Max Frei

Den fremmede

oversatt fra russisk av

Dina Roll-Hansen og Hege Susanne Bergan

Originalens tittel: Чужак

Translated from the Russian edition by Amphora Publishers, St. Petersburg, Russia

Copyright © Max Frei (Макс Фрай), 2005

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011

The publication of the book was negotiated through Goumen&Smirnova Literary Agency

(www.gs-agency.com) and OKNO Literary Agency (www.okno-agency.com)

Oversettere: Dina Roll-Hansen og Hege Susanne Bergan

Repro: RenessanseMedia AS

Sats: Type It AS, Trondheim

Satt med: Minion 11/13,5 pkt.

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-516-3583-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopie-

ring inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre

erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innkjøpt av Norsk kulturråd

Forord

aller først må vi ha noen grunnleggende fakta på bordet.Jeg heter faktisk Max. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg alltid

foretrukket kortformen av navnet mitt.

Jeg kommer fra et eller annet sted. Kanskje jeg til og med har værtnaboen din? Jeg bodde på det stedet i rundt tretti år før jeg havnet i

Jekko.Du vil ikke finne Jekko på noe kart. For Jekko befinner seg ikke på

denne planeten, eller snarere, ikke i denne verden. Jeg foretrekker densiste varianten, siden uttrykket «ikke på denne planeten» nødvendigvisvekker assosiasjoner om romferder, noe jeg heldigvis aldri har vært med

på. En detaljert rapport om min reise til Jekko finner du i en av histo-riene du vil ta fatt på så snart du er ferdig med forordet, nemlig «Den

fremmede».Byen Jekko er hovedstad i Det forente kongedømmet som består av

Ugguland, Gugguland, Landaland og Urraland, samt grevskapene Sji-

mar og Vuk, den mektige Syvbladsordenens landområder, fribyen Gasjinog øygruppa Murimakk.

Nåvel. Naturlovene i denne verden bidrar på alle måter til å utviklebefolkningens såkalte «paranormale» evner. Særlig her i Jekko, siden

denne byen ble bygget i Verdenshjertet. Jeg bruker den lokale troll-mannsterminologien, for uten den kan jeg ikke forklare noe som helst.

5

S

Utenfor Uggulands grenser (den provinsen som Jekko ligger i sentrum

av) driver man det ikke lenger enn til litt telepati og andre bagatellmes-sige sysler, men her hos oss er det langt mer alvorlig. I Jekko er det bare

latsabber som ikke kan trylle. Selv jeg har lært det, og det var faktiskskremmende lett …

Derfor driver hele befolkningen, uten unntak, med såkalt åpenbar

magi, også kalt hverdagsmagi. Eller rettere sagt drev de med det førKodeksepoken. Kodeksen ble innført etter en blodig krig.

Gjennom Det forente kongedømmets historie har det med jevne mel-lomrom dukket opp vismenn og profeter som har forsøkt å overbevise

sine samtidige om at overdreven bruk av åpenbar magi kan få tragiskekonsekvenser. Det fantes til og med en mørk og intrikat teori (som for-resten fremdeles lever i beste velgående) om at den kunne føre til ver-

dens undergang. Men det var umulig å gi avkall på magi den gangen.Flerfoldige magiske ordener, alle svært mektige, hadde i tusenvis av år

forsøkt å dele makten mellom seg. I denne perioden, som gjerne kallesOrdensepoken, hadde de skiftende kongene aldri noen viktig rolle i detpolitiske spillet.

Slik fortsatte det helt til Gurig VII inntok tronen, en mann som skulleendre historien. Han fant én enkelt alliert som han satset alt på. Den eld-

gamle Syvbladsordenen drømte ikke bare om å tilintetgjøre sine mangekonkurrenter, men hadde også siden tidenes morgen drevet seriøs eska-

tologiforskning. Ordenens stormagister Nuflin Monni Makk var blantsmartingene som tidsnok forsto at katastrofen nærmet seg, og fra førstedag i embetet planla han en nådeløs krig mot de andre ordenene. Etter

å ha alliert seg med Gurig VII erklærte Syvbladsordenen «krig motalle», og perioden som fulgte, gikk inn i historien som den store Uro-

tiden. Dette vanvittige århundret endte i en knusende seier for kon-gen og Syvbladsordenen. På selveste seiersdagen ble Kremberkodekseninnført, oppkalt etter den gutten som tilfeldigvis var blitt krigens siste

offer. Kodeksen besto av en rekke lover som til sammen utgjorde enslags metafysisk straffelov. Denne viktige politiske begivenheten skjedde

for nøyaktig 119 år siden og skulle bli begynnelsen på en ny epoke– Kodeksepoken.

Kremberkodeksens grunnprinsipp lyder slik: «Borgere av Det forentekongedømmet forbys å benytte åpenbar magi dersom de ikke har spesi-

6

altillatelse fra kongen eller stormagisteren av den mektige og enerådende

Syvbladsordenen.»Likevel skjer det fremdeles et og annet mirakel. Jeg siterer: «Bor-

gerne tillates å benytte hvit magi inntil trinn 5 kun dersom dette gjø-res i eget hjem eller utenfor bymurene, og svart magi inntil trinn 2kun dersom dette gjøres i eget hjem og da bare til medisinske og kuli-

nariske formål.» Her må det presiseres at hvit og svart på ingen måtebetyr god og ond. Manipulering av fysiske gjenstander kalles svart

magi og har fått sitt navn etter fargen på jord. Hvit magi har å gjøremed abstrakte størrelser som stemninger, tanker og hukommelse. Inn-

byggerne i Det forente kongedømmet har forresten ganske originaleforestillinger om hvor materien slutter og den rene ånd begynner. Spi-ritisme for eksempel, som er så populært blant en del av mine lands-

menn, regnes som svart magi her, siden man er fullstendig overbevistom at spøkelser er like fysiske som kasserollene på kjøkkenet, mens

dusinvis av drapsmetoder regnes som hvit magi siden døden ansessom noe av det mest abstrakte som fins. Det er i det hele tatt ganskeforvirrende.

Da Kodeksen ble innført, ble medlemmer av de andre magiske orde-nene tvunget til å forlate Det forente kongedømmet. Dette var seier-

herrene svært tilfreds med, siden mektige magikere mister mye av sinkraft utenfor Verdenshjertet og ikke lenger kan fremkalle verdens under-

gang. Innimellom dukker en og annen forvist magiker opp i Jekko, ogda begynner moroa …

Forbudet mot magisk virksomhet omfatter på ingen måte medlem-

mene av Syvbladsordenen. Men disse herrene er dyktige, det skal de ha.De har kunnskaper som gjør at eksperimentene deres får minimalt med

konsekvenser. Noe i retning av «økologisk bærekraftig magi».Videre fins det et ikke ubetydelig antall erfarne og anerkjente skrem-

selsmagikere som bor åpenlyst i Jekko og til og med nyter visse privile-

gier. Noen rakk å slutte fred med de kommende seierherrene i tide, mensandre igjen bare unnlot å delta i krigen. De er alle spesielle og fargerike

personligheter, og jeg nærer i dypet av min sjel en barnlig overbevisningom at dagens fred og velstand i Det forente kongedømmets hovedstad

nettopp avhenger av deres klokskap.Til slutt vil jeg gjerne tilføye at det tillatte nivået av åpenbar magi

7

etter min mening er nok for ikke å kjede seg, skjønt mange av dem som

opplevde Ordensepoken vil være uenige med meg.Foruten åpenbar magi fins også skjult magi eller sann magi. Jeg har

mer enn én gang blitt forklart at sann magi ikke bare kan ødelegge ver-

den, men også er en absolutt betingelse for dens eksistens. Jeg er enelendig teoretiker, så dere får bare ta meg på ordet.

Det er svært få som kjenner til denne hemmelige vitenskapen, egent-lig bare de som driver med den. Og de er ikke mange … Jeg må leggetil at talent for dette overhodet ikke henger sammen med hvor man til-

feldigvis er født. Det er jeg selv et bevis på. Min venn, sjef og lærer sirDjuffin Halli hevder at sann magi fins i alle verdener. Og det er i sannhet

en god nyhet.

DeresMax Frei

Debut i Jekko

man vet aldri når lykken snur. Jeg er en stor spesialist på området.De første 25 årene av mitt liv var jeg en klassisk taper. Folk har det medå lete etter (og finne) de underligste forklaringer på sin uflaks, men selv

behøvde jeg aldri å lete.Fra jeg var ganske liten har jeg aldri fått sove om natta. Til gjengjeld

sov jeg tungt om morgenen, og som alle vet er det nettopp da flaks oguflaks blir fordelt. På morgenhimmelen står verdens mest urettferdige

læresetning skrevet med flammeskrift: «Morgenstund har gull i munn».Er det ikke sånn, kanskje?

Barndommens daglige mareritt var å gå og vente på det forferdelige

øyeblikket da mamma sa: «God natt, lille venn, gi mamma en nattakosog gå til sengs.» Tiden jeg tilbrakte under dyna, de lange timene, de håp-

løse og fåfengte forsøkene på å sovne … Jeg har forresten gode minnerogså – om den enestående friheten etter at alle de andre hadde sov-net. Jeg måtte bare passe på ikke å bråke, og skjule alle spor etter min

hemmelige virksomhet.Men det aller verste var å bli vekket om morgenen like etter at jeg

hadde sovnet. Det var derfor jeg hatet først barnehagen og siden skolen.Riktignok fikk jeg lov til å gå på ettermiddagsskole i to år, og de to årene

var jeg nesten best i klassen. Ellers i livet har jeg aldri vært best – før jegmøtte sir Djuffin Halli.

9

S

Denne vanen, som hindret meg i å gli inn i det sosiale fellesskapet,

ble mer og mer utpreget med tiden. Men da jeg endelig hadde forsontmeg med at det for en uhelbredelig nattergal ikke er noe som glitrer i

morgenfuglenes verden, møtte jeg sir Djuffin Halli.Han knipset med fingrene, og vips, så befant jeg meg så langt som

overhodet mulig hjemmefra. Jeg fikk et arbeid som passet mine evner

og ambisjoner: Jeg ble nattavløser for den Høystærede Sjefen for Denhemmelige spesialenheten i byen Jekko.

Historien om hvordan jeg fikk denne jobben er så uvanlig at den fortje-

ner et eget kapittel. Foreløpig nøyer jeg meg med å gjøre kort rede fordet som skjedde den gangen for lenge siden.

Jeg bør vel begynne med å si at drømmer alltid hadde vært en used-

vanlig viktig del av livet mitt. Når jeg våknet etter et mareritt, var jeg heltoverbevist om at jeg var i livsfare. Hvis jeg forelsket meg i en vakker jente

i en drøm, kunne jeg godt finne på å slå opp med min virkelige kjæreste,for da jeg var ung, tålte ikke hjertet mitt mer enn én forelskelse av gan-gen. Hvis jeg hadde lest en bok i drømme, kunne jeg gjerne sitere fra den

for vennene mine. En gang drømte jeg at jeg reiste til Paris, og etterpåinsisterte jeg uten blygsel på at jeg faktisk hadde vært der – ikke fordi

jeg var en skrytepave, men fordi jeg virkelig ikke forsto eller oppfattetforskjellen.

Her må det legges til at jeg fra tid til annen traff sir Djuffin Halli idrømme. Man kan si at vi etter hvert ble venner.

Sir Djuffin kan lett gå for å være storebroren til skuespilleren Rutger

Hauer, hvis du har fantasi nok til å se for deg den imponerende frem-toningen kombinert med et fast blikk og to lyse, skråstilte øyne. Denne

livsglade herremannen, som kunne minne om en orientalsk herskereller kanskje en sirkusdirektør, vant umiddelbart hjertet til den Max jegen gang var og som jeg ennå kan huske.

I en av drømmene kom vi på hils, og etter hvert begynte vi å småprate,slik stamgjester på kafé gjerne gjør. Denne høviske omgangen fortsatte

noen år før Djuffin en dag tilbød meg jobb.Dette skjedde fullstendig uventet. Han påsto helt plutselig at jeg hadde

ekstraordinære magiske evner som jeg var nødt til å utvikle hvis jegskulle unngå å tilbringe alderdommen på en psykiatrisk institusjon. Han

10

tilbød seg å være en slags spillende trener, arbeidsgiver og snill onkel,

alt på én gang. Det absurde tilbudet var fristende, for inntil da haddejeg ikke funnet et eneste talent hos meg selv. Til og med i søvne hadde

jeg innsett at det neppe ville bli noe særlig greie på karrieren min. Opp-ildnet av tilsagnet mitt fisket sir Djuffin meg opp av den vanlige virke-ligheten, omtrent som man fisker en flue opp av suppa. Til siste stund

var jeg overbevist om at jeg var blitt et offer for mine egne dagdrømmer.Tenk så rare vi mennesker er!

Sagaen om mitt livs første reise mellom verdenene skal jeg fortelle senere,

om ikke annet så fordi jeg knapt husker noe fra de første dagene i Jekko.Jeg forsto ingenting, og ærlig talt trodde jeg at alt var en langtrukkendrøm eller en avansert hallusinasjon. Jeg forsøkte å ikke analysere situa-

sjonen og konsentrerte meg om å løse de problemene jeg støtte på, fordem var det nok av. Tilpasningen til det nye livet var meget krevende, jeg

var mer uforberedt på min nye tilværelse enn et nyfødt barn. For sped-barn hyler og skriker og gjør i bleia helt i pakt med de lokale tradisjo-nene, mens jeg gjorde alt galt fra første stund. Det kostet store mengder

svette før jeg i det hele tatt kunne gått for å være byoriginal.

Første gang jeg befant meg i huset til sir Djuffin Halli var han ikke tilstede selv. Å være sjef for Den hemmelige spesialenheten i Det forente

kongedømmets hovedstad er en krevende stilling, så min beskytter varblitt forsinket.

Den gamle kammertjeneren Kimpa, som hadde fått svært strenge for-

maninger av sin herre om å gi meg en «førsteklasses mottakelse», varikke så rent lite betuttet. Inntil da hadde kun svært dannede mennesker

frekventert dette huset.Jeg begynte mitt nye liv med å spørre om veien til toalettet. Selv det

var en bommert. Alle borgere av Det forente kongedømmet over to år

vet at bad og do i ethvert hus befinner seg i kjelleren, og at det fins enegen trapp ned dit.

Og som jeg så ut! Jeans, genser, en vest av naturfarget skinn og tunge,butte støvler dugde her bare til å sjokkere gamle Kimpa, som vanlig-

vis var like avbalansert som en indianerhøvding. Han mønstret meg fratopp til tå i minst ti sekunder. Sir Djuffin sverger på at sist Kimpa viet

11

noen like mye oppmerksomhet var da han giftet seg med den nå avdøde

fru Kimpa for rundt to hundre år siden! Etter inspeksjonen fikk jeg til-bud om å skifte klær. Jeg hadde ingen innsigelser, for jeg kunne jo ikke

skuffe den stakkars, gamle mannen.Så begynte en pinlig seanse. Jeg fikk utlevert en bunke med farge-

sprakende stoffer. Jeg knuget de mønstrede fillene i mine svette hender

mens jeg blunket hardt og forvirret. Heldigvis hadde herr Kimpa levd etlangt og trolig innholdsrikt liv. Opp gjennom årene hadde han sett mye

rart, også idioter som i likhet med meg hadde manglet de mest elemen-tære ferdigheter. For ikke å gjøre skam på sin Høøøøøystærede Sjef gikk

Kimpa i gang med arbeidet. Ti minutter senere så jeg anstendig ut etterlokal målestokk – og helt idiotisk etter min egen. Men etter å ha forsikretmeg om at alle draperingene ikke hindret meg i å bevege meg og heller

ikke falt av hvis jeg gikk noen skritt, forsonet jeg meg med påkledningen.Deretter gikk vi over til neste prøvelse: Middag. Den godhjertede

Kimpa sa at han ville holde meg med selskap, og det visste jeg å dranytte av. For hver ny rett studerte jeg nøye hva min læremester gjorde.Deretter forsøkte jeg å kopiere det jeg nettopp hadde sett, altså føre de

nødvendige ingrediensene inn i munnen ved hjelp av det dertil egnederedskapet. For sikkerhets skyld kopierte jeg også ansiktsuttrykkene hans.

Man kan jo aldri vite!Omsider fikk jeg være i fred. Jeg ble oppfordret til å se meg om i huset

og hagen, noe jeg med glede gjorde sammen med Huff, en sjarmerendehannhund som lignet på en langhåret bulldog. Huff viste vei. Uten hamville jeg ganske sikkert ha gått meg vill i det enorme, folketomme huset

og neppe funnet døra som førte ut i hagens tette villnis. Der la jeg megi gresset og kunne endelig slappe av.

Ved solnedgang skred den gamle kammertjeneren høytidelig ut til etlite, men standsmessig uthus i enden av hagen og kom like etter kjø-rende ut i en underlig teknisk sak. Etter utseendet å dømme ville den

bare kunne flyttes på ved hjelp av trekkdyr. Ikke desto mindre bevegetden seg framover helt av seg selv. I denne innretningen kjørte Kimpa i

en fart som etter min mening var passe for en mann i hans alder. Senerefikk jeg forresten vite at han i løpet av sitt lange liv også hadde vært

racerbilsjåfør, og farten han holdt var absolutt toppfart for en amobil,som disse underlige kjøretøyene kalles.

12

Kimpa kom ikke alene tilbake, for på myke puter i den motoriserte

vognen tronte en gammel kjenning fra drømmene mine: sir DjuffinHalli i egen person.

Først da gikk det ordentlig opp for meg at alt som hadde hendt varvirkelig. Jeg reiste meg for å gå ham i møte, men deiset tungt ned pågresset igjen med igjenknepne øyne og måpende munn. Da jeg tvang

meg til å slå opp øynene igjen, så jeg to sir Djuffin-er komme smilendemot meg. Med en kraftanstrengelse fikk jeg de to til å smelte sammen

til én, kom meg på beina og fikk lukket munnen. Kanskje er dette detmodigste jeg noen gang har gjort.

– Det er helt i orden, Max, smilte sir Djuffin Halli forståelsesfullt. – Jeger heller ikke helt meg selv, selv om jeg jo har noe mer erfaring på detteområdet. Jeg er glad for endelig å bli kjent med hele deg, med kropp og

sjel!Så skygget han for øynene med venstre hånd og sa høytidelig:

– Jeg ser deg som om jeg var våken!Etterpå tok han bort hånda og blunket til meg.– Det er slik man hilser på nye mennesker hos oss, Max! Gjenta!

Jeg gjentok. Jeg fikk vite at det «slett ikke var verst for en nybegyn-ner» og måtte gjenta hele prosedyren noe sånt som sytten ganger. Jeg

følte meg som en evneveik arveprins som man endelig hadde funnet enpassende lærer til.

Dessverre var det ikke bare den lokale etiketten jeg måtte lære. Dethadde bodd mektige trollmenn her i Jekko i uminnelige tider, og alle varvisst av mer eller mindre lokal avstamning. Heldigvis hadde det nøy-

aktig 115 år før min ankomst til Jekko blitt slutt på trollmannsfeideneetter Syvbladsordenens og Gurig VIIs knusende seier. Siden da har bor-

gerne kun hatt lov til å bruke enkle magiske triks, hovedsakelig i medi-sinsk eller kulinarisk øyemed. For eksempel bruker man magi for ålage kamra, det lokale alternativet til te eller kaffe, som uten magi blir

altfor bitter, eller for at smørskålen ikke skal bli fettet. Banebrytendeoppfinnelser, spør du meg!

Så jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er overfor Syvbladsorde-nen. Deres intriger og renkespill forandret historien slik at jeg slapp å

tilegne meg de kanskje 234 gradene av hvit magi som ekspertene menermennesket har mulighet til å beherske. Jeg har tenkt for meg selv at den

13

offisielt lovlige magien var grensen for hva jeg med mine ringe evner

hadde mulighet til å lære. Men jeg er visst en slags invalid som mestrerdet umulige, omtrent som Douglas Bader, den britiske elitepiloten som

hadde amputert begge beina. Sir Djuffin hevder forresten at mitt størstefortrinn er at jeg hører til i miraklenes verden, ikke at jeg beherskerden.

Om kvelden på den første dagen i mitt nye liv sto jeg foran speilet i sove-

rommet jeg var blitt tildelt og studerte oppmerksomt mitt eget speil-bilde. Jeg var innhyllet i stoffer som en utstillingsdokke. Innerst hadde

jeg de myke foldene i skabaen, en slags lang, romslig tunika, og ytterst detunge foldene i lookaen, et overplagg som er en slags mellomting mel-lom en lang frakk og en poncho. På hodet bar jeg en overdådig turban,

som underlig nok kledde meg. I dette utstyret var det best å beholde denåndelige likevekten og ikke grunne for mye på hva som var hendt med

meg, for fyren i speilet kunne vært hvem som helst, unntatt min godevenn Max.

Huff dukket opp, bjeffet og dyttet snuten mot kneet mitt. «Du er så

stor og fin!» tenkte jeg plutselig med en fremmed stemme. Etterpå for-sto jeg at denne tanken ikke kom fra meg, men fra Huff. Den kloke hun-

den ble min første lærer i taus tale. Hvis jeg kan noe som helst om hvitfjerdetrinnsmagi, for det er her taus tale hører hjemme, er det takket

være denne utrolige hunden.

Dagene fløy av gårde. Om morgenen sov jeg. Utpå ettermiddagen sto jeg

opp, kledde på meg, spiste og plaget Kimpa med skravlingen min. Hel-digvis var det ingen språkbarrierer mellom meg og innbyggerne i Det

forente kongedømmet. Hvorfor vet jeg ikke ennå. Jeg måtte bare læremeg den lokale uttalen og noen nye uttrykk, men det var ingen stor sak.

Jeg satt og studerte under Kimpas diskré, men strenge overoppsyn.

Kimpa hadde fått i oppdrag å gjøre gentleman av barbaren som var fødti grensetraktene mellom grevskapet Vuk og Ødelandet. Slik het det seg

i min «fiktive biografi» om meg som ble servert Kimpa og alle andre.Det var en kløktig uttenkt biografi, det forstår jeg nå. Det var et av

Djuffin Hallis kunststykker innen sjangeren improvisert bløffmakeri.Saken er at grevskapet Vuk var den delen av Det forente kongedømmet

14

som lå aller lengst fra Jekko. Vuk besto av tynt befolkede sletter som

sømløst gikk over i det endeløse og ubebodde Ødelandet som ikke varen del av Det forente kongedømmet, for hva i huleste skulle man med

det? Knapt noen av hovedstadens innbyggere hadde vært der. Det varingen grunn til å dra dit, og det var heller ikke ufarlig. Ifølge sir Djuffinvar godt og vel halvparten av befolkningen i området uvitende noma-

der, mens den andre halvparten besto av rømte, opprørske trollmennsom heller ikke hadde mye godt å si om hovedstaden.

– Uansett hvordan du måtte oppføre deg, trenger du ikke be omunnskyldning, sa Djuffin Halli mens han gynget i yndlingsstolen sin.

– Din herkomst er i hovedstadssnobbenes øyne en ypperlig forklaringpå ethvert påfunn. Tro meg, jeg kommer selv fra Kettari, en liten by igrevskapet Sjimara. Det er svært lenge siden, men alle forventer frem-

deles at jeg skal oppføre meg eksentrisk. Folk blir nesten fornærmet hvisjeg oppfører meg pent.

– Utmerket, sir. La oss begynne med det samme!Så gjorde jeg noe jeg hadde hatt lyst til lenge. Jeg snappet til meg

den varme, lille pirogen fra tallerkenen uten å bruke den lille, krokete

tingesten som lignet mer på et torturredskap fra et tannlegekontor ennbestikk. Sir Djuffin slapp fra seg et nedlatende hm.

– Du vil bli en utmerket barbar, Max, det tviler jeg ikke på.– Det plager ikke meg! erklærte jeg med mat i munnen. – Jeg er født

med tro på at jeg er god nok som jeg er, og har aldri vært redd for ryktetmitt. Jeg er for stolt til å trygle andre om anerkjennelse …

– Filosof er du også!

Sir Djuffin Halli virket mer enn tilfreds med meg.

Men la oss vende tilbake til studiene mine. Min lidenskap for det skrevneord hadde aldri vært nyttigere enn i disse første dagene. Om natta sluktejeg dusinvis med bøker fra sir Djuffins bibliotek og gjorde meg kjent

med mine nye omgivelser. Gjennom bøkene lærte jeg om lokalbefolk-ningen og plukket opp fargerike fraser og uttrykk. Huff fulgte meg over-

alt og snakket om alt mulig, og slik fikk jeg trening i taus tale. Omkvelden (altså omtrent midt på dagen ifølge min egen døgnrytme) duk-

ket sir Djuffin opp. Han rakk akkurat å holde meg med selskap underkveldsmaten og diskré kontrollere hva jeg hadde lært, punkt for punkt.

15

Etter et par timer forsvant Djuffin inn på soverommet, og jeg gikk til

biblioteket.

En kveld omtrent to uker etter min utrolige ankomst, erklærte sir Djuffinat jeg omsider lignet på folk og fortjente en belønning:

– I dag skal vi spise på Slukhalsen, Max! Jeg har ventet lenge på denne

dagen.– Hvor, sa De?

– På Slukhalsen Bunba, kongen blant brune kneiper. Der har de varmeposteier, Jekkos beste kamra, fantastiske madam Zjizjinda og det er ikke

et eneste grinete tryne der på denne tiden av døgnet.– Bare blide tryner?– Bare hyggelige folk. Men du er jo mer kjent der enn de fleste

jekkoensere!– Hva?

– Vent og se … Kom igjen, få på deg skoene, nå. Jeg er sulten som entjuvradd uten armer.

For første gang byttet jeg ut de komfortable inneskoene med høy-

skaftede mokasiner som liksom skulle forestille ordentlige støvler. Nåskulle jeg opp til førerprøven. Ha! Som om det skulle være noe å engste

seg for! Jeg hadde lang erfaring med å kjøre en rustholk som jeg haddearvet av fetteren min da han hadde slått seg opp og skaffet seg en

rådyr kjerre, så det bød ikke på nevneverdige problemer å kjøre amobil.Noen dager tidligere hadde Kimpa vist meg hvordan man styrte denved hjelp av en spak. Han kjørte sammen med meg i en fem minut-

ters tid før han sa «Dette kan du», og gikk. Nå ble også Djuffin impo-nert over min profesjonelle kjøring og utbrøt: «Hei du, ro deg litt ned

nå. Livet er da ikke så ille!» Fem minutter senere la han til: «Synd at jegikke trenger sjåfør, for jeg skulle gjerne ha ansatt deg.» Jeg struttet avstolthet.

Det var enkelt å kjøre amobil, og jeg kunne nyte synet av Jekko somjeg ennå ikke hadde fått sett ordentlig. Først kjørte vi gjennom de smale

gatene som snodde seg mellom de overdådige hagene på venstrebred-den. Hver eiendom hadde belysning etter eierens smak, så vi kjørte

gjennom et lappeteppe av farget lys i gult, rosa, grønt og lilla. Jeg haddeallerede mange ganger nytt synet av disse hagene fra hustaket hjemme.

16

Men å gli gjennom den ene innsjøen av blekt, farget lys etter den andre

var noe ganske annet!Så svingte vi brått ut på noe som først virket som en bred hovedgate.

På begge sider av gata brant det lys i mange farger i vinduene til de åpnebutikkene. Jeg innså snart at jeg ikke visste mye om bylandskap. Dettevar ingen hovedgate, men Jekkokammen, en av de mange bruene som

forbinder venstrebredden med høyrebredden. I glipene mellom huseneglitret vannet i elva Huron, som myndighetene har kåret til kongerikets

reneste. Midt på brua bremset jeg opp. Synet på begge sider var storslått.Til høyre, på en stor øy midt i elva, lå kongens residens, slottet Rulk, og

skinte i alle regnbuens farger. Til venstre lå en annen øy badet i et jevntblått lys.

– Det er Kolomi, Max. På øya Kolomi ligger fengselet. Det er et

storartet sted.– Storartet?!

– Sjefen for Den hemmelige spesialenheten, som jo er meg, om duskulle ha glemt det, synes dette er det mest fascinerende stedet i verden!

Djuffin lo.

– Jeg hadde visst glemt hvem jeg har med å gjøre.Jeg stirret på Djuffin. Han skar en skummel grimase før han blunket

til meg, og så brøt vi ut i latter begge to.Da vi hadde ledd fra oss, dro vi videre. Nå var vi på høyrebredden!

Djuffin begynte med en gang å kommandere meg: «Til høyre, ta tilhøyre. Til venstre nå!» Jeg kjørte rakrygget som en militærsjåfør (jegfatter ikke hvor jeg tok det fra), og snart svingte vi inn i Kobberpottegata.

– Et stykke videre i den retningen ligger Huset ved brua.Djuffin gjorde en vag håndbevegelse i det oransjeaktige gatelyset.

– Men du skal ikke dit ennå, foreløpig stopper vi her.Vi var framme.For første gang satte jeg foten ned på høyrebreddens mosaikkfortau.

Eller var det egentlig første gang? Jeg skjøv de svimlende tankene unna ogskrittet over terskelen og inn på vertshuset Slukhalsen Bunba, som viste

seg å være stamstedet i drømmene der jeg var blitt kjent med sir DjuffinHalli og så lettsindig hadde takket ja til verdens underligste jobbtilbud.

Jeg gikk automatisk bort til yndlingsbordet mitt mellom baren ogvinduet som vendte ut mot bakgården. Den frodige brunetten, selveste

17

madam Zjizjinda, barnebarn av den sagnomsuste slukhalsen Bunba,

smilte til meg som om jeg var en stamkunde. Og jeg var jo i grunn ensvært gammel kunde.

– Dette er stamstedet mitt, opplyste Djuffin. – Viktigste kvalifikasjonfor nye medarbeidere er at de liker maten her og velger det bordet duogså har sett deg ut. Slik sørger jeg for at det fins en felles psykologisk

plattform for hele jobbkollektivet.Madam Zjizjinda hadde i mellomtiden satt noen krukker med varm

postei på bordet. Om resten av begivenhetene den kvelden skal jeg for-telle om i min framtidige reiseguide til Jekko: Jekkos beste restauran-

ter.

Min neste tur ut i verden fant sted to dager senere. Sir Djuffin kom tidlig

hjem, allerede før det var begynt å skumre. Jeg skulle akkurat til å spisefrokost.

– I dag skal du debutere, Max!Djuffin snappet til seg kamrakruset mitt, for han gadd ikke vente på

at Kimpa skulle lage et krus til. – Du skal få prøve deg på min yndlings-

nabo. Dersom gamle Makluk ikke slutter å hilse på meg etter vårt besøk,kan vi konkludere med at du er klar for et liv på egen hånd. Personlig

synes jeg du klarer deg riktig så bra, men jeg er jo inhabil: Jeg vil gjerneha deg i jobb fortest mulig.

– Tenk Dem om nå! De skal jo omgås den naboen i framtida også.– Makluk er snill og harmløs. Dessuten er han nærmest for eremitt

å regne. Gamle Makluk gikk så lei av folk mens han jobbet som elimi-

nator av leie misforståelser ved hoffet, at han nå bare holder ut meg oget par andre skravlete, gamle enkemenn. Og selv oss orker han ikke så

ofte.– Er De enkemann?– Jeg har vært enkemann i over tretti år, så det er ikke lenger noe sårt

tema. Men de første tjue årene ville jeg helst ikke snakke om henne.Hos oss gifter man seg sent, og som oftest håper man at det vil vare

lenge … Men skjebnen er jo klokere enn hjertet, så ikke ta det fortungt!

For at jeg ikke skulle ta det så tungt, snappet han også den nestekoppen med kamra som jeg ærlig talt hadde gledet meg til.

18

Dermed tok vi på oss penklærne og gikk på besøk. Heldigvis skilte pen-

klærne seg bare fra hverdagsklærne i fargenyanser og mønster, og ikke isnitt, for snittet hadde jeg omsider begynt å venne meg til. Jeg skulle opp

til eksamen, og hjertet for rundt i kroppen min på leting etter kortestevei til hælene.

– Max, når ble du så alvorlig?

Luringen Djuffin la merke til absolutt alt som skjedde med meg. End-ringer i min sinnstilstand var for ham antakelig som førstesideoppslag

i avisa: Utpreget sprøyt som var satt med så enorme typer at man ikketrengte briller.

– Jeg lever meg inn i rollen, parerte jeg. – Det skulle jo bare mangleat en barbar fra grensetraktene ikke var engstelig foran et møte med enmann som hele livet har fått ørefiker av Hans Majestet!

– For snarrådighet får du 5, for kunnskapsnivå 2+. Dem du kaller«barbarer fra grensetraktene» er hovmodige, stolte og uvitende men-

nesker. De har kun forakt til overs for høye embedsmenn fra hovedsta-den … Men du har utmerket intuisjon! Hvordan kunne du ellers ha visstat sir Makluk en gang på Gurig VIIs tid fikk en ørefik for å ha tråkket

kongen på kappekanten?– Jeg mente å spøke, ikke se i fortiden!

– Det var nøyaktig det jeg mente med intuisjon. Du skyter fra hofta,og så treffer du blink!

– Greit! Da sier vi det slik. Jeg er et geni. Ifølge Dem er jeg jo en bar-bar som har satt seg fore å gjøre karriere i Jekko, og da må jeg jo skillemeg litt ut fra mine uvitende, men stolte landsmenn. Under en maske

av hovmod skjuler det seg vanligvis sjenanse. Dette vet jeg, for jeg er slikselv … Tar De tilbake 2+ nå?

– Ja vel, jeg gir meg. Jeg tar tilbake 2, men plussen kan du beholde.Bruk den til hva du vil. Du er jo ingen smågutt heller.

Vi gikk ut av Djuffins hage gjennom sideporten og inn i nabohagen.

Over hovedinngangen sto det skrevet: «Her bor sir Makluk. Er De sik-ker på at det er hit De skal?» Jeg fniste litt forvirret, for jeg var slett ikke

sikker. Men sir Djuffin var sikker nok for oss begge.Døra åpnet seg lydløst og fire tjenere i identiske, grå klær sa «Kom

inn!» i kor. Det var en profesjonell kvartett, det skal de ha!Så begynte det som jeg var uforberedt på. Forresten hevder Djuf-

19

fin at ingen stiller forberedt til et besøk hos sir Makluk, bortsett fra

selskapsløver, da, som er verdens mest pompøse og unyttige skapninger.En skokk digre karer kom truende mot oss fra hjørnet bærende på

to palankiner. Samtidig rakte de gråkledde tjenerne oss hver vår haugmed fargerike tøystykker som jeg ikke ante hva var til. Jeg haddebare en mulighet: å se på Djuffin og prøve å kopiere hans bevegel-

ser.Først måtte jeg ta av meg lookaen, og uten den følte jeg meg nærmest

naken. Den tynne, ettersittende skabaen røpet omrisset av kroppen minmed stor nøyaktighet, og fremdeles følte jeg ikke at dette var et antrekk

man kunne vise seg blant folk i. Så gikk jeg over til å studere det kles-plagget jeg hadde fått utdelt. Det var visst ikke en haug med filler, menén hel kreasjon: En stor halvmåne av tykt stoff med enorme påsydde

lommer. Innerkanten av halvmånen var pyntet med et slags halskjedeav fargesprakende tynne stoffbiter. Jeg stirret på sir Djuffin. Min lede-

stjerne gjennom etikettelabyrinten festet sin halvmåne rundt halsen meden nonchalant bevegelse, som om det skulle være en babysmekke. Jeggjorde det samme med et grøss. Tjenerskokken fortrakk ikke en mine.

Tydeligvis hadde ikke Djuffin lurt meg, det var akkurat dette som varforventet av oss.

Da vi omsider hadde fått på oss utstyret, knelte kraftkarene medpalankinene foran oss. Sir Djuffin la seg grasiøst til rette på den ene inn-

retningen, mens jeg gjorde korsets tegn i tankene og krøp opp på denandre. Vi ble båret et godt stykke gjennom tomme korridorer som varbrede som gater. Størrelsen på sir Makluks bolig gjorde uutslettelig inn-

trykk på meg. Det var umulig å se utenfra hvor stort det var, da så detut som et helt vanlig hus.

Omsider var vi framme i den store salen, som var like skrint møb-lert som rommene i det eneste andre huset jeg hadde sett i Jekko. Mendette var også det eneste likhetstrekket med sir Djuffins hus. I stedet for

vanlig spisebord og koselige stoler fikk jeg øye på en fryktinngytendeinnretning.

Rommet var delt i to av et smalt, endeløst, ovalt spisebord, og påmidten av bordet sto en fontene. Rundt bordet var det en rekke lave

podier, og på et av dem sto en palankin lik dem vi akkurat hadde hatten slik herlig tur med. Ut av palankinen tittet det fram en kvikk, gråhå-

20

ret gamling som ikke så det minste adelig ut. Idet han fikk øye på meg,

la han hånda foran øynene og utbrøt:– Jeg ser deg som om jeg var våken!

Jeg svarte på samme måte, dette hadde vi vært gjennom! Deretterrakte gamlingen Djuffin hånda med en så brå bevegelse at det var likefør både han og palankinen falt ned fra podiet.

– Gjem unna maten, her kommer sir Halli den grusomme! utbrøt hanglad. Jeg var dum nok til å tro at dette var en offisiell hilsen og merket

meg den til fremtidig bruk. Men det viste seg å være feil. Herrene tillotseg å spøke. Jeg ble nesten fornærmet, men tenkte at det fikk så være,

det viktigste var å bevare sinnsroen. – Sa De at De ville tilbringe helgensammen med barbaren Max, kjære Djuffin? Da skal De få det som Devil! Jeg trakk pusten dypt og samlet meg for å …

Men det ble ikke noe av, for jeg ble overveldet på ny. Mot meg komen ung skapning av ubestemt kjønn. For å skjelne smågutter fra små-

jenter her må man ha et øvet blikk og lang erfaring siden begge kjønnkler seg helt likt. Begge lar dessuten håret vokse vilt og setter det opppå samme måte så det ikke er i veien. Barnet bar på en kurv med små,

delikate rundstykker av det slaget jeg var blitt så glad i etter å ha satt tillivs Kimpas frokoster. Til min ergrelse var det jeg som ble tilbudt fris-

telsene først, så her var det ingen hjelp å få. Djuffin var sendt over i denandre enden av rommet, nærmere den gjestfrie verten. Taust tok jeg et

rundstykke. Skapningen så forundret ut, men fortsatte videre. Da denkom fram til de mer erfarne herrene, forsto jeg at det var min beskje-denhet barnet hadde undret seg over. Djuffin og sir Makluk forsynte seg

etter tur med håndfull etter håndfull av rundstykkene og puttet dem ide romslige lommene på smekkeanordningene sine. Jeg kom visst til å

bli gående sulten!Bærerne sto og trippet som om de ikke visste hvor de skulle sette meg

ned. Etter deres likegyldige ansikter å dømme, ventet de på at jeg skulle

avgjøre det.«Vis dem tommelfingeren, så begynner de å gå,» lød en fremmed tanke

i hodet mitt. «For å stoppe viser du dem knyttneven.»«Takk, Djuffin,» svarte jeg og prøvde av alle krefter å rette min

tause replikk dit den skulle. «De har reddet livet mitt. Fortsett meddet!»

21

«Utmerket. Nå har du fått dreisen på taus tale,» konstaterte han

fornøyd.Jeg utførte første del av instruksjonen og gled i retning av der de andre

to satt og spiste. Da jeg var kommet nær nok til at jeg hadde oversiktover hva de gjorde, hyttet jeg med neven mot bærerne og ble satt av pået podium. Nå kunne jeg puste lettet ut.

Etterpå tok vi opptil flere runder rundt bordet. Systemet var som føl-ger: Vis-à-vis hvert podium sto en matrett. Etter å ha smakt på den, tørket

man seg om munnen med en av de knallfargete tøyremsene som hangpå smekken, og så viste man tommelen og fortsatte den makelige reisen

rundt bordet. Ved de rettene man syntes var ekstra gode, kunne man taen liten rast.

Den første halvtimen var jeg sjenert og ble værende på samme sted

selv om maten ved akkurat det podiet egentlig ikke fortjente så myeoppmerksomhet. Etter hvert ble jeg varm i trøya, tenkte «Skitt la gå!»

og smakte på alle rettene som var. Etter noen slurker av det lokale bren-nevinet med det lite velklingende, men ganske treffende navnet druk-kendram, torde jeg til og med å bryte inn i samtalen mellom de to

gamle vennene, og etter sir Makluks latter å dømme, var forsøket ganskevellykket.

Alt i alt forløp seansen uten skandaler.

Så fort vi var ute av døra buste jeg ut:– Nå? For De snakket vel om meg med naboen? Taus tale kan jo brukes

i offerets nærvær …

– Den fiktive biografien din falt fullstendig igjennom! gliste sir Djuf-fin skadefro. Han gjorde en ondskapsfull pause som fikk meg til å føle

meg som en klosset og dum idiot, før han forklarte:– Gamlingen spurte hvor jeg hadde fått tak i en så sofistikert barbar.

Det var like før han tilbød deg jobb ved hoffet.

– Huff da! Hva gjør vi nå?– Ikke noe spesielt. I løpet av et dagdusin eller to skal vi finne en leilig-

het til deg, innrede den slik du vil, og så kan du omsider slutte å snylte påmeg og begynne å jobbe … I mellomtiden skal du få noen privattimer.

– Hva slags privattimer?– Interessante privattimer! Ta det med ro, vi er ferdig med bordetiket-

22

ten nå. På tide å begynne med det egentlige pensumet. Jeg har omsider

fått tak i en medarbeider som har et åpenbart talent for skjult magi. Duvil bli overrasket over hvor lett du har for det.

– Hvor har De det fra, at jeg liksom …?– Når sluttet du å stole på meg?– I det øyeblikket vi kom inn i huset til naboen din. De hadde jo ikke

forberedt meg på palankinene eller noe av det andre. Jeg holdt på å døav skrekk!

– Men du klarte deg bra, hvem skulle trodd det! sa sir Djuffin Hallimed et likegyldig skuldertrekk.

Den natta gikk jeg ikke bare opp på rommet lenge før grålysningen,men jeg sovnet også som en stein, til lille Huffs store overraskelse. Hanvar vant til at det spennende livet begynte først etter midnatt.

De neste dagene var fylt med hyggelige sysler. Om dagen leste jeg gamle,

heftede årganger av avisene Kongens røst og Jekko Tidende. Sir Djuffinhadde ubeskjedent markert alle rosende omtaler av etterforskningsen-heten.

Dette var mer spennende enn den råeste krim: Jeg hadde aldri før lestaviser der tørre notiser om bruk av forbudt magi var langt hyppigere

enn notiser om vanlige attentater, slagsmål og utpresningssaker, selv omslikt selvsagt også forekommer her.

Jeg lærte meg raskt navnene på mine kommende kolleger: Sir Melifaro(han ble av en eller annen grunn alltid omtalt uten fornavn), sir KofaJokk, sir Sjurf Lonli-Lokli, lady Melamori Blimm og sir Luukfi Pents.

Dette var faktisk hele staben i Den hemmelige spesielenheten. Den varvirkelig ikke særlig stor.

Her i Jekko har man ennå ikke oppfunnet fotografiet, og portrett-malere tar seg så godt betalt at avisene ikke har har råd til dem, så jegforsøkte selv å forestille meg hvordan de så ut. Samme hva sir Djuffin

hadde sagt om intuisjonen min, viste det seg etter hvert at jeg ikke haddegjettet riktig en eneste gang!

Ved solnedgang tok jeg som regel amobilen og kjørte over til høy-rebredden. Jeg spaserte på mosaikkfortauene og så meg rundt, stakk

innom hyggelige vertshus og gjorde meg kjent med topografien. For jegkunne jo ikke bli noen god nattavløser for den Høystærede Sjefen for

23

Den hemmelige spesialenheten dersom jeg ikke kunne finne fram til

mitt eget kontor! Det var ikke så vanskelig. Jeg har aldri hørt om en ulvsom har gått seg vill i skogen selv om det ikke er den skogen han er født

i. Sannsynligvis fins det også et uutforsket «bymenneskeinstinkt»: Er dui stand til å orientere deg i én storby, vil du lett finne fram i andre.

Deretter dro jeg hjem. Jeg syntes fortsatt natta var den underligste og

mest trolske tiden på døgnet, slik jeg hadde ment hele livet. Sir Djuf-fin hadde, som han selv uttrykte det, en midlertidig uoverensstemmelse

med dyna si. Etter kveldsmaten gikk han derfor ikke og la seg, men tokmeg med opp på arbeidsrommet for å lære meg «å se tingenes min-

ner». Denne delen av den skjulte magien, som var denne verdenens mestobskure og abstrakte vitenskap, skulle bli svært nyttig i mitt kommendearbeid.

Det er ikke mange i denne verden som vet at skjult magi eksistererengang. Man trenger ikke å være født i Verdenshjertet for å ha talent

for skjult magi, for slike evner forekommer jo hos utlendinger som megogså. Sir Djuffin, som er spesialist på feltet, kommer fra Kettari, en litenby i grevskapet Sjimara der folk ikke på langt nær er like flinke som

hovedstadsinnbyggerne til å skape spenning i hverdagen med trolldom.Men la oss vende tilbake til studiene mine. Jeg fikk snart vite at der-

som man ser på en livløs gjenstand med et spesielt blikk (jeg vet ikkehvordan jeg ellers skal forklare det), kan gjenstanden avsløre sin fortid og

røpe hendelser som har funnet sted i dens nærhet. At det også kan dreieseg om brutale hendelser forsto jeg etter å ha sett på en lookanål som engang i tiden hadde tilhørt et medlem av Ishåndsordenen, fra gammelt

av en av de mest grusomme magiske ordenene. Nålen viste opptaksritu-alet til ordenen: En eksaltert mann hogget frivillig av seg venstrehånda,

og etterpå gjorde en vakker gammel mann i skinnende turban (Djuf-fin hvisket meg i øret at det var stormagisteren) noen helt utrolige tingmed den amputerte kroppsdelen, før den til slutt ble plassert foran sin

tidligere eier frosset inn i en krystallklar isblokk. Jeg grøsset.Djuffin fortalte at den ferske krøplingen som følge av ritualet fikk

tilgang til en uuttømmelig kilde av vidunderlig energi og kunne brukeden dypfrosne hånda som en slags pumpe for å få tak i den mirakuløse

kraften han trengte i sitt yrke.– Er det verdt det? spurte jeg naivt.

24

– Hva gjør ikke mennesker for å skaffe seg styrke og makt! sa Djuffin

og trakk likegyldig på skuldrene. – Vi har vært heldige, du og jeg. Vi leveri rolige tider. Opposisjonen klager over kongens og Syvbladsordenens

tyranni. Men da glemmer de hva slags tyranni de andre titalls magiskeordenene ville ha betydd! Forresten er det ingen av dem som tar avstandfra synd og maktbegjær.

– Hvorfor har de ikke revet verden i filler?– Det har de gjort, det har de gjort, Max … Men dette får vi snakke

om senere. I natt skal du få fri til å studere. Her, ta denne koppen.

Alt dette var for godt til å vare. Idyllen tok slutt tre dager senere, daKimpa meldte sir Makluks ankomst.

– Underlig, bemerket Djuffin. – I løpet av vårt ti år lange naboskap

har Makluk aldri besøkt meg. Og så kommer han plutselig helt utenvidere. Det er nesten for mye av det gode. Jeg har på følelsen at han

kommer med arbeid.Han skulle bare visst hvor rett han hadde.– Jeg sa ikke fra på forhånd, for jeg kommer for å be om en stor tje-

neste! sa sir Makluk allerede i døra. Den ene hånda holdt han mot brys-tet, og med den andre gestikulerte han distré. – De får unnskylde, sir

Halli, men jeg trenger Deres oppmerksomhet og hjelp.De utvekslet lange blikk. Det var tydelig at gamlefar hadde gått over

til taus tale. Etter en liten stund rynket Djuffin panna mens sir Makluktrakk liksom skyldbetynget på skuldrene.

– La oss dra! sa sir Djuffin og reiste seg fra bordet. – Du blir med,

Max. Bare gå som du er, vi skal jo på jobb.For første gang så jeg sir Djuffin på jobb, eller rettere sagt på vei til

jobb. Gjennom hagen holdt han en fart som ikke sto tilbake for amobi-len hans. Jeg tok meg frivillig av sir Makluk som åpenbart følte seg util-pass uten de fire kraftkarene med palankinen. Vi nådde målstreken uten

å ha satt rekord, men også uten at de svakelige knærne hans var kom-met til skade. Underveis ville sir Makluk forklare sakens kjerne til «den

dannede barbaren». Først og fremst ønsket han nok å lette sitt hjerte.– Jeg har en tjener, eller rettere sagt, hadde en tjener. Krops Kulli. En

fin gutt, jeg hadde til og med planer om å skaffe ham jobb ved hoffet omen femten-tjue år, når han hadde fått litt erfaring. Men nå skal jeg ikke la

25