John Williams

StonerOversatt av John Erik Bøe Lindgren

John WilliamsOriginalens tittel: Stoner

Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

© 1965 John Williams

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43620-9

1. utgave, 1. opplag 2014

Sonette 73 av William Shakespeare på side 16 er gjendiktet avErik Bystad (2004).

Omslagsdesign: Dog and Pony, AmsterdamOmslagsfoto: Getty / Stephen Carroll Photography

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i 10,3/12,3 pkt. Sabon-Romanog trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Denne boken er tilegnet venner og tidligere kolleger vedengelsk institutt på Universitetet i Missouri. De vil umid-delbart skjønne at den er oppdiktet – at ingen av karakte-rene som blir portrettert er basert på noen person, levendeeller død, og at ingen hendelse har sitt motstykke i denvirkeligheten vi kjente på Universitetet i Missouri. De vilogså skjønne at jeg har tatt meg visse friheter, både fysiskog historisk, med Universitetet i Missouri, slik at det ogsåer blitt et oppdiktet sted.

I

William Stoner begynte på Universitetet i Missouri i 1910som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrigraste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikkstilling som hjelpelærer ved samme universitet, der hanfortsatte å undervise fram til sin død i 1956. Han steg ikkehøyere enn til viseprofessor, og det var ikke mange stu-denter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursenehans. Da han døde, bidro kollegene med et middelalderskskrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet erfremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med på-skriften: «Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri tilminne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kol-leger.»

En og annen student som kommer over navnet lurerkanskje på hvem William Stoner var, men nysgjerrighe-ten ender sjelden med noe mer enn et flyktig spørsmål.Stoners kolleger, som ikke verdsatte ham noe særlig menshan levde, snakker sjelden om ham. For de eldre er navnethans en påminnelse om den slutten som venter dem alle,og for de yngre er det bare en lyd som ikke vekker noenfornemmelser, hverken om fortiden eller om en identitetsom har noe med dem selv eller karrierene deres å gjøre.

Han ble født i 1891 på en liten gård i det sentrale Mis-souri, ikke langt unna landsbyen Booneville, som lå litt

7

over seks mil fra Columbia og universitetet. Selv om for-eldrene var unge da han ble født – faren tjuefem, morenknapt tjue – tenkte Stoner alltid på dem som gamle, heltfra han var liten. Som trettiåring så faren ut som han varfemti. Krumrygget av arbeid sto han og stirret uten håputover den tørre jordlappen som holdt familien i live fradet ene året til det andre. Moren så på livet med tålmo-dighet, som om det var et langt øyeblikk hun bare måtteholde ut. Øynene hennes var bleke og uskarpe, og deørsmå rynkene omkring dem ble forsterket av det tynne,grånende håret som gikk over hodet hennes og samlet segi en stram knute på baksiden.

Så langt tilbake han kunne huske hadde William Stonerhatt egne plikter. Fra seksårsalderen melket han de knok-lete kuene, foret grisene i bingen noen meter fra huset ogsamlet sammen egg hos en flokk magre høner. Og selvetter at han begynte på bygdeskolen tolv kilometer fragården, var dagene hans fylt av forskjellige former for ar-beid, fra før daggry til etter mørkets frambrudd. Som syt-tenåring var skuldrene allerede begynt å synke under vek-ten av alle anstrengelsene.

Det var et ensomt hjem. Han var det eneste barnet, ogdet var den harde hverdagen som bandt familien sammen.Om kveldene satt de tre på det lille kjøkkenet i skinnet fraen enslig parafinlampe og stirret inn i den gule flammen.I timen mellom kveldsmat og leggetid hørtes ofte barelyden av kroppsbevegelser på pinnestolen og det mykeknirket av tømmer som sank under husets alder.

Huset var bygd i en enkel firkant, og det umalte tøm-meret ga etter rundt vindfang og dører. Med årene haddehuset fått samme farger som den tørre jorden – grå ogbrun, med hvite strimer. På den ene siden av huset lå enlang dagligstue med rettryggede stoler og noen grovsnek-rede bord, og et kjøkken der familien tilbrakte det mesteav den lille tiden sin sammen. På den andre siden lå tosoverom, begge møblert med en jernseng i hvit emalje,

8

en enslig pinnestol og et bord med en lampe og et vaske-vannsfat. Gulvet var umalt plank med ujevne skjøter somknirket av elde, der støvet steg opp jevnt og trutt, og dag-lig ble kostet tilbake av Stoners mor.

Skolearbeid gjorde han som en del av pliktene sine, omenn noe mindre utmattende enn dem han hadde på går-den. Da han var ferdig med ungdomsskolen våren 1910,regnet han med å overta flere oppgaver på åkeren. Det vir-ket på ham som om faren ble mer langsom og sliten forhver måned som gikk.

Men en kveld sent på våren, etter at de to mannfol-kene hadde luket hele dagen i maisåkeren, snakket farentil ham på kjøkkenet etter at kveldsmaten var ryddet bort.

«Landbruksinspektøren var innom i forrige uke.»William kikket opp fra den rød-og-hvit-rutede voksdu-

ken som lå glatt utover det runde kjøkkenbordet. Han saikke noe.

«Sa de har en ny skole ved Universitetet i Columbia. Dekaller det jordbruksskole. Sa han syntes du skulle begynneder. Det tar fire år.»

«Fire år,» sa William. «Koster det penger?»«Du kan jobbe for kost og losji,» sa faren. «Mora di

har en fetter som har et sted like utenfor Columbia. Ogsåbøker og sånt. Jeg kunne sende deg to–tre dollar i måne-den.»

William la hendene på duken, som glinset matt i lysetfra lampen. Han hadde aldri vært lenger hjemmefra ennBooneville, tjuefem kilometer unna. Han svelget for å roestemmen.

«Tror du at du klarer alt her alene?» spurte han.«Mora di og jeg klarer det. Jeg kan plante hvete på de

øverste tjue. Da blir det mindre jobb.»William så på moren. «Mamma?» spurte han.Hun sa tonløst: «Gjør som faren din sier.»«Vil du virkelig at jeg skal dra?» spurte han, som om

han halvveis håpet på å slippe. «Vil du virkelig det?»

9

Faren rettet på seg i stolen. Han så på de tykke, træletefingrene, med jord som hadde trengt så dypt inn at denikke lot seg vaske vekk. Han foldet hendene og holdt demopp fra bordet, nesten som om han ba.

«Jeg har ikke noen skolegang å snakke om,» sa han også på hendene sine. «Jeg begynte å jobbe med gårdsarbeidda jeg var ferdig med sjette klasse. Hadde ikke noe brukfor skolegang da jeg var liten. Men nå vet jeg ikke len-ger. Ser ut som jorden blir tørrere og vanskeligere å jobbemed for hvert år. Den er ikke like frodig som da jeg varguttunge. Landbruksinspektøren sa at de har nye meto-der, nye måter å gjøre ting på som du kan lære på univer-sitetet. Kanskje han har rett. Noen ganger går jeg og ten-ker mens jeg jobber på åkeren.» Han ble stille. Fingreneklemte rundt hverandre, og de foldede hendene falt nedpå bordet. «Jeg går og tenker –» Han skulte på hendeneog ristet på hodet. «Du begynner på universitetet til høs-ten. Mora di og jeg klarer oss.»

Det var den lengste talen han noensinne hadde hørtfaren holde. Samme høst dro han til Columbia og meldteseg på landbruksstudier ved universitetet.

Han kom til Columbia med en ny, svart ulldress de haddebestilt fra katalogen til Sears & Roebuck og betalt formed morens eggpenger, en slitt vinterfrakk som hadde til-hørt faren, et par blå ullbukser han hadde brukt én gang imåneden i metodistkirken i Booneville, to hvite skjorter,to skift arbeidstøy og tjuefire dollar i kontanter som farenhadde lånt av en nabo med pant i høsthveten. Moren ogfaren kjørte ham til Booneville tidlig om morgenen medden flate muldyrkjerra de hadde på gården, og derfra gikkhan til fots.

Det var en varm høstdag, og veien fra Booneville tilColumbia var støvete. Han hadde gått i nesten en timeda en godsvogn kom opp ved siden av ham og kuskenspurte om han ville sitte på. Han nikket og klatret opp i

10

vognsetet. Ullbuksene var røde av støv opp til knærne, ogdet værbitte ansiktet hans var fullt av skitt der veistøvethadde blandet seg med svette. Under hele den lange turenbørstet han buksene med klossete hender og dro fing-rene gjennom det strie, sandfargede håret som ikke villeligge.

De kom til Columbia sent på ettermiddagen. Kuskenslapp Stoner av i utkanten av byen og pekte mot en klyngebygninger som lå i skygge under høye almetrær. «Der hardu universitetet ditt,» sa han. «Det er der du skal gå påskole.»

Stoner ble stående urørlig og stirre på bygningskom-plekset i flere minutter etter at mannen hadde kjørt. Hanhadde aldri før sett noe så majestetisk. Den røde mur-steinsbygningen strakte seg oppover fra en bred, grønneng som var stykket opp av helleganger og små hageflek-ker. Under ærefrykten lå en nylig oppstått følelse av trygg-het og ro han aldri før hadde kjent. Selv om det var sent,gikk han lenge rundt i utkanten av universitetsområdet ogbare kikket, som om han ikke hadde rett til å gå inn.

Det var nesten blitt mørkt da han spurte en forbipasse-rende om veien til Ashland Gravel, veien som skulle føreham til gården Jim Foote eide, morens fetter som hanskulle jobbe for. Og det var blitt helt mørkt da han komfram til det hvite toetasjes bindingsverkshuset der hanskulle bo. Han hadde ikke truffet familien Foote før, ogdet føltes rart å komme dit så sent.

De hilste ham med et nikk og gransket ham nøye. Etteren liten stund, mens Stoner sto forlegen i døråpningen,vinket Jim Foote ham inn i en liten, dunkel dagligstueoverfylt av polstrede møbler og alskens nipsgjenstanderpå blanke bord. Han satte seg ikke.

«Spist kvelds?» spurte Foote.«Nei, sir,» svarte Stoner.Fru Foote lokket på ham med pekefingeren og tasset av

sted. Stoner fulgte etter henne gjennom flere rom, ut på

11

kjøkkenet, der hun gjorde tegn til at han skulle sette segved bordet. Hun satte en mugge med melk og flere styk-ker kaldt maisbrød foran ham. Han drakk melken, menfikk ikke i seg brødet, for munnen var tørr av uro.

Foote kom inn i rommet og ble stående ved siden avkona. Han var en liten mann, ikke mer enn én seksti høy,med magert ansikt og spiss nese. Kona var ti centimeterhøyere, og kraftig. Øynene lå skjult bak briller uten inn-fatning, og den tynne munnen var stram. De så sultent påmens han drakk melken.

«Fôr og vann buskapen, mat grisene om morgenen,» saFoote hurtig.

Stoner stirret tomt på ham. «Hva?»«Det skal du gjøre om morgenen,» sa Foote, «før du

går på skolen. Og så, om ettermiddagen, fôrer og materdu igjen, henter egg, melker kuene. Hogg ved når du hartid. I helgene hjelper du meg med det som trengs.»

«Ja, sir,» sa Stoner.Foote så på ham et øyeblikk. «Universitetet,» sa han og

ristet på hodet.Mot ni måneders kost og losji fôret og vannet han bu-

skapen, matet griser, hentet egg, melket kuer og hugdeved. I tillegg pløyde og harvet han åkrer, gravde opp røt-ter (gjennom sju centimeter frossen jord om vinteren) ogkjernet smør for fru Foote, som så på og nikket dystertanerkjennende mens staven plasket opp og ned i melken.

Han ble innkvartert et sted i overetasjen som tidligerehadde vært lagerrom. De eneste møblene var en svart,sammensunken jernseng med tynn fjærmadrass, et øde-lagt bord med en parafinlampe på, en pinnestol som stoustøtt på gulvet og en stor kasse han brukte som skrive-bord. Om vinteren var den eneste varmen han fikk densom sivet opp gjennom gulvet fra rommene under. Hantullet seg inn i de fillete pleddene og teppene han haddefått tildelt og blåste i hendene slik at han klarte å bla i bø-kene uten å rive i sidene.

12

Han utførte oppgavene på universitetet på samme måtesom han utførte oppgavene på gården – grundig og sam-vittighetsfullt, med hverken glede eller sorg. Ved sluttenav det første året hadde han et karaktergjennomsnitt likeunder B. Han var fornøyd med at det ikke var lavere ogikke bekymret over at det ikke var høyere. Han var klarover at han hadde lært ting han ikke kunne før, men forham betydde det bare at han kunne gjøre det like bra and-reåret som han hadde gjort det første.

Sommeren etter det første året på universitetet dro hantilbake til foreldrenes gård og hjalp til med avlingen. Éngang spurte faren om hvordan han likte seg på skolen, oghan svarte at han likte seg godt. Faren nikket og nevnteikke saken igjen.

Det var ikke før han hadde begynt på andreåret at Wil-liam Stoner skjønte hvorfor han gikk på universitetet.

Det andre året var han blitt en velkjent skikkelse påuniversitetsområdet. Han gikk alltid i den samme svarteulldressen, hvit skjorte og smalt slips. Håndleddenestakk ut fra jakkeermene og buksene danset rundt benahans som om det var en uniform som én gang hadde til-hørt en annen.

Arbeidstiden økte parallelt med arbeidsgiverens sti-gende sløvhet, og han tilbrakte lange kvelder på rom-met i metodisk arbeid med skoleoppgavene. Han var be-gynt på løpet som skulle føre til en bachelor i realfagpå landbruksskolen, og det første semesteret i det andreåret fulgte han to fag, et kurs på landbruksskolen i jords-monnskjemi og et obligatorisk kurs som var ganske over-fladisk – en innføring i engelsk litteratur.

Etter de første ukene hadde han ingen store proble-mer med de vitenskapelige fagene. Men det var mye ar-beid som måtte gjøres, så mange ting å huske. Kurset ijordsmonnskjemi interesserte ham sånn passe; det haddealdri slått ham at de brune klumpene han hadde jobbet

13

med det meste av livet var noe annet enn de så ut som,og han begynte så vidt å innse at den økte kunnskapenkunne komme til nytte når han vendte tilbake til farensgård. Men innføringen i engelsk litteratur rystet og opp-rørte ham på en måte ingenting før hadde gjort.

Læreren var en middelaldrende mann, i begynnelsen avfemtiårene. Han het Archer Sloane, og han gikk tilsyne-latende til undervisningen med forakt, som om han mel-lom egen kunnskap og det han kunne si øynet en avgrunnså stor at han ikke gjorde noen anstrengelser for å kommeover den. Han var fryktet og forhatt av de fleste stu-dentene, og han reagerte med kald, ironisk distanse. Hanvar middels høy, med langt, furet, nybarbert ansikt. Hanhadde for vane å dra fingrene utålmodig gjennom mankenav grått, krøllete hår. Stemmen var monoton og tørr, ogden kom ut mellom lepper som knapt rørte seg, uten inn-levelse eller intonasjon. Men de lange, tynne fingrene be-vegde seg med ynde og overbevisning, som om de ga or-dene en fasong stemmen ikke klarte.

Utenfor klasserommet, mens han gjorde pliktene sinepå gården eller myste i det svake lampelyset når han lestei loftsrommet uten vindu, merket Stoner ofte at bildet avdenne mannen steg fram for hans indre øye. Han haddevanskeligheter med å mane fram ansiktene til noen av deandre lærerne eller huske noe spesielt fra de andre timene,men skikkelsen Archer Sloane lurte alltid på terskelen tilbevisstheten hans – den tørre stemmen og dens nedla-tende, nonchalante ord om en passus fra Beowulf eller enav Chaucers kupletter.

Han oppdaget at han ikke kunne håndtere engelskkur-set på samme måte som de andre fagene. Selv om hanhusket forfatterne og verkene deres og datoene og deresbetydning, strøk han nesten til første eksamen, og hangjorde det ikke stort bedre på den neste. Han leste og lestelitteraturpensumet så mange ganger at det begynte å gå utover de andre fagene; likevel forble ordene han leste bare

14

ord på en bokside, og han klarte ikke å se nytten av dethan holdt på med.

Han grunnet over ord Archer Sloane hadde sagt itimen, som om han under deres monotone, tørre betyd-ning kanskje ville finne et spor som kunne føre ham iden retningen det var meningen han skulle gå. Han krum-met ryggen over skrivebordet i en stol som var for litentil å være behagelig for ham, grep så hardt rundt kan-tene av bordplaten at knokene hvitnet mot den brune ogharde huden. Han myste intenst og bet seg i underleppen.Men samtidig som Stoner og klassekameratene fulgtemer og mer desperat med, ble Sloanes forakt stadig merfengslende. Én gang brøt forakten ut i et sinne som ble ret-tet ene og alene mot William Stoner.

Klassen hadde lest to skuespill av Shakespeare og av-sluttet uken med å studere sonetten hans. Studentene varurolige og forvirret, til en viss grad skremt av den økendeanspentheten mellom dem selv og den lute skikkelsen somså på dem fra kateteret. Sloane hadde lest sonett syttitrehøyt for dem. Blikket hans vandret omkring i rommet, ogleppene strammet seg i et gledeløst smil.

«Hva betyr denne sonetten?» spurte han plutselig ogble stille, mens øynene gransket rommet med dyster, nes-ten tilfreds håpløshet. «Herr Wilbur?» Ikke noe svar.«Herr Schmidt?» Noen hostet. Sloane rettet de mørke, ly-sende øynene mot Stoner. «Herr Stoner, hva betyr sonet-ten?»

Stoner svelget og forsøkte å åpne munnen.«Det er en sonett, herr Stoner,» sa Sloane tørt, «en poe-

tisk komposisjon på fjorten linjer etter et visst mønster,det har du sikkert pugget. Den er skrevet på engelsk, etspråk jeg innbiller meg du har snakket i noen år. Forfat-teren er William Shakespeare, en dikter som er død, mensom likevel framstår som viktig for enkelte.» Han så påStoner litt til, før blikket ble tomt idet det festet seg blindtpå noe utenfor klasserommet. Uten å se i boken leste han

15

diktet én gang til. Og stemmen ble dypere og mykere, somom han et øyeblikk ble ett med ordene og lydene og ryt-men:

Den årstid som du ser i meg, er denda gule, spredte eller ingen bladpå frostridd kvist og gren er blitt igjen:De nakne hvelv hvor fugler nylig kvad.I meg ser du en skumring av en dagsom etter solefall i vest dør bort,og mer og mer får nattens mørke drag:En bror av døden som gjør allting sort.I meg ser du en ild som ulmer mattpå asken av sin ungdom, der den vilsnart ånde ut på dødsleiet, forlatt,fortært av det som gjorde den til ild.Du skuer dette, elsker desto merdet kjære du snart ikke lenger ser.

Noen kremtet i stillheten som fulgte. Sloane gjentok de tosiste linjene, nå med sin sedvanlige monotone stemme.

Du skuer dette, elsker desto merdet kjære du snart ikke lenger ser.

Sloanes blikk vendte tilbake til William Stoner, og han satørt: «Herr Shakespeare snakker til deg fra tre hundre årsiden, herr Stoner. Hører du ham?»

Det gikk opp for William Stoner at han hadde holdtpusten en lang stund. Han slapp den forsiktig ut, og mer-ket hvordan klærne bevegde seg rundt kroppen etter hvertsom luften gikk ut av lungene. Han flyttet blikket fra Slo-ane til resten av rommet. Lyset kom skrått ned fra vin-duene og landet på ansiktene til medstudentene, slik atdet så ut som om lyset kom innefra dem og strømmet uti en dis. En student blunket, og en smal skygge falt over

16

et kinn der dunet hadde fanget sollyset. Stoner merketat fingrene løsnet sitt harde grep rundt bordplaten. Hansnudde på hendene og så på dem, undret seg over hvorbrune de var, over hvor intrikat neglene passet inn i debutte fingertuppene. Han syntes han kunne kjenne hvor-dan blodet strømmet usynlig gjennom de små årene og ar-teriene, dunket vart og forsiktig fra fingertuppene og gjen-nom kroppen.

Sloane snakket igjen. «Hva sier han til deg, herr Stoner?Hva betyr sonetten?»

Stoner løftet blikket langsomt og motvillig. «Denbetyr,» sa han og løftet hendene opp i luften med en litenbevegelse. Han kjente blikket bli sløvt idet det søkte etterArcher Sloanes skikkelse. «Den betyr,» sa han igjen, menklarte ikke å fullføre det han hadde begynt å si.

Sloane kikket nysgjerrig på ham. Så nikket han kort ogsa: «Timen er over.» Så snudde han seg og gikk, uten å sepå noen.

William Stoner enset knapt de andre studentene, somreiste seg sukkende og stønnende og subbet ut av rommet.Han ble sittende urørlig i flere minutter etter at de var gåttog stirre framfor seg på de smale gulvplankene som varhelt nedslitt av de hvileløse føttene til studenter han aldrikom til å treffe eller kjenne. Han slepte sine egne føtterover gulvet, hørte den tørre raspingen av tre mot såleneog kjente grovheten gjennom læret. Så reiste også han segog gikk langsomt ut av rommet.

Den skarpe kulden denne sene høstdagen skar gjennomklærne. Han så seg omkring, på de nakne grenene somsnodde og buktet seg mot den bleke himmelen. Studentersom skyndte seg over plassen på vei til time, strøk forbiham. Han hørte stemmene deres mumle og hælene klapreover hellegangene. Han så ansiktene deres, røde av kulde,vendt ned i den lette vinden. Han så nysgjerrig på dem,som om han aldri hadde sett dem før, og følte seg veldigfjern fra dem og veldig nær dem. Han holdt på følelsen

17

mens han skyndte seg til neste time, holdt på den gjennomprofessorens forelesning om jordkjemi, mot stemmedurensom leste opp ting som skulle skrives i kladdebøker oghuskes gjennom en puggeprosess som allerede var i ferdmed å bli ham fremmed.

Det andre semesteret av skoleåret sluttet William Sto-ner å gå på de grunnleggende realfagskursene og avbrøtlandbruksløpet. Han begynte på introduksjonskurs i filo-sofi og antikkens historie, og to kurs i engelsk litteratur.Da sommeren kom, reiste han tilbake til foreldrenes gårdog hjalp faren med avlingen, men sa ingenting om stu-diene.

Da han ble mye eldre, skulle han se tilbake på de siste toårene som student som om det var en uvirkelig tid som til-hørte en annen, en tid som ikke strømmet forbi som hanvar vant til, men som gikk i rykk og napp. Det ene øye-blikket sto i kontrast til det andre, men var likevel isolertfra det, og han hadde følelsen av å være hentet ut av tiden,at han så den passere som et stort diorama som dreiet irykk og napp.

Han ble selvbevisst på en måte han aldri hadde værtfør. Noen ganger så han på seg selv i speilet, på det langeansiktet med tørt, brunt hår på toppen, og rørte ved deskarpe kinnbena. Han så de tynne håndleddene som stakkflere centimeter ut av jakkeermene, og han lurte på omalle andre syntes han så like latterlig ut som han syntesselv.

Han hadde ingen planer for framtiden, og han snakketikke med noen om usikkerheten sin. Han fortsatte å jobbefor Footes for kost og losji, men ikke lenger like mye somde to første årene. Tre timer hver ettermiddag og en halvdag i helgene stilte han seg til disposisjon for Jim og Se-rena Foote, resten av tiden brukte han selv.

Deler av tiden tilbrakte han i det lille loftsrommetøverst i Foote-huset. Men så ofte han kunne, når under-

18

visningen var over og arbeidet hos Foote unnagjort, drohan tilbake til universitetet. Av og til vandret han omkveldene i den lange, åpne firkanten blant par som spa-serte sammen mens de mumlet lavt. Selv om han ikkekjente noen av dem, og selv om han ikke snakket meddem, følte han et slektskap. Av og til sto han midt påplassen og så på de fem søylene utenfor Jesse Hall somstrakte seg opp i natten fra det kjølige gresset. Han haddehørt at søylene var rester etter universitetets opprinneligehovedbygning, som var blitt ødelagt for mange år siden ien brann. Der de sto med sin grålige sølvfarge i månely-set, nakne og rene, symboliserte de for ham den form fortilværelse han ønsket seg, slik et tempel symboliserer engud.

Han vandret mellom stablene på universitetsbibliote-ket, blant tusenvis av bøker, åndet inn den innestengtelukten av skinn, stoff og tørre boksider som om det vareksotisk røkelse. Noen ganger stoppet han opp, trakk enbok ut av hyllen og holdt den en stund i de store hendenesom kriblet av den fremdeles fremmedartede følelsen avrygg og omslag og føyelige sider. Da kunne han bla gjen-nom boken, lese et avsnitt her og der, mens han svært for-siktig lot de stive fingrene bla om, som om de var så klø-nete at de kunne komme til å rive i stykker og ødeleggedet de med slik møye avdekket.

Han hadde ingen venner, og for første gang i livetkjente han seg ensom. Av og til, på loftsrommet om kvel-den, kikket han opp fra en bok han holdt på å lese ogstirret inn i rommets mørke hjørner, der lyset fra lampenblafret mot skyggene. Hvis han stirret lenge og vel, sam-let mørket seg til et lys som tok en slags uhåndgripeligform av det han leste. Da kunne han føle at han var uten-for tiden, slik han hadde følt det den dagen i klasserom-met da Archer Sloane hadde snakket til ham. Fortidensamlet seg ut av mørket der den holdt til, og de døde stegfram og levde foran ham; fortiden og de døde svevde inn

19

i nåtiden blant de levende, slik at han et intenst øyeblikkhadde en visjon av tetthet som han ble presset inn i og somhan ikke kunne flykte fra, som han ikke hadde noe ønskeom å flykte fra. Tristan og Isolde, den vakre, gikk foranham; Paolo og Francesca svevde omkring i det glødendemørket; Helena og den lysende Paris steg fram fra skyg-gene, alvorstunge. Han var sammen med dem på en måtehan aldri kunne være sammen med medstudentene, somgikk fra forelesning til forelesning, som fant seg til rettepå et stort universitet i Columbia og som spaserte uaffi-sert gjennom den regionale luften.

Han lærte seg gresk og latin godt nok i løpet av et år tilå lese enkle tekster. Øynene var ofte såre og røde av over-anstrengelse og søvnmangel. Noen ganger tenkte han påseg selv slik han hadde vært noen år tidligere og ble for-bløffet ved tanken på den fremmede skikkelsen, like brunog passiv som jorden den hadde trådt ut av. Han tenktepå foreldrene, og de var nesten like fremmede som bar-net de hadde båret fram. Han kjente en sammensatt med-lidenhet med dem og en fjern kjærlighet.

Midt i det fjerde året hans ved universitetet stanset Ar-cher Sloane ham en dag etter timen og ba ham stikkeinnom kontoret for en prat.

Det var vinter, og det lå en lav, fuktig midtvestlig tåkeover universitetsområdet. Selv utpå formiddagen glinsetkvistene på kornellene av rimfrost, og de svarte klatre-plantene som slynget seg oppover de store søylene utenforJesse Hall var innkapslet i glitrende krystaller som blinketmot det grå. Stoners vinterfrakk var så fillete og loslitt athan hadde bestemt seg for ikke å ha den på når han skulletil Sloane, selv om det var iskaldt. Han skalv mens hansmåløp bortover gangveien og opp den brede trappen somførte til Jesse Hall.

Etter kulden var varmen i bygningen intens. Det gråutenfor sivet inn gjennom vinduene og glassdørene påhver side av salen, slik at de gule flisene på gulvet skinte

20

sterkere enn det grå lyset som traff dem, og de store eike-søylene og de pussede veggene skimret av mørke. Subb-ende skritt vislet over gulvene, og mumlende stemmer løddempet gjennom den store salen. Dunkle skikkelser be-vegde seg langsomt, samlet seg og spredde seg, og dentrykkende luften blandet lukten fra de oljede veggene medden fuktige duften av ullklær. Stoner gikk opp den polertemarmortrappen til Archer Sloanes kontor i andre etasje.Han banket på den stengte døren, hørte en stemme oggikk inn.

Kontoret var langt og smalt, og opplyst av et ensligvindu i den andre enden. Hyller fulle av bøker steg opp tildet høye taket. Det var klemt inn et skrivebord ved vin-duet, og foran dette skrivebordet, halvt snudd og i mørksilhuett mot lyset, satt Archer Sloane.

«Herr Stoner,» sa Sloane tørt, reiste seg delvis og pektepå en skinnstol vendt mot ham. Stoner satte seg.

«Jeg har sett på papirene dine.» Sloane ble taus, løf-tet en mappe på skrivebordet og så på den med likegyl-dig ironi. «Jeg håper du ikke har noe imot nysgjerrighetenmin.»

Stoner fuktet leppene og flyttet på seg i stolen. Han for-søkte å folde de store hendene så de skulle bli usynlige.«Nei, sir,» sa han hest.

Sloane nikket. «Godt. Jeg ser at du startet studiene hersom landbruksstudent, og at du en eller annen gang i løpetav andreåret gikk over til litteratur. Er det riktig?»

«Ja, sir,» sa Stoner.Sloane lente seg tilbake i stolen og kikket opp på firkan-

ten av lys som kom fra det høye, lille vinduet. Han la fin-gertuppene mot hverandre og snudde seg tilbake mot denunge mannen som satt stivt foran ham.

«Den offisielle hensikten med dette møtet er å infor-mere deg om at du må gjøre en formell endring i studie-programmet, der du bekrefter at du ønsker å forlate stu-diet du begynte på, til fordel for et annet. Det tar fem

21

minutter på universitetssekretærens kontor. Det ordnerdu, ikke sant?»

«Ja, sir,» sa Stoner.«Men som du kanskje har gjettet, er ikke dette grunnen

til at jeg ba deg stikke innom. Har du noe imot at jeg spørdeg litt om planene dine for framtiden?»

«Nei, sir,» sa Stoner. Han så på hendene sine, som varfoldet hardt sammen.

Sloane rørte ved mappen han hadde sluppet ned påskrivebordet. «Du var vel litt eldre enn gjennomsnittsstu-denten da du begynte på universitetet. Nesten tjue, trorjeg?»

«Ja, sir,» sa Stoner.«Og på det tidspunktet hadde du til hensikt å følge

løpet på landbruksskolen?»«Ja, sir.»Sloane lente seg tilbake i stolen og så på den høye,

dunkle himlingen. Han spurte direkte: «Og hva er planendin nå?»

Stoner var taus. Dette var noe han ikke hadde tenkt på,noe han ikke hadde lyst til å tenke på. Til slutt sa han,noe motvillig: «Jeg vet ikke. Jeg har ikke tenkt så mye pådet.»

Sloane sa: «Ser du fram til den dagen du slipper ut avdenne bygningen, og går inn i det noen kaller verden?»

Stoner smilte skjevt, forlegen. «Nei, sir.»Sloane klappet mappen som lå på skrivebordet. «Jeg ser

i papirene dine at du har landbruksbakgrunn. Jeg regnermed at foreldrene dine er bønder?»

Stoner nikket.«Og har du tenkt å dra tilbake til gården når du har tatt

eksamen her?»«Nei, sir,» sa Stoner, overrasket over overbevisningen

i stemmen. Han undret seg over avgjørelsen han plutselighadde tatt.

Sloane nikket. «Jeg kan tenke meg at en seriøs littera-

22

turstudent vil anse sin lærdom som ikke spesielt tilpassetdyrking av jorden.»

«Jeg drar ikke tilbake,» sa Stoner som om Sloane ikkehadde sagt noe. «Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg kommer tilå gjøre.» Han så på hendene sine og sa til dem: «Det ervanskelig å skjønne at jeg snart er ferdig, at jeg skal for-late universitetet når året er omme.»

Sloane sa lett: «Det er naturligvis ingen tvingende årsaktil at du skal dra. Jeg antar at du ikke er økonomisk uav-hengig?»

Stoner ristet på hodet.«Du har ypperlige resultater. Med unntak av» – han

hevet øyenbrynene og smilte – «introduksjonskurset tilengelsk litteratur, har du bare A-er i engelskkursene; el-lers ingenting under B. Hvis du klarer å holde deg flytendeøkonomisk et år etter eksamen, er jeg sikker på at du kla-rer å fullføre mastergraden. Etter det kunne du sikkert un-dervise mens du jobbet med doktorgraden. Hvis det over-hodet er av interesse.»

Stoner rykket bakover. «Hva mener du?» spurte han oghørte noe som lignet frykt i stemmen.

Sloane bøyde seg fram til ansiktet var nært. Stoner såfurene i det lange, tynne ansiktet mykne, og han hørte dentørre, spottende stemmen bli varm og ubeskyttet.

«Men skjønner du ikke, herr Stoner?» spurte Sloane.«Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.»

Med ett virket Sloane veldig fjern, og veggene i konto-ret trakk seg tilbake. Stoner følte at han svevde i luften,og han hørte stemmen spørre: «Er du sikker?»

«Jeg er sikker,» sa Sloane mykt.«Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så

sikker?»«Det er kjærlighet, herr Stoner,» sa Sloane muntert.

«Du er forelsket. Det er så enkelt som det.»Det var så enkelt som det. Han merket at han nikket til

Sloane og sa noe meningsløst. Så gikk han ut av kontoret.

23