikke høre noe heller, det varbare sin egen pust hun hørte.

Hun ble redd for å løpe videre, men hun ville ikke bli stående.Derfor ropte hun navnet hans. Lyden av stemmen henneshørtes vill og oppflerret og kanskje litt ynkelig ut, syntes hunselv. Hun likte den ikke, den stemmen. Hun ble redd for athun skulle få svar, og hva slags svar ville det være, det ville hunikke vite, derfor løp hun igjen. Hun løp så fort hun kunnetilbake til de andre.


geir gulliksen_boyde_knaer

Documents

206 an offering up of

ogde lettskremte geitene

david ole svarte bekreftende

80 g holmen book cream

6printed in swedenscandbook

vre mye drligerebeite

egne snner p skolen

blankere ennde andre